“In any relationship, there will be frightening spells in which your feelings of love dry up. And when that happens you must remember that the essence of marriage is that it is a covenant, a commitment, a promise of future love. So what do you do? You do the acts of love, despite your lack of feeling. You may not feel tender, sympathetic, and eager to please, but in your actions you must BE tender, understanding, forgiving and helpful. And, if you do that, as time goes on you will not only get through the dry spells, but they will become less frequent and deep, and you will become more constant in your feelings. This is what can happen if you decide to love.”
“When over the years someone has seen you at your worst, and knows you with all your strengths and flaws, yet commits him- or herself to you wholly, it is a consummate experience. To be loved but not known is comforting but superficial. To be known and not loved is our greatest fear. But to be fully known and truly loved is, well, a lot like being loved by God. It is what we need more than anything. It liberates us from pretense, humbles us out of our self-righteousness, and fortifies us for any difficulty life can throw at us.”
“Only with time do we really learn who the other person is and come to love the person for him- or herself and not just for the feelings and experiences they give us.”
“This principle - that your spouse should be capable of becoming your best friend - is a game changer when you address the question of compatibility in a prospective spouse. If you think of marriage largely in terms of erotic love, then compatibility means sexual chemistry and appeal. If you think of marriage largely as a way to move into the kind of social status in life you desire, then compatibility means being part of the desired social class, and perhaps common tastes and aspirations for lifestyle. The problem with these factors is that they are not durable. Physical attractivess will wane, no matter how hard you work to delay its departure. And socio-economic status unfortunately can change almost overnight. When people think they have found compatibility based on these things, they often make the painful discovery that they have built their relationship on unstable ground. A woman "lets herself go" or a man loses his job, and the compatibility foundation falls apart.”
“Those dreaming of the perfect match are outnumbered by those who don't really want it at all, though perhaps they can't admit it. After all, our culture makes individual freedom, autonomy and fulfillment the very highest values, and thoughtful people know deep down that any love relationship at all means the loss of all three. You can say, 'I want someone who will accept me just as I am,' but in your heart of hearts you know that you are not perfect, that there are plenty of things about you that need to be changed, and that anyone who gets to know you up close and personal will want to change them.”
“While your character flaws may have created mild problems for other people, they will create major problems for your spouse and your marriage.”
“...Singles, too, must see the penultimate status of marriage. If single Christians don't develop a deeply fulfilling love relationship with Jesus, they will put too much pressure on their DREAM of marriage, and that will create pathology in their lives as well.”
Saturday, May 18, 2013
Stephen Barr om "vitskapleg materialisme"
A considerable amount of public debate and media print has been devoted to the “war between science and religion.” In his accessible and eminently readable new book, Stephen M. Barr demonstrates that what is really at war with religion is not science itself, but a philosophy called scientific materialism. Modern Physics and Ancient Faith argues that the great discoveries of modern physics are more compatible with the central teachings of Christianity and Judaism about God, the cosmos, and the human soul than with the atheistic viewpoint of scientific materialism.
Scientific materialism grew out of scientific discoveries made from the time of Copernicus up to the beginning of the twentieth century. These discoveries led many thoughtful people to the conclusion that the universe has no cause or purpose, that the human race is an accidental by-product of blind material forces, and that the ultimate reality is matter itself. Barr contends that the revolutionary discoveries of the twentieth century run counter to this line of thought. He uses five of these discoveries—the Big Bang theory, unified field theories, anthropic coincidences, Gödel’s Theorem in mathematics, and quantum theory—to cast serious doubt on the materialist’s view of the world and to give greater credence to Judeo-Christian claims about God and the universe.
Written in clear language, Barr’s rigorous and fair text explains modern physics to general readers without oversimplification. Using the insights of modern physics, he reveals that modern scientific discoveries and religious faith are deeply consonant. Anyone with an interest in science and religion will find Modern Physics and Ancient Faith invaluable.
“A modern physicist who writes with extraordinary clarity and verve, and is familiar with the intellectual arguments long used by the ancient faiths, Stephen Barr gives a brilliant defense of the integrity of science in the teeth of its most powerful modern bias, by telling the exciting story of the rise, complacency, and fall of scientific materialism. As his story crackles along, and just at the point of reaching really difficult concepts, he has a knack for inventing illustrations that make one's inner light bulbs flash again and again.” —Michael Novak, Winner of the 1994 Templeton Prize for Progress in Religion
[Ok. De som er inne i tematikken, skjønar kor viktig denne boka potensielt sett kan vere. Barr har for øvrig PhD frå Princeton og er prof. i fysikk på Univ of Delaware.]
[Ok. De som er inne i tematikken, skjønar kor viktig denne boka potensielt sett kan vere. Barr har for øvrig PhD frå Princeton og er prof. i fysikk på Univ of Delaware.]
Friday, May 17, 2013
Tacit knowledge
The term “tacit knowing” or “tacit knowledge” was first introduced into philosophy by Michael Polanyi in 1958 in his magnum opus Personal Knowledge. He famously introduces the idea in his later work The Tacit Dimension with the assertion that “we can know more than we can tell.”
According to him, not only is there knowledge that cannot be adequately articulated by verbal means, but also all knowledge is rooted in tacit knowledge in the strong sense of that term. With tacit knowledge, people are not often aware of the knowledge they possess or how it can be valuable to others.
Effective transfer of tacit knowledge generally requires extensive personal contact, regular interaction and trust. This kind of knowledge can only be revealed through practice in a particular context and transmitted through social networks. To some extent it is "captured" when the knowledge holder joins a network or a community of practice.
Some examples of daily activities and tacit knowledge are: riding a bike, playing the piano, driving a car, and hitting a nail with a hammer. The formal knowledge of how to ride a bicycle is that in order to balance, if the bike falls to the left, one steers to the left. To turn right the rider first steers to the left, and then when the bike falls right, the rider steers to the right. You may know explicitly how turning of the handle bars or steering wheel change the direction of a bike or car, but you cannot simultaneously focus on this and at the same time orientate yourself in traffic.
In the field of knowledge management, the concept of tacit knowledge refers to a knowledge possessed only by an individual and difficult to communicate to others via words and symbols. Therefore, an individual can acquire tacit knowledge without language. Apprentices, for example, work with their mentors and learn craftsmanship not through language but by observation, imitation, and practice. The key to acquiring tacit knowledge is experience. Without some form of shared experience, it is extremely difficult for people to share each other's thinking processes.
Tacit knowledge has been described as “know-how” - as opposed to “know-what” (facts), “know-why” (science), or “know-who” (networking). It involves learning and skill but not in a way that can be written down. On this account knowing-how or embodied knowledge is characteristic of the expert, who acts, makes judgments, and so forth without explicitly reflecting on the principles or rules involved. The expert works without having a theory of his or her work; he or she just performs skillfully without deliberation or focused attention.
[Lat meg føye til at desse refleksjonane hjå Polanyi er i ferd med å gjere veldig djupt inntrykk på meg - dei har allereie gjort det. Men det skal bli spennande å lese han etter kvart. Kva kan eg seie? Eg er ein bokmann. Men eg har tidlegare undervurdert kor mykje viktig kunnskap ein får utanom bøker. Dvs. dei siste par åra har eg verkeleg forstått at det er ting eg må revidere her, og at eg verkeleg må ta grep i livet mitt deretter (dvs. i endå større grad enn eg har gjort til no).]
Dette kunne eg sagt mykje om, og mykje høver nok heller ikkje her på bloggen, men meir i personlege, djupe og interessante samtalar med vener (det er for øvrig ein slik erfaringssituasjon der ein verkeleg kan lære mykje, dersom ein vågar å diskutere ting, stille spørsmål, gå i djubda etc.) Men ja - utruleg mykje viktig kunnskap og røynsle får ein heilt umedvite, berre ved å gjere ting, ved å gå inn i nye situasjonar, ved å prøve ut ting. Og det er interessant; ofte merkar ein ikkje sjølv at ein lærer ting. Men sett i etterkant skjønar ein at ein kan meir enn før, at ein har vorte tryggare på seg sjølv, at ein er klar til å gå til "the next level."
Og eg tenker at, hm. "Mentoring" verkeleg er så viktig, i og med at ein kan lære mykje meir av ein mentor enn det som står i ei bok, liksom. Så ja. Dette er verkeleg viktig stoff. Eg tenker til dømes på kor mykje viktig lærdom eg har fått av...å bu i kollektiv (ein heil haug!), å arbeide i tankesmie med andre folk med erfaring, å arbeide som prest i kollegium, å vere i akademiske samanhengar med andre som forskar og tenker, å reise i utlandet og oppsøke nye samanhengar etc. Ok, vel, hm, dette må eg tyggje vidare på.
According to him, not only is there knowledge that cannot be adequately articulated by verbal means, but also all knowledge is rooted in tacit knowledge in the strong sense of that term. With tacit knowledge, people are not often aware of the knowledge they possess or how it can be valuable to others.
Effective transfer of tacit knowledge generally requires extensive personal contact, regular interaction and trust. This kind of knowledge can only be revealed through practice in a particular context and transmitted through social networks. To some extent it is "captured" when the knowledge holder joins a network or a community of practice.
Some examples of daily activities and tacit knowledge are: riding a bike, playing the piano, driving a car, and hitting a nail with a hammer. The formal knowledge of how to ride a bicycle is that in order to balance, if the bike falls to the left, one steers to the left. To turn right the rider first steers to the left, and then when the bike falls right, the rider steers to the right. You may know explicitly how turning of the handle bars or steering wheel change the direction of a bike or car, but you cannot simultaneously focus on this and at the same time orientate yourself in traffic.
In the field of knowledge management, the concept of tacit knowledge refers to a knowledge possessed only by an individual and difficult to communicate to others via words and symbols. Therefore, an individual can acquire tacit knowledge without language. Apprentices, for example, work with their mentors and learn craftsmanship not through language but by observation, imitation, and practice. The key to acquiring tacit knowledge is experience. Without some form of shared experience, it is extremely difficult for people to share each other's thinking processes.
Tacit knowledge has been described as “know-how” - as opposed to “know-what” (facts), “know-why” (science), or “know-who” (networking). It involves learning and skill but not in a way that can be written down. On this account knowing-how or embodied knowledge is characteristic of the expert, who acts, makes judgments, and so forth without explicitly reflecting on the principles or rules involved. The expert works without having a theory of his or her work; he or she just performs skillfully without deliberation or focused attention.
[Lat meg føye til at desse refleksjonane hjå Polanyi er i ferd med å gjere veldig djupt inntrykk på meg - dei har allereie gjort det. Men det skal bli spennande å lese han etter kvart. Kva kan eg seie? Eg er ein bokmann. Men eg har tidlegare undervurdert kor mykje viktig kunnskap ein får utanom bøker. Dvs. dei siste par åra har eg verkeleg forstått at det er ting eg må revidere her, og at eg verkeleg må ta grep i livet mitt deretter (dvs. i endå større grad enn eg har gjort til no).]
Dette kunne eg sagt mykje om, og mykje høver nok heller ikkje her på bloggen, men meir i personlege, djupe og interessante samtalar med vener (det er for øvrig ein slik erfaringssituasjon der ein verkeleg kan lære mykje, dersom ein vågar å diskutere ting, stille spørsmål, gå i djubda etc.) Men ja - utruleg mykje viktig kunnskap og røynsle får ein heilt umedvite, berre ved å gjere ting, ved å gå inn i nye situasjonar, ved å prøve ut ting. Og det er interessant; ofte merkar ein ikkje sjølv at ein lærer ting. Men sett i etterkant skjønar ein at ein kan meir enn før, at ein har vorte tryggare på seg sjølv, at ein er klar til å gå til "the next level."
Og eg tenker at, hm. "Mentoring" verkeleg er så viktig, i og med at ein kan lære mykje meir av ein mentor enn det som står i ei bok, liksom. Så ja. Dette er verkeleg viktig stoff. Eg tenker til dømes på kor mykje viktig lærdom eg har fått av...å bu i kollektiv (ein heil haug!), å arbeide i tankesmie med andre folk med erfaring, å arbeide som prest i kollegium, å vere i akademiske samanhengar med andre som forskar og tenker, å reise i utlandet og oppsøke nye samanhengar etc. Ok, vel, hm, dette må eg tyggje vidare på.
Thursday, May 16, 2013
Takk på 17. mai
Tenk deg ein mann som er veldig glad i kona si, og som ein dag vil overraske henne. Han kjøper roser på butikken, og når han kjem heim, tek han dei fram og seier: ”Ver så god! Desse er til deg!”
Set no at kona svarar slik: ”Sukk. Du veit at eg likar liljer betre enn roser.” Då ville nok mannen bli skuffa. Men set no at kona sa det magiske ordet? Set at ho sa: ”Åh, roser, tusen takk!” Kva ville då skje? Mannen ville bli glad, og kona ville bli glad, og forholdet deira ville vere litt varmare enn det var før, og kanskje dei ville gje kvarandre ein god klem. Det er ganske underleg, korleis eit slikt lite ord – takk – kan skape så fine ting.
Eg veit ikkje heilt kva du tenkte på. Men eg veit at eg personleg har veldig mykje å vere takknemleg for. Eg har ein kropp som fungerer godt, som gjer at eg kan gå på fjelltur på Roholdtsfjell. Eg har mange vener som eg kan snakke med om ting eg tenker på, medan vi deler ein god middag. Eg har familie, og er fadder for ein nevø på seks år, som eg er veldig glad i. Eg har fått lære å spele gitar, så eg kan spele og synge både salmar og pop-songar. Eg har eit arbeid som prest, som er meiningsfullt og som gjev meg pengar å leve av. Eg har eit lokalsamfunn her i Kviteseid som er godt å bu i, der folk er venlege mot meg. Eg får god mat kvar dag, av og til jamvel taco. Eg har ein stad å bu, både på Heia i Vrådal og i eit triveleg kollektiv i Oslo. Eg er statsborgar i Noreg, og har eit fint, raudt pass så eg kan besøke England i sumar. Eg får feire 17. mai i fred og tryggleik, både i Kviteseid og Fjågesund, og seinare på bygdefest.
Då dei fekk sjå Jesus koma forbi, ropa dei til han: ”Å Jesus, hjelp oss! Vis miskunn mot oss! Kom oss til hjelp! Vi har det så vondt!” Og Jesus fekk verkeleg medynk med dei. Han bad dei gå til prestane, og medan dei spedalske var på vegen, vart dei plutseleg friske. Jesus hadde lækt dei med Guds kraft og Guds autoritet. Og dei vart nok hoppande glade då dei såg kva som hadde skjedd. No kunne dei vende attende til landsbyen. Dei kunne få vere saman med folk att. Huden deira vart rein, og dei slapp å vere redde for å døy ein sakte og smertefull død.
Mannen ville nok bli glad for at kona lika rosene. Men han ville nok også føle seg skuffa. Han ynskte jo ikkje at sjølve rosene skulle vere hovudpoenget. Joda, rosene er vakre. Men hovudpoenget var jo at rosene skulle uttrykke noko meir, nemleg hans kjærleik til, og begeistring for, kona si. Rosene skulle vere ei gåve som skulle fordjupe ekteskapsforholdet mellom dei to.
Eg byrja preika med å seie at ”takk” er eit magisk ord. Det er eit ord som forandrar oss sjølve, og gjer oss audmjuke og takknemlege. Og det er eit ord som fører oss nærare andre menneske, og som gjer at andre kjenner seg verdsett. Så det kan vere bodskapen å ta med seg frå denne dagen, på 17. mai – når vi har så mykje å gle oss over: Fred, fridom og eit godt land å bu i. Lat oss gjere godt imot kvarandre, og takke kvarandre raust. Lat oss bruke gåvene som vi har fått, på gode og vise måtar.Og lat oss framfor alt ikkje gløyme å takke Skaparen, han som gjennom gåvene viser oss at han vil vere vår Far og Herre, og at han ynskjer å ha rom i liva våre.
Wednesday, May 15, 2013
Kvifor medvitsfilosofien er av enorm relevans for kristne i dag
Eg er gjennom Jaegwon Kims "Philosophy of mind". Det er ei veldig god og informativ bok som skisserer dagens debatt på dette feltet på ein veldig fin måte. Grunnpremisset for heile boka, er at absolutt alt som eksisterer, er "bits of matter" (eller system som byggjast opp av "aggregates of bits of matter".) Absolutt alt er fysisk, på denne måten. Og: "Så klart er det ingenting utanom rom-tid matrisen". Og: Den kausale lenka må haldast intakt; alle hendingar har ei årsak som høyrer til innanfor det materielt-fysiske. Boka består av ei lang rekke forsøk på å kome til rette med eksistensen av medvit, fri vilje, røynsle, opplevingar, intensjonalitet etc., gjeve dette rammeverket. Eit rammeverk som Kim altså "sjølvsagt" meiner er meir eller mindre prova av fysikk-vitskapen. På slutten av boka meiner også Kim å ha kome nesten i mål; han meiner å ha vist plausible måtar å tenke seg det menneskelege sinn innanfor ramma av eit fysikalistisk rammeverk.
Det er ei snodig oppleving å lese ei bok som dette, kan de tru. Og det av fleire grunnar. Eg sit og tenker på korleis mine ikkje-kristne medstudentar vil pregast av ei bok som dette. Eg sit og tenker på korleis akademia generelt pregast av denne typen røyndomsforståing. Eg sit og tenker på korleis born av kristne foreldre tek oppgjer med trua av di dei møter på denne typen bøker. Det er til dømes denne røyndomsforståinga som i mangt og mykje informerer moderne nyateisme. Dersom ein aksepterer det Kim seier, må ein også tenke at "sjølvsagt" eksisterer ikkje Gud, og "sjølvsagt" er eit kristent livssyn meiningslaust. Dette er altså ei grunn-pensumbok på filosofistudiet på Universitetet. Og det er ei veldig god bok, som eg også varmt anbefaler. Kim legg fram resonnementa og premissa på ein fair måte, slik at det er lett å fylgje han, og å forstå kvifor han tenker som han gjer. Og han er ikkje bastant i argumentasjonen, sjølv om han er relativt bastant på fysikalistiske premiss. Så eg har på mange måtar sansen for Kim.
Men ja. De skjønar sikkert kvifor medvitsfilosofien er såpass essensiell i dagens livssynsdebatt. Mange materialistar ser det menneskelege sinnet som "the last holdout" før ein har ei meir eller mindre komplett forståing av røyndomen, i materialistiske termer. Det er berre å presse på litt til, så er vi der. Då har vi også endeleg vist at verda kan forståast fullt ut, at Gud og ånder ikkje eksisterer, og vi er frie til å kontrollere røyndomen til beste for menneskeleg skjebne, utan den "pesky" og gamaldagse religionen. Skulle det derimot vise seg at ein ikkje kan kome til rette med vårt sinn, gjeve den fysikalisme-forståinga som er skissert ovanfor, så har ein derimot eit stort problem. For då er alternativet å revidere heile røyndomsforståinga. Dersom ikkje sinnet kan forklarast i materialistiske termer, så betyr det at det finst noko i røyndomen som ikkje er "materialistisk", og då må røyndomen vere annleis enn vi hadde trudd. "Beware! All sorts of consequences might follow!" Medvitet er arkimedespunktet, eit utgangspunkt for å endre heile røyndomsforståinga.
Men ja - som teolog sit eg og tenker. Dersom ein person har vorte overtydd om Kims fysikalistiske grunnsyn, liksom, så er det allereie etablert eit nesten uoverstigeleg hinder for den kristne trua. "Vitskapen fortel oss at alt er materie, innanfor rom-tid. Så please, hald slike barnslege og anti-vitskaplege påstandar om 'Gud', 'evig liv' etc. unna meg. Vi som er vaksne og fornuftige folk, er opptekne av røyndomen, ikkje av illusjonar og ynskjedraumar." Vi kan jo saktens ha forståing for nyateistar, liksom, som studerer filosofi på Blindern, og lærer desse tinga, og tenker at dette er "stoda" på feltet. Det er trass alt ikkje så mange kristne i Noreg som presenterer argument imot, er det? Då har dei vel heller ikkje noko å kome med. Best å høyre på ekspertane.
Det er ei snodig oppleving å lese Kims bok, altså. Og det er fleire grunnar til dette. Kva med denne: Det er ikkje berre moderne biologi som er i ferd med å sprenge seg ut av det ny-darwinistiske reduksjonistiske "newtonske" rammeverket. Som vi har sett, har særleg molekylærvitskapen vist at den biologiske verda er langt meir komplisert og spennande enn nokon (til dømes nyateistane) kunne forestilt seg. Men ei liknande utvikling har det vore i fysikken. Leiande fysikarar seier det rett ut: Kims fysikalisme-/materialisme-definisjon er nesten håplaust antikvert og anakronistisk. Verda er slett ikkje slik han og mange andre medvitsfilosofar trur. Det er mitt inntrykk at meir eller mindre heile medvitsfilosofien, med dens radikale konklusjonar, byggjer på ein slik tilbakelagt materialisme-metafysikk. Snodig, må eg vel seie. Det betyr ikkje at problema er løyste (langt ifrå). Men det betyr at problema høgst sannsynleg må tenkast i ganske andre termer enn i dag.
Dette er ikkje det einaste problemet. Når ein freistar å presse det menneskelege medvitet, og den menneskelege røynsle, inn i eit reduksjonistisk rammeverk, blir ikkje løysingane spesielt plausible. Inga fri vilje, liksom? Ok...? Ingen personar - dvs. slike som DEG - eksisterer? Ok...? Di oppleving av fargar, smak, lukt, lyd etc. er illusjonar? Ok...? Etc. etc. (Her kunne ein elles drive på lenge. Eg kjem attende med meir av dette i mitt kapittel om materialisme, frå Darwin's pious idea. Gled dykk :-) ) Ikkje spesielt...hm..."prima facie" plausibelt, eller kva? Ein kan også presentere prinsipielle argument imot ein slik reduksjonisme (som hjå Lynne Rudder Baker eller Ed Feser, til dømes). Det viser seg at sjølve ideen om at "the mind is the last hold-out" før materialismen vinn full siger, er ein illusjon. "Sigeren" har vorte vunnen ved å redusere bort ting og tang i røyndomen (fargar, lydar etc.) og avskrive det som "subjektive erfaringar". Men no, når berre "the mind" er att, så freistar ein å redusere bort jamvel dette. Men det går jo ikkje, for då reduserer ein (arguably) bort seg sjølv, og med dette også all rasjonalitet og vitskap. Ein sagar over greina ein som vitskapsmann sit på.
Vel - spennande stoff! Og kjempeviktig for teologien, eller kva? (Dersom ein svarar ja på dette, kva praktiske konsekvenser bør då trekkast av det??) Eit veldig interessant poeng her, er at debatt-situasjonen viser noko meir, nemleg dette: Det er ikkje lenger mogleg å forkaste klassisk/teologisk metafysikk, og samstundes beholde ein "fyldig" metafysikk, med personar, fri vilje, kjærleik, venleik, intensjonalitet etc. etc. Dersom ein før trudde at dette var mogleg, så var det fordi ein levde på ein klassisk-kristen arv. Men no som utviklinga har pågått lenge nok, og filosofane tenker ut resonnementa, blir det tydelegare: Det ser ut til at ein anten må ende opp i ein djupt reduksjonistisk posisjon, eller å opne opp for ein fyldig metafysikk. (Naturlegvis er dette kompliserte diskusjonar med mange argument som må behandlast på ansvarlege måtar. Og eg har plenty å lese her. Men ja, grunnpoenget er likevel plausibelt, og understøttast også i mangt og mykje av Kim sjølv, til dømes.)
No: Over til ekte physis
Det er ei snodig oppleving å lese ei bok som dette, kan de tru. Og det av fleire grunnar. Eg sit og tenker på korleis mine ikkje-kristne medstudentar vil pregast av ei bok som dette. Eg sit og tenker på korleis akademia generelt pregast av denne typen røyndomsforståing. Eg sit og tenker på korleis born av kristne foreldre tek oppgjer med trua av di dei møter på denne typen bøker. Det er til dømes denne røyndomsforståinga som i mangt og mykje informerer moderne nyateisme. Dersom ein aksepterer det Kim seier, må ein også tenke at "sjølvsagt" eksisterer ikkje Gud, og "sjølvsagt" er eit kristent livssyn meiningslaust. Dette er altså ei grunn-pensumbok på filosofistudiet på Universitetet. Og det er ei veldig god bok, som eg også varmt anbefaler. Kim legg fram resonnementa og premissa på ein fair måte, slik at det er lett å fylgje han, og å forstå kvifor han tenker som han gjer. Og han er ikkje bastant i argumentasjonen, sjølv om han er relativt bastant på fysikalistiske premiss. Så eg har på mange måtar sansen for Kim.
Men ja. De skjønar sikkert kvifor medvitsfilosofien er såpass essensiell i dagens livssynsdebatt. Mange materialistar ser det menneskelege sinnet som "the last holdout" før ein har ei meir eller mindre komplett forståing av røyndomen, i materialistiske termer. Det er berre å presse på litt til, så er vi der. Då har vi også endeleg vist at verda kan forståast fullt ut, at Gud og ånder ikkje eksisterer, og vi er frie til å kontrollere røyndomen til beste for menneskeleg skjebne, utan den "pesky" og gamaldagse religionen. Skulle det derimot vise seg at ein ikkje kan kome til rette med vårt sinn, gjeve den fysikalisme-forståinga som er skissert ovanfor, så har ein derimot eit stort problem. For då er alternativet å revidere heile røyndomsforståinga. Dersom ikkje sinnet kan forklarast i materialistiske termer, så betyr det at det finst noko i røyndomen som ikkje er "materialistisk", og då må røyndomen vere annleis enn vi hadde trudd. "Beware! All sorts of consequences might follow!" Medvitet er arkimedespunktet, eit utgangspunkt for å endre heile røyndomsforståinga.
Men ja - som teolog sit eg og tenker. Dersom ein person har vorte overtydd om Kims fysikalistiske grunnsyn, liksom, så er det allereie etablert eit nesten uoverstigeleg hinder for den kristne trua. "Vitskapen fortel oss at alt er materie, innanfor rom-tid. Så please, hald slike barnslege og anti-vitskaplege påstandar om 'Gud', 'evig liv' etc. unna meg. Vi som er vaksne og fornuftige folk, er opptekne av røyndomen, ikkje av illusjonar og ynskjedraumar." Vi kan jo saktens ha forståing for nyateistar, liksom, som studerer filosofi på Blindern, og lærer desse tinga, og tenker at dette er "stoda" på feltet. Det er trass alt ikkje så mange kristne i Noreg som presenterer argument imot, er det? Då har dei vel heller ikkje noko å kome med. Best å høyre på ekspertane.
Det er ei snodig oppleving å lese Kims bok, altså. Og det er fleire grunnar til dette. Kva med denne: Det er ikkje berre moderne biologi som er i ferd med å sprenge seg ut av det ny-darwinistiske reduksjonistiske "newtonske" rammeverket. Som vi har sett, har særleg molekylærvitskapen vist at den biologiske verda er langt meir komplisert og spennande enn nokon (til dømes nyateistane) kunne forestilt seg. Men ei liknande utvikling har det vore i fysikken. Leiande fysikarar seier det rett ut: Kims fysikalisme-/materialisme-definisjon er nesten håplaust antikvert og anakronistisk. Verda er slett ikkje slik han og mange andre medvitsfilosofar trur. Det er mitt inntrykk at meir eller mindre heile medvitsfilosofien, med dens radikale konklusjonar, byggjer på ein slik tilbakelagt materialisme-metafysikk. Snodig, må eg vel seie. Det betyr ikkje at problema er løyste (langt ifrå). Men det betyr at problema høgst sannsynleg må tenkast i ganske andre termer enn i dag.
Dette er ikkje det einaste problemet. Når ein freistar å presse det menneskelege medvitet, og den menneskelege røynsle, inn i eit reduksjonistisk rammeverk, blir ikkje løysingane spesielt plausible. Inga fri vilje, liksom? Ok...? Ingen personar - dvs. slike som DEG - eksisterer? Ok...? Di oppleving av fargar, smak, lukt, lyd etc. er illusjonar? Ok...? Etc. etc. (Her kunne ein elles drive på lenge. Eg kjem attende med meir av dette i mitt kapittel om materialisme, frå Darwin's pious idea. Gled dykk :-) ) Ikkje spesielt...hm..."prima facie" plausibelt, eller kva? Ein kan også presentere prinsipielle argument imot ein slik reduksjonisme (som hjå Lynne Rudder Baker eller Ed Feser, til dømes). Det viser seg at sjølve ideen om at "the mind is the last hold-out" før materialismen vinn full siger, er ein illusjon. "Sigeren" har vorte vunnen ved å redusere bort ting og tang i røyndomen (fargar, lydar etc.) og avskrive det som "subjektive erfaringar". Men no, når berre "the mind" er att, så freistar ein å redusere bort jamvel dette. Men det går jo ikkje, for då reduserer ein (arguably) bort seg sjølv, og med dette også all rasjonalitet og vitskap. Ein sagar over greina ein som vitskapsmann sit på.
Vel - spennande stoff! Og kjempeviktig for teologien, eller kva? (Dersom ein svarar ja på dette, kva praktiske konsekvenser bør då trekkast av det??) Eit veldig interessant poeng her, er at debatt-situasjonen viser noko meir, nemleg dette: Det er ikkje lenger mogleg å forkaste klassisk/teologisk metafysikk, og samstundes beholde ein "fyldig" metafysikk, med personar, fri vilje, kjærleik, venleik, intensjonalitet etc. etc. Dersom ein før trudde at dette var mogleg, så var det fordi ein levde på ein klassisk-kristen arv. Men no som utviklinga har pågått lenge nok, og filosofane tenker ut resonnementa, blir det tydelegare: Det ser ut til at ein anten må ende opp i ein djupt reduksjonistisk posisjon, eller å opne opp for ein fyldig metafysikk. (Naturlegvis er dette kompliserte diskusjonar med mange argument som må behandlast på ansvarlege måtar. Og eg har plenty å lese her. Men ja, grunnpoenget er likevel plausibelt, og understøttast også i mangt og mykje av Kim sjølv, til dømes.)
No: Over til ekte physis
Tuesday, May 14, 2013
It is now blasphemy to criticise Darwin
Massimo Piattelli-Palmarini, co-author of What Darwin Got Wrong (reviewed in this issue of the
spiked review of books), says Darwinism has become a new secular faith that you transgress at
your peril.
Some months ago an American philosopher explained to a highly sophisticated audience in Britain
what, in his opinion, was wrong, indeed fatally wrong, with the standard neo-Darwinian theory of
biological evolution. He made it crystal clear that his criticism was not inspired by creationism,
intelligent design or any remotely religious motivation. A senior gentleman in the audience
erupted, in indignation: ‘You should not say such things, you should not write such things! The
creationists will treasure them and use them against science.’ The lecturer politely asked: ‘Even if
they are true?’ To which the instant and vibrant retort was: ‘Especially if they are true!’ with
emphasis on the ‘especially’.
This stunning exchange exemplifies the religious fervour with which some scholars and laypersons
adhere to the Darwinian doctrine. It’s a secular religion, for sure, an atheistic banner under which
the white knights of scientific rationality rally in their fight against the forces of darkness. There
are countless manifestations of this unwholesome religious Darwinian fervour, more than can be
listed here. It happened more than once to my co-author, Jerry Fodor, and myself, as we put the
finishing touches to an essay entitled ‘What Darwin Got Wrong’ (now just published by Profile
Books). We were asked if we were completely out of our minds. Some friends and colleagues did
this in a protective mood, agreeing with what we say but anticipating (rightly it turns out) a volley
of very unpleasant reactions.
[Naturlegvis er eg ikkje positivt innstilt til verken ID eller annan kreasjonisme. Men dette ovanfor er sant: "The scientific community" er fullt av livssynsmessige "investments". Naturvitskap er bra, men det er også ein messy affære som er djupt innvevd med kulturelle og livssynsmessige straumar i tida. Dvs. særleg når ein går til dei større filosofiske spørsmåla om korleis vitskapen heng saman med breiare livssyn. Så eit interessant sitat til, frå Eugene Koonin:
"In the postgenomic era, all major tenets of the modern synthesis have been, if not outright overturned, replaced by a new and incomparably more complex vision of the key aspects of evolution. So, not to mince words, the modern synthesis is gone. What comes next? […] a postmodern state […]. Above all, such a state is characterized by the pluralism of processes and patterns in evolution that defy straightforward generalization"
MPP, som siterast ovanfor, presenterer også - til liks med CC i "Darwin's pious idea" ei lang rekke topp faglege referansar som viser korleis evolusjonsbiologien utviklar seg i rekordfart, og på mange måtar som djupt reviderer Darwin, men fyrst og fremst ny-darwinismen. Artig for kristne, dette, sidan nyateismen på ein del måtar har bunde seg sjølv til masta her, dvs. til ei viss forståing av evolusjonsteorien som presumably skulle medføre ein viss ateistisk-sekulær-ikkjeteleologisk visjon.
Men ja. Dette er berre med på å stadfeste at det er mykje som står på spel når ein diskuterer filosofi og naturvitskap i vår tid. Eg har stor tru på rasjonell diskusjon, og smarte folk vil jo ha grunnar for det dei trur på. Men: Sjølve "gamet", dvs. korleis argument blir presentert, kva bøker som presenterer dei, korleis den omkringliggjande kulturen styrker eller svekkar visse argument etc. er ikkje heilt nøytralt, for å seie det slik. Så det er berre noko å vere klar over. På ein måte er det ein fordel for oss kristne også; vi blir veldig skjerpa, og får ingenting gratis. Dvs. det vi får gratis, er "mot-visjonen" som vi må bryne oss mot, analysere, vurdere etc.]
Monday, May 13, 2013
Gode bøker som responderer på nyateismen
Eg var så heldig å få eit spørsmål her, ang. bøker om nyateisme etc. Eg refererer det her, og kjem med nokre refleksjonar til svar (vonar det går greitt, du anonyme. Tenkte det var greitt at fleire fekk lese. Som alltid, er eg veldig open for høflege innspel her!)
Spørsmål
Spanande refleksjonar! Eg tenkte å lese boka til Richard Dawkins "The God Delusion", men kunne òg tenkje meg å lese ei bok som imøtegår påstandane hans - har du nokre tilrådingar til lesnad? Er Alister McGrath si bok "The Dawkins Delusion" å tilrå? Har høyrt litt ymse om boka hans.
Mitt svar
Takk for din kommentar! Fyrst: God delusion er - rett og slett - ei dårleg bok (dette kan høyrast litt "strengt" ut, men det er diverre tilfelle). Men det kan vere verdt å lese ho likevel, for ho skjerpar verkeleg kristen teologi. Ho tvingar kristne til å reflektere, og til å rydde unna dårleg teologi og filosofi, liksom. Mange av Dawkins' argument er ganske gyldige mot visse "enkle" og usofistikerte kristendomsformer. Men Dawkins går ikkje i dialog med meir sofistikerte kristendomsformer. Det er lett å få inntrykket av at boka er retta kun mot andre ateistar, liksom. Men uansett: Nyateismen spelar ei veldig viktig "reinsande" rolle for kristendomen.
[Mi personlege overtyding er imidlertid at når alt kjem til alt, vil ateistane sitje att med skjegget i postkassa, medan kristendomen turar vidare, i ein meir sofistikert, og forandra, versjon. Problemet for ateismen er at det er ein såpass vanskeleg posisjon å etablere på nokon rasjonelt overtydande måte; det er fyrst og fremst ein negativ posisjon, liksom. Eit anna problem er at mykje nyateisme byggjer på såpass sloppy argumentasjon. Før eller seinare vil smarte intellektuelle også innsjå det.
Men det er klart at det er store metafysiske issues her, som ligg til grunn for meir vulgær nyateisme. Og dette treng verkeleg gjennomtenking - her har kristne verkeleg ein stor jobb å gjere, for å vise at den kristne trua kan vere metafysisk plausibel. Kyrkja må no betale ein veldig høg pris for at protestantismen trekte seg attende frå filosofien.] Les for øvrig Terry Eagletons melding av god delusion her. Eagleton har sjølv skrive ei bok om nyateismen: "Reason, faith, and revolution." Har ikkje lese ho, men ho har fått gode meldingar.
Det er elles skrive veldig mange gode bøker mot nyateismen. Den beste, på filosofisk grunnlag, er Fesers "The last superstition." Essensiell lesing for å forstå dei idehistoriske røtene til denne retninga. Feser loddar djupare enn dei aller fleste, i og med at han har arbeidd så grundig med filosofien. For meg har Fesers framstilling blitt så å seie "rammeverket" eg går ut frå i mi filosofisk-teologiske pilegrimsferd, og mine studiar går i mangt og mykje ut på å etterprøve rammeverket, steg for steg. (Dette rammeverket er då moderne thomistisk metafysikk).
David Bentley Harts "Atheist delusions" drøftar dei meir historiske argumenta i nyateismen. Også essensiell lesing, vil eg meine. Hart er ein djupt informert og djupt intelligent og djupt interessant teolog/filosof. Veldig god bok, sjølv om ho naturlegvis har ein "tendens."
Den beste boka for å imøtegå nyateismens vitskapsforståing, er Cunninghams "Darwin's pious idea." Særleg kapittelet om "the ghosts of materialism" er verkeleg augeopnande.
Bøkene til McGrath, både Dawkins' god og Dawkins delusion, er greie. Dei er på eit lågare nivå enn dei eg har nemnt ovanfor. Dei er typisk McGrath-stil; han raskar saman ein haug med relevant litteratur og ein haug resonnement, og besvarar hummer og kanari i nyateismens påstandar. Det er slett ikkje dårlege bøker, og dei drøftar ting som dei ovanfor ikkje tek opp. Men dei er ikkje like grundige som dei ovanfor, og McGrath har ikkje filosofisk kompetanse. Dei var liksom ein del av den "raske responsen" mot nyateismen.
Andre bøker det kan vere verdt å undersøke, er John Haughts "God and the new atheism," og Keith Wards "Why there almost certainly is a God: Doubting Dawkins." For ikkje å gløyme eminente Bjørn-Are Davidsens "Svar på tiltale."
Skal du gå hakket djupare enn dette, er det nok best å byrje å studere filosofi; ein kjem veldig langt med grunnlagsemna på ca. 60 stp. Men ein bør då, etter mitt syn, jamføre pensum med det beste innan notidig meir klassisk-kristen filosofi; filosofien på Blindern er ganske...tja...sekulær, på godt og vondt.
Spørsmål
Spanande refleksjonar! Eg tenkte å lese boka til Richard Dawkins "The God Delusion", men kunne òg tenkje meg å lese ei bok som imøtegår påstandane hans - har du nokre tilrådingar til lesnad? Er Alister McGrath si bok "The Dawkins Delusion" å tilrå? Har høyrt litt ymse om boka hans.
Mitt svar
Takk for din kommentar! Fyrst: God delusion er - rett og slett - ei dårleg bok (dette kan høyrast litt "strengt" ut, men det er diverre tilfelle). Men det kan vere verdt å lese ho likevel, for ho skjerpar verkeleg kristen teologi. Ho tvingar kristne til å reflektere, og til å rydde unna dårleg teologi og filosofi, liksom. Mange av Dawkins' argument er ganske gyldige mot visse "enkle" og usofistikerte kristendomsformer. Men Dawkins går ikkje i dialog med meir sofistikerte kristendomsformer. Det er lett å få inntrykket av at boka er retta kun mot andre ateistar, liksom. Men uansett: Nyateismen spelar ei veldig viktig "reinsande" rolle for kristendomen.
[Mi personlege overtyding er imidlertid at når alt kjem til alt, vil ateistane sitje att med skjegget i postkassa, medan kristendomen turar vidare, i ein meir sofistikert, og forandra, versjon. Problemet for ateismen er at det er ein såpass vanskeleg posisjon å etablere på nokon rasjonelt overtydande måte; det er fyrst og fremst ein negativ posisjon, liksom. Eit anna problem er at mykje nyateisme byggjer på såpass sloppy argumentasjon. Før eller seinare vil smarte intellektuelle også innsjå det.
Men det er klart at det er store metafysiske issues her, som ligg til grunn for meir vulgær nyateisme. Og dette treng verkeleg gjennomtenking - her har kristne verkeleg ein stor jobb å gjere, for å vise at den kristne trua kan vere metafysisk plausibel. Kyrkja må no betale ein veldig høg pris for at protestantismen trekte seg attende frå filosofien.] Les for øvrig Terry Eagletons melding av god delusion her. Eagleton har sjølv skrive ei bok om nyateismen: "Reason, faith, and revolution." Har ikkje lese ho, men ho har fått gode meldingar.
Det er elles skrive veldig mange gode bøker mot nyateismen. Den beste, på filosofisk grunnlag, er Fesers "The last superstition." Essensiell lesing for å forstå dei idehistoriske røtene til denne retninga. Feser loddar djupare enn dei aller fleste, i og med at han har arbeidd så grundig med filosofien. For meg har Fesers framstilling blitt så å seie "rammeverket" eg går ut frå i mi filosofisk-teologiske pilegrimsferd, og mine studiar går i mangt og mykje ut på å etterprøve rammeverket, steg for steg. (Dette rammeverket er då moderne thomistisk metafysikk).
David Bentley Harts "Atheist delusions" drøftar dei meir historiske argumenta i nyateismen. Også essensiell lesing, vil eg meine. Hart er ein djupt informert og djupt intelligent og djupt interessant teolog/filosof. Veldig god bok, sjølv om ho naturlegvis har ein "tendens."
Den beste boka for å imøtegå nyateismens vitskapsforståing, er Cunninghams "Darwin's pious idea." Særleg kapittelet om "the ghosts of materialism" er verkeleg augeopnande.
Bøkene til McGrath, både Dawkins' god og Dawkins delusion, er greie. Dei er på eit lågare nivå enn dei eg har nemnt ovanfor. Dei er typisk McGrath-stil; han raskar saman ein haug med relevant litteratur og ein haug resonnement, og besvarar hummer og kanari i nyateismens påstandar. Det er slett ikkje dårlege bøker, og dei drøftar ting som dei ovanfor ikkje tek opp. Men dei er ikkje like grundige som dei ovanfor, og McGrath har ikkje filosofisk kompetanse. Dei var liksom ein del av den "raske responsen" mot nyateismen.
Andre bøker det kan vere verdt å undersøke, er John Haughts "God and the new atheism," og Keith Wards "Why there almost certainly is a God: Doubting Dawkins." For ikkje å gløyme eminente Bjørn-Are Davidsens "Svar på tiltale."
Skal du gå hakket djupare enn dette, er det nok best å byrje å studere filosofi; ein kjem veldig langt med grunnlagsemna på ca. 60 stp. Men ein bør då, etter mitt syn, jamføre pensum med det beste innan notidig meir klassisk-kristen filosofi; filosofien på Blindern er ganske...tja...sekulær, på godt og vondt.
Saturday, May 11, 2013
Subscribe to:
Posts (Atom)