Ein kan diskutere om kap. 5 i romarbrevet høyrer mest naturleg til det som har gått foran (1-4), eller det som kjem etterpå (6-8). Mange av temaa i kap. 5 er utfaldingar og repetisjonar av tema som Paulus tidlegare har vore innom, jfr. "rettferdiggjering", "vreide", lova som avslører synda etc. Likevel er det også tydeleg at Paulus no fører inn fleire element som ikkje har vore så tydeleg framme i teksten fram til no; Guds kjærleik, Jesus, "vi/oss". Og jøde/heidning-problematikken, samt Abraham, vert ikkje nemnt.
Det er vanleg å tenke at kap. 1-4 dreier seg om "rettferdiggjering" medan kap. 5-8 dreier seg om "helging/helliggjørelse". Men sjølv om det tydeleg er ein overgang mellom desse delane av romarbrevet, er det meir presist å seie at den fyrste bolken dreier seg om rettferdiggjering, medan den andre bolken dreier seg om "herleggjering". Jfr. 8:30: "Dei han rettferdiggjorde, dei har han også herleggjort."
Slik ser vi også at 5,2 opnar med å seie at "vi er stolte over håpet om Guds herlegdom".
"Poenget ser ut til å vere, gjennom denne bolken, at det Gud har gjort gjennom Jesus Messias, og det Gud allereie gjer gjennom Anden, garanterer at alle dei som trur på evangeliet - og slik er 'rettferdiggjort av tru' - kan vere trygge på sitt endelege håp. Dei vil bli redda frå vreiden (5,9), med andre ord, 'frelst'. Dei vil få nye oppstodelekamar som samsvarer med Jesus sin (8,11). Og sidan 'herlegdom' er ein annan måte å tale om Guds nærvere på, i tabernakelet eller Jerusalem-templet, så involverer tankegangen frå 5,2 til 8,30 spesifikt Guds 'buing' [indwelling], ved Anden.
Heile passasjen understrekar difor at det Gud gjorde på ein avgjerande måte gjennom Jesus Messias skal no bli implementert gjennom Anden. Paulus viser peikar på måtar som den kristnes status og framtidshåp avgjer livet i notida, men det vesentlege temaet er den sikre framtida. Alt er garantert av Guds urokkelege kjærleik - som i sin tur er demonstrert ved Jesu død. (5,6-10 og 8,31-39)."
Utover dette vil Wright ganske sterkt argumentere for at sub-strukturen i kap 5-8 faktisk er Exodus-forteljinga, men altså denne gongen fortalt på nytt med dei Jesus-truande som Guds folk. Dette har eg nemnt tidlegare, og eg tykkjer personleg det er ein veldig spennande, og ganske overtydande, måte å lese Romarbrevet på. Det er høgst relevant både at GT-profetiane om klimakset i frelseshistoria (attendekomst frå eksilet etc.) - som Paulus heilt åpenbart knyter an til det som har skjedd i og gjennom Jesus og dei som trur på han - ofte brukar Exodus-forteljinga som ein modell for det som skal skje. Og elles ser vi også fleire andre stader i Paulus' brev at han brukar exodus-motiv nettopp i skildringa av kristne (1 Kor 5,7; 1 Kor 10 m. fl.)
Altså: Vi går no over i kap. 5-8 i Romarbrevet, og Paulus poeng her er å peike på korleis det grunnlaget som vart lagt ved Jesu gjerning og rettferdiggjeringa no gjev framtidshåp: Anden skal gjere sin gjerning, menneskeslekta og skaparverket skal rettast opp, Guds folk skal nå fram til sitt mål og bli frelst. ("Frelse" hjå Paulus har som ein hovudregel å gjere med framtida). Sagt med andre ord: Dette er "inaugurated eschatology": Gud har byrja sitt verk i dei truande ved rettferdiggjeringa, og han skal også fullføre det! (Jfr. Fil 1,6). Korleis dette skal skje, vil vi no sjå.
1 Når vi no har vorte rettferdige ved tru, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom han har vi òg ved trua fått tilgang til den nåden vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlegdom. Vi er rettferdiggjorde ved tru (fortid), dermed har vi fred med Gud (notid), og vi kan difor vere stolte av håpet om Guds herlegdom (framtid). "Fred med Gud" er nært knytt til det å vere forsona med Gud, jfr. 2 Kor 5. Der kunne Paulus seie dei fylgjande sentrale orda:
"Det var Gud som i Kristus forsona verda med seg, så han ikkje steller dei til rekneskap for misgjerningane deira, og han tiltrudde oss ordet om forsoninga. Så er vi no sendebod for Kristus, og det er Gud sjølv som formanar gjennom oss: Vi bed på Kristi vegner, lat dykk forsona med Gud!"
Dei som er rettferdiggjort ved trua har dermed ein tilstand av fred med Gud, er forsona med Gud, på basis av Kristi forsoningsgjerning på krossen. Samstundes er det også vidare implikasjonar av Paulus' tale om fred her. For i kap. 14-15 talar han om at Gud er freds Gud og at dette må vise seg også innad hjå dei truande. Dette er heilt sentralt for Paulus: Rettferdiggjeringa inneber at Guds folk er eitt, for det er Messiastrua som bind dei saman. Difor må dei også vise einskap, og ikkje fornekte innhaldet i rettferdiggjeringa med splitting og fiendskap.
Det er grunn til å tru at ein her også finn ekko av ein polemikk mot romarriket. Augustus Caesar hadde innstifta den såkalla "Pax Romana", som bygde på Iustitia. Fleire andre stader i Paulus' brev ser vi at han spelar på slike uttrykk som dette, og viser korleis evangeliet inneheld det som er ekte, varande, sant, i motsetning til det som keisarriket kan tilby, som er ein menneskeleg parodi. Så moglegvis også her. Paulus talar om "fred" og "rettferd" ved "Herren"; Kristi rike er større enn keisarriket. Og det at kristne manifesterer og verkeleggjer denne freden, er eit vitnesbyrd og ei forkynning om nettopp dette. Alt dette kjem Paulus meir attende til i kap. 14-15, altså.
Dei truande har tilgang til nåden gjennom Jesus. "Nåde" er sannsynlegvis her ei oppsummering av "Guds uthaldande kjærleiks sfære", jfr. dei fylgjande versa. Terminologien er kultisk ("prosagå"), og har å gjere med det å bere fram offer for altaret. Jfr. ikkje minst 12,1 og utover, der Paulus talar om at dei truande skal bere fram seg sjølv som offer for Gud, som ei andeleg gudsteneste.
No, seier Paulus, kan vi rose oss av håpet om Guds herlegdom. "Ros"; ordet er "kavkjåmetha", og er nøyaktig det same verbet som vi fann i 2,17 (jøden var stolt av Torahen) og 3,27 (rettferdiggjeringa av tru skjer ved nåde, og dermed er all ros utelukka). Det er altså dette Paulus vil vere stolt av, og vere trygg på: Vona om Guds herlegdom.
"Herlegdom". Dette er eit viktig uttrykk i Romarbrevet. I 3,23 vart det sagt: "Alle synda og manglar Guds herlegdom". Og kva inneber Guds herlegdom? Jo, den herlegdomen som Adam tapte: Å vere Guds vise-herskar over skaparverket! Jfr. 5,17 og 8,18-27. I tillegg har Guds herlegdom konnotasjonar til Guds nærvere hjå dei truande i form av at han bur i hjarta deira. Jfr. "shekina", Guds nærvere, i tempel og tabernakel.
3 Ja, ikkje berre det, vi er òg stolte over lidingane. For vi veit at lidinga gjer oss uthaldande, 4 og den som held ut, får eit prøvd sinn, og den som er prøvd, får håp. 5 Og håpet gjer ikkje til skamme, for Guds kjærleik er aust ut i hjarta våre ved Den heilage ande som han har gjeve oss. Paulus har meir å vere stolt av. Han er stolt av lidingane sine, som også er ein del av "allereie/ennå ikkje"-kåra til den som er rettferdiggjort av tru. Seinare, i 8 12-30, skal Paulus vise korleis Anden garanterer framtidshåpet sjølv i møte med liding, forfylgjing og død.
Her er poenget ikkje at lidingar er eit gode i seg sjølv, men at dei gjer den truande uthaldande, slik at ein før eit prøvd sinn. Dermed får ein håp, seier Paulus. Dette resonnementet gjev ikkje så meining når det står for seg sjølv. Korleis kan lidingar og prøvingar gje håp? Men innanfor det større narrativet som Paulus opererer med - d. e. pilegrimsferda mot det evige håpet, dvs. forløysinga av skaparverket, så fungerer prøvingar på denne måten.
Håpet gjer ikkje til skamme, seier Paulus. Dvs.: Håpet vil bli oppfylt. Eller evt. at håpet ikkje er noko å skamme seg over, jfr. 1,16. Her appellerer Paulus til røynsla av at "Guds kjærleik er aust ut i hjarta våre ved Den heilage ande som han har gjeve oss." Poenget er, som i 8,23, at Anden er eit teikn på at den nye tidsalder har brote inn her og no (igjen: Inaugurated eschatology). Dermed fungerer Anden som "pant", 2 Kor 1,22.
"Guds kjærleik"; meiner Paulus då "Guds kjærleik til oss" eller meiner han "vår kjærleik til Gud"? Dei fleste vil gå for det fyrste alternativet, ikkje minst på grunn av v. 8. Men det er fleire gode grunnar til å tru at det faktisk er det andre alternativet som er det korrekte. Grunngjevinga for dette synet er at Paulus talar om "kjærleiken i hjarta vårt, ved Anden" som grunn for håp. Og Andens gjerning, slik han blir utlagt i det fylgjande, er nettopp det å skape kjærleik i dei truande. Og i 8,28 talar Paulus nettopp om grunnlaget for håp "for dei som elskar Gud". Endå eit argument er at det synest merkeleg av Paulus å tale om at Guds kjærleik til oss vert utausa i
hjarta vårt.
Dersom lesinga "vår kjærleik til Gud" er korrekt, betyr dette at vi her har å gjere med ein allusjon til Shema, som vi fann også i 1,5 og 3,30. Då blir Paulus' poeng at Shema blir oppfylt av dei som elskar Gud slik som han er openberra i Jesus Messias. Dei som gjer det, viser dermed at dei er Guds folk og Guds familie. Og dette er grunnlag for håp og ros.
6 Medan vi endå var hjelpelause, døydde Kristus for ugudelege då tida var inne.
7 Knapt nok vil nokon gå i døden for ein rettferdig mann – endå det kan vel henda at nokon vågar livet for ein som er god. 8 Men Gud viser sin kjærleik til oss ved at Kristus døydde for oss medan vi endå var syndarar.
Igjen er det vanskeleg for meg å forstå kvifor Bibelselskapet unnlet å byrje v. 6 med "for." Paulus seier nemleg "gar". Og det er eit viktig poeng med det. V. 1-5 har tala om korleis dei truande har grunnlag for framtidshåp. Og 6-10 utfalder dette håpet, ved å vise korleis Guds kjærleik utmyntar seg i Jesu død. Og det er Jesu død som er grunnlaget for rettferdiggjeringa, jfr. 3,24.
Logikken i v. 6-8 er grei: Kristus døydde for ugudelege. Vanlegvis vil ikkje nokon døy jamvel for ein rettferdig eller god mann. Men Kristus døydde for syndarar, og dermed viste Gud sin store kjærleik. (Når det er tale om "syndarar" og "ugudelege", ser vi linken attende til Abraham i 4,5-8.)
Kristus døydde "då tida var inne" (kata kairon), seier Paulus. Dette viser til utfaldinga av Guds store plan, den som fyrst og fremst er uttrykt i Guds pakt med Abraham. Jfr. Gal 4,4 og Rom 3.
Kristus døydde for syndarar og ugudelege. Kontrasten til desse gruppene er "ein rettferdig" og "ein god". Kanskje alluderer Paulus med det fyrste uttrykket til Jesus sjølv. For Paulus var jo stadig martyriet eit levande alternativt. Men denne lesinga kan ikkje vere noko meir enn ein forsiktig hypotese.
Når Paulus talar om "syndarar", kan dette fungere som ein terminus technicus for "heidningar som er utanfor lova". Jfr. Gal 2,15. Men her inkluderer han alle - både jødar og heidningar - som syndarar, slik han også sa med litt andre ord i 3,20.
9 Når vi no har vorte rettferdiggjorde ved Kristi blod, kor mykje meir skal vi ikkje då ved han bli frelste frå vreiden! 10 Medan vi endå var fiendar, vart vi forsona med Gud då hans Son døydde. Når vi no er forsona, kor mykje meir skal vi ikkje då bli frelste ved hans liv! "Pollå mallon" - "kor mykje meir!" Poenget til Paulus er: Kristus døydde for syndarar, og vi er rettferdiggjort på grunnlag av det. Dette er ein stor og vanskeleg ting som Gud har gjort. Kor mykje meir har vi vel ikkje då grunnlag for framtidshåp, og meir spesifikt: Frelse frå den komande vreiden! (jfr. "den komande vreidens dag" i 2,5). Linken til 3,25 er tydeleg, jfr. også det eg tidlegare har sagt om at Jes 53 ("straffa låg på han...") ligg under Paulus' argumentasjon her.
Igjen(...) utelet bibelselskapet "for"/"gar" i v. 10. V. 10 er ei vidare utleggjing av "kor mykje meir"-logikken i v. 9. For ikkje berre er rettferdiggjeringa i Jesu blod grunn for håp. Forsoninga mellom Gud og oss ved Jesu krossdød er også grunn for håp. "Vi var fiendar", seier Paulus. Kven stod for fiendskapet? På eitt plan meiner Paulus naturlegvis at alle menneske var fiendtleg innstilt mot Gud, jfr. 8,7 ("fiendskap mot Gud") og 1,30 ("gud-hatarar"). Men Paulus' understreking av Guds vreide peikar i retning av at det også var fiendskap frå Guds side, mot menneska, på grunn av deira opprør og synd.
Men no er forsoninga inntrådt, ved Kristi død, iverksett av Guds kjærleik. Og det er eit viktig poeng her, som vi har sett tydeleg i 3,29-30: Rettferdiggjeringa (9a) har som eit viktig mål å samle ein familie av dei som er forsona og forlikt med Gud.
Paulus brukar her uttrykket "Guds son" for fyrste gong sidan 1,3-4. Han skal bruke den att i 8,3 og 8,32. "Guds son" er ein viktig messiansk tittel for Paulus sjølv om han ikkje brukar den så ofte. Her uttrykker tittelen også representativitet. Det "sonen" gjorde ved sin død er eit uttrykk for det berre Gud kunne gjere. Denne lesinga blir støtta av det som v. 8, nemleg at Jesu død uttrykker Guds kjærleik.
I 4,25 kunne han seie at Jesus vart "overgjeven til døden for våre synder og oppreist for vår rettferdiggjering." Her seier Paulus at Jesu død verka forsoning og at "hans liv" (--> hans oppstode) blir til frelse. "Frelse" og "rettferdiggjering" er ikkje det same, som vi har sett. Men dette verset viser at vi ikkje bør skjelne altfor skarpt mellom dei: Rettferdiggjeringa er grunnlaget for frelsa, men alt saman har sin årsak i Jesu død og oppstode. Det er eit poeng her som Bibelselskapets omsetjing tilslører. Paulus seier ikkje at vi skal bli frelst "ved hans liv". Han seier at vi skal bli frelst "i hans liv". Denne detaljen er sannsynlegvis signifikant, for Paulus peikar her vidare til Rom 6, der han utlegg kva det vil seie å vere "i Messias."
11 Ja, ikkje berre det, men vi er glade og stolte i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gjeve oss forsoninga. Som i v. 2-3 talar Paulus om grunnlaget for at han kan vere stolt. Her er det "Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gjeve oss forsoninga", som er grunnlaget. Poenget blir her, som før: Under Torahen kunne ein nok prøve å vere stolt, men då var det nyttelaust. Men ved Jesus Kristus kan ein verkeleg vere stolt, ikkje av seg sjølv, men av Gud. Jfr. 8,31: "Om Gud er for oss, kven kan då vere mot oss?" Og jfr. 1 Kor 1,31: "Den som er stolt, han vere stolt i Herren!"
Innleiing til 5,12-21Den neste bolken i kap. 5 er ikkje like enkel å forstå som den fyrste. Men poenget er i alle høve ei utleggjing av det som har gått foran, til no i brevet. Paulus set Adam og Messias opp mot kvarandre. Som vi såg i 1,18-25 og 3,22, har Paulus tidlegare alludert til nettopp Adams synd som kjelda og rota til menneskeætta sitt opprør mot Gud. Og no oppsummerer han altså også på kva måte Messias' gjerning blir til liv og frelse i trass av Adams synd. (Den same motsetninga mellom Adam og Messias finn vi i 1 Kor 15,21-22 og 45-49).
I andre-tempel-jødedom vert dei rettferdige innanfor Israel sett på som fornyinga av menneskeætta, som arvingane av Adams herlegdom. Særleg tydeleg er dette i Qumran. Liknande tankegang ser vi også her, hjå Paulus, jfr. det ovanfor sagte om korleis "herlegdom"-motivet i Rom står nær til Adams rolle som herskar over skaparverket. Som vi skal sjå i det fylgjande er kongerike- og herskar-motivet heilt i sentrum i 5,12-21.
Oppbyggjinga av passasjen er som fylgjer:
V.
12 er den grunnleggjande opningsutsegna.
(V. 13-14 er eit fyrste forklaringstillegg. V. 15-17 er eit andre forklaringstillegg.)
V.
18 er ei utfylling av v. 12.
(V. 19 er ei utdjuping av v. 18. V. 20 er eit tilleg som forklarar kva lova har med alt dette å gjere.)
V.
21 er den triumferande konklusjonen.
12 Difor, liksom synda kom inn i verda ved eitt menneske, og døden saman med synda, slik nådde døden alle menneske fordi dei alle synda. Til no i kapittelet har Paulus tala om at den truande har grunn til å vere stolt av håpet om herlegdom. Men kva så med synda og døden? Desse må bli overvunne før håpet om frelse kan vere sikkert og fast. Synda kom inn i verda ved eitt menneske, dvs. Adam i Edens hage, som braut Guds bod. Med dette kom også døden, og døden nådde til alle menneske. Slik skulle synda og døden bli herskarar i verda og menneskeætta; ingen kunne sleppe unna.
Men uttrykket "fordi dei alle synda" ("ef' hå pantes hæmarton") er svært omstridd blant eksegetar. Meiner Paulus at "alle synda i Adam", og at dette er grunnen til at døden nådde alle menneske? Eller meiner han at kvart einskild menneske synda, og at dette er grunnen til at døden nådde alle menneske? Det mest diplomatiske svaret, som også finn stønad i andre delar av Rom, er at Paulus meiner båe to.
13-14 Også før lova var det synd i verda. Og endå synda ikkje blir rekna som synd der det ikkje er noka lov, rådde likevel døden frå Adam til Moses, også over dei som ikkje hadde gjort noko lovbrot slik som Adam. Adam står her som eit bilete på han som skulle koma. Torahen vart gjeve ved Moses, og Torahen gjer at jødane kjem til å kjenne synda. Kva så med dei som levde før Torahen kom? Var dei utan synd, i og med at dei ikkje synda mot noko bod eller regel som Gud hadde gjeve? Nei, seier Paulus. Synda var i verda før lova kom. Korleis veit Paulus dette? Jo, fordi døden herska også over desse menneska, dermed må synda ha vore der. Men desse menneska gjorde ikkje lovbrot, d. e. dei synda ikkje mot nokon gjeve regel eller bod eller lov som Gud hadde gjeve. Dei som hadde Torahen, derimot, synda mot ei lov, nett som Adam.
Adam står som eit bilete på han som skulle kome, d. e. Jesus. Dette utfaldar Paulus i det fylgjande. Poenget er sannsynlegvis at liksom Adam fekk seg "ein familie av syndarar", så får den andre Adam, dvs. Jesus, "ein familie av tilgjevne og gjenoppretta syndarar."
15-16 Men det er annleis med nåden enn med fallet. På grunn av fallet til den eine måtte dei mange døy, men Guds nådegåve er så uendeleg mykje større: Ho blir gjeven i rikt mål til dei mange på grunn av nåden frå det eine mennesket Jesus Kristus. Og det er annleis med gåva enn med den synda som den eine gjorde. For dommen over eitt menneske førte til fordømming, men nådegåva førte til frikjenning, endå det var mange som hadde falle. Paulus' poeng er ikkje at det er likskap mellom Adam og Messias. Nei, Paulus' poeng er at Messias' gjerning er langt større enn Adams, og gjer opp for Adams fall til gagns! Guds nådegåve fører til nyskaping, ikkje berre til reversering av fallet. Og Guds nådegåve fører til frikjenning, som er langt større og meir verd enn fordømminga.
17 Døden fekk herredøme fordi eitt einaste menneske fall. Kor mykje meir skal då ikkje dei som tek imot Guds store nåde og rettferdsgåve, eiga livet og få herredøme ved den eine, Jesus Kristus.Døden herska, seier Paulus. Men no - "kor mykje meir" - skal
dei truande herske! Det er interessant å tenke på at til no har Paulus fleire gonger tala om "dei mange" (=alle) og "alle". Døden herska over alle. Kristi gjerning skjedde for alle. Men no talar han om "dei som tek imot Guds store nåde etc.", d. e. dei som trur evangeliet om Messias. Desse skal "herske i livet", seier Paulus, jfr. 1 Kor 4,8. (Bibelselskapet si omsetjing, "eiga livet", er ikkje så god her). Paulus referer til den framtidige oppfyllinga og nyskapinga, jfr. Dan 7,27.
18 Difor: Slik som ein manns fall vart til fordømming for alle menneske, slik fører ein manns rettferdige gjerning til frikjenning og liv for alle menneske. 19 Slik dei mange vart syndarar fordi det eine mennesket var ulydig, skal no dei mange stå rettferdige fordi den eine var lydig. Her er det universaliteten som er i fokus. Adams fall vart til fordøming. Jesu gjerning [fører] til "livsens rettferdiggjering" ("dikaiåsin zåæs") for alle menneske. Og v. 19 seier det same med litt andre ord. Dei mange (=alle) skal stå som rettferdige ved Jesu lydnad. Jesu "gjerning" og "lydnad" siktar til hans død på krossen, og her kan vi sjå linjer både til Jes 53,11 og Fil 2,5-11.
Paulus vil naturlegvis ikkje med dette seie at alle menneske blir rettferdiggjort. Poenget hans er at moglegheita er der, gjennom Messias, for alle som trur evangeliet. Dei som trur evangeliet, og dermed er "i Kristus", er utanfor fordøminga (8,1 og 8,33-34). Dei har fått ein ny status, på grunn av Jesu forløysing, ein status som "rettferdige", som dei som "har det rett med Gud". Det er denne statusen Paulus er oppteken av her; i det neste kapittelet vil han utfalde korleis det at ein er "i Kristus" også inneber eit reelt, heilagt liv.
20 Lova kom til så fallet skulle bli stort. Men der synda vart stor, vart nåden endå mykje større. 21 For liksom synda fekk herredøme ved døden, skal nåden rå gjennom rettferda og gje evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.Lova, d. e. Torahen, kom til slik at fallet skulle bli stort, slik at overtredingane skulle fløyme over. Tidlegare i passasjen har Paulus tala om Adams synd: Adams lovovertreding førte til synd og død for alle menneske etter han. Og kva rolle spelar lova inn i dette? Var ho ein brukbar reiskap for å ta eit oppgjer med synda? Nei, ho gjorde berre synda større, og gjorde at jødane fekk erkjenne synda. Dei fekk erkjenne at også dei var ein del av "det adamittiske problem", og fordi dei var kjøtlege menneske kunne dei ikkje klare å ta eit oppgjer med synda. Det kunne berre Gud gjere (8,3), i og gjennom Messias og hans verk.
V. 21 kan såleis bli forklart på denne måten: "Nåden (det mektige, kjærlege Guds føremål) herskar ved rettferda (Guds pakstruskap, d. e. hans oppfylling gjennom Kristus, av det som var lova til Abraham), og resultatet er at den nye tidsalderen har byrja.
Ain't no good thing ever dies.