Thursday, April 17, 2014

Div

Her fylgjer diverse. Raskt.

Det er skjærtorsdag. Eg har hatt preike om nattverden. Denne gongen var det meininga, frå lesetekstane, at vi skulle tale over påskemåltidsbakgrunnen for nattverden. Det gjorde eg, med hjelp av NT Wrights JVG. Veldig spennande å lese denne no, nokre år seinare! I det heile har eg verkeleg fått sansen for å lese gode bøker om igjen, sakte, og la dei synke igjen. Mange bøker har eg lese nøye gjennom berre ein gong. Men når ein har heile boka i hovud, rissmessig, så les ein annleis.

Ok. Så kva lærte eg denne gongen? Vel, at nattverden er ei vidareutvikling av påskemåltidet! Slik påskemåltidet skaper identitet og fellesskap for jødar, slik var det meininga at nattverden skulle gjere det same for oss, post-Kristus. For den kristne kyrkjelyden er Israel, dvs. "resten" av Israelsfolket, og i tillegg dei heidningar som er poda inn på stammen (dvs. dei av Abrahams kjøtlege ætt som også trur på Messias). Dette gjer at nattverden får ein langt djupare identitetsmarkerande funksjon.

Det rimar også godt med det Paulus seier i 1 Kor. Ikkje berre at nattverden eksplisitt knytast til påskemåltidet i Ex 12 (1 Kor 5,7). Her kan ein jo også peike på at Paulus heilt tydeleg tenker ut frå narrative kategoriar. "Nytt exodus." Men at Kristus - påskelammet - er nærverande i nattverden, og at Kristus slik sameinar heile Guds folk til eitt. "Brødet som vi bryt etc." "Fordi det er eitt brød, er vi ein kropp" etc. Dette viser jo tydeleg at nattverden er einskapsskapande nådemiddel.

Ok. Hahns bok om nattverden er topp her. Poenget er uansett at eg vart klar over nattverden spelar ei langt viktigare "foundational" rolle enn eg hadde tenkt. For: Påskemåltidet for jødar er jo verkeleg viktig for å forme identitet, for å "bringe dei etande inn i Israelsfolket". Slik skal også nattverden fungere. Bringe dei truande inn i Israel, ved å bringe dei inn i einskap med Kristus, og med kvarandre.



Til neste sak.

Eg tenker på teologi. Eg les Thiseltons veldig gode bok Hermeneutics of doctrine. Ei veldig god bok er det. Ei veldig god bok. Ho introduserer ein heil haug med topp moderne systematisk teologi, pluss mykje anna. Eg gjer meg mange tankar, og kan ikkje skrive så altfor mykje om det her på bloggen. Eg tenker på kor viktig det er med tverrdisiplinære møte mellom teologi og andre tradisjonar. Det er veldig sunt. Møte med naturvitskap, sosiologi, filosofi. Uansett. Thiseltons bok hjelper meg mange steg vidare!

Men mest av alt tenker eg på dette med evolusjon. Espen O skriv snilt og sakleg og fornuftig om desse tinga. Eg er takknemleg for han. Men eg trur at jo djupare ein går her, jo meir vanskeleg - umogleg - blir det å halde oppe ein evangelikal, fundamentalistisk modell for teologien. Her er problemet. Evangelikal teologi vil bruke Bibelen som norm, og som utgangspunkt for den systematiske teologien. Ein vil lage eit teologisk system, basert på bibelproposisjonar.

Langt på veg kan dette vere kjempebra. Men tekstane i Bibelen er prega av sine forståingshorisontar. Innad samsvarer dei ikkje alltid. Og dei samsvarer ikkje alltid med våre forståingshorisontar heller. Men desse sistnemnde må også utsetjast for kritikk! Tentativt ser eg den katolske løysinga her, med ein ortodoks Tradisjon - ein vid tradisjon med mange ulike faktorar, som spiritualitet, magisterium, tekstar, doktorar i kyrkja, liturgi, Bibel etc. - som den mest fruktbare. Men dette er eit problem å tenke gjennom for heile kyrkja.

Eg tenker på dette. Er det ikkje mest sunt om nokon på konservativ side tek jobben med å vise kvifor heile den evangelikalt-fundamentale modellen rett og slett ikkje held mål? Så lenge ingen tek denne "grunnlagsjobben", vil kreasjonistane ha dei beste korta på handa. For dei vil kunne appellere til at det teologiske "systemet" jo ikkje kan sameinast med evolusjon. Som jo langt på veg er sant. Det er der eg ser veikskapen med "mildare" røyster som Espens. Bra, så langt det rekk! Ingenting gale. Men ikkje djupt nok.

Eg tenker på dette. Det er ein høg pris å betale for å "isolere seg" i ein dårleg teologi-modell over mange generasjonar, medan problema utanfor akkumulerast. Det er slik eg opplevde å bryte ut av NLM-tradisjonen, som eg før har sagt. Ein står på bar bakke, og får fint lite hjelp av denne tradisjonen, fordi omtrent ingen der inne har gjort eit forsøk på å takle problemstillingane. Heldigvis finst det slike som Thiselton, Pannenberg...og den katolske, levande tradisjonen.

Så ja, eg tenker på dette. Som forkynnar blir ein verkeleg utfordra på det, på sunne måtar! Ein skal seie sanninga, ikkje sant. Samstundes skal ein vere lojal mot Kyrkja og dens Tradisjon. Ei viktig og sunn spenning!

I dag hadde vi om Jesus, som hadde bakgrunnen i påskemåltidet i tanke då han innstifta nattverden. OK! Men kva når vi veit - som Jesus etter alt å døme IKKJE visste - at exodus ikkje skjedde nett slik det står i Bibelen? Ok, kanskje Jesus i nokon grad var open for ein slik tanke! At det er "sakral" historieforteljing, som ikkje alltid siktar på nøyaktig gjenforteljing.

Det hjelper ikkje så mykje. For våre forståingshorisontar er jo uansett annleis. Vi veit andre ting enn Jesus og apostlane. Vi veit langt meir om den historiske bakgrunnen for Exodus, til dømes ved hjelp av arkeologi. Vi veit at Moselova ikkje vart gjeve til Moses nett slik GT fortel. Det er også mykje vi ikkje veit. Vår forståingshorisont vil stadig utvidast! Vi tek også feil i mykje. Men vi veit at Jesus og apostlane tok feil i ting, på grunn av sine avgrensa forståingshorisontar.

Men ja. Korleis "taklar vi" denne problematikken? Tyr vi til narrative lesingar av GT? I kva grad er dette legitimt? Tenker vi at det berre er Jesu ord og handlingar som er normative, sjølv om desse - i si tid - fekk sterk grad av plausibilitet av nettopp den levande Tradisjonen som Jesus levde i, og som inneheldt mykje av avgrensa forståingshorisontar? Kan Sparks løysing, med "akkomodasjon" ha noko for seg, sånn eigentleg?

Hm! Eg har ei tjukk bok av James Barr, om bibelteologi. Denne har eg lyst til å lese. Thiselton vil hjelpe meg vidare. Og Gadamers "Truth and method." Generelt satsar eg på katolsk Tradisjonstenking, og tykkjer denne har dei beste odds for å finne ein veg konstruktiv veg vidare her. Men det er ein del problem her som eg ikkje nett veit korleis ein skal gripe an.

Og eg er jo så fan av thomistisk metafysikk. Men korleis kan denne sameinast med Gadamer og historisk hermeneutikk??? Men det må gå an å finne ein veg her. Eg trur det gjer det. På eit eller anna tidspunkt må ein bryte med Aquinas. Det er saka. Det er som ein fjellvegg, nesten. Men kvar gong eg les Aquinas, tenker eg: "Fytti, her er mykje gull." Både for teologien og filosofien.

Men ja. Ofte har eg tenkt på dette. At eg...skulle sett meg inn i nye forståingsfelt, og forstå dei. Og det kan verke så stort og uoversiktleg. Katolsk teologi var eit slikt døme. Men så, etter nokre år, så er eg plutseleg i full gang. Så ser eg attende og tenker: "...ja, sånn er det. Det å gå inn i dette nye feltet, pressa seg på." Men Aquinas...huhu. Han blir ein ikkje "ferdig med", trur eg.

Ein ting tenker eg i alle fall: At dette er spennande ting. Og at sanninga ikkje er noko å vere redd for! Må ein revidere ting og tang, så ja vel. (Vi må det, i alle fall i den grad vi er evangelikale. Like gjerne sjå det i auga fyrst som sist! Og dessutan ikkje overlate seriøs teologi til frivol liberalisme. Det er dette som raskt blir konsekvensen dersom ein trekker seg inn i ein ghetto.) Då ser vi kva veg vi skal gå. Spennande!







- For det tredje. Eg las intervjuet med prest Rossavik, som mista trua, i VL. Eg har nok skrive om dette før. Men nokre ord til. Sjå kortfilm HER. Sjå intervju HER. Kort sagt sympatiserer eg veldig med Rossavik, hans erfaringar og hans tankar. Eg skal gje nokre utdrag, og kommentere kort:



"Prestesønnen Asle Rossavik 
karakteriserer seg selv som en snill og pliktoppfyllende gutt."

Så langt, så meg.



"Spørsmålene stimulerte til å lete etter svar, og han ble begeistret for teologien som fag. Han ble prest, først ungdomsprest i Nordstrand, deretter kapellan i Lambertseter."

Dette samsvarer også veldig godt med min bakgrunn. Sjølv om det fyrst er no eg verkeleg brytast med historisk-kritiske spørsmål. Eg sleit meir med typisk luthersk-konfesjonelle problem. Men las også generelle ting. Fyrst innan konfesjonalismen, og så vidare - og vidare. Eg tenker ofte på korleis eg hadde vore, dersom eg hadde vakse opp i ein annan familie, i ein annan kyrkjelydsbakgrunn, gjekk på eit anna fakultet.

Eg tenker også over at...verkelege endringar skjer fyrst med den nye generasjonen. Eg vil alltid bere med meg min bakgrunn. Eg arbeider kontinuerleg med å revidere, og takk og pris at eg er ung og har krefter, og gjer denne jobben no. Men fyrst dersom eg får born, kan eg føre vidare mine innsiktar til ein ny generasjon, som vil vere prega av andre forståingshorisontar og problematikkar enn eg har vore.




"Påskedag 2010 kom han hjem etter guds­tjenesten og følte seg tom. Han følte han ikke hadde gitt gode nok svar på sine egne spørsmål i prekenen."

Sånn er det. Når ein forkynner, og ynskjer å vere ærleg, kjem ein raskt inn i eit spenningsfelt. Ein kan godt servere flosklar. Men dei engasjerer ikkje ein sjølv, og dei engasjerer ikkje andre. Og det gjev ei dårleg kjensle, slik han skildrar. Når ein er ærleg med seg sjølv, og ærleg med andre, blir ting verkeleg spennande! Men i kristne samanhengar er det ikkje alltid lov å vere ærleg!

Det er noko eg har fundert på ein del. At...vel...ein del spørsmål og ting og tang ikkje blir teke ærleg opp i kristne kyrkjelydar. Det er noko tabu. På ein måte kan det vere ok. Preikestolen skal vere ein stad der Kyrkjas bodskap som heilskap skal leggjast fram. Ikkje forkynnarens eigne personlege problem. Likevel. Det må vere rom i kyrkjelyden, og i teologien, for å ta fram problem, diskutere dei, og vere ærleg.

Men det er ikkje slik at det å vere ærleg nødvendigvis løyser alle problem. Vel...hm...det kan vere sårt å vere ærleg! Men ja. På lang sikt er det best. Det må vere eit miljø til stades som er trygt, og som kan "romme" erfaringar og tankar.





Men no skal vi gå vidare og sitere eit utruleg interessant avsnitt, sett frå eit spirituelt synspunkt! Utruleg interessant er det. Here goes:


"Han tenkte at han trengte å gi sin egen tro en utfordring. Så fant han en bok med et utfordrende omslag – et bilde av en vegg der det hadde hengt et kors, men nå var bare skyggen igjen. Det var briten Richard Dawkins bok om Gud som vrangforestilling. Han bestemte seg for å lese den. Og mens han leste den, raknet gudstroen hans.

 – Dawkins utfordret meg til å kjenne etter hvordan det ville være hvis det ikke fantes noen Gud. Og det jeg kjente da jeg lot det synke ned i meg, var en enorm lettelse. Og så fikk jeg panikk.

 – Så det var ikke de intellektuelle argumentene, men det at han traff følelsene dine?

 – Ja, han traff noe som lå i meg. Da jeg skulle ordineres, hadde jeg en samtale med prost Tore Kopperud. Han ga meg teksten om Jakobs kamp med Gud. Og jeg kjente den traff mitt gudsforhold. Jeg strevde for å være flink nok. Gudsbildet mitt var knyttet til krav"


Dette stemmer også veldig godt overeins med mine tankar. Dvs. at eg har byrja å opne meg opp for kjenslene mine, lengslane mine etc. Dei har vore for vanskelege før, kan ein nok seie. Eg har måtta halde dei på ein armlengdes avstand for å halde hovudet over vatnet, kan ein kanskje seie. Men det er verkeleg interessant! Korleis kjenslene uttrykker noko så viktig om trua. Korleis det er viktig å lytte til kjenslene. Korleis han mista trua ikkje fyrst og fremst på grunn av reint rasjonelle argument, men på grunn av sine vanskelege kjensler! Dvs. at ateismen framstod som frigjering, lettelse.

Er ikkje dette interessant? Det samsvarer med det eg nyleg skreiv om homofili etc. Men det samsvarer også med det pave Frans seier, ikkje sant. Folk må oppleve at den kristne trua er attraktiv, trygg, god. Ja, argumenta må vere der. Dei er essensielle, og kan ikkje unnlatast. Likevel. Den kristne trua må framstå på måtar som gjer at ein kan leve med ho, og ha eit sunt liv. Og her er det ikkje nok å "lese Bibelen", og så vil alt ordne seg. Dette krev visdom, livserfaring.





"– Hvorfor tror du at du ble lettet over tanken på at Gud ikke fantes? – Jeg ble lettet fordi jeg ikke lengre hadde en Gud å leve opp til. Mye av min identitet som kristen og som menneske var knyttet til det å skulle prestere på alle plan. Det preget også mitt gudsbilde på det ubevisste planet. Jeg ville være en flink, from og god disippel."

Eg meiner...dette funderer eg på. Det er lett å sjå kristendomen som "gjeven", som "guddomeleg gjeve," som "objektiv" etc. Då stiller ein ikkje så mykje spørsmål ved korleis kristendomen "fungerer", så å seie, reint sosiologisk eller psykologisk. Det var psykoterapeut og teologi Dietrich Ritschl som verkeleg utfordra meg til å tenke nytt i slike ting, i boka Logic of Theology. Han viser til dømes at det finst indre spenningar i Bibelen, som ikkje nett let seg løyse, og som gjev psykologiske spenningar på eit "fenotypisk" plan, dvs. ute blant menneske, i kyrkjelydar etc. Min tanke har vore at...vel...berre les Bibelen nøye nok, forstå ting koherent nok, set saman bibelversa godt nok, finn den historiske konteksten etc., så løyser desse problema seg. Det er eit svar!!

Men dette er ein fundamentalistisk teologimodell. Eg meiner: Ein må både innsjå at Bibelen er prega av sine forståingshorisontar, som nemnt ovanfor. Dette gjer at det nødvendigvis må bli ein del "wriggle" og fleksibilitet i den systematiske anvendelsen av tekstane. Ei anna side av saka er at det er eit kontinuum og ein fleksibilitet og kontingens i våre kristendomsuttrykk, ikkje sant! Det å utfordre ein type kristendom (sei, bedehuskristendom), kan opplevast som å utfordre Kristendomen, med stor K. Men det treng ikkje - bør ikkje - vere slik! Bibelen kan jo gje opphav til mange ulike kristendomstypar og kulturelle uttrykk og psykologiske mønster og livsformer! Det er slik det skal vere. Og desse kan forvalte ulik grad av visdom og sunnhet i trua!

Så dette tenker eg på. Dette med psykologisk analyse av kva det gjer med eit menneske å lese Jesu og Paulus formaningar. Det trengst visdom, det er poenget! Dersom ein berre "les det som det står", og innbillar seg at ein ikkje sjølv bidreg med forståing, eller at ein ikkje sjølv står i ein tradisjon, så kan ting bli usunne. Tenk på "Munk i helvete", ikkje sant. Tenk på korleis pave Frans utvikla seg, som leiar i jesuittklosteret, frå å vere "hard" og "streng", til å bli meir mild, og til å vise større forståing. Tenk på korleis eg har utvikla meg dei siste fem åra (men dette har vore ledsaga av også genuin kognitiv endring i mine systematisk-teologiske forståingar...)

Men ja. Det kristne evangeliet legg mykje vekt på sjølvoppofring. Og dette krev visdom. Det skal vere slik. Paulus sjølv seier det i sine formaningar. Ein treng visdom. Ein treng å "lære seg opp" i desse tinga, ved hjelp av erfaring og eit fellesskap. Eg forstår veldig godt det Rossavik seier, om eit tungt og vanskeleg gudsbilete. Og om oppleving av tung plikt, av dårleg samvit, av å heile vegen strekke seg. Eg forstår det veldig godt. Det må gå an å tenke gjennom spiritualiteten i dette, og finne vegar å leve med ei "sunn tru" på.

Spes. er jo dette interessant mtp. at katolsk og luthersk teologi har nærma seg kvarandre såpass mykje, i spørsmålet om rettferdiggjeringa. Ein lutheraner kan rett og slett ikkje berre seie at "vel, vi har teologien for å lage ei sunn tru. Katolikkane har teologi for å lage gjerningstrelldom etc." Rossavik og eg er jo for den del lutherske.




"– Hvorfor kunne du ikke bare gi opp gudstroen?
 – Jeg gjorde jo det, jeg oppgav troen. Den døde og Gud, eller det jeg trodde var Gud, døde. Det som hang igjen var en lengsel etter sannhet. Og også etter Gud."

Men det er lov, og det kan vere sunt. At våre gudsbilete utfordrast, og kanskje forkastast. Det bør skje innanfor sunne tradisjonar, og med sunn visdom. Tenk på jesuittrettleiing, som er open, mild og rettleiande.




"– Hvordan opplevde du livet uten Gud?
 – Det var et kaos. Alt jeg hadde bygd min identitet på, forsvant. Til tross for den første lettelsen, kunne jeg ikke bare si, fint, nå er jeg ferdig med det."

Slik er det. Eit ordentleg "ugudeleg" liv kan berre den leve som har fått si gudstru frå barnsbein av neglisjert og nedsabla. Jo djupare eins identitet er forma, jo vanskelegare - omtrent umogleg - er det å endre han.

Eg ser på det litt som eit slags puslespel. Med 10 000 brikker. Biletet er ferdig pusla. Ein kan ta ut einskilde brikker. Men å endre heile biletet, tek ein haug med arbeid. Og til dels er det kanskje umogleg. Det er ein litt nesten skremmande tanke.

At...vel...om eg har 10000 brikker, så kan eg rasjonelt sett bytte ut ein haug med dei. "Ok, den brikka er usann. Den brikka kan eg argumentere bort. Den brikka veit at eg ikkje kan stemme." Men kva med alle dei brikkene - haldningar, erfaringar, overtydingar, relasjonar etc. - som ein ikkje har argument for eller imot? Som berre "er der", og som likevel har forma ein? Hm. Kanskje ein bør kjenne seg fri til å endre dei uansett. Ja. Slik har eg etter kvart byrja å tenke. I langt sterkare grad. Frigjerande.





"Men Asle Rossavik kunne ikke helt legge vekk lengselen etter Gud. Han meldte seg på en nidagers stille retreat på Lia Gård i Østerdalen. Og der i stillheten skjedde det en forandring.

 – Det var ingen stor åpenbaring. Det var bare en opplevelse av at Gud er så mye større. Han rommer også min tvil og mine spørsmål. Jeg erfarte Gud som en som ikke stiller krav."


Dette har eg tenkt mykje på. Eg vil også på retreat. Eg trur det kan vere veldig bra for meg. Mindre internett. Meir stillheit. Meir tid til å tenke over livet mitt. Nye forståingar av meg sjølv, sidan eg opptrer i anna miljø og på andre måtar enn vanleg. Nye forståingar av Gud. Betre helse.

Eg tykkjer i det heile det er utruleg interessant at ein retreat gav trua attende, for Rossavik! Og gav han ei heilt ny gudsforståing. Er ikkje dette verkeleg interessant? Kva seier dette om korleis tru "fungerer"? Korleis tru heng saman med kropp, med (manglande) stimuli, med miljø etc.

Eg forstår han veldig godt. Og det han seier, gjer djupt inntrykk på meg. Det er viktig erfaring. Tenk på det: "Gud som en som ikke stiller krav." Slik kan Gud vere også! Tenk på det. Jesus sa til læresveinane sine: "Lat oss trekke unna og vere for oss sjølve og få ro og kvile!" Tenk på at Rossavik fekk oppleve dette, heilt fysisk, så å seie.

Hm! Det seier noko om at livet med Gud pregast av tidsbruk, kroppsopplevingar, fellesskap, tidebøn. At det er ein verkeleg dynamikk i kva ein opplever i trua, og med Gud. Og at dette er noko som kan påverkast av sunne val. Verkeleg interessant, tykkjer no eg.





"– Hvordan opplevde du igjen å stå på prekestolen?

 – Når jeg ser på gamle prekener, er det mye der jeg fortsatt kan stå for. Men jeg er blitt mer ydmyk for at andre kan oppfatte det annerledes. Jeg forsøker å åpne for et møte med Gud mer enn å proklamere en sannhet.

 – Men skal ikke en prest proklamere sannhet? 

– Sannhet for meg er knyttet til Jesus. Jesu undervisning og Jesus som det inkarnerte Guds Ord. Samtidig tror jeg at sannheten er bortenfor ord. Sannheten er noe man søker, men ikke noe man eier. Det gjør meg ydmyk. Enhver formulering av sannheten er en reduksjon av sannheten. Den kan ikke fanges i ord alene. Når jeg sier at Jesus er sannheten og Guds Ord, så betyr det at sannheten ligger i den levde troen. Slik er troen på sannheten mer et svar på hvordan man lever enn hvordan man formulerer sin tro."


Veldig interessant, dette også. Det han seier om "sanning", samsvarer jo mykje med til dømes ortodoks tenking. Eg meiner - det han seier, kan passe som hand i hanske i kyrkjas katolske og ortodokse tradisjon! Tenk på kor "negativ" teologien til dei kappadokiske fedrane er. Å seie at sanninga ikkje kan formulerast i ord åleine, er omtrent så ortodokst som ein får det!

Å vere open for at også andre menneske kan ha sanning, og ha andre og betre perspektiv, er jo også sentralt i ortodoks tradisjon. Tenk på korleis Justin Martyr utvikla tanken om "Logos spermatikos." Sokrates var ein kristen profet. Sanning er overalt. Og vi ser stykkevis. I det heile treng konservative protestantar å gjenfinne Kyrkjas ressursar om "fallibility", og om at sanninga ikkje er noko som berre finst "i" Kyrkja, men i heile Guds skaparverk.

Kanskje tolkar eg Rossavik i litt for "god" meining her. Men uansett - det han seier, kan enkelt tolkast som heilt ortodokst.




"– Hva med spørsmålet ditt fra teologi­studiet: Hva er vitsen med å be?

 – Jeg har fått en helt annen forståelse av hva bønn er. Den gangen tenkte jeg på bønn som ord vi presterte for å få Gud til å gjøre noe. Nå ser jeg på bønn som nærvær. En kontakt med bunnlinjen i livet, en dyp ærlighet der jeg ikke har noe å skjule. Jeg ber fortsatt for mennesker, men bruker kanskje ikke så mange ord. Jeg lar ansiktene strømme forbi meg i stillheten. Rossavik tar på en av perlene på kristuskransen – slik han gjør når han ber. Bønnelivet knyttes ofte til denne kransen, til de forskjellige perlene der."


Yes! Dette er så parallelt med korleis eg også har utvikla meg, ved å opne meg opp for klassisk spiritualitet, meditasjon etc. Som Kristuskransen og ortodoks meditasjon og metafysikk. Er det ikkje fint, det han seier her? "Jeg lar ansiktene strømme forbi meg i stillheten." Spiritualitet er eit verkeleg svakt felt i moderne konservativ protestantisme, slik eg kjenner han. Dvs...ein har sine sterke sider! Bibellesing, andelege samtalar, bønemøte, vitnemøte. Flott! Men ein treng å gå djupare ned i Kyrkjas tradisjonar, og finne verkeleg seriøse og slitesterke og djupt gjennomtenkte element der.





"– Hvorfor tror du det er så vanskelig å snakke om slikt i en menighetssammenheng?

 – Jeg tror at tro for mange handler om rett lære. Det vil si at man må stå inne for de grunnleggende trossetningene som kirken har. Jeg tror at mange opplever menighetene som en samling rett-troende, som en meninghet og ikke en menighet. Jeg skulle ønske at flere våget å snakke åpent og ærlig om sin tro, sin tvil og sin ikke-tro. Dersom de da blir møtt med den samme åpenheten, tror jeg vi kan vokse som kristne og som menighetsfellesskap."


Ja. Det er sant. Det er ikkje så enkelt å snakke om desse tinga. Prestane må gå foran, og "opne opp". Det er mi klare erfaring. Dei må vere trygge rettleiarar. Samstundes er det behov for ein sunn Tradisjon... Dersom det er fare for at kyrkjesamfunnet vil endre lære ved kvar krossveg der nokon tek opp tvil etc., så blir folk "redde" og kjem i forsvarsposisjon. Og dette pregar sjølve teologien på usunne måtar! Og ja...det å opne opp for tvil og ikkje-tru, må også føresetje at det finst mekanismar for å "finne ein veg vidare" for dei som slit, liksom.






"– Ja, hva med alle spørsmålene som Dawkins satte deg til veggs med. Hva gjør du med dem?

 – Jeg kunne sendt et takkebrev til Dawkins. Den Gud han ønsker å ta livet av, var en Gud som også måtte dø for meg. Jeg mener nok at han bommer på en god del ting. Men å stille spørsmål er en slags renselse, som jeg tror vi trenger hele tiden."

Kva anna kan ein seie til dette, enn "amen"?


Wednesday, April 16, 2014

Ein film som høver godt i den stille veka



Naturlegvis mange. Men denne er viktig og god og kritikerrosa. Slå på undertekstar (kroatiske), ved å trykke på logoen nede i hjørnet (mogleg du må gå til Youtube fyrst), og der er det alternativ å omsetje tekstane til engelsk. Det fungerer ganske godt. Filmen er ei sann historie om ein prest som gjer motstand mot mafiaen i Italia. Til ettertanke. Kva er dine evner, og på kva måte kan du "bruke dine lemer til våpen i kampen for godleik og kjærleik og rettferd" (for å parafrasere Paulus)? Noko å fundere på.

Men ja. Dette ER verkeleg ein tankevekkande film. Born som treng oppfylgjing, omsorg og autoritet frå vaksne. Mot til å stå opp imot urett, sjølv når det kostar. Klart medvit om at Kyrkjas bodskap og teneste er offentleg, og difor vil "clash with the powers that be." Korleis gode haldningar og VISDOM ikkje traderast når samfunnets institusjonar bryt saman. Korleis unge menneske kan utfordrast til å lære kristne praksisar.



In 1990, Puglisi returned to his old quarter Brancaccio and became the priest of San Gaetano's Parish. He spoke out against the Mafia who controlled the area and opened a shelter for underprivileged children. Puglisi had been offered other parishes by the local curia, in less troublesome Palermo neighborhoods, but he opted for San Gaetano.[3]
With little support from the Palermo archdiocese, Puglisi tried to change his parishioners' mentality, which was conditioned by fear, passivity and omerta – imposed silence. In his sermons, he pleaded to give leads to authorities about the Mafia's illicit activities in Brancaccio, even if they could not actually name names.[3] He refused their monies when offered for the traditional feast day celebrations, and would not allow the Mafia "men of honour" to march at the head of religious processions.[1]
He tried to discourage the children from dropping out of school, robbing, drug dealing and selling contraband cigarettes. He ignored a series of warnings and declined to award a contract to a construction firm which had been "indicated" to him by the Mafia for the restoration of the church, where the roof was collapsing.[4] Those parishioners that made attempts to reform matters were sent strong messages. A small group who organized for social improvement found the doors of their houses torched, their phones receiving threats, and their families put on notice that worse things lay in store.[1]

Killing[edit]

On September 15, 1993—Puglisi's 56th birthday—he was killed in front of his parish church by a single bullet shot at point-blank range. He was taken unconscious to a local hospital, where surgeons could not revive him.[5] The murder was ordered by the local Mafia bosses, the brothers Filippo and Giuseppe Graviano.[6] One of the hitmen who killed Puglisi, Salvatore Grigoli, later confessed and revealed the priest’s last words as his killers approached: "I've been expecting you."[2]
Puglisi's murder shocked Italy.


Eg tenker på dette. Set at det kjem ein krisesituasjon. Til dømes. Her om dagen var det nokre nyhende om Ebola, og Dagbladet slo det naturlegvis stort opp. Eg gjekk på limpinnen, og tenkte på desse tinga, men det var eigentleg sunt. Eg tenkte: Kva om dette plutseleg vart ein verdsomspennande pandemi, også i Noreg, og - sei - 50% døydde. Eg tenkte på oldkyrkja, då kristne ikkje "shied away" frå pest og sjukdom. Og dette var lojalt mot evangeliet, og dette gjorde at dei viste med gjerningar at trua deira var sann. 

"Eg er ingen helt. Eg er også redd. Men på eit punkt i livet må ein gjere eit val", seier presten i filmen ovanfor, når han byrjar å lide vondt for si rettferdige sak. 

Eg tenkte på dette. Kva hadde eg gjort? Tenk på krig. Det offeret soldatar den gongen gjorde, på alliert side. Ingen spøk. Hm. Så eg tenker på dette. Eg tenker på Wright, som har understreka behovet for "virtue", for ØVING, ØVING, ØVING slik at når krisesituasjonen kjem, så handlar ein i tråd med sin "second nature." Vi har ikkje ein krisesituasjon no. Men ein jesuitt ville kanskje sagt at det går an å øve "som om" vi lever i ein krisesituasjon. Set at ein tenker seg at...det er sterk naud i samfunnet, mykje sterkare enn det er no. Eller at samfunnet er i ein krisesituasjon. Tenk på dei ortodokse prestane i Ukraina. 

RISIKERER LIVET: Fotografen Sergei Supinsky fanget dette bildet 22. januar av en ortodoks prest som har stilt seg i skuddlinjen til ukrainsk politi. Foto: SERGEI SUPINSKY / AFP

Barron talar om å finne ein helgen, som ein kan lære av, ein som liknar på deg sjølv, som du kan identifisere deg med. Eller i tillegg også ein som ikkje liknar på deg, ein som kan utfordre deg. Men viktigare er å tilhøyre eit solid og levande fellesskap, som hjelper ein å leve eit sunt og godt liv, og å kultivere dygdene.

Men kva dygder? Dette har eg også tenkt ein del på i det siste. Det er lurt, har eg funne ut, å lytte til sine eigne lengslar og signal. Det kan sameinast med det å fylgje Jesu etikk, så å seie! Ein treng ikkje alltid utslette seg sjølv, og gjere det andre seier og det andre treng! Ein kan også spørje seg sjølv om kva som er mest hensiktsmessig og strategisk, gjeve eins eigne lyster, evner, interesser. Dette er faktisk eit viktig tema i Paulus' litteratur. Men det krev også mykje visdom. Det finst ikkje så mykje "clear-cut" svar her. Det krev andeleg rettleiing og erfaring. Eg er veldig på veg her. Fyrst no eg verkeleg byrjar å bli klar over problemstillinga, sidan ting har byrja å skurre ganske sterkt i måten eg lever på, så å seie. 

Det er eit generelt mønster, opplever eg. At ein har forventningar til seg sjølv, "grenser", pliktkjensle, samvitsbindingar etc. Og ein kan ha idear om at "dersom eg freistar å endre på det og det", så vil folk verkeleg reagere, eller då vil ting verkeleg bli annleis etc. Så endrar ein, og ein finn gjerne ut at...folk bryr seg ikkje så mykje, og merkar ikkje så mykje. Men ein sjølv blir friare, og litt meir "i kontakt med seg sjølv." Men alt dette krev eit sunt og visdomsfullt fellesskap. 




Som denne songen. Alanis har mykje visdom. Ho har også katolsk bakgrunn, sjølv om ho nokonlunde tok oppgjer med trua. I denne songen - og heile plata - ser ho problema. Men det skulle ta mange år før ho kom vidare på vegen, så å seie.

Tuesday, April 15, 2014

Church and cinema

Bonhoeffer once asked, “Why did it come about that the cinema really is often more interesting, more exciting, more human and gripping than the church?” Why, indeed. Maybe the situation is even worse than I have described; perhaps the churches are even more trivial than the entertainment industry. After all, in popular entertainment one does occasionally find the tragic clearly articulated, as in the movies of a Coppola or a Scorsese.

 A church with a less realistic view of life than one can find in a movie theater? For some, that might be an amusing, even entertaining, thought; for me, it is a tragedy.

Sunday, April 13, 2014

Aidan Nichols om modernitet og katolsk teologi

[Aidan Nichols er ein slik merkeleg teolog. Han har skrive ein haug med viktige bøker, og er ein super teolog å lese for å bli betre kjent med sentral, katolsk teologi. Det som er rart, er at han er så ukjent. Han er nok ingen veldig sosial type, kanskje.]

You may recall that the pope proposed three criteria for authentic catholicity if one wishes to be sure that, unwittingly or otherwise, one is not slithering into the mess of Modernist pottage described in the bulk of the letter. And they were: an ontology indebted to St Thomas; an expressive register in which the texts of the Church fathers and the other monuments of Tradition commonly accepted by the Church’s approved divines; and a docility to the doctrinal leadership furnished by the magisterium.


Each of these three criteria merits a very brief comment.

The ontology – the understanding of basic reality -- of St Thomas, because it is a creation metaphysic which opens the way to a doctrine of God and the creature admirably suited to the further affirmations of the Creed, and represents in that regard a distillation of the wisdom of Christian antiquity in a perennial valid – which is not to say un-improvable-on – form. Ontologies highly different from his generally turn out to have major disadvantages for articulating Catholic truth.

[It has long been the conviction of the Catholic Church that theology cannot suitably be written without some underpinning of philosophy. Grace, after all, builds upon nature, while nature is open (of its nature!) to grace. So a defective philosophical culture is a source of potential disaster for the intellectual life of the Church." (Christendom Awake, p.53).]

The Fathers and Tradition: the Fathers, considered in their overall witness -- the ‘consensus’ of the Fathers -- provide the organ of reception in the Church of the biblical revelation. The Fathers register aright the content of that revelation, in its principal aspects and overall proportion. The other monuments of Tradition bear this out, as for instance the historic Liturgies of East and West, the primitive Creeds, iconography and so forth.

The magisterium: just as without Tradition, including crucially the patristic witness, the Church would be disabled in her reception of Scripture, so without the magisterium she is disabled in her interpretation of Tradition. Scripture, Tradition and magisterium constitute for Catholicism an unbreakable circle, and distinctively Catholic theology recognizes this and makes sure it always moves in their ambit.



I will leave readers with a paradox. On my definitions, Neo-Scholastic theology is itself to a degree guilty of negative Neo-Modernism. I say that on the ground of its poor record in including within its own corpus texts from the Fathers, references to the Liturgies, to iconography and to other instruments of Tradition. In that sense, the movements of patristic and liturgical ressourcement which feed into the so-called Nouvelle Théologie of the 1940s and 50s belong properly to Pius X’s anti-Modernist reaction. Yet traditionalists remain suspicious of those movements as generating a theological culture that prepared the way for comprehensive Neo-Modernism, kernel Neo-Modernism, sectorial Neo-Modernism. Something has gone seriously wrong there with their judgment. But then something went wrong with the development of Catholic thought itself. It is our job now to put it right.

IV. ERRONEOUS JUDGMENT



 1790 A human being must always obey the certain judgment of his conscience. If he were deliberately to act against it, he would condemn himself. Yet it can happen that moral conscience remains in ignorance and makes erroneous judgments about acts to be performed or already committed.

 1791 This ignorance can often be imputed to personal responsibility. This is the case when a man "takes little trouble to find out what is true and good, or when conscience is by degrees almost blinded through the habit of committing sin."59 In such cases, the person is culpable for the evil he commits.

 1792 Ignorance of Christ and his Gospel, bad example given by others, enslavement to one's passions, assertion of a mistaken notion of autonomy of conscience, rejection of the Church's authority and her teaching, lack of conversion and of charity: these can be at the source of errors of judgment in moral conduct.

 1793 If - on the contrary - the ignorance is invincible, or the moral subject is not responsible for his erroneous judgment, the evil committed by the person cannot be imputed to him. It remains no less an evil, a privation, a disorder. One must therefore work to correct the errors of moral conscience.

 1794 A good and pure conscience is enlightened by true faith, for charity proceeds at the same time "from a pure heart and a good conscience and sincere faith."60 The more a correct conscience prevails, the more do persons and groups turn aside from blind choice and try to be guided by objective standards of moral conduct.61


Eg tykkjer dette er veldig hjelpsomt. Vi lever i vanskelege tider. Masse oppfatningar ute og går, mykje som brytast - og dette pregar relasjonar også. Som så ofte elles er DKK så stor og seriøs at han har gode og ansvarlege løysingar på vanskelege problemstillingar. Som også her, om samvit. Dette er eit lærepunkt som har mogna seg gjennom århundra. Og det gjev eit slags "pusterom" i møte med folk som har andre oppfatningar enn ein sjølv! Ein kan tenke at, ok, her er vi verkeleg usamde. Men det treng ikkje vere på grunn av vond vilje! Det kan vere av mange ulike årsaker som personen ikkje sjølv har kontroll over. Det kan vere litt befriande, og litt "avslappande". Ting blir ikkje så "tense"! (Men einkvar person har plikt til å søke, og adlyde, sanning).

Dette er noko parallelt med det DKK seier om protestantar, ikkje sant. Dei som er protestantar, og som meiner at det er rett å vere protestantar, er utan skuld, sett frå katolsk synsvinkel. Dersom dei i sitt samvit vert overtydde om at dei bør bli katolikkar, har dei imidlertid ein plikt til å handle i tråd med sitt samvit. Så slik ser ein at DKK ikkje er "fideistar", ikkje sant. Dei legg vekt på at det må vere rasjonelle argument til grunn! Og dette er eit viktig poeng i møte med ikkje-tradisjonelle standpunkt, i møte med ateistar, i møte med protestantar etc. Det sikrar at dialogen blir rasjonell, og at ingen (i alle fall i teorien!) blir tvinga til å vere stå for noko ein ikkje ser gode grunnar for.

Så enkelt er det nok ofte ikkje. Eg funderer på dette. Eg les Thiels bok om katolsk tradisjon. Det er klart at DKK reformerer seg, sakte, men sikkert. Ein nyanserer ordlydar, ein strekker seg. I rette retningar! Det går sakte, og takk for det! Det er verkeleg bra. Det gjer at ein ikkje rausar ut i noko, slik Dnk er i ferd med å gjere no. Samstundes er det ei bakside av dette. DKK kan ha standpunkt som ikkje nett er hensiktsmessige, eller som er noko "utdaterte", så å seie. Som treng å jamførast i ljos av nyare forskning, eller i ljos av endra samfunnsforhold etc.

Men då kan ein som katolikk likevel vere meir eller mindre forplikta på ikkje nett hensiktsmessige standpunkt, så å seie. Tenk liksom forskjellen på læra før og etter Vaticanum II. Ikkje superdjupe forskjellar, men likevel ganske markerte nyanseforskjellar, til dømes i måten ein tenker om lekfolket, eller måten ein tenker om protestantar. Så dette er noko å reflektere over. Dette er nok ein pris å betale for å ha ei ansvarleg og gjennomtenkt kyrkje, om de skjønar. Det er ein pris å betale for å meine at det ikkje er individet som er rådande til einkvar tid, om de skjønar.

Uansett - denne tematikken har Vaticanum II drøfta nøye! Vat II er ei skattkiste i moderne teologi, uavhengig av om ein er katolikk eller protestant. Katekisma byggjer elles veldig mykje på Vat II.



Saturday, April 12, 2014

Gotta love it

Ordinary men...Called to do extraordinary things.

Spesielt supermann og hulken :-)

Edward Feser om kva vi har å takke nyateismen for

Kan lesast og høyrast HER. Nokre utdrag:




"...so too do the New Atheists, for all their smug ignorance, know where the fundamental issues really lie in the dispute between religion and secularism. They understand that it is, at the end of the day, useless to appeal to the social advances that Christianity ushered in historically, or to the dignity that Christian morality attributes to human beings, or to the beauty of Christian art and architecture, unless there is good reason to think that the central claims of Christianity are actually true.

They know, as St. Thomas Aquinas did, that it is useless to talk about faith unless you have shown that faith is something other than the self-deception its critics take it to be — that is, unless you have first established the rational preambles of faith, the praeambula fidei. They know, at least implicitly, that since man is a rational animal, you will not win him over in the long run if you cannot win over his intellect."



To be sure, the New Atheists do not even understand those arguments; much less have they refuted them. But when so few prominent churchmen and theologians put forward those arguments or even understand them themselves, the ignorance of the New Atheists is irrelevant. They will win by default. If you’re going to compete in a boxing match, you’d better be prepared to box. And if you are not, your opponent will have the victory whatever his own deficiencies as a boxer.

[Eg tenker på kyrkja i Noreg, til dømes, der nær sagt ingen kjenner godt til den sentrale katolske tradisjonen, og der svært få har studert filosofi. Men dette er i ferd med å endre seg! Mykje på grunn av - tada! - nyateismen. Men ja, så har ein også type ungjordkreasjonisme - heilt uhaldbare løysingar på sentrale problem. Som eg før har sagt: Eg berømmer at dei tek opp problemstillingane. Og dersom vi kan få til ein dialog, så er det det beste!

For NLM og deira teologi har verkeleg djupt behov for ei oppfrisking og til dels nyorientering. (Ingenting gale med det!) Eg skulle verkeleg ynskje vi kunne få til meir dialog om desse tinga! Eg har stundom tenkt, dersom eg skulle skrive ein artikkel om desse tinga (eg er diverre altfor sliten no for tida, pga. arbeidarbeidarbeid), så ville eg venleg dedisere artikkelen til staben på Fjellhaug og be dei om å respondere!]




UC Berkeley philosopher John Searle — who is, it is worth noting, a very good philosopher indeed and a trenchant critic of many of the ideas associated with contemporary naturalism and scientism — captures the attitude that prevails in vast swaths of the contemporary intelligentsia. Writing a few years before the rise of the New Atheists, in his book Mind, Language, and Society, Searle said:

Nowadays nobody bothers [to attack religion], and it is considered in slightly bad taste to even raise the question of God’s existence. Matters of religion are like matters of sexual preference: they are not to be discussed in public, and even the abstract questions are discussed only by bores…

I believe that something much more radical than a decline in religious faith has taken place. For us, the educated members of society, the world has become demystified… The result of this demystification is that we have gone beyond atheism to a point where the issue no longer matters in the way it did to earlier generations… (pp. 34-35)

Commenting on some examples of purported miracles, Searle writes: That is not a possible thought for us because, in a sense, we know too much… The point is not that we believe it is false, but that we don’t even take it seriously as a possibility. (p. 35-36)


[Eg tenker på OM Moen, som vart intervjua i VL nyleg. Han er sterk ateist, og for øvrig også veldig radikal i sine standpunkt, på mange vis. Han sa at leiande filosofar ikkje såg plausibiliteten i gudsargument, så difor gjorde heller ikkje han det. Men dette er svært tvilsomt. Leiande religionsfilosofar - dvs. dei som verkeleg har arbeidd med desse tinga - ser verkeleg plausibiliteten. Problemet er vel heller at religionsfilosofien ikkje "når inn" i breiare lag i akademia, samfunn etc. Jfr. igjen: Noreg.

Samstundes må vi ikkje ha illusjonar her. Etter reformasjonen og nasjonalstat-krigane, vart det på brei front gjort sterke endringar for at samfunnet skulle vere sekulært, liberalt, ikkje-religiøst etc. Moderne filosofi, bibeltolking, naturvitskapstolking, politikk etc. er ofte "tailor-made" for å ikkje sleppe til meir fyldige livssyn, sidan dette vil innebere å opne opp at heile den teo-politiske problematikken, dvs. at kristne ikkje klarer å kome til semje, og såleis skaper strid. Som Milbank til dømes, peikar på, inneber dette ein type "totalitarianisme", der staten blir sterkt sekulær.

Likevel: Det økumeniske problem må komast til rette med før ting verkeleg vil monne. Det må i praksis bety å kome til rette med særleg den katolske kyrkja, på eitt eller anna vis. Men i tillegg må ein vere medviten om, trur eg, at det vil koste mykje å endre den sekulær-liberale moderne skuta. Feser brukar "bokse"-metaforar. Og det gjorde også Paulus. "Krigs-"metaforar var endå meir framtredande.]



"Other conservative theologians and religious writers have emphasized what Eastern orthodox theologian David Bentley Hart calls “the aesthetics of Christian truth” in the subtitle of his book The Beauty of the Infinite. Yet for the typical contemporary secular intellectual, our tendency to regard something as beautiful is entirely explicable in terms of biological and cultural evolution. Our aesthetic reactions may not be as variable as the relativist supposes, but they are on this view still subjective, reflecting the way Darwinian selection pressures hardwired our ancestors’ aesthetic psychology rather than any features of mind-independent reality. Accordingly, they have no ontological implications whatsoever. This is in my view utterly wrong-headed, but it is not a position which can be refuted merely by purpling up one’s prose or waxing eloquent about J. S. Bach. To suppose otherwise is to bring a harpsichord to a gunfight."

Her trur eg vel Feser er...hm...ikkje nett "fair" mot Hart. Men også Hart vil sjå behovet for seriøs metafysisk gjennomtenking av ting, så eg trur ikkje dei to eigentleg er så usamde, når alt kjem til alt. Eg trur båe perspektiv er viktige, for Fesers innfallsvinkel til spørsmåla kan stundom bli litt for lausriven frå hermeneutikk og kristen tradisjon. Men det han gjer, er gull verdt.



Feser siterer frå katolsk leksikon, om katolsk kritikk av fideisme:
"As against [fideistic] views, it must be noted that authority, even the authority of God, cannot be the supreme criterion of certitude, and an act of faith cannot be the primary form of human knowledge. This authority, indeed, in order to be a motive of assent, must be previously acknowledged as being certainly valid; before we believe in a proposition as revealed by God, we must first know with certitude that God exists, that He reveals such and such a proposition, and that His teaching is worthy of assent, all of which questions can and must be ultimately decided only by an act of intellectual assent based on objective evidence. Thus, fideism not only denies intellectual knowledge, but logically ruins faith itself."

Revelation, indeed, is the supreme motive of faith in supernatural truths, yet, the existence of this motive and its validity has to be established by reason.

Dette er eigentleg ganske radikale utsegner. Og dette er jo tvert motsett av mykje protestantisk tradisjon, som er - moderne.






"By the deliverances of divine revelation I have in mind, of course, what we know of God and of morality from scripture, from the creeds, councils, and tradition more generally, and from the Magisterium of the Church. By themselves these deliverances are like flesh without a skeleton: warm and human, but also weirdly distorted and unable to stand on its own or to offer resistance. That is to say, on the one hand the theological and moral deliverances of revelation are more profound than anything natural theology and natural law can give us, and speak to us in a more personal and accessible way. But they can also seem (when wrongly understood, as they often are) to lack any objective rational foundation, and to reflect a culturally and historically parochial view of human life that cannot apply to all times and places. To be sure, these purported defects of Christian theology are also, to say the least, greatly overstated, but there is some truth to this caricature too to the extent that Christian theology is not informed by natural theology, natural law, and the methods of philosophy more generally.


Dette er også interessant mtp. debatten som pågår no i Dnk, der Jesu og Paulus forkynning om kjønn, samliv og ekteskap vert sett som "kulturelt betinga" og meir eller mindre irrelevant. Alt i Bibelen er kulturelt betinga, naturlegvis. Men det må gå an å ha ein teologisk metode der ein arbeider for å vise at dette også er relevant inn i vår tid. Det vil ikkje halde å berre sitere Bibelen! Store problemstillingar, dette.



"In short, religious believers have been fleeing into a non-cognitive ghetto almost faster than skeptics can push them into it. They are too often like the hypochondriac in science fiction writer Ray Bradbury’s short story “Skeleton,” who is pathologically fearful of his own bones and ends up losing them — reduced in the horrific climax to a helpless, amorphous blob. This is why the New Atheists have had such success in making punching bags of them. It is why the charge that religion is all emotion and wishful thinking, detached from objective reality and without rational foundation, seems for so many people to stick. What Christian theology needs now more than ever is its traditional backbone, its Scholastic backbone."

Det skal bli spennande å lese Fesers skolastikk-bok.



The point to emphasize for present purposes, though, is that you are not going to refute the arguments of New Atheists and like-minded critics of religion unless you refute scientism. But that requires addressing issues of fundamental metaphysics. So, that is one way in which defenders of Christian moral and theological teaching are ultimately engaged in a public dispute about fundamental metaphysical issues, whether they like it or not.


However, there is another sense in which being is the more fundamental notion. Being is at least conceptually prior to goodness and beauty even if, ontologically speaking, they are the same thing considered from different points of view — again, goodness is being as object of appetite, beauty is being considered as pleasing. Now modern philosophy has abandoned the doctrine of the transcendentals, and has also, as a consequence, in general lost any sense of the relationship between goodness and beauty on the one hand and being on the other. It is no surprise, then, that goodness and beauty have come to seem merely affective, features of our reactions to objective reality but in no way corresponding to anything in objective reality itself. This is why appeals to the dignity of the human person or to the aesthetics of Christian truth are ultimately useless unless the notions of goodness and beauty are once again grounded in being. But that means that to appeal to the dignity of the human person or the aesthetics of Christian truth, to be effective, requires a defense of classical metaphysics — in which case they can hardly serve as an alternative to metaphysics when doing apologetics.

Dette er altså for å vise at kristen apologetikk ikkje i lengda kan appellere til "menneskeverd", "venleik" og anna, dersom ein samstundes neglisjerer den klassiske metafysikken.


So, that is one way in which effective apologetics requires a return to Scholasticism. It requires that we recognize that where the apologetic task is concerned, metaphysics wears the trousers. Specifically, a defense of classical metaphysics — grounded in the Platonic and Aristotelian traditions and brought to perfection by the great Scholastics — is an unavoidable prolegomenon to the defense of the classical arguments for the existence of God and the natural law conception of morality. In no other way, I maintain, can modern secularism of the sort represented by the New Atheism be decisively rebutted.


Their criticisms are, however, entirely ineffectual against the classical philosophical conception of God, which was brought to its highest refinement within Scholasticism. Nor is it merely a philosophical conception; it is at the core of Catholic orthodoxy, incorporated into binding Catholic teaching by councils and creeds. To defend the Catholic Faith against New Atheist and other critics, then, we need to return to Scholasticism not only where the metaphysical foundations or starting points of apologetics are concerned, but also with respect to the end point or edifice we build on that foundation, with respect to the conception of God and his relationship to the world to which the arguments of classical apologetics lead us.




Feser siterer Reno:
"The Church is not a community of independent scholars, each pursuing individualized syntheses, however important or enriching these projects might be. The Church needs teachers and priests to build up the faithful. To do this work effectively, the Church needs theologians committed to developing and sustaining a standard theology, a common pattern of thought, a widely used framework for integrating and explaining doctrine… [T]he Church can no more function like a debating society that happens to meet on Sunday mornings, forever entertaining new hypotheses, than a physics professor can give over the classroom to eager students who want to make progress by way of freewheeling discussions."

Dette er noko eg sjølv har fundert ein del på. Det er verkeleg eit tankevekkande sitat i ljos av det som er i ferd med å skje i norsk kristenheit for tida! Men, i det heile er det verdt å reflektere over brytningane mellom nyskolastikken og det 20. århundres katolske teologi. Det er lett å vere samd i at ein gjekk for langt i å hive ut nyskolastikken. Men nøyaktig kva var det "fornyingsteologane" reagerte imot, og i kva grad hadde dei rett? Hm.





Thursday, April 10, 2014

Må kristne vere imot evolusjonsteorien?

No siktar eg til den nye boka til Årikstad-brørne og Lianes. Her:



Eg les i Utsyn at dei skal ha seminar på regionårsmøtet i Sør, med utgangspunkt i boka. I intervjuet med Andreas - ein heiderleg og flott kar, berre så det er sagt! - uttrykkast ein del velmeinande, men djupt problematiske standpunkt. Eg skal sitere og kommentere.

"[Bibelen er] det eneste vi kan stole 100% på i den verden vi lever i."

Det er verdt å reflektere over kva som seiast her. Ein tenker at det i det heile er mogleg med "100% sikkerheit". Dette er prega av moderne kunnskapsideal; Descartes og opplysningstida leita etter "sikre fundament" for kunnskapen, anten rasjonalistisk eller empiristisk. Slik kunne ein finne sann og fjellstø kunnskap som var betre enn tradisjon, Bibel, Kyrkje, subjektiv erfaring og opplevingar. Moderne fundamentalisme responderte ved å knyte "100% sikkerhet" til Bibelen (sjå Barr, Fundamentalism). (Katolsk kristendom knytte heller vissheita til Kyrkja og paveembetet, for ein stor del). Men for å kunne gjere dette, måtte ein både ha eit uhistorisk bibelsyn, i tillegg til også å halde seg med problematisk "common sense"/"word-picture" epistemologi.

Og elles: Det er Gud vi framfor alt skal stole på, ikkje Bibelen. Ja, Bibelen medierer møtet med Gud, men Bibelen er berre ei av kjeldene! Og i alle høve er det evangeliet i Bibelen som skaper tru, og som er det vi framfor alt må halde fast på. Men dette ovanfor er typisk moderne protestantisk fundamentalisme. I oldkyrkja stola ein på Bibelen, men heile grunnforståinga av epistemologi og kunnskapskjelder er annleis. Og det har ein pris å betale å halde seg til denne typen fundamentalisme.


"Bibelen tar ikke feil i det den uttaler seg om. I 2000 år har man lett etter feil i Bibelen, men gang på gang har det vist seg at Bibelen fikk rett."

Dette er også eit spørsmål intellektuell ærlighet. Ein kan godt utvide tolkingskategoriane, og nekte å omtale noko som "feil", og i staden seie at "Vel, Bibelen talar ut frå sin kultur, sitt språk, sine narrativ, sine ideologiar, si naturforståing, si historieforståing. Dette er ikkje 'feil.' Dessutan må vi tillate unøyaktigheiter etc. Og for øvrig er det ulike nivå av sanningar i Bibelen, og ulike typar av meiningar. Dessutan vil tekstane alltid på eitt eller anna nivå bli prega av våre forståingshorisontar, som er vekslande." (Sjå Sparks, "God's word in human words; Thiselton, Hermeneutics).

Ok, det er greitt. Dette liknar på den katolske posisjonen i Dei Verbum. Er det dette ein meiner med "feilfri", så kan eg meir eller mindre vere samd. Men det er ikkje dette unge Årikstad talar om. (Eg kjenner denne tradisjonen veldig godt). Hans posisjon er langt meir rigid, og langt meir moderne i behandlinga av tekstar og kunnskap. Det er "wooden literalism", som samsvarer med ein generelt moderne og ikkje-sakramental metafysikk. Sjå Bouyer, "Spirit and forms of protestantism" for meir om bakgrunnen for desse tinga. Barr, Fundamentalism for hermeneutikken og teologien.

Prima Facie må ein i alle høve seie at Bibelen mange gonger "tek feil i det han uttalar seg om." På lang sikt gjer ein ei stor bjørneteneste om ein forsvarar Bibelen ved å ikkje vere ærleg om korleis Bibelen faktisk er. Og dersom ein opnar seg opp for desse tinga, blir det altså eit spørsmål om den fundamentalistisk-evangelikale kristendomsmodellen som heilskap må reviderast.



"...dette handler om begynnelsen på alt. Uten skapelsen og syndefallet gir Jesu død og oppstandelse liten mening. Vi frelses fra et fall som har skjedd. Adam og Eva levde i en perfekt verden og endte opp i en verden full av synd og død. Dette er vanskelig å sammenholde med evolusjonsteorien, der døden er den mekanismen som fører utviklingen fremover."

Kvar skal ein byrje? Skapinga, i klassisk teologi, handlar ikkje primært om "dei kronologisk fyrste ting" - i det minste langt frå berre om dette - men om korleis Gud forholder seg til verda, sånn i det heile teke. Dette er ganske ute av horisonten av i den evangelikale/reformerte/lutherske NLM-tradisjonen som desse står i. Det har å gjere med tradisjonen og dei forholda denne vart til under (dvs. eit meir eller mindre einskapleg kristent Europa der skapartanken ikkje var særleg mykje til diskusjon). Og det er ein pris å betale for denne typen neglisjering av dei djupe tradisjonane i kyrkja.

Merk så konfliktmodellen som Årikstad teiknar opp. Dersom evolusjon har skjedd, gjev Jesu død og oppstode lita meining. Evolusjon kan ikkje sameinast med kristen tru, kort sagt. Igjen: Fundamentalisme; ein tradisjon som neglisjerer store delar av moderne naturvitskap, til fordel for moderne, anti-historiske lesingar av skapingssoga (ja, eg seier det rett ut. Sjå til dømes den evangelikale eksperten John Waltons "Genesis 1 as ancient cosmology" for ei topp fagleg innføring i korleis Gen 1 BØR lesast. Slike historiske lesingar må vere på plass før ein drøftar korleis teksten skal brukast i systematikken).

Igjen: Ein høg pris er det å betale for denne typen argumentasjon. Her nyttar det ikkje å skjule seg bak at ein jo er "konservativ" og "held seg til Bibelen." På generelt grunnlag må ein seie at dette ikkje er ein garanti for at teologien er sunn, og at ein går i Guds ærend. Går ein djupare ned i desse tinga, kan ein argumentere for at det er eit grunnproblem i heile den protestantiske modellen her. Spørsmålet er dette: Går det an - som protestant - å lage ein koherent, solid, ikkje-ad-hoc teologisk modell som verken er fundamentalistisk og anti-vitskapleg, eller sekulærliberal og relativistisk? Norske protestantar slit med dette i dag, i alle fall!

Det manglar "a centre that holds", som kan famne all kunnskap og likevel vere teologisk ortodoks, og tilfredsstille sentrale sanningskriterier. Når dette manglar, blir resultatet raskt totalitær sekulærliberalisme, samt ulike typar av høgst moderne fundamentalismar, der "Ung-jord-kreasjonismen" og ulike typar av evangelikal kristendom godt ute på høgresida er sakssvarande døme.



"Samtidig er det mange, spesielt blant unge, som lurer på hvordan dette henger sammen. På skolen og i samfunnet ellers møter man gjerne en holdning om at Bibelens skapelsesberetning er motbevist av vitenskapen. Det er den på ingen måte."

Skal ein motbevise skapingssoga - ortodoks og klassisk forstått - må ein til med metafysikk. Den beste boka eg har kome over her, er Hanbys "No God, No Science"? Og sjå Fesers nye om skolastisk metafysikk. Skapingssoga - forstått som ei konkret skildring av korleis verda vart til - er "motbevist" for lenge sidan. (Lamoureux, Evolutionary Creation). Men i klassisk tradisjon er det mykje fleksibilitet i korleis ein les denne teksten, like attende til kyrkjefedrane, som jo kjente til ulike typar av kosmologiar, og forholdt seg til best tilgjengelege kunnskap.

Men det er heilt korrekt at mange unge lurar på korleis desse tinga heng saman. Igjen: I mangelen på eit seriøst sentrum, ein seriøs tradisjon, dukkar andre røyster opp, som freistar etter beste evne - men på bakgrunn av stundom djupt problematiske tradisjonar - å finne ein veg her. Det ironiske oppe i alt dette, er at kreasjonistane og nyateistane får fritt spelerom her, i å forvrenge biologien. Dette er eit viktig tema i Cunninghams bok. Nyateistane latterleggjer kreasjonistane, og forholder seg til evolusjon. Men dei kan fritt "forme" evolusjonsteorien etter sitt livssyn, og setje han inn i sitt metafysiske rammeverk, sidan få utfordrar dei, på protestantisk hald. Dermed styrkast også sekulariseringa.


"...det er trosstyrkende å høre at det vi bygger livet vårt på er troverdig og forankret i den virkelige verden - i vår historie!"

Ja, inntil ein opnar seg opp for vidare kunnskap, og sit igjen med eit umogleg val: Anten ta vare på trua, og avvise naturvitskap - eller forkaste trua, og lytte til naturvitskap.

Så ja. Dette er ingen spøk. Dette er heller eit vitnesbyrd om eit djupt problem med den tradisjonen som slike bøker oppstår innanfor. Eg er naturlegvis klar over at dei som no ER ung-jord-kreasjonistar, raskt vil la seg provosere av det eg skriv. Eg har vore ærleg her, om kva eg meiner, på basis av mine studiar. Eg kjenner rimeleg godt til posisjonane her. (Spør om litteraturliste om de vil ha). Men eg er naturlegvis klar over at ingenting løysast med enkle slagord, eller små bloggpostar.

Dette er heller eit spørsmål om seige oppfatningar som treng å mognast, og der ein treng tid og tillit, og der alle partar må erkjenne at dei kan lære noko nytt når dei set seg ned ved bordet. (Ja, eg har også mykje å lære! Ansjå denne posten som eit uttrykk for mine "veloverveide" oppfatningar, som likevel er provisoriske og opne for revisjon i ljos av ny kunnskap.)

Men igjen: Det djupare spørsmålet her, går på det som har å gjere med tradisjonar, og grunnforståing av kristendomen, og av Bibelen. Mitt råd til NLM er å arbeide grundig med sitt forhold til den katolsk-vestlege tradisjonen. No som samfunnet ser ut til å bli meir sekulært og totalitært og avkristna, kan ikkje NLM åleine løyse dei store problemstillingane. NLM fungerte godt som vekkingsorganisasjon innad i kyrkja. Men no er spelebrettet endra.

Naturvitskapstematikken er eit godt døme: Det krev verkeleg mykje tid, krefter, intellektuell kapasitet, samarbeid etc. for å finne ein veg i desse spørsmåla! Og då må NLM tenke gjennom kva tradisjon dei kan kome overeins med, og "hekte seg på". Fjellhaug klarer ikkje dette åleine, og slett ikkje tre unge forfattarar utan sterk fagkompetanse.

(Sjølv om eg ser positivt på forsøket! Dersom dei viser vilje til dialog, kan boka bli eit flott utgangspunkt for å finne ein veg vidare i desse spørsmåla! Ja - dersom målet er å skape dialog, tykkjer eg verkeleg boka er flott. Ein må, som nemnt, rekne med at desse tinga må mognast, og samtalast om, og at menneske må ha tid til å utvikle seg. Reformar skal skje sakte, som Congar har understreka!

Men det er ikkje diverre ikkje i så stor grad dialogvilje med moderne kunnskap Årikstad uttrykker i intverjuet, som de kan sjå. Her er ikkje moderne naturvitskap ein naturleg dialogpartner; det er heller noko som ikkje kan sameinast med kristendom (dvs. moderne fundamentalistisk kristendom).

Det finst også seriøs tenking om desse tinga på evangelikal og anglikansk side, men det er den katolske tradisjonen som verkeleg har gode og viktige svar her. Uansett er det store jobbar å gjere her. Mange bøker som enno ikkje er skrive.

Sekulærfundamentalisme i Sverige

Ein lesverdig artikkel. Kristne har ansvar for å ta trua si seriøst, og å ta andre seriøst, og å ha ei sunn og plausibel tru. Samfunnet rundt har også ansvar. Dersom kyrkja er borte, kan ein raskt gå imot ganske sekulærfundamentalistiske tilstandar. Det er til dels tilfelle i Sverige no. HER.

Wednesday, April 9, 2014



No til sals på Amazon.com. Denne boka kan bli ei viktig puslespelbrikke i livet mitt.