Wednesday, May 27, 2015

Visdom frå John Mayer




"Born And Raised"


Now and then I pace my place
I can't retrace how I got here
I cheat the light to check my face
It's slightly harder than last year

[CHORUS]
And all at once it gets hard to take
It gets hard to fake what I won't be
Cause one of these days I'll be born and raised
And it's such a waste to grow up lonely

I still have dreams, they're not the same
They don't fly as high as they used to
I saw my friend, he's in my head
And he said, "You don't remember me, do you?"

[CHORUS]
Then all at once it gets hard to take
It gets hard to fake what I won't be
Cause one of these days I'll be born and raised
And it's such a waste to grow up lonely

I still got time, I still got faith
I call on both of my brothers
I got a mom, I got a dad
But they do not have each other

[CHORUS]
So line on up, and take your place
And show your face to the morning
Cause one of these days you'll be born and raised
And it all comes on without warning



Mayer var 36 då han gav ut songen ovanfor. Men han skriv om at han fyrst no er i ferd med å bli "born and raised." Det er interessant. På dei tidlege platene er Mayer veldig "kul" og slick. Men ein kjem liksom ikkje "inn på" han. Dei seinare platene er annleis. Musikken er meir avslappa, og tekstane er dønn ærlege, om enn ikkje så detaljerte. Han er på ein måte meir ukul, liksom, men samstundes veldig sympatisk og kul likevel. På ein betre måte. Han har ikkje så store krav til seg sjølv.

Mayer har hatt ein komplisert veg dit han er i dag. Han har gjort og sagt mykje dumt, kan ein seie. Gått på trynet. Han har nok såra mange damer. Men, vel, han har hjarta på rett plass. Og han har også sjølv vorte såra mange gonger. Han skriv jo om alt dette i tekstane. Og det er også noko sunt i dette. Kan ein leve autentisk, og utfalde seg, og utvikle seg, utan å gå på trynet nokre gonger? Eg veit ikkje.






Eg har tenkt noko på The Wall i det siste. Den handlar om å ha dårleg påverknad ("bricks in the wall"). Og om korleis dei vala ein gjer for å bøte på dette, berre gjer problema større. Rus som veg til "altered mind", eller for å "numb the pain". (Comfortably numb) Halde seg for nær mor si og bli overbeskytta (Mother). Isolere seg sjølv fordi ein er redd for å bli såra. (Another brick pt 3). Kaste seg ut i eit vilt liv med rus og damer for å nå ek-stasis, dvs. å kome ut av seg sjølv til noko betre (Young lust). Men det aukar problema. (Hey you). Bradshaw skriv mange gonger at det er sunn menneskeleg kontakt, frå aksepterande menneske som viser nærleik og godleik, som er den sunnaste vegen til god utvikling. Ein må "halde dom over seg sjølv" (The Trial) og så la murane falle og la andre sleppe til (Outside the wall). Det er godt å ha vener og familie.





Kanskje denne boka kan hjelpe meg nokre steg vidare i livet. Men livet er meir enn bøker. No har eg rydda vekk dei aller fleste på hybelen. Har berre 10-15 att som eg kan tenke meg å lese litt i framover, men berre om eg har overskot.








Monday, May 25, 2015

Liv i Kviteseid














Visdom frå Ole Ivars




 En får væra som en er når’n itje vart som en sku
Inni e vi like, både je og du
En får væra som en er når’n itje vart som en sku
Ingen er da helt perfekt
En får væra som en er når’n itje vart som en sku
Inni e vi like, både je og du
En får væra som en er når’n itje vart som en sku
Ingen er da helt perfekt

Er du ittje helt fornøgd
med det skaperverket ga deg
ska du slå ifra deg
alle tanker omkring det
for det er nå alltid sånn
det finns noen som vil ha deg
du må bare la deg sjølv være i fred

REFR

Se deg rundt så ser du snart
en med enda større nasa
større en din egen
den du lett bytta bort
men om nasan er litt stor
skal du slutte med å masa
eg spør deg utan nasan din va sku’ du da ha gjort

REFR

En syns auga sitt for tett
en er misfornøyd med øra
ja noe vil dom fleste gjerne bytta på seg sjølv
men er du en sjelden fugl
slå ut venga, brus med fjøra
den som trur’n er berre en deg
er kun en ussel knøl

Friday, May 22, 2015

Because God is not a finite object over against you as a subject, you cannot simply turn away towards ‘something else.'; He is the ground and end of all desire and knowledge as such, the Good in itself. You cannot choose or not choose God the way you would choose or not choose a cup of coffee. You desire anything because of your original desire for God as the transcendental Good and Beautiful; you know anything because of your original intellectual appetite for God as the transcendental Truth as such. Even in desiring to flee God, you are desiring God as the ‘good end’ you seek in godlessness.

He is inescapable because all being, goodness, unity, truth, and beauty simply are God in their transcendent truth, and because a rational nature is nothing but an infinite dynamic orientation towards that transcendent end.

The natural will, as Maximus says, can will only God. Don’t think of God as a candidate in a political race, whom you could simply reject and be done with; he is the original and final act of your every discrete act of desire. And, in the ages, since God is all and there is literally nothing beyond him, the natural will is always seeking its natural supernatural end. Simply said, God is not an object of desire; he is the end that makes desire.














 Today I shudder at the rise of fundamentalism in all its forms, but especially when I see it in the Catholic Church. I know the state from personal experience and realize the damage that it does to fundamentalists, robbing them of their humanity in the name of God, and leading them in the name of Christ to adopt attitudes and religious, social and political values that are the very opposite of those which Christ proclaimed and for which he was crucified. The most effective policy for all true enemies of religion is the encouragement of fundamentalism in every way possible. [Men Hughes SJ held fram med å seie at Gud likevel verkar gjennom fundamentalismen].














Thursday, May 21, 2015

Dele nokre tankar

Eg har ei bok om self-esteem. Ei veldig god bok.



I denne boka står det at ein må ha verdiar som ligg til grunn for haldningar, motiv, vanar, livsval etc. Denne boka er oppteken av kva som "fungerer", kva som er mentalt sunt. Ikkje så mykje av kva som er rett og gale, eller kva moralfilosofi som styrer verdiane.

Det seiast: Mentalt sunne moralske verdiar er fleksible. Dei er ikkje rigide, ikkje heilt absolutte, ikkje ufråvikelege. Men det går an ta omsyn til "circumstances". Det går an å tenke kreativt om korleis dei skal setjast ut i livet.

Mentalt sunne moralske verdiar er personleg approprierte. Her står det ein del om foreldre, naturleg nok. Dei er sjefs-formarar. Men for kristne blir ofte foreldreautoritet vigd til Guds autoritet. Forfattarane skriv her at det er mentalt sunt at personen sjølv har forstått meininga og føremålet med verdiane, og på basis av dette, teke dei til seg.

Mentalt sunne moralske verdiar er realistiske. Dei gjev meining ut frå livet ein lever. Dei har sunne og gode konsekvenser som også kan gjenkjennast som dette. Dei er ikkje slik at dei medfører uforståelege, uakseptable, umoglege konsekvenser.

Igjen: Her er problemstillinga for meg, når eg skal "kome vidare" i mitt personlege prosjekt for ei sunn tru og eit sunt liv. Korleis sameinast desse ideala (som eg langt på veg kan erkjenne som sunne og sanne ut frå mi erfaring) med kristen tru, kristen dogmatikk etc. Når eg tenker over dette, ser eg at min ungdoms måte å tenke på var veldig svart-kvit, veldig fundamentalistisk.

Dette hadde mykje å gjere med at eg sjølv tenkte i desse banar. Det hadde også mykje å gjere med dei prinsipputsegnene som låg til grunn for teologien, og som særleg kom fram i søke ljoset på grunn av polemiske problemstillingar, pressa av den sekulære omverda.

For dei som forstår problemstillinga og anerkjenner den som reell, vil eg gjerne at de reflekterer rundt desse tinga, dvs. korleis ein kan finne ein konstruktiv veg vidare her. Korleis bruke Jesu ord, bibeltekstar, kristne ideal etc. inn i livet samstundes som ting blir så avslappa, fleksible, "autonome" etc. at ein lever sunt og godt med det? Kva "modell" for etikken må ein ha? Kva tradisjonar er sunne her?


For dei som undrast, kan eg også seie at eg ikkje har gløymt teologien. Eg tenker og skriv om desse tinga også, ikkje minst i forkynninga. Om det er interesse, kan eg poste ting om det også. Men no er det det ovanfor eg tenker mest på.

Monday, May 18, 2015



Her er mange fine bilete frå vestkysten i USA.



Eg driv og les Bradshaw si bok "Healing the shame that binds you," som nokre av dykk veit, og det er ei skikkeleg god bok også. Masse visdom og lærdom der, masse som er til hjelp for meg. Det som slår meg, når eg les denne, er kor ofte han presenterer hjelpsomme ting, om korleis ein kan tenke, føle, gjere teknikkar, forholde seg til andre menneske, etc. "Det er viktig å setje grenser for deg. Det er viktig å vurdere kritikk. Det er viktig å stole på eigne vurderingar. Det er viktig å sjå seg sjølv som grunnleggjande menneskeleg. Det er viktig å vurdere sine feiltak ut frå rimelege og humane standardar. Det er viktig å sjå deg sjølv som grunnleggjande verdt å elske og å like. Det er viktig å la dine eigne kjensler få påverke livet ditt." Etc. Det slår meg også at mange av desse tinga er i strid med mine internaliserte forståingar av bibelvers, kristne ideal, levemåtar, vanar etc. Det slår meg også at eg opplever meg som noko clueless i å vite korleis desse tinga kan sameinast.

Saturday, May 16, 2015


 

Denne scena er dramatisk. Den handlar på sett og vis om brytninga mellom illusjon og realitet. Og om å leve i, "obsess with", illusjon, og å stenge realitet ute.


Thomas og eg på tur. Vi utforskar gruver i nærområdet.

Bokmelding, Vernons After Atheism



Denne boka er veldig fin. Anbefalast. Nokre korte innspel.

Vernon var anglikansk prest. Aldri veldig konservativ, trur eg. Men fan av Tillich o. l. Han slutta som prest. Mykje fordi han var einsam i tenesta. Og fordi han opplevde at den anglikanske kyrkja var...hm...ikkje så "andeleg fruktbar" som han håpa, men meir "slapp" og som ein "seremonimeister". Og fordi han var sint på konservative som krangla om kvinnelege prestar, homofili etc. Vel, ein får seie kva ein vil om dette. Finst ingenting perfekt i denne verda.

Vernon vart ateist, ved å lese mykje vitskapslitteratur, religionskritisk litteratur etc. Veldig interessant. Han kjente seg fri ved å bli ateist. "Det var som den fyrste vaksne tingen eg hadde gjort i livet mitt." Men kjensla skulle ikkje vare. Etter nokre år fekk han ei krise, der han gjekk i kjellaren. Han grein visst i dagevis. Han innsåg kor problematisk, reint eksistensielt, ateismen var. Det hjalp m. a. Nietzsche han å sjå.

I tillegg opplevde han at veldig mange erfaringar, opplevingar, refleksjonar etc. ikkje kunne rommast av ateismen. Undring, klassisk musikk, estestikk, tilbeding etc. Men kva skulle han gjere? Hans sinne mot kyrkja og Gud gjekk over. Han vendte attende til kyrkja, men reagerer på mange "metafysiske positive påstandar" om Gud, vedkjenning etc. Han likar liturgien, musikken, undringa, tilbedinga etc. Men ikkje sterke påstandar, som i vedkjenninga. Hans refleksjonar rundt dette er skikkeleg interessante.

Sjølv kan eg heller ikkje heilhjarta skrive under kvart ledd i vedkjenninga. Ved kvart ledd er det personlege refleksjonar, vurderingar, tvil, undring, spekulasjonar. Vernon går lenger; han føler han ikkje kan stå for det. "At the end of it I have no more fingers to cross." Vel, sånn er det. Men eg trur uansett at det er noko for kyrkja å lære her, om møte menneske med audmjuke, og la folk vere på veg der dei er i livet.

I så måte kjem noko av det viktigaste poenget til Vernon. Nemleg at pre-moderne teologi og kristendom hadde langt større audmjuke i møte med Guds-mysteriet enn vår tids (særleg konservative) teologi. Vernon hentar fram mykje innsiktar frå Aquinas, Augustin og andre, og refleksjonane her er skikkeleg konstruktive og respektfulle. Gud er eit mysterium, og djupast sett kan vi berre seie tydeleg kva Gud ikkje er, ikkje kva han er. Her viser Vernon m. a. til dominikaren McCabe og særleg Denys Turner. Turner hadde temaet "How to be an atheist" for opningsforedraget sitt i Cambridge. No er han på Yale, Coakley er i C, ho er også veldig god.

Uansett. Turner har også skrive ei god bok der han utdjupar. Veldig tankevekkande lesing. Hans poeng, som er interessant, er at Aquinas forsvarar at sjølve spørsmåla er forståelege og fornuftige, dvs. spørsmåla i gudsargumenta. "Kvifor er det noko i staden for ingenting?" Men Aquinas viser også at vi ikkje eigentleg kan gje eit positivt svar, forutan å vise til Guds-mysteriet. (Turner utdjupar desse tinga grundig, ikkje ta mi oppsummering som god fisk).

Eg likte veldig godt Vernon si bok. Eg meiner, sjølv er eg agnostiker på mange ting. Eg ser ikkje fundamentalisme med "klare svar" som ein mogleg posisjon. Eg er alltid undervegs, og har kontinuerleg revidert og nyansert mine standpunkt. Vidare: Vernon gjer rett i å peike på at agnostisime og audmjuke - "apofatisme" - er ein heilt sentral del av ortodoks kristen tradisjon. Det er moderne kristne som her på mange vis har vike av, og latt seg prege av målet om å "vite sikkert". Dette er ei sanning med modifikasjonar, det er sant. Ein har tenkt at Bibelen er Guds ord etc., gjennom kyrkjehistoria. MEN, måten dette har vore forstått på, er annleis i moderniteten enn i tidlegare tider. Peder viser ofte til Frances Youngs bok om eksegese i hellenismen og oldkyrkja, og det gjer gjerne eg også.

I det heile er Vernons bok også veldig god i å vise at det går an for "skeptikarar" - både ateistar og kristne og andre - å møtast på halvvegen, så å seie. Det finst fleire alternativ enn fundamentalisme, anten kristen eller scientistisk-ateistisk. For øvrig har Vernon også ei mengd med interessante refleksjonar i boka. Som denne: At det er når ting blir "fuzzy" og uklare, at det verkeleg er behov for visdom, og for sunn filosofi (d. e. a la Sokratiske dialogar etc.) Og Vernon er generelt veldig sympatisk og triveleg. Det merkar ein når ein ser han på Youtube. Det er viktig, altså. Når Dawkins og co er angstbiterske og harde, så tydar dette på at noko er usunt. Det same gjeld når fundamentalistar er det (det veit eg ein del om, for å seie det slik...)

Kjem til å tenke på at James Martin vart Jesuitt fordi han såg ein dokumentar om Thomas Merton, der han såg kor fredfull han såg ut. "Slik vil også eg vere," tenkte han. Naivt, kanskje. Nei. Viktig. Noko å leggje merke til. Kva folk opplevast som sunne, heile, integrerte, gode, heilhjarta? Kvifor er det slik? Dette er jo Br Browns forskningsprosjekt.

Har boka til Vernon dårlege sider? Vel, det måtte vere at ho ikkje er så grundig. Mange stader kan ein vere usamd i faglege resonnement, eller i det minste tenke at han går for enkelt over ting. Dette gjeld til dømes det han seier om vedkjenninga, eller om gudsargument. Alt kan diskuterast. Men det er ok, eg har mine meiningar. Det er ikkje dette som er poenget i boka hans. Poenget hans er å gje personleg-sunne-faglege refleksjonar om å finne ein veg i livssynslandskapet, og om å ha respekt for andre, kjenne grenser for kva ein kan vite og ikkje etc. Boka er eit skikkeleg viktig bidrag til ein polarisert debatt.