Friday, April 17, 2015

For Hans-Georg Gadamer, the Enlightenment's wholesale attack upon 'tradition' leads to both philosophical folly and human impoverishment. Any philosophical recognition of the actual historicity of our being should alert one to the reality that tradition is never simply eliminated.

[Nineham understrekar korleis, til dømes, ei rekke uerkjente overtydingar, haldningar, ideal etc., er nedfelt i sjølve språket vårt. Dette overtek vi, som tradisjon, frå foreldre og nærmiljø, og dermed overtek vi også kulturen, på djupet. Så kan ein throw in kulturen i all si breidde - normer, haldningar, klesstilar, vaner, intuisjonar, arkitektur, levemønster, institusjonar, arbeidsmåtar etc. etc. etc., så har ein eit kompleks som ingen menneske kan ha fullt oversyn over, enn sei analysere kritisk og autoritativt. Dette trur eg har konsekvenser for kristendom også, naturlegvis. Kristendom er tradisjon, full pakke, slik Congar og Vaticanum II understrekar. Meir enn berre bibeltekst.]

Rather, its permanent achievements can and must be won, over and over again, by a contemporary commitment to a hermeneutics of restoration. Further, any serious study of the rich Christian and classical images of humanity's actual situation and its real possibilites for existence should allow one to engage in a hermeneutics of retrieval by means of which humanity may enrich its present impoverished lot.
"This, in brief outline, is the situation of the modern Christian theologian.

He finds himself disenchanted with the mystifications promulgated by too many church officials and the mystifications proclaimed with equal certitude by the secularist self-understanding of the age.

He believes he shares the basic Christian faith of the former and the secular faith of the latter.

Indeed, he believes that the Christian faith is at heart none other than the most adequate articulation of the basic faith of secularity itself.

He also realizes that his understanding of Christianity must take a revisionist form which takes proper account of the cognitive, ethical, and existential crises of much traditional Christian self-understanding."

Tracy, Blessed rage..., 10.


What sense, if any, does it make to speak of God? This question, of such vital importance to religious commitment, occupies an important place in discussion among Anglo-American philosophers of religion whose orientation is logical analysis. 'Metatheological scepticism' is the view that denies the intelligibility of religious discourse, derived from a theory of meaning which holds that a sentence has cognitive significance only if it makes a statement that is conclusively verifiable on empirical grounds. Dr Heimbeck's argument for the cognitive nature of religious discourse is twofold. First, he shows that such discourse can qualify as cognitively significant without having to satisfy the verification requirement. Secondly, he shows that it does in fact satisfy such a requirement because it is firmly rooted in the empirical realm. Originally published in 1969, this book, for teachers and students of philosophy of religion, is both easily comprehensible and highly readable, although the discussion of philosophical and theological points is conducted at an advanced level.

Thursday, April 16, 2015

Brene Brown, del 3

Denne gongen handlar det om "Love and belonging." Det er eit utruleg viktig kapittel for meg. Brown seier at i si forskning, er det framfor alt dette som viser seg å vere viktig: Om ein person opplever seg "worthy" for love and belonging. "Fortener eg dette?" "[Worthiness is] The feeling that we are enough just as we are and that we are worthy of love and belonging."

Dette handlar om å ikkje ville vere ein annan enn den ein er, så å seie. Dvs. å akseptere seg sjølv, heile seg sjølv, og tenke at også andre kan akseptere ein sjølv, slik ein er. "Worthy now. Not if. Not when. We are worthy of love and belonging now. Right this minute. As is." Og vidare: "Belonging...doesn't require us to change who we are; it requires us to be who we are."

Eit viktig poeng for Brown er at ein kan berre elske andre så mykje som ein elskar seg sjølv. At ein berre kan akseptere andre så mykje som ein aksepterer seg sjølv. Her kjem eit svært tankevekkande sitat: "Because true belonging only happens when we present our authentic, imperfect selves to the world, our sense of belonging can never be greater than our level of self-acceptance."

Eg tykkjer dette er utruleg tankevekkande. Lat meg dele noko eg las her om dagen. Vårt L har ei sånn spalte bakpå avisa, der dei stiller enkle spørsmål til kjendisar. Ein som hadde vunne bodybuilder-konkurranse, vart spurt om kva han bed om tilgjeving for: "Jeg ber ikke om tilgivelse", sa han, meir eller mindre. Ein annan vart spurt om det same: "Når jeg ikke har vært nær nok familien min" etc. Men ei ung, muslimsk dame vart spurt. Ho sa, ca: "Jeg ber om tilgivelse for alt, hele tiden." Ganske utruleg forskjell?

Eg trur også desse tinga påverkar sjølvbilete og sjølv-aksept. Dette har Leif Andersen skrive godt om, og han har slite mykje med desse tinga sjølv. Han er ein dansk indremisjonsleiar, ein fin fyr. Han har peika på fruktbare vegar vidare, i å betone skapingsteologi. Han har sagt: Dersom eit kyrkjemedlem ikkje har robust sjølvverdi, på basis av skapingsteologi, vil det berre oppleve skam, når det høyrer tale om synd.

Ok, lat oss halde fram. "Practicing self-love means

learning how to trust ourselves,

to treat ourselves with respect, and

to be kind and affectionate toward ourselves."

Desse tinga skriv Winell mykje om også. For...vel, dette er viktige tema å tenke gjennom for dei som har evangelikal fundamentalist-bakgrunn. Ta til dømes fylgjande refleksjon: Kan eg "stole på meg sjølv", og mine eigne vurderingar? Er ikkje dette eigentleg ei stor synd? Skal eg ikkje berre stole på Gud? Seier ikkje GT at ein ikkje skal stole på sitt eige vett, og ikkje stole på menneske? Har vi ikkje alt vi treng å vite, i Bibelen? Er ikkje hjarta svikefullt framfor alle ting? Så leier Brown oss til å synde no, leier ho oss bort frå Gud?

Eg seier ikkje at dette er den opplagte måten å bruke Bibelen på. Men det er, ofte, den protestantisk-evangelikale måten å bruke Bibelen på. Det er slikt som har forma meg.

Og: Skal ein vere snill mot seg sjølv? Sa ikkje Paulus at han var "hard" mot seg sjølv? Var ikkje Jesus også knallhard i sine domsord? Leier Brown oss bort frå Gud no? Leier ho oss inn i "wishy-washy" liberal tru, som Gud vil halde oss til rekneskap for på domedag? Igjen: Korleis skal vi bruke Bibelen?

Slik kunne ein ha halde fram. Vel, for meg har desse tinga vore store problem. Det har også med personlegdom å gjere. Disposisjonar. Som treng å bli foredla, styrt, leidd i sunne spor. (Eg var alltid ein samvitsfull type. Og samstundes djupt tenkande. Og i pietistisk kristen tradisjon. A perfect storm.) Men som i staden kan stå i fare for å bli halde fast i endå meir usunne spor, mtp. den ovanfor nemnte tradisjonen. D. e. med min personlegdom, fann eg stadfesta mine disposisjonar, i mange tankar og vers frå Bibel og tradisjon. Og desse tinga vart sementerte. Det vart "enklaste veg" for meg. Eg kom ikkje på at eg skulle ha kjempa mot det. Det var jo Guds vilje etc. Det vart stadfesta intellektuelt for meg, i den evangelikale tradisjonen. Sanning trumfa kjensler og livsoppleving.

Finurleg. Korleis eg kan snakke med andre. Heiderlege folk. Som tenker sunnare. Rundare. Meir avslappa. Dei tenker ikkje så mykje gjennom ting. Og høyre kva ideal dei har. Og tenke: "Dersom eg valte eit slikt ideal, ville eg kjenne det som eit svik mot meg sjølv, som å gje opp kampen for det gode, som å bli kompromitterande. Veit dei ikkje kva Bibelen seier??" Eg skjønar no, at eg ikkje kan stole på slike gut reactions. Det er "the voice of the past" som talar. Og det er ein identitet som ikkje alltid er sunn. Når eg no får slike gut reactions, stansar eg heller opp. "Oi. Kva bør eg eigentleg tenke her...?"

I det heile treng vi alle å finne vår eigen veg, ikkje sant. Å kome til rette med verda, relasjonar, ideal, kjensler etc. etc. Ingen kunne gjere det for meg. Eg skulle berre ynskje det hadde vore langt meir tydeleg rom for dette, i den tradisjonen eg vaks opp. At ein hadde gjort det eksplisitt, og sagt det rett ut, og også tematisert kva konsekvenser ein slik fridom får, for gudsforståing, røyndomsforståing, bibelforståing. I staden for å låse ting. Alt dette hadde krevd ein langt djupare tradisjon, langt meir visdom. Det måtte kravd at ein "once and for all" tok oppgjer  med ideen om at vi berre kan lese Bibelen, og så har vi alt vi treng der. Ei slik haldning er ganske...umoden. På mange ulike vis. Eg lever enno med "the repercussions" av mange års internalisering av denne måten å tenke på.

Brown talar om "embracing our imperfections." Det er heilt nødvendig, seier ho, for å leve sunt. Men det har vore anathema for meg. Eg har tenkt tvert motsett. Skal eg omfamne og akseptere og gle meg over mine "imperfections"? Skal eg sjå dei som ein god og nødvendig del av kven eg er, i ein stabil identitet? Skal eg gjere det same i møte med andre menneske? Eg har tenkt tvert motsett. Huh. Tankevekkande, tykkjer eg. Kva skal eg tenke? Må eg tenke? Eg forstår godt dei som berre blæs i heile prosjektet, og går ut i det sekulær-liberale samfunn. Men det er jo ikkje nett berre ei god løysing heller (er dette ein gut reaction eg bør stole fullt og heilt på...?) Nei, det er heller ei slags "naudløysing", som eg kan forstå. Men det skulle jo ikkje vere slik; ein sunn og ansvarleg tradisjon skulle ha gjort det mogleg å ha meir orden på desse tinga, og å kunne leve sunt i dei. Men det er modernitet 4U, skikkeleg komplekst.




Thank you, Alanis. Ho er kvinne. Men her er også mykje som eg kan kjenne meg att. Mykje visdom. Eg har skikkeleg sansen for Alanis. Ho er så human. Og hennar "reise" har mange fellestrekk med mi eiga også.


How bout getting off all these antibiotics
How bout stopping eating when I'm full up
How bout them transparent dangling carrots
How bout that ever elusive "could've"

Thank you India
Thank you terror
Thank you disillusionment
Thank you frailty
Thank you consequence
Thank you thank you silence

How bout me not blaming you for everything
How bout me enjoying the moment for once
How bout how good it feels to finally forgive you
How bout grieving it all one at a time

Thank you India
Thank you terror
Thank you disillusionment
Thank you frailty
Thank you consequence
Thank you thank you silence

The moment I let go of it was the moment
I got more than I could handle
The moment I jumped off of it
Was the moment I touched down

How bout no longer being masochistic
How bout remembering your divinity
How bout unabashedly bawling your eyes out
How bout not equating death with stopping

Thank you India
Thank you Providence, thank you disillusionment
Thank you nothingness
Thank you clarity
Thank you thank you silence...

Wednesday, April 15, 2015

Takk Gud for Brene Brown, del 2

"...many of the truly committed compassion practitioners were also the most boundary-conscious people in the study. Compassionate people are boundaried people."

For min del har eg lite problem med å seie frå når grenser vert kryssa, dvs. når folk ikkje held avtalar, eller gjer noko dei ikkje skulle gjere, og dette påverkar meg.  Eg har større problem med å vite kvar mine eigne grenser går, for kva plikter eg har, kva ideal eg skal etterleve, kor mykje eg skal ofre av meg sjølv, kor "utflytande" mine ansvarsgrenser skal vere. Når eg fyrst blir merksam på dette, ser eg at dette er eit "pervasive" problem for meg. Og det skaper fort skam-reaksjonar og angst-reaksjonar, dvs. når det blir gap mellom livet og ideala. 

Eg skjønar at den bibelbruken og den spiritualiteten eg vaks opp med, treng revisjon og nyansering, ofte i veldig sterk grad. På mange vis dreier jo dette seg om fridom, og mognaden, og uroa, ved å ikkje ha klare grenser og klare svar. Slik er jo livet. Var det slik det var meint å vere? Ikkje i fylgje min gamle tradisjon. Men i fylgje...den moderne kunnskapssituasjon og moderne teologi? Kanskje det, ja. 

Postmoderne epistemologi: Vektleggjing av erfaring. Mange kunnskapskjelder som ein ikkje nett veit korleis ein skal setje saman. Forteljing som medium for innsikt. Musikk, kunst, drama, litteratur, poesi som medier for innsikt. Samanbrot av ei stor og kontrollerande forteljing. Men ikkje nødvendigvis kulturell relativisme likevel. Personleg og subjektiv kontekst som rollespelar i bibeltolkninga. Liturgi og estestikk som berebjelke i den kristne trua. Mystikk og andelege erfaringar. Ingen tydelege og uproblematiske autoritetar, som Bibelen eller magisteriet. All kunnskap og all erfaring og all tenking er betinga av kultur, samtid.

Det er greitt å setje grenser. Det er greitt å seie: "Her finst det bibelvers som set fram slike og så ideal. Men eg må setje mine eigne grenser no, og treng å setje dei bibelversa litt på vent." Eller: "Det finst bibelvers med slike og så ideal. Men det må også gjevast fridom til kvar einskild for å leve dette ut, og velje korleis ein vil gjere det. Ingen kan klare alt. Ein må finne sine styrkar og veikskapar." Fellesskapet skal vere med og bere spiritualiteten, gje rettleiing, vere dialogpartnarar. Det er messy, det blir messy, livet er messy. Gud er messy - for oss. 

På mange vis sympatiserer eg med det Schweitzer seier på slutten av boka si om den historiske Jesus. Eg er både samd og usamd med hans konklusjonar der, men eg er samd i at vi ikkje berre kan overta direkte Jesu bodskap eller Jesu ideal, rett inn i vår tid, inn i våre liv. Vi lever i ganske ulike kontekstar, og innanfor vidt ulike horisontar. Vi har ganske andre problemstillingar foran oss, og ein ganske annan kunnskapssituasjon. På veldig mange ulike vis. 

Men vi kan ta Jesu ord inn i våre liv, grunde på dei, og leve i liturgi og fellesskap som pregast lausleg og fleksibelt av hans agenda og hans måte å sjå verda på, hans måte å forstå Gud på etc. Vi kan vere i kontakt med kristen tradisjon. Og vi kan vere i kontakt med korleis andre religiøse tradisjonar, og andre livssynsmessige tradisjonar, har forstått Jesu ord. Dette er spenningsfylt, sidan orda sjølve, i sin kontekst, setjast fram med sterk og ubetinga autoritet. Men det var den gongen, vi lever i dag. Det er "the nature of history", med dens betinging. Det er også ei postmoderne innsikt. 

Uansett er Gud større enn evangelia, så å seie. Ved inkarnasjonen vart Jesus betinga til ein jøde i år 30, i den epoken. "A Marginal Jew," for å bruke John Meiers tittel. Men Logos, og Gud, er større, og omfattar all sanning og kunnskap. Det er ikkje nokon enkel måte å seie at evangelia skal kunne gje rammeverket som rommar all kunnskap. Det er meir komplekst, meiner eg. Men kanskje eit grunnleggjande rammeverk. 

Ingen treng å vere samd med meg, det er langt betre om de les kritisk, og kjem med interessante innspel, kommentarar etc. Eg er sjølv på veg, og reviderer kontinuerleg mine eigne standpunkt kritisk. Så, welcome to the club, så å seie. Dette er også postmoderne innsikt :-P På linje med Rahner og Pannenberg, som de veit.


Poenget er at meir tenking langs desse linjer, også opnar opp for meir av det sunne som Brown skriv om. Til dømes: Når eg sjølv set grenser, og opplever at eg sviktar høge ideal, kan eg seie til meg sjølv: "Eg er eit avgrensa menneske, med avgrensa krefter. Eg må finne ut kva som er rett for meg. Eg må kjempe med desse tinga. Det er greitt. Det er lov. Det er legitimt. Det er noko alle mennesker må. Gud kan nok leve med det. Eg kan ikkje alltid vere sterk og flink og tenande og sjølvoppofrande, ikkje ein gong som prest. Eg må nødvendigvis skuffe nokons forventningar, både til meg, og til Dnk, og til prestar, og til kristendomen, når eg finn min eigen veg og tek omsyn til eigne behov. Men samstundes vil ein slik type spiritualitet også opne opp nye rom, og gjere ting meir sunne...håpar eg."


Denne boka er skikkeleg interessant og god, så langt. Ein kan vere samd eller usamd om ein del eksegetiske konklusjonar, men Nineham legg fram problema i hermeneutikken på ein veldig fruktbar måte. Mykje betre enn eg hadde trudd, og det blir veldig interessant å lese heile boka.


Tuesday, April 14, 2015



Ho kjem sikkert til å vinne.

Takk Gud for Brene Brown, del 1

Brown gjorde forskning på menneske. Kven som er kjenneteikna av "heilhjarta" liv. Dei stola på seg sjølv. Levde autentisk, og elska. Og vart elska. Høyrest bra ut, no? Så Brown fann ut nokre mønster i desse liva, noko som gjekk att. Og det vart ei lista av dos and donts. Og kanskje eg kommenterer litt. A little something like this:

Dos. Bra ting å ha i livet. 

Worthiness
- Så dei kjente seg "verdifulle," "verdt noko." Dette er key. Eg meiner. Greitt å seie at vi har menneskeverd, det er veldig viktig. Men dette dreier seg om noko litt anna. Om å oppleve og kjenne at ein sjølv er verdt å elske, verdt å vere saman med, verdt å like. At ein er "bra nok", kontinuerleg. Utruleg viktig felt. Kjem attende til det. Men noko å tenke på. Tillet vår kristendom å seie "Eg er bra nok"? Eller seier den i staden: "Eg er aldri bra nok"? Til dømes slik: "Jesus er alltid god nok for Gud, sjølv er eg alltid ein syndar." Mange fasettar her, som eg funderer på. Kjem nok attende til dette. Det er eit superviktig felt, har eg skjøna. For...vel...kristendomen er apokalyptisk, og utopisk. Vi ser fram mot det fullkomne samfunn, det fullkomne liv, den fullkomne verda. Og meininga er at vi skal leve dette ut her og no, ikkje sant. Så i kva grad kan ein "slutte fred" med det ufullkomne her og no? "Men de må gjere mykje større framgang med dette!", seier Paulus. Ja. Det er jo bra. Men slitsomt. Må det vere "an open, ever-bleeding wound"? Eller finst det andre, sunne måtar å kome til rette med dette? Det må gjere det. Det må det. Det gjer det. Men det krev jo erfaring og visdom. Er ikkje berre å lese Bibelen, liksom. 

Rest
- Kvile er ikkje "optional." Kvile er også viktig for arbeid, paradoksalt nok. I kvileperiodar kan vi senke skuldrene. Men føremålet med kvile er jo berre kvile. Akkurat som føremålet med leik berre er leik. No skal eg seie dykk noko interessant. "Senke skuldrene." Metafor, ikkje sant? "Eg følte eg kunne senke skuldrene." Men det er også noko fysisk, som heng saman med psykiske ting! Mine indre spenningar har slått ut i spenningar i: Skuldrene. Det slår ut når eg skal knebøy med stang og vekter; eg er stiv i skuldrene. Fordi eg er spent, liksom. Så spenningar i skuldrene er for eit signal, akkurat som "F**K!" Det er sånn signal som kroppen og sinnet gjev, og som seier: "Pay attention!" No får eg eit signal. No er det noko som ikkje er på stell. No må eg lytte. 

Problemet er kva "course of action" ein tek, ikkje sant. Waters' The Wall handlar om korleis forsøk på å løyse problema, berre kan gjere problema større. Så Pink byggjer ein mur og ender opp med total isolasjon, og dette er på sett og vis "enklaste utveg" for han. Det er difor Brown seier at det krev "courage" å kome ut av problematiske mønster. Ein må bryte med mønster og retningar. Pink må halde dom over seg sjølv, og la "the ones who really love you" sleppe til i livet hans. De som kjenner The Wall, veit kva eg snakkar om. Men også til dømes: Når ein får ein reaksjon fordi ein ikkje gjennomfører noko "bra nok", så kan ein la standarden, dvs. den perfeksjonistiske, forbli intakt, og så prøve ENDÅ HARDARE. Då gjer ein berre problemet større. I staden må ein senke standarden, og kreve mindre av seg sjølv. Noko som diverre er "anathema" i ein del konservative teologiske tradisjonar. "Lova krev alt, og Gud slår aldri av på sine krav" etc. etc. Ikkje sunt. Jesuittane er betre her. 

Play
Ein treng å leike. Finurleg at min perfeksjonisme kan slå inn på alt mogleg i livet mitt, også SPEL. Til dømes at det kan gå inn på meg å tape i Settlers, at det er eit personleg nederlag å tape i spel, konkurransar etc. Cuts right to the core. Joda, eg taklar det bra. Men det er meir problematisk for meg enn eg likar. Ikkje alltid berre "playful", liksom, og eg skjønar at det er ting som ikkje er bra der. Ein må skjelne mellom "healthy striving for goals" og "perfectionism," og dette skriv også Brown mykje om. Eg kan bli elska og lika sjølv om eg ikkje er best i alt. Ja, jamvel sjølv om eg ikkje er GOD i alt. Sjølvsagt er eg ikkje god i alt. Play er viktig. Saman med folk. Sport. Ringleikar. Tull og tøys. Musikk. DANS. Eg tenker på at nokre fellesskap er sånn. Dei har mykje slakk og rom for tull og tøys. Andre kan vere hardare. Tull og tøys blir sabla ned. Det har å gjere med kor komfortable folk er med seg sjølv, ikkje sant. Ein gjev ikkje meir slack til andre enn ein har gjeve til seg sjølv. 

Så ein del andre ord:

Trust
Kan vi stole på at verda på botnen er ein god stad å leve? Det er tillit.

Faith 
Kan vi stole på at Gud er god? At han vil oss vel? Det er tru.

Intuition
Kan eg stole på meg sjølv, sjølv når eg manglar klare data? Stole på magekjensla. Men dette er ei kjensle som kan utviklast. Og foredlast. 

Hope
Kan vi stole på at alt vil bli bra, til slutt? Det er håp.

Authenticity
Kan eg vere meg sjølv, i møte med andre? Tør eg det? Sjølv når det er upopulært? Det er autensitet. 

Love
Kva er kjærleik? Kjensler. Haldningar. Handlingar. Vi må elske oss sjølve for å elske andre. Gud er kjærleik. 

Belonging
Brown skriv at kjærleik og tilhøyring ikkje kan skiljast åt. Å høyre til ein stad. Eit fellesskap. Ein venegjeng. Eit ekteskap. Ein familie. Eit bygdefellesskap. Eit nasjonalt fellesskap. Tilhøyring byggjast opp over tid. Med tillit. Tillit treng tid. Eg tenker på meg sjølv. At eg har hatt ein tendens til å trekke meg frå relasjonar med ein gong dei blir vanskelege. For smertefullt, ikkje sant. Det krasjar med høge ideal og perfeksjonisme. Det slår inn overalt. Men relasjonar er, og SKAL vere, (i alle fall dels) rotete og turbulente. Det er ein del av den dynamiske prosessen, og ein del av livet. 

Glede
Er det meininga at vi skal vere glad? Er det Guds meining at vi skal vere glade? Kva gjev glede? 

Takksemd
Viktig å vere grunnleggjande takknemleg, trur eg. 

Kreativitet
Å vere kreativ er å vere sårbar. Det er å utfalde sitt indre potensiale. Sine indre ressursar. Det er play. 



Er det ikkje finurlege ord? Naturlegvis ikkje ein fullstendig visjon for det gode liv. Men viktige stikkord og retningsliner. Så til donts


Perfeksjon. 
Hello, old chap. Brown skriv mykje om dette. Var Jesus og Paulus perfeksjonistar? Ja? Nei? Hm. Jesus har interessant nok ein del utsegner der han "bryt av" det perfekte. Sabbaten vart til for mennesket og ikkje omvendt. Nokre veg tyngre enn andre i lova. Og likevel seier han at det minste bodet i lova gjeld. Korleis skal ein få det til å gå opp? Skal ein få det til å gå opp? 

Numbing
Jfr. det eg skreiv om nedanfor. Om å vere i kontakt med sine kjensler. Eg trur at mykje feste- og ruskultur er full av "numbing". Og at det å vere ved sine fulle fem, vere "skarpt" til stades, kan gje dei beste opplevingane. Som i naturen. Eller å vere nær andre menneske. Eller i liturgi.

Certainty
Dette er eit mega-problem i moderniteten. Kanskje vi skal seie: Det er THE problem. Og det er eit mega-problem for teologien. Også, eller særleg, i vår tid. Nei. Problemet var større på 1800-talet, må vi vel seie. Å leve med uvisse. Dette er eit skikkeleg viktig tema. For spiritualiteten. Eg anar ikkje kva eg skal tenke her. Eg veit jo mykje likevel. At skriftprinsippet har brote saman. At magisteriets autoritet på sett og vis også har brote saman (målt med 1800-talets katolske tenking). At postmoderne epistemologi må tillatast og gåast i dialog med. At det trengst eit breitt tilfang av kjelder for det å leve, og orientere seg. At pilegrimsferd er ein god metafor, og ei god handling å gjennomføre. ETC. 

Exhaustion
Det er eit skikkeleg teikn frå kroppen om at noko er gale. Det er ikkje noko kult. Men ein krise gjev rom for vidareutvikling. 

Self-sufficiency
Grøss. Men det er ikkje så mange fellesskapsrom i vår tid. Vi er ikkje meint til å leve åleine, vi menneske. Det skulle jo vere eit viktig føremål med kyrkja. Og for så vidt andre lag og foreiningar. Men det å lære å be om hjelp, er ikkje berre-berre. Ein må arbeide for å kultivere slik fellesskapsbyggjing. Det handlar også om identitet! "Eg er ein som...ikkje klarer meg åleine...som treng andre menneske." etc.

Being cool
Deilig å vere vaksen. Å "sjå gjennom" "cool postures" og inautentiske måtar å framtre på. Såg det seinast i Jackass 3, ein film som er blanda av skikkeleg kule ting og skikkeleg usmaklege ting. Knoxville var "kul" heile vegen gjennom. Men eg såg det i auga hans og høyrde det i latteren hans. Det var ikkje autentisk. Eg tenkte: Du er skapt for noko meir enn dette. Og det skjønar du sjølv, om du vågar å opne deg opp for ditt indre. 

Fitting in
Eit stort tema. Særleg for kristne, kanskje. Tja, nei, ikkje nødvendigvis. Kristne samanhengar kan også fungere som frihamn for det genuint humane, i eit reklamestyrt og mediestyrt og ideologistyrt samfunn. Ein kunst: Å vere autentisk, utan at det får dårlege konsekvenser for andre menneske. Å vere autentisk, sjølv når du veit at det vil skape reaksjonar. Å vere autentisk, sjølv når du veit at det vil skuffe andre. Det må også kultiverast. Men kanskje ein ikkje veit at det vil skape reaksjonar og skuffe andre. Ein har berre ikkje gjort ein indre prosess sjølv, ein har ikkje sjølv kome til rette med det ein trur, opplever, føler etc. Og projiserer difor ting over på andre.

Judgment
Jaja. Heng saman med det over. Ein kan ikkje unngå å vere like pirkete og hard mot andre, som ein er mot seg sjølv. Dvs. det er veldig vanskeleg. Og skammar ein seg over seg sjølv, vil ein også skamme seg over andre. Er ein raus med seg sjølv, blir ein raus med andre. Etc. etc. 

Scarcity
Mm. No skriv eg ikkje meir. 




Eg opplever at ein kan lage ein "retreat-mindset" for seg sjølv. På retreat kan ein lære å vere stille, lære å luke bort stimuli, lære å kome raskt "på djupet" i seg sjølv. Det tek meir tid fyrst. Men når ein er van med det, går det fortare. Og ein kan vere "på retreat i kvardagen."

Til dømes: Eg høyrer aldri på noko musikk eller radio i bilen lenger. Før høyrde eg alltid på musikk. No brukar eg den tida til stillheit.

Eller når ein går tur. Kan ein "tune inn" på korleis ein føler det. Kva ein tenker.

Og eg trur det er sunt å kontinuerleg vere i kontakt med desse tinga. Det var eit viktig poeng i den videoen nedanfor om "trauma". At det er sunt å vere i kontinuerleg kontakt med seg sjølv og sine kjensler. Ting blir meir "raw", meir "levande", meir "til stades." Både det smertefulle og det gledelege. Brown skriv at dersom ho verkeleg gler seg til noko, eller er spent på noko, så passar ho på å ikkje "dumb it down," når ho seier det til vener. Ho seier: Dette her er eg verkeleg spent på! Ikkje: Neija, ja, det er jo litt spennande... Men då blir også skuffelsen meir tydeleg dersom ting ikkje går slik ho vil, ikkje sant. Men det er også ein del av det å vere i kontakt med seg sjølv.

På mange måtar kan rus og ytre stimuli vere middel for å halde oss borte frå denne kontakten med oss sjølve, fordi det er for smertefullt og vanskeleg. På mange måtar skal religion og kristendom vere middel for å hjelpe oss å kome i kontakt med oss sjølve, men det krev visdom og andeleg rettleiing.

Eg tenker også på veksling mellom dialog og stillheit. At det er fruktbart med veksling mellom dialog og meditasjon. Dialog, nye tankar, utfordring, fortelje korleis ein har det etc. Så kan ein vere stille, i ro, tenke, reflektere.
Dei siste dagane har eg tenkt mykje på Brene Brown, og hennar bok om "imperfections." Det er ei ridiculously interesting and helpful bok for meg. Det er ei forskningsbasert bok om livet, om relasjonar, om sjølvbilete, om skam, om meining og glede. Ho teiknar opp eit kart som gjev skikkeleg god meining for meg, og som hjelper meg vidare, hjelper meg å forstå meg sjølv. Heilt topp.

Det som er verkeleg "intriguing" med desse tinga, er at dei overlappar så mykje med spiritualitet, bibeltolkning, kristne ideal etc. Det er veldig sunt at desse barrierene brytast ned, og at livet og trua sameinast. Men det er ikkje berre smertefritt. Browns forskning må slipast. Mine ideal og mitt liv må slipast. Og også Bibelens ideal må slipast, approprierast, reflekterast over etc. Bibelen er ikkje ein "one size fits all." Den gjev visdom, ideal, retningsliner. Og det heile må approprierast med bondevett, visdom, erfaring, fellesskap etc. Der kan Brown hjelpe. Eg har lyst til å skrive nokre postar med utgangspunkt i Browns refleksjonar. Mest for å hjelpe meg sjølv, men eg trur også det kan hjelpe andre.

Fyrst eit lite sitat om spiritualitet, frå Brown. Ho skriv lite om kristendom i boka, men stundom nemner ho at ho bed, at ho går i kyrkja, og at ho høyrer til ein kristen kultur. Desse tinga er langt viktigare enn boka gjev inntrykk av. På same måte som norsk retreat-rørsle kan sjåast som ein slags post-traumatisk klinikk for bedehuskristne, kan også Browns bok sjåast som ei hjelpebok for "bible-believers." Men boka hennar fungerer også like godt som sunn guide for vanlege moderne menneske, slik også retreat-rørsla er uvurderleg for menneske generelt, på sett og vis. Uh. If that makes any sense. Poenget er at desse tinga generelt sett er sunne, og har å gjere med menneskenatur. Men samstundes er dei også forma og betinga av den (post)kristne konteksten vi lever i.




I’m still on my spiritual adventure and some days are easier than others. I’m learning that laughter,  creativity, music, and nature are all essential to my faith life. I’m learning that faith isn’t separate from my belief in justice and inclusivity – it fuels it. I’m learning to experience God as something within me, not someone up in the clouds who resembles George Burns or one of those daunting pictures from the walls of my elementary school.

My faith is most alive when I’m willing to be vulnerable and open to connection – with myself, my family, my friends, and even with strangers. As Martin Buber wrote: “When two people relate to each other authentically and humanly, God is the electricity that surges between them.”

Mykje eg kunne sagt om dette - det er ein spiritualitet som passar veldig godt for vår tid. Jfr. korleis Oprah no har eit program, super soul sunday, der Brown fits like a glove. Men det er mykje sunt ved dette. Det er det eg vil seie no. Snart fylgjer meir om Brown. Ho viser for øvrig vidare til denne vesle(!) artikkelen frå ein fransiskanermunk. Verkeleg "in the spirit of Rahner," denne her. Verkeleg tankevekkande og gode refleksjonar. HER. Nei. Eg limar den inn.





Utterly Humbled by Mystery


<br />I believe in mystery and multiplicity. To religious believers this may sound almost pagan. But I don't think so. My very belief and experience of a loving and endlessly creative God has led me to trust in both.

Richard Rohr

I've had the good fortune of teaching and preaching across much of the globe, while also struggling to make sense of my experience in my own tiny world. This life journey has led me to love mystery and not feel the need to change it or make it un-mysterious. This has put me at odds with many other believers I know who seem to need explanations for everything.

Religious belief has made me comfortable with ambiguity. "Hints and guesses," as T.S. Eliot would say. I often spend the season of Lent in a hermitage, where I live alone for the whole 40 days. The more I am alone with the Alone, the more I surrender to ambivalence, to happy contradictions and seeming inconsistencies in myself and almost everything else, including God. Paradoxes don't scare me anymore.

When I was young, I couldn't tolerate such ambiguity. My education had trained me to have a lust for answers and explanations. Now, at age 63, it's all quite different. I no longer believe this is a quid pro quo universe — I've counseled too many prisoners, worked with too many failed marriages, faced my own dilemmas too many times and been loved gratuitously after too many failures.

Whenever I think there's a perfect pattern, further reading and study reveal an exception. Whenever I want to say "only" or "always," someone or something proves me wrong. My scientist friends have come up with things like "principles of uncertainty" and dark holes. They're willing to live inside imagined hypotheses and theories. But many religious folks insist on answers that are always true. We love closure, resolution and clarity, while thinking that we are people of "faith"! How strange that the very word "faith" has come to mean its exact opposite.

People who have really met the Holy are always humble. It's the people who don't know who usually pretend that they do. People who've had any genuine spiritual experience always know they don't know. They are utterly humbled before mystery. They are in awe before the abyss of it all, in wonder at eternity and depth, and a Love, which is incomprehensible to the mind. It is a litmus test for authentic God experience, and is — quite sadly — absent from much of our religious conversation today. My belief and comfort is in the depths of Mystery, which should be the very task of religion.
<br />