Rudi og Aarebrot. Ros og ris.

Om nokon skulle ha interesse av det, her er ei minimelding av Rudis siste liveplate.




Rudi Myntevik – ”Verdens håp”. Live fra Logen i Bergen

Jeg begynner med det som er bra med den nye live-plata til Rudi Myntevik: God og klar live-lyd med skikkelig stemning. Catchy melodier – noen med driv og energi, andre mer rolige. Kreative arrangement, blant annet med mye bruk av strykere (vokalarrangementene kunne imidlertid gjerne vært mer utbygde). Frimodig trosuttrykk i tekstene. Klassikere som ”Faller”, ”Gud, din skjønnhet”, ”Klamrer” etc.

Sagt med andre ord: Er du fan av Rudi Myntevik, vil du neppe bli skuffet av denne plata. Selv er jeg ikke noen kjempefan av Myntevik, men jeg er takknemlig for at han skaper hørbar pop/rock med kristne, ærlige, lettforståelige og norske tekster – tatt i betraktning at det finnes plenty av hørbar pop/rock med intetsigende eller endog nedbrytende tekster.

Jeg har ellers noen kommentarer til tekstinnholdet på denne plata. Mynteviks lovsangstekster har fokus på Gud, og på Jesus. Myntevik kan tale om håp, nåde, liv, kjærlighet etc. Alt dette er rett og riktig. Men i Bibelen knyttes disse temaer først og fremst til korset og Jesu sonende død for våre synder. Dessverre nevnes korset og Jesu død for oss i svært liten grad i tekstene på denne plata. Dette kan sies å være en vesentlig svakhet ved tekstene, i alle fall i den grad de benyttes i menighetssammenhenger.

Anmeldt av Hallvard N. Jørgensen





Yeah. Dette er jo litt av interesse for meg, som spelar gitar i ""lovsongsband"" (doble gåseaugo der, ja. Likar ikkje det uttrykket). Tekstane på den siste studioplata til Rudi er også interessante, det er tvilande stemning der. Er det noko eg likar med Rudi, så er det i alle fall at han er ærleg. Formuleringar som "mitt kjedelige, håpløse liv", "rett og slett ustoppelig" etc. er jo ganske morosame, men også gode på den måte at dei utfordrar lovsongsklisjéane.

Men altså, på den siste plata verkar det litt som om Rudi er i ei aldri så lita truskrise. Eg veit ikkje. Check denne teksten:

"Å så vanskelig å forklare deg med ord
Å så vanskelig å begripe deg med tanken
Du er
Og du er Hel
Du er utenfor ufullstendighet

Hvor kan jeg møte deg, du som er alle steder?
Hva kan vi kalle deg, du som har så mange navn?
Du er
Og du er hel
Du er utenfor ufullstendighet"

Dette er jo som ei skildring av Gud, han som er heilag, han som ingen kan sjå, han som er over alt, han som bur i ljoset. Men eg vart ganske overraska då teksten heldt fram på fylgjande måte:

"Jesus, Gud og menneske
For oss et stort mysterium
Du er hel
Du er hel"

Hmm...vel. Kan kanskje ikkje seie at det er direkte feil...men det er i alle fall ei forståing av Jesus som ikkje har den same vektleggjinga som i NT. Der blir det jo gjort tydeleg at Jesus vert sendt frå Gud (Gal 4,4, Fil 2 etc.) og gjer tydeleg kven Gud er. (Joh 1, Hebr 3) Evangeliet er eit mysterium som vert openberra ved Jesus (Ef 1). Det er framleis eit mysterium, men mysteriet er ope i dagen, slik at alle kan sjå det.

Men det er ikkje noko problem at Rudi uttrykker trua si på denne måten. Det er interessant og til dels også inspirerande. Ein får innblikk i eit stykke "levd tru". Samstundes er det ikkje sikkert at det er like greitt at slike songar blir brukt i kyrkjelydsamanhengar. Visst skal det vere rom for tvilen også der, men det kan ikkje vere grunntonen. Grunntonen må vere vitnesbyrdet om Guds store frelsesgjerningar for oss, i den gamle og den nye pakt. Grunntonen må vere "Eg veit kven eg trur på", nemleg: Den vi vedkjenner i apostolikum.




Noja, whatever. Eg har også lyst til å kommentere Stian Aarebrots kronikk i Vårt Land i dag. Han skriv om mykje rart, men gjev til kjenne stor sympati for emergent church-rørsla. Dette er ei mangefasettert rørsle som kort sagt bryr seg lite om lære, men mykje om sosial innsats. Det kan høyrast appellerande ut, men riktig kor ille det kan gå, viser Aarebrot sjølv i sin eigen kronikk. Han siterer, med tilslutning, Arne Garborg, som i "den burtkomne Faderen" seier fylgjande:

"Mesteren lærte oss ikke en filosofi, men en livskunst. Han kom ikke med nytt til de som vet mye, men med legedom til de syke. Han stifta ikke en sekt, men viste oss en vei. Men vil du finne en lærebygning, må du lage den selv, slik som teologene. La munkene slåss om gjerning og tro. Vi tror Mesteren, og gjør som han gjorde. La drømmere tviste om himmel og helvete. Vi bygger Guds rike av kjærlighet og fred. Og helvete slukker vi så langt vi klarer med fredelige ord og hjelpende hender. La svermere preke særhet og utestenging og den rette tro. Den rette tro avler hat og mord. Det rette liv bygger Guds rike."

"Dette er kirke jeg har tro på", seier Stian Aarebrot. Vel. Det er jo unekteleg ganske rart å høyre ein pastor slutte seg til dette sitatet. (Og denne pastoren har attpåtil fått gjeve ut ei bok på Lunde forlag! :P What IS the world coming to?) Men ja. Kva er problemet med sitatet? Vel, kort sagt: Aarebrot er oppteken av at vi må dekonstruere den kristne bodskapen slik som han vert forkynt hjå oss. Bort med kultur, tradisjon, rikdom, selvrealisering, besteborgerlighet etc. La meg seie: Eg er veldig samd med Aarebrot i dette. Eg sluttar meg til hans ros av Luthers og Barrats "Ad fontes!", "Til kjeldene!". Ja, DET er nykjelen for ei levande kyrkje. Men om ein går attende til kjeldene, vil ein slett ikkje finne det trusbiletet som vert skildra i det ovanfor nemnte sitatet av Garborg. Det er ein rimeleg stor glipp i logikken her.

Det Aarebrot vil til livs, er - så vidt eg forstår - lærekampen. Sitatet av Garborg polemiserer sterkt mot tvisting, tretting og slåssing om "den rette tro". Dette, vil Garborg ha fram, burde ein slutte å bry seg om. Det er visst irrelevant. Det som tel, er den sosiale gjerningen, i fylgje Garborg. Igjen: Dette siste ER verkeleg viktig, og burde hatt langt større plass hjå kristne i Noreg. Men fokus på dette utelukker ikkje også et fokus på den rette trua. Det er ironisk: Aarebrot vil attende til urkristendomen. Flott. Men er det noko Jesus, apostlane og heile urkyrkja er oppteke av, så er det jo kampen om den rette trua! Kvifor? Jo, fordi det handlar som sanninga. Sanninga om kven Gud er, kven mennesket er, kva røyndom er, korleis vi vert frelste etc. Dei kristne i urkyrkja var ikkje postmodernistar, og dei hadde ikkje særleg sympati med den sanningsskepsis som er så utbreidd i postmoderniteten.

Difor har det med rette vorte peika på at den kristne kyrkja i dei fyrste århundra ber vitnesbyrd av å vere ecclesia militans, den stridande kyrkje. Igjen: Heile NT ber vitnesbyrd om det, og emergent church-rørslas si likesæle haldning til sanningsspørsmålet har fint lite med dei fyrste kristne si haldning til sanninga å gjere. Dette innebér ikkje å seie at dei fyrste streid om alle slags spørsmål - det skjer også der ei skjelning mellom viktig og mindre viktig, jfr. t. d. Paulus' rettleiing om eting av grønsaker i Rom 14, eller Jesu ord om det som veg tyngre i lova, i Matt 23. Og i oldkyrkja var det stadig usemje om kor "alvorleg" ein skulle vekte usemje i ulike spørsmål. Her er eit kroneksempel usemja om når i påska skulle feirast i året. Uviktig? Mange i oldkyrkja tykte ikkje det. Det var i alle fall usemje. Spørsmål som var langt viktigare å få på plass omhandla til dømes Guds vesen, Jesu to naturar, forholdet til den jødiske lova og universets opphav.

Men likevel: Sjølv om det finst nokre sider ved trua der ein kan vere sysken og tillate usemje, er det - og har det alltid vore i den kristne kyrkja - område der ein slett ikkje kan tillate usemje. Det er slike tilfelle der usemje fører til at evangeliet ikkje lenger er den bodskapen som Gud forkynte, men har blitt noko anna. Jfr. Paulus' poeng i Gal, der gjerningsrettferda hadde fått fotfeste: "Eit anna evangelium", "nokre som vil forvrengje Kristi evangelium". Altså: Å seie noko sant om evangeliet (i vid forstand), om kven Gud er, kven Jesus er, kva frelse er, kva mennesket er etc, innebærer også å seie noko om kva som er usant og feilaktig. Døme: "Vi blir frelst åleine ved trua på Jesus, dvs. tillit til Guds løftestilsagn om nåde og tilgjeving for våre synder." Dermed har ein også avvist ei rekke utsegner, som til dømes: "Vi blir frelst ved å tru på Jesus og deretter å gjere gjerningar som held stand i domen og skaper forteneste hjå Gud." (Romersk-katolsk lære).

Vel. På dette punktet framstår difor Aarebrots kronikk som naiv og lettvinn. Han slår til dels inn opne dører, og er på lag med størstedelen av det kyrkjelege establishment, når han understrekar behovet for å rette fokuset mot rett liv i staden for rett tru. Samstundes er eg, som sagt, samd med det som får større vekt i kronikken hans, nemleg at vi treng å strebe etter å sjå Jesus og NT i eit historisk perspektiv, uavhengig av våre tradisjonar og vår kultur. Særleg med tanke på konkrete utfordringar og utsegner knytt til "Guds rike" og disippelskap. Særleg Tom Wright har påpeika dette i sin "Jesus and the victory of God", som eg diverre ikkje har fått lest enno. Denne boka har også blitt premissleverandør for mange tankar i emergent-church rørsla.


Velvel. På sett og vis er det interessant å linke Rudi og Aarebrot saman. Båe gjev uttrykk for skepsis med tanke på Guds openberringssanningar. Rudis tekstar er enkle, og lite lærefokuserte. Hans siste plate inneheld mykje uttala undring og tvil. Dette er på ein måte ok, for musikk/tekst har lov til å vere hjartespråk, litt som salmane i GT. Annleis er det når ein pastor rykker ut i Vårt Land med ein kronikk der han trekker prinsipielle slutningar. Uansett trur eg det er rett å sjå båe deira kristendomsforståingar som ein del av ei breiare kristendomsforståing som gjer seg gjeldande i Noreg for tida. Og spør du meg, vil eg seie at denne kristendomsforståinga si sanningsskepsis er ein av hovudgrunnane til at kristendomen manglar andeleg kraft og styrke i Noreg i dag.

-

Bist du bei mir, geh' ich mit Freuden
zum Sterben und zu meiner Ruh'.
Ach, wie vergnügt wär' so mein Ende,
es drückten deine lieben Hände
mir die getreuen Augen zu!

If you are with me, I go with gladness
To death and to my rest.
Ah, how pleasant would my end be,
Were it your loving hands
That closed my faithful eyes!

Av J. S. Bach.

7 or 8, would u tolerate?

- Nokon som har meiningar om Israels forsvar på Gaza-stripa? Eg veit ikkje heilt kva ein bør meine om det, bortsett frå at det er ein tragisk situasjon.

- Mi niese Signe vart døypt. Eg passa på Edmund (Y) . Spesielt var det gøy å låne han mobilen, og så ringe til han. Då vart det stor stemning. Masse familiefolk samla. God mat og godt lag.

- Eg tykkjer boksing er ein primitiv sport.

- Eg har skrive ei melding av Rudis siste plate. Bra plate med til dels tynne tekstar.

- Nyttårsaften nærmar seg :)

Kjærlighet er mer enn forelskelse

Så...eg fekk i oppgåve å finne nokre chordar til ein song av michael Bolton, nemleg "Now that I've found you". Ein vakker song, om eg sjølv skal seie det. Og det er ein veldig sterk tekst i han. Sjekk dette:



"And every step of the way
Gonna dedicate my heart to you
Promise you my world forever
Pledgin' my love my whole life through"

Dette er som det skal vere. Men det er også svært sterke ord. Ein slik tekst høyrer eigentleg heime berre éin stad, nemleg i eit bryllaup. Så...eg sjekka Michael Bolton på Wiki, og forventa å finne at han hadde hatt ei kone heile livet sitt, ei som han hadde halde seg trufast til. Men det var diverre ikkje tilfelle. No er det ikkje meininga å ironisere over Boltons liv her. Men når han brukar så sterke ord i songen...meiner han det han syng?

Eg tek eigentleg dette opp fordi eg har høyrt det så mange gonger. Seinast i dag gjekk Bryan Adams på radioen. Sjekk dette:

Ya - nothin' could change what you mean to me
Oh there's lots that I could say
But just hold me now
Cause our love will light the way

I've been waitin' for so long
For something to arrive
For love to come along

Now our dreams are comin' true
Through the good times and the bad
Ya - I'll be standin' there by you



Ja, seier Bryan Adams - ingenting kan forandre hans kjærleik, ingenting. Og han kjem til å forbli trufast hjå sin kjære, også i vonde dagar. Flott. La oss sjå på ein annan tekst, Run to you:

"She says her love for me is never gonna die.
But that'd change if she ever found out about you and i

Oh - but her love is cold
It wouldnt hurt her if she didnt know, cause...

When it gets too much
I need to feel your touch

Im gonna run to you
Im gonna run to you"

Hm...dette er til å bli forvirra av. Det var altså ein hake ved det Bryan sa i stad, om kjærleik og sånn - han meinte det ikkje heilt sånn alvorleg, tydelegvis.

Heile problemstillinga vart eg merksam på i sumar. Då høyrde eg på Alicia Keys medan eg køyrde post. Ho har mange fine songar, og mange utsegner om at "vår kjærleik kjem til å vare, du er alt eg har venta på i livet mitt, ingenting anna betyr noko for meg" etc. etc. Til dømes:

"If I was your woman
If I were your woman
If I was your woman
Here's what I'd do
I'd never, never no no
Stop loving you, yeah"

Nei, aldri.

"Some just want everything
But everything means nothing
If I ain't got you,you,you"

Hm. Men så kjem den vakre og ærlege...og kontradiktoriske songen "Goodbye":

but how do I let go when I've
loved him for so long and I've
givin him all that I could

maybe love is a hopeless crime
giving up what seems your lifetime
what went wrong with something once so good?

how do you find the words to say
to say goodbye?



Jfr. også hennar Samsonite man. Ok, sidan vi er menneske, så kan det vere høveleg og relevant å understreke at: Alicia Keys' tekstar er...hm...vel, einsidige. Dei handlar berre om kjærleik, forelsking, tap, forhold etc. etc. Men som sådan er dei også interessante og innsiktsfulle. Anyways, det var ein digresjon. Poenget er berre at tekstane til Alicia Keys ikkje er konsistente: I éin tekst talar ho om at kjærleiken aldri vil døy, dei skal alltid vere saman etc. I den neste seier ho: Kjærleiken er død, vi skal ikkje alltid vere saman etc.

Den umiddelbare moralen: Ein skal ikkje alltid seie det ein meiner, men ein skal meine det ein seier. Som Jesus seier: Lat dykkar ja vere ja og dykkar nei vere nei. Eller som Paulus seier: "Tal sanning, kvar med sin neste".

Men også meir kan trekkast ut av desse funna. Mark Twain har sagt at kjærleik (eller kanskje forelsking?) dreier seg om "the irresistible desire to be irresistibly desired." (Right on!) Sett i ljos av dette, er det også nærliggjande å sjå nokre av dei sterke og tryggjande utsegnene ovanfor som...vel...instrument for å vinne den andres begjær. Men er det kjærleik...? Det er åpenbart at det blir gjeve ut for å vere det, men namn og sak er ikkje alltid det same.

Dette er også med på å aktualisere litt av den potensielle konflikten mellom fornuft og kjensler (Jane Austen var ikkje så dum). Ei medrivande kjensle kan setje fornufta, tidsperspektivet, realitetsorienteringa etc. ut av spel. Og det er vel også nettopp dette som gjer kjensla så medrivande. Nedanfor såg vi at Maxwell omtala dama si som "the highest of the high". Kva språk er dette? Jo, rus-språk. Men rus har ein tendens til å vere augeblikksbasert, ikkje permanent - det er jo nettopp dette som gjer det til ein rus, at det løfter ein ut av dei vanlege, "normale" kjenslene. Men: Ein varig Kjærlighet er mer enn forelskelse.



Popmusikk dreier seg derimot om å fokusere på bylgjetoppane, skape ruskjensla i det du høyrer musikken, ta deg ut av ditt kjipe liv og inn i ein deilig sfære. Og difor skin det gjennom at når Bryan Adams, Alicia Keys etc. stundom talar om det lengre tidsperspektivet, om "aldri" å forlate den andre, om at kjærleiken vil vare ved etc. så står desse utsegnene ofte i teneste for det kortare, forelskingsbaserte synspunkt. Altså: Forelskelsen blir framstilt som kjærleik. Men liksom kjærlighet er mer enn forelskelse, er forelskelse bare éin del av kjærleiken.

At dette er stuff for andaktar, er godt påpeika av Andreas. Gud er kjærleik, seier Johannes i sitt fyrste brev. Han elskar verda høgt. (Joh 3,16) Han gjev eit bod om at vi som læresveinar skal elske kvarandre. (Joh 13,35) Han gjev oss denne kjærleiken ved sin Ande (rom 5,5). Men kva type kjærleik er det Gud elskar med? Med forelskingskjensler? I alle fall noko liknande, og det er sterke kjensler. Sjå t. d. Matt 23, Jesus har "kjærleikssorg" fordi han ikkje får samla folk liksom ei høne vil samle sine born. Men nok ein gong cred til Gaute Ormåsen: Guds "kjærlighet er mer enn forelskelse". Ja, kva type kjærleik er det, då? Det er den kjærleiken som med fast vilje, med livet som innsats, med mildhet, overbærenhet, stor tapperhet og styrke gjev alt for å vinne og bevare den andre. Det er den kjærleik som elskar med grunn i seg sjølv, ikkje med grunn i den andre. "Men Gud viser sin kjærleik til oss ved at Kristus døydde for oss medan vi enno var syndarar."



Ovanfor sa eg at Alicia keys kan lære oss mangt om kjærleik. Men Jesus kan lære oss meir. Ikkje berre ved å vere eit forbilde, men fyrst og fremst ved å setje oss fri til å elske med takksemd til Gud. Med takksemd for den kjærleik, nåde og tilgjeving han har møtt oss med. Jfr. Paulus: "De menn, elsk konene dykkar, liksom Kristus elska kyrkjelyden og gav seg sjølv for henne." (Ef 5,25)

Høyrdest alt dette vel teoretisk og noko livsfjernt ut? I så fall har du ganske rett. Men eg trur det eg har skrive er nokonlunde fornuftig likevel.

Litt om å legge seg tidleg eller seint

Benjamin Franklin står bak eit kjent sitat som lyder som fylgjer:

"Early to bed early to rise makes a man healthy wealthy and wise,"

Hallvard og Silje har hatt ein samtale på MSN, og er skjønt samde om at dette er eit bra sitat. Men i praksis lever dei etter fylgjande maksime:

"Early to bed and early to rise. Makes a man or woman miss out on the night life"

Eg veit det, det er ikkje sunt.

Det går i:



Dette er Dune 2000, kanskje det einaste spelet eg til tider har vore skikkeleg hekta på dei siste åra. Då eg var mindre, gjekk det i Civ 1. No går det altså i Dune 2000. Men eg har restriksjonar: Spelet blir stroke etter ferien, litt for farleg å ha det installert når eg har andre og viktigare ting å gjere.

Elles er spelet interessant, sånn militærstrategisk også. Det handlar om å vite kva type våpen du skal bruke til visse fiendar. Til dømes fungerer det dårleg å gå til åtak på ein tanks med vanleg infanteri. Men dersom det er soldatar med anti-tanks våpen som t. d. bazooka, fungerer det veldig bra. Vidare: Ressursfordeling på militære, råvareforedling, kraftverk etc. Og vurdering av kva strategiar som gjev best uttelling i åtak. Eg har funne ut at det luraste er å angripe med stor og overveldande styrke, raskt og effektivt. Men soldatar er expendable, så dei kan eg sende i kamikazeoppdrag for å sabotere til dømes eit rakettårn. Vel, godt det berre er eit spel. Og gøy er det :)

Kva eg gav til jol i år

Eg fekk mange fine gåver til jol. Men denne posten tenkte eg skulle dreie seg om kva eg gav til familien til jol i år. Eg gjorde nemleg stort sett unna jolehandelen på ein time eller noko, i tre butikkar - to bokhandlar og platekompaniet.

Resultatet vart om lag slik:

- Mamma og pappa: Drageløperen (film, skal visstnok vere bra. Er nok ikkje veldig fan av Marc Forster, men. Nokon som har lest boka...?)
- Mamma: Sigrun Slapgards biografi om Sigrid Undset. Undset har eg respekt for.
- Pappa: Bøker av og om Max Manus. Dette er jo veldig i tida, samstundes som bøkene er kritikarroste, og pappa likar å lese om WWII. Kunne godt tenkt meg å lese dei sjølv, kanskje eg gjer det.
- Leif Olav: Klassikaren "Flukten frå Alcatraz", samt Pavens Jesusbok.
- Ak og M + born har enno ikkje fått gåvene, så det blir litt risky å avsløre her. Men dei får m. a. filmen ID4 :) (Y)(Y)
- Kjetil: Overhengende fare, med Harrison Ford. Ikkje akkurat ein klassikar, men trur han er god, sjekka imdb fyrst i alle fall :) Og i tillegg: Ein stor biografi om Lenin :) Håpar Kjetil har tid til å lese han, det er i alle fall interessant stuff.
- Andreas: Addams family values, i tillegg til Zelda, link to the past, og metroid fusion.

Yep, når eg kan gje bøker og filmar, går jolehandelen veldig greitt, i og med at dette er eit stort interessefelt for meg.

Jolepreik(e)

Eg skal byrje denne preika på litt utradisjonelt vis, ved å sitere ein songtekst frå ei av verdas mest kjente rockegrupper, nemlig Queen. Dei var store på 1970-talet, og dei er framleis populære blant unge og eldre. Eg siterer frå songen: ”The show must go on”, ”Showet må halde fram”, her skildrar Queen sitt livssyn på ein ganske ærleg måte: ”Empty spaces - what are we living for?” – Tomme flater, kva er det vi lever for? Abandoned places - I guess we know the score. Forlatte stader – eg trur vi skjønar teikninga. On and on, does anybody know what we are looking for...? Om att og om att, er det nokon som veit kva vi bør leite etter?”



Slik syng Queen – og slik er det mange som opplever det i Noreg i dag. Kvifor er vi her eigentleg? Finst det noko meir her i livet enn det vi kan ta på og sjå på? Dette er store og viktige spørsmål om mennesket, om tilvéret og om Gud. Og faktisk passar det veldig godt å ta dei opp i jolehøgtida. For i jolebodskapen vert det gjeve fullgode og ikkje minst sanne svar på desse spørsmåla.

Det står skrive hjå evangelisten Johannes, i det 1. kapittelet.

1 I opphavet var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
2 Han var i opphavet hos Gud.
3 Alt vart til ved han, og utan han vart ikkje noko til. Det som vart til
4 i han, var liv, og livet var lyset for menneska.
5 Lyset skin i mørkret, og mørkret har ikkje overvunne det.
6 Eit menneske stod fram, utsendt av Gud; Johannes var namnet hans.
7 Han kom for å vitna. Han skulle vitna om lyset, så alle kunne koma til tru ved han.
8 Han sjølv var ikkje lyset, men han skulle vitna om lyset.
9 Det sanne lyset som lyser for kvart menneske, kom no til verda.
10 Han var i verda, og verda vart til ved han, og verda kjende han ikkje.
11 Han kom til sitt eige, og hans eigne tok ikkje imot han.
12 Men alle som tok imot han, dei gav han rett til å bli Guds born, dei som trur på namnet hans.
13 Dei er ikkje fødde av kjøt og blod, ikkje av menneskevilje og ikkje av manns vilje, men av Gud.
14 Og Ordet vart menneske og tok bustad mellom oss. Og vi såg hans herlegdom, ein herlegdom som den einborne Sonen har frå Far sin, full av nåde og sanning.

Den teksten vi nett har lest, blir kalla Johannesprologen. Det er, så å seie, apostelen Johannes’ versjon av joleevangeliet. Det er ein svært innhaldsrik og teologisk ladd tekst. Difor er det mykje lærdom å hente her. Eg skal ta fram nokre grunnleggjande og viktige poeng.

Opningsverset i Johannesprologen er berømt: ”I opphavet – eller i begynnelsen – var Ordet, Ordet var hjå Gud, og Ordet var Gud.” Eg kan hugse éin av dei fyrste gongene eg las denne teksten. Han verka merkeleg. Kva meiner Johannes med å tale om Ordet? Men det tok ikkje lang tid før eg skjøna at dette handla om Jesus - sjølv om namnet Jesus ikkje blir nevnt før godt uti kapittelet. Men Johannes vil understreke eit viktig poeng ved å kalle Jesus for Ordet. For å forstå dette poenget, kan ein vise til eit ord som Jesus seier, i Matt 12,34: ”Det hjarta er fullt av, det talar munnen”. I den samanheng Jesus seier dette ordet, ynskjer han å vise at mennesket ber på vondskap og synd i sitt eige hjarta, og at alt dette i hjarta blir avslørt av dei orda som kjem ut av munnen. Men verset gjeld også på generelt grunnlag: Det som finst i hjarta av kjensler, tankar og haldningar kjem til uttrykk i det talte ordet. Det hjarta er fullt av, det talar munnen.



Og nettopp det er eit hovudpoeng når apostelen Johannes kallar Jesus for Ordet. Gud er usynleg, vi kan ikkje sjå han eller finne hans hjarta på eit kart. Korleis kan vi då lære kva Gud tenker og meiner? Jo, Jesus er det Ord som spring ut av Guds hjarta. Jesus er Ordet som åpenbarer, eller vi kan seie: avslører, Guds tankar, planar, kjensler og haldningar. Dette poenget kan også understrekast på andre måtar. Den lærde katolske teologen Hans Küng har skrive mange store bøker, og éi av dei, ein tjukk murstein på mange hundre sider, har ein kort og grei tittel: ”Exisistiert Gott?” På norsk: ”Eksisterer Gud?” Dette har, av kloke hovud, blitt karakterisert som det mest grunnleggjande, mest viktige, mest avgjerande spørsmål i heile den vestlege verda i dag. Og det er altså her Johannes kjem inn og seier: Ja, Gud eksisterer. Og det veit vi fordi han har sendt sitt Ord til oss, Jesus Kristus, som viser oss Guds hjarta. Johannes formulerer det slik: ”Ingen har nokon sinne sett Gud. Men den einborne sonen, som er i Faderens fang, han har vist oss kven han er.” Det dreier seg om at Jesus, han som blir kalla Ordet, og som er Gud sjølv, kjem til oss, her på jorda, i tid og rom. Det er difor vi kallar tida før jol for advent. Ordet tyder ikkje ”vente”, slik vi av og til lærte på barneskulen. Nei, det tyder ”kome”, Guds kome til jorda. ”Ordet vart menneske og fann sin bustad blant oss”, seier Johannes.



Altså: ”Ordet vart menneske.” Og dermed viste Jesus oss kven Gud er. Men var dette – å vise oss kven Gud er – den einaste årsaka til at Jesus kom til jorda? Er det djupast sett difor vi feirar jol, fordi Jesus så å seie gav Gud eit andlet? For å gje eit svar på dette, vil eg ta ein liten omveg, og sitere ein filosof som levde rundt år 170. Hans namn var Kelsos, han levde i det antikke romarriket, og han var ein sterk motstandar av den kristne trua. Kelsos skreiv bøker mot dei kristne, og det er interessant å lese kva argument han, som høgt utdanna filosof, har mot kristendomen. Han trur ikkje på at Gud kom til jorda, og eitt av argumenta hans går som fylgjer: ”Det ville slett ikkje vere nødvendig for Gud å kome til jorda. Gud veit alt som skjer, og treng ikkje kome hit for å finne ut av det. Og dersom formålet med Guds kome til jorda var å få menneske til å leve meir moralsk og gjere mindre vonde og dumme ting, har han ikkje då makt til å fikse det utan nødvendigvis å bli menneske?” Eigentleg må ein gje Kelsos rett i dette. Dersom formålet med Jesu kome til jorda var å overlevere kunnskap eller kome med etisk rettleiing, då framstår inkarnasjonen, Guds kome til jorda som menneske, som overflødig og nesten ufornuftig. Men poenget er at det ikkje er dette som var hovudformålet med at Jesus kom. Spørsmålet blir ståande: Kvifor kom Jesus eigentleg til jorda?

Og Bibelen gjev eit tydeleg svar: Jesus kom for å redde oss. Han kom for å redde oss frå det som vi umogleg kunne klare å redde oss sjølve frå. Ansvaret og skulda som vi alle har i møte med Guds dom. Det er denne tanken som er bakgrunnen kvar gong Bibelen talar om ”forlating for syndene”. Apostelen Paulus seier det slik: ”Vi skal alle fram for Guds domstol.” Ein annan stad seier han: ”Så skal då kvar einskild av oss gjere rekneskap for seg sjølv”. Med andre ord: Vi skal alle stå til ansvar framfor den Gud som har skapt oss, og der vil spørsmålet bli: ”Har du elska, frykta, tent og vore lydig mot Gud i alle ting, og alltid elska nesten din som deg sjølv?” Kven kan vel svare eit fulltonande ”ja” til eit slikt spørsmål? Ingen kan det. Og nettopp difor seier apostelen Johannes. ”Seier vi at vi ikkje har synda, då dårar vi oss sjølve, og sanninga er ikkje i oss.” Og apostelen Paulus seier: ”Alle har synda og står utan ære for Gud.” Det er som ein seier i det kjente amerikanske uttrykket: ”No one gets away clean.” Og dette er altså den alvorlege bakgrunnen for jolebodskapen. Ein kan ikkje forstå rett kva jola dreier seg om utan å ta med bakgrunnen for at Jesus kom. Og denne bakgrunnen er at vi menneske har falt frå Gud slik at vi ikkje elskar han, fryktar han og lyder han slik som vi skulle. Og for dette fortener vi, Guds skapningar, å dømast.



Men jolebodskapen dreier seg om at vi kan få unnsleppe domen, på grunn av Jesus. Kva er det Jesus gjer som er så gunstig for oss? Det ville som sagt ikkje vere å vere eit godt, etisk forbilde eller ein god lærar i guddomelege mysterier. Nei, han måtte gjere noko aktivt for å redde oss frå våre synder og frelse oss frå Guds rettferdige dom. ”Han vart såra for våre brot, knust for våre misgjerningar. Straffa låg på han, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lækjedom.” Slik profeterer Jesaja om Jesus. Det er det frelsa innebér: At Jesus tek på seg den straff vi sjølv skulle bore, slik at vi kan gå fri. Det er som det blir sunge i eit mindre kjent av jolesalmen ”Jeg synger julekvad”: ”Vi alle var fordervet, i synd og vår udyd. Så har han oss ervervet all himlens, himlens fryd.” Difor er joleevangeliet ein bodskap om håp, om tilgjeving, og om at livet har ei meining og eit mål. Eg opna preika ved å peike på at mange, blant dei rockebandet Queen, ikkje opplever livet på denne måten. Men jolebodskapen er retta til slike som Queen, og jolebodskapen seier at det verkeleg finst håp i livet, at det finst ei meining, at det er mogleg å finne tilgjeving. Og difor ropar apostelen Johannes ut invitasjonen til alle menneske, til å setje sin lit til Jesu namn, til å ta imot joleevangeliet med takksemd og tru: ”Men alle som tok imot han, dei gav han rett til å bli Guds born, dei som trur på namnet hans.”



Og for å trekke tråden litt vidare: Difor er det heilt rett å feire jolehøgtida med gåver, med god mat, med familie og vener. Det er heilt i tråd med sjølve kjernen i joleevangeliet. Denne kjernen er å finne i dei orda som Herrens engel proklamerte til dei redde gjetarane på marka. For kva var det Herrens engel sa til dei? ”Frykt ikkje! Ver ikkje redde! Sjå, eg forkynner dykk ei stor glede, ei glede som er for alt folket. I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by. Han er Kristus, Herren.” Jolebodskapen er ein god og glad bodskap. Difor syng ein fylgjande om Jesus i den kjente jolesalmen ”Det hev ei rose sprunge”:

Guds rose ljuvleg angar
og skin i jordlivsnatt.
Når hennar ljos oss fangar,
ho vert vår beste skatt.
Me syng i englelag:
No er det fødd ein frelsar,
og natti vart til dag.

Ære vere Faderen, og Sonen, og Den Heilage Ande, som var og er og vere skal, éin sann Gud frå æve og til æve. Amen.

- En gammel mann som sier bare tull

Paven heldt eit innlegg for presteskapet i Vatikanet. Innlegget omhandla kjønnsforståing, og imøtegjekk konstruktivistisk kjønnsteori, der kjønn vert sett som ein kulturell konstruksjon. Mot dette ville paven fasthalde skaparordninga: Vi er skapte til mann og kvinne. Til dette seier eg: Flott, sånn skal det seiast!

Men her på berget taklar ikkje mediene slikt. Aftenposten, av alle, blæs det opp ved å referere ei rekke meir eller mindre usaklege uttalingar frå ulike representantar for homorørsla i Europa. Leiaren i LLH, Espen Ophaug, sitt sitat er gjeve i overskrifta. Og det seier vel det meste om dagens kulturelle klima i Noreg at eit slikt ignorant sitat blir blåst opp til forsidestoff på ap.no.

Men nok om det.

- Eg vil ynskje dykk alle hjarteleg god jol! Dette er tida då vi får minne kvarandre om at Gud elskar oss, så mykje at han sendte Son sin for å kjøpe oss fri frå våre synder. Vonar de alle får ein fin dag med jolestemning, familiehygge, god mat og fine gåver.

- Og når det gjeld den hemmelege beundraren, så er personen avslørt, og det blir nok ingen date, sidan det ville gjort dama hans (!!) litt for sjalu :D Men at han beundrar meg, det visste eg jo frå før, eller kva?

- Elles så har eg tenkt at...vel...Jesus og Paulus, dei brydde seg lite om kva folk sa om dei. 1 Kor 4,3 og Matt 11,19. Eg trur det er ei god haldning, altså. Eg tenkte på det då eg høyrde om Johan Basilier, som eg nemnte i førre post. Han fekk ein idé for seg, og så køyrde på han den, sjølv om han møtte motstand. Og det førte til noko bra. Eg trur det er noko å lære der, altså. Å bry seg lite om sosiale konvensjonar dersom dei står i vegen for noko større og viktigare.

Little sister(s)

- Her er eit bilete av Løsnesløkkens, som vi fekk det for oss at burde publiserast på bloggen. Publisitet = Hoorah! Ja, og så skulle eg legge til ein link: www.klosneslokken.blogspot.com . Eg går god for innhaldet på denne bloggen. (Og til Elisabeth: Ja, det er deg, du er velkomen på bloggen min, du også, ikkje berre som besøkar :) )

- Når det gjeld det å skrive komplimentære kommentarar på bloggar, er det noko eg veit det meste om. Det er eit substitutt, men som sådan eit gagnleg substitutt. Så...anonym: Interessert i ein date?? :)

- Eg skriv preike no, har kome ca. halvvegs. Etter det står vask på programmet.

- Eg såg unforgiven, og det var ein veldig interessant film. Som nokre av dykk kanskej veit, er det ein western med Clint Eastwood, og han vann tre oscars. Grunnen til at denne filmen er særleg fascinerande, er at han ...vel...han spelar på tema som hevn, vald, ære etc. Og det store spørsmålet er på sett og vis om dette er noko bra eller noko dårleg. Svaret er ikkje opplagt, her er det fleire røyster som kjem til orde. Likevel blir ikkje filmen spekulativ. Mm. Kanskje dette er noko eg kan ta opp meir etter kvart.

Gode filmar

Snubla over denne sida. Dette er ein organisasjon som premierer filmar med positive og gode verdiar. Det kan høyrest kjipt ut; som eg forhåpentlegvis skal halde foredrag om i løpet av våren, så kan ein film ha positive og gode verdiar sjølv om han innehald mykje som nettopp ikkje uttrykker slikt. Uansett ser filmlista ut til å vere gjennomtenkt. Mange bra her. Når ein er filminteressert er det også bra å få impulsar frå andre stader enn platekompaniet, der utvalet held høg kvalitet, men diverre ikkje er så stort.

http://www.trulymovingpictures.org/the-list.aspx

Thieves in the temple

- Lite på hjarta, men sidan eg ser på statcounter at eg har mange besøkande, får eg vel skrive litt vettuge ting for å tilfredsstille folket.

- Korleis kan ein skjelne gode bøker frå dårlegare? I fylgje Harold Bloom er eit godt tips dette: At ein får lyst til å lese boka meir enn éin gong. Dette tipset framstår som interessant også på bakgrunn av eit faktum som Bloom fleire gonger understrekar: Vi har omtrent 70 år til rådleik å lese på. Vi kan umogleg lese alle bøker, faktisk kan vi berre lese eit svært lite utsnitt av alle bøker. Dersom ein då skal lese ei bok fleire gonger, bør ho altså verkeleg vere bra. Eg trur på mange måtar ein kan seie det same innanfor musikk. Ei god plate er ei plate som ein høyrer på fleire gonger, og som ein så å seie ikkje blir ferdig med. Sidan eg har eit meir lidenskapeleg (!) forhold til musikk enn bøker, skal eg gje nokre tips om slike plater:
- Iver Kleive - Kyrie. Denne har få høyrt, og det er synd. Vakker musikk.
- Skruk - En for alle. Favorittsalmar samla.
- Keane - Under the Iron sea. Superpop.
- JoC - Furthermore. Desse veit korleis det er å vere ein kristen.
- Pink Floyd - Dark Side of the moon. Herlig interessant og stimulerande.
- Radiohead - OK Computer. Tidenes album, kanskje.
- Dire Straits - Brothers in arms. Deilig, deilig musikk.
- Soundgarden - Superunknown. Ahhhh...Nirvana når dei ikkje til anklane.
- U2 - Pop. På Fjellhaug har folk høyrt Dismantling, samt With or without you. Så dei seier: U2 er kjip musikk. "Oh, the ignorance!" Kan vere samd i at backkatalogen til U2 var litt kjip dersom dei ikkje hadde gjeve ut Pop, October og Achtung Baby. Men det har dei gjort.
- Beach Boys - Sunflower/surf's up. Betre enn Pet sounds. Og det seier jo litt.
- Pearl Jam - Ten. The soundtrack of my youth. Along with:
- Stavesacre - Absolutes. Tekstane seier alt. Kristendom på ordentleg.
- The violet Burning - Med pga. éin song: Song of the harlot.
- Extreme - III sides to every story. Extreme lid under same syndrom som U2. Folk har høyrt More than words og Hole hearted, og kanskje Decadence Dance. Men the good stuff er her.

Desse platene har eg altså høyrt på ikkje éin gong, men kanskje 1000 til saman. I alle fall mange gonger.

- Hallvard: Eg har eit nyttårsforsett. Skal lære meg å lese noter.
Kjell Magne: Ja, slikt har ein tendens til å bli nyttårsforTsett. :)
Hallvard: Nei, dette skal eg gjere.

Så i dag har eg lest litt noteteori. Verkar som om det er ganske enkelt, ein må berre øve på å lese noter. Og eg tek lessons på nettet :) Sjekk dette:
http://www.youtube.com/user/Lypur

Vel, vi får sjå kor langt det går. Men det er gøy å lære seg litt.

- Min gode ven Jørn-Arve i sitt jolebrev:
"I tillegg er eg vel litt i opprør mot den tidsånda som seier at me må utrette mest mogleg og fylle timeplanen med flest moglege gjeremål. Kva med å ha tid til andre folk? Det er ikkje så mange menneske i dag som faktisk har tid til å sette seg ned med andre og prate med dei utan at dei eigentleg skulle ha vore ein eller annan plass eller ha gjort noko "fornuftig"."

- Eg høyrer på Prince. Må lese tekstar og sortere ut dei grovaste. Men mann, det er fet musikk, altså.

- Ja. No skal eg sjå ein film, tenker det blir unforgiven.
.
.
.
.
.

- Vel, ja - har enno ikkje sett film, men har i staden hatt ein laaang samtale med ein prestevikarven av meg. Om mange ulike tema. Men særleg: Fariseisme. Kven er farisearar i vår tid? Etc. Og vi kom vel fram til at det for ein stor grad handlar om haldning. Farisearanes surdeig skal vi passe oss for, seier Jesus. Det er hyklarskap.

Og eg har nok tenkt for lite over at det å vere kristen dreier seg om å vere læresvein.
-Det er ein livslang prosess i stadig øving i etterfylgjing av Jesus.
-Det er ein prosess der ein øver og feilar.
-Der ein søkjer Guds rike framfor alle ting.
-Der ein brukar pengar på ein måte som er til hugnad for Gud.
-Der ein ikkje har harde hjarta når menneske lid.
-Der ein framfor alt har blikket festa på Jesus, og stadig kontemplerer over kva hans gjerning betyr for meg.
-Jesus gav seg sjølv for meg, eg skal gje meg sjølv for andre.
-Der ein stolar på Gud i alle ting.
-Der ein alltid har ei trengande haldning framfor Gud.

For å nemne noko.

- Så vart det ingen film denne kvelden heller. Men det er ok, sov godt!

Viktig film om Malcolm X

Så har eg sett filmen Malcolm X. Ein svært god, interessant og ikkje minst viktig film om eit stort menneske og ein stor borgarrettsforkjempar. Som Nelson Mandela seier i den siste scena i filmen:

As Brother Malcolm said, "We declare our right
on this earth to be a man, to be a human being,
to be respected as a human being, in this
society, on this earth, in this day, which we
intend to bring into existence by any means
necessary."

Det er eigentleg ganske fett at Malcolm legg så stor vekt på det å vere mann. Dette inneber mot, å stå for det rette, å kjempe, men også ansvar og det å vere galant. Men Malcolm var open for bruk av valdelege midlar for å forsvare seg. Det var derimot ikkje den neste mannen eg tenkte å vise til her, Martin Luther King Jr. Her kjem eit stykke moderne historie. Dette er så kult og interessant på veldig mange måtar:



Denne talen er lærerik, moralsk, inspirerande. Her kjem transkriptet. Siste delen er genial:

I am happy to join with you today in what will go down in history as the greatest demonstration for freedom in the history of our nation.

Five score years ago, a great American, in whose symbolic shadow we stand today, signed the Emancipation Proclamation. This momentous decree came as a great beacon light of hope to millions of Negro slaves who had been seared in the flames of withering injustice. It came as a joyous daybreak to end the long night of their captivity.

But one hundred years later, the Negro still is not free. One hundred years later, the life of the Negro is still sadly crippled by the manacles of segregation and the chains of discrimination. One hundred years later, the Negro lives on a lonely island of poverty in the midst of a vast ocean of material prosperity. One hundred years later, the Negro is still languishing in the corners of American society and finds himself an exile in his own land. So we have come here today to dramatize a shameful condition.

In a sense we have come to our nation's capital to cash a check. When the architects of our republic wrote the magnificent words of the Constitution and the Declaration of Independence, they were signing a promissory note to which every American was to fall heir. This note was a promise that all men, yes, black men as well as white men, would be guaranteed the unalienable rights of life, liberty, and the pursuit of happiness.

It is obvious today that America has defaulted on this promissory note insofar as her citizens of color are concerned. Instead of honoring this sacred obligation, America has given the Negro people a bad check, a check which has come back marked "insufficient funds." But we refuse to believe that the bank of justice is bankrupt. We refuse to believe that there are insufficient funds in the great vaults of opportunity of this nation. So we have come to cash this check — a check that will give us upon demand the riches of freedom and the security of justice. We have also come to this hallowed spot to remind America of the fierce urgency of now. This is no time to engage in the luxury of cooling off or to take the tranquilizing drug of gradualism. Now is the time to make real the promises of democracy. Now is the time to rise from the dark and desolate valley of segregation to the sunlit path of racial justice. Now is the time to lift our nation from the quick sands of racial injustice to the solid rock of brotherhood. Now is the time to make justice a reality for all of God's children.

It would be fatal for the nation to overlook the urgency of the moment. This sweltering summer of the Negro's legitimate discontent will not pass until there is an invigorating autumn of freedom and equality. Nineteen sixty-three is not an end, but a beginning. Those who hope that the Negro needed to blow off steam and will now be content will have a rude awakening if the nation returns to business as usual. There will be neither rest nor tranquility in America until the Negro is granted his citizenship rights. The whirlwinds of revolt will continue to shake the foundations of our nation until the bright day of justice emerges.

But there is something that I must say to my people who stand on the warm threshold which leads into the palace of justice. In the process of gaining our rightful place we must not be guilty of wrongful deeds. Let us not seek to satisfy our thirst for freedom by drinking from the cup of bitterness and hatred.

We must forever conduct our struggle on the high plane of dignity and discipline. We must not allow our creative protest to degenerate into physical violence. Again and again we must rise to the majestic heights of meeting physical force with soul force. The marvelous new militancy which has engulfed the Negro community must not lead us to a distrust of all white people, for many of our white brothers, as evidenced by their presence here today, have come to realize that their destiny is tied up with our destiny. They have come to realize that their freedom is inextricably bound to our freedom. We cannot walk alone.

As we walk, we must make the pledge that we shall always march ahead. We cannot turn back. There are those who are asking the devotees of civil rights, "When will you be satisfied?" We can never be satisfied as long as the Negro is the victim of the unspeakable horrors of police brutality. We can never be satisfied, as long as our bodies, heavy with the fatigue of travel, cannot gain lodging in the motels of the highways and the hotels of the cities. We cannot be satisfied as long as the Negro's basic mobility is from a smaller ghetto to a larger one. We can never be satisfied as long as our children are stripped of their selfhood and robbed of their dignity by signs stating "For Whites Only". We cannot be satisfied as long as a Negro in Mississippi cannot vote and a Negro in New York believes he has nothing for which to vote. No, no, we are not satisfied, and we will not be satisfied until justice rolls down like waters and righteousness like a mighty stream.

I am not unmindful that some of you have come here out of great trials and tribulations. Some of you have come fresh from narrow jail cells. Some of you have come from areas where your quest for freedom left you battered by the storms of persecution and staggered by the winds of police brutality. You have been the veterans of creative suffering. Continue to work with the faith that unearned suffering is redemptive.

Go back to Mississippi, go back to Alabama, go back to South Carolina, go back to Georgia, go back to Louisiana, go back to the slums and ghettos of our northern cities, knowing that somehow this situation can and will be changed. Let us not wallow in the valley of despair.

I say to you today, my friends, so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream. It is a dream deeply rooted in the American dream.

I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: "We hold these truths to be self-evident: that all men are created equal."

I have a dream that one day on the red hills of Georgia the sons of former slaves and the sons of former slave owners will be able to sit down together at the table of brotherhood.

I have a dream that one day even the state of Mississippi, a state sweltering with the heat of injustice, sweltering with the heat of oppression, will be transformed into an oasis of freedom and justice.

I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.

I have a dream today.

I have a dream that one day, down in Alabama, with its vicious racists, with its governor having his lips dripping with the words of interposition and nullification; one day right there in Alabama, little black boys and black girls will be able to join hands with little white boys and white girls as sisters and brothers.

I have a dream today.

I have a dream that one day every valley shall be exalted, every hill and mountain shall be made low, the rough places will be made plain, and the crooked places will be made straight, and the glory of the Lord shall be revealed, and all flesh shall see it together.

This is our hope. This is the faith that I go back to the South with. With this faith we will be able to hew out of the mountain of despair a stone of hope. With this faith we will be able to transform the jangling discords of our nation into a beautiful symphony of brotherhood. With this faith we will be able to work together, to pray together, to struggle together, to go to jail together, to stand up for freedom together, knowing that we will be free one day.

This will be the day when all of God's children will be able to sing with a new meaning, "My country, 'tis of thee, sweet land of liberty, of thee I sing. Land where my fathers died, land of the pilgrim's pride, from every mountainside, let freedom ring."

And if America is to be a great nation this must become true. So let freedom ring from the prodigious hilltops of New Hampshire. Let freedom ring from the mighty mountains of New York. Let freedom ring from the heightening Alleghenies of Pennsylvania!

Let freedom ring from the snowcapped Rockies of Colorado!

Let freedom ring from the curvaceous slopes of California!

But not only that; let freedom ring from Stone Mountain of Georgia!

Let freedom ring from Lookout Mountain of Tennessee!

Let freedom ring from every hill and molehill of Mississippi. From every mountainside, let freedom ring.

And when this happens, when we allow freedom to ring, when we let it ring from every village and every hamlet, from every state and every city, we will be able to speed up that day when all of God's children, black men and white men, Jews and Gentiles, Protestants and Catholics, will be able to join hands and sing in the words of the old Negro spiritual, "Free at last! free at last! thank God Almighty, we are free at last!"

Eg er i bilen på veg heim

Tok toget. Las 40 sider i Harold Blooms the western canon. Det var interessant lesing på fleire måtar, sjølv om det var VELDIG mykje nytt der. Bloom er svært kritisk både til meir postmoderne litteraturvitskap som ikkje skjelnar mellom høgkultur og lågkultur, samt meir sosialistisk type vitskap der ein vil forklare plasseringa av høgkultur og lågkultur ut frå klassekamp og materialistiske behov og maktstrukturar.

Mot dette stiller Bloom eit krav om estetikk. Han peikar på korleis visse typar litteratur skiljer seg ut ved å vere framande for oss - dei er på sett og vis vegryddarar i vår røyndomsforståing. Uansett. Det er særleg ein forfattar i litteraturhistoria som Bloom rosar opp i skyene, i den grad at han kan seie "he made us". Kven? Shakespeare. Shakespeare er visst viktigare enn Platon, Bibelen og Freud, skal vi tru Bloom. Det skal jammen bli spennande å lese hans presentasjon av Shakespeare i eit seinare kapittel.

- Eg ser ein film om Malcolm X. Det er ein lang film, men til no ein veldig god film, må eg seie. I ei særs vakker scene der deltakarane er Malcolm og forloveden Betty, seier...dvs. eg siterer frå dialogen, eg. Veldig interessant, og eg kjente meg veldig att i han.

BETTY (contd)
I never told you, but when I first saw you on
the podium, cleaning your glasses, I felt sorry
for you. Nobody as young as you should be that
serious. But I don't think that anymore.

- No er batteriet tomt. Får skrive meir etter kvart.

- Og då er eg heime. Her kjem ein kortfilm: Star Wars in LA:

When the going gets tough, the tough get going

- Takk til Ingar, Ingrid og Andreas for kommentarar. Uttrykket ditt, Ingar, er "lett".

- Andreas. Takk for hyggeleg kommentar :) Eg tenker at vi gjer lurt i å gjennomtenke kva som er uakseptabelt å seie/avsløre om seg sjølv og ikkje. Kva er kulturbunde, kva er knytt til meir fundamentale normer? Og dersom det er kulturbunde, er det då grunnlag for å etterleve det? Generelt sett er eg fan av å vere ærleg. Livet er for kort til ikkje å vere det. Er vi som vi er, har vi ikkje noko anna val enn å avsløre det og satse på at vi blir akseptert slik som vi er. Dvs. jo: Vi har eitt anna val, nemleg å skjule kven vi er. Men det er ein degenererande strategi, sånn personlegdomsmessig. Sjølvkjennskap og sjølvtillit er dygder.

- Ingrid: Var filmen bra, spør du? Eg seier JA! Sjå han, og bli vis. Dvs. vis er kanskje ikkje heilt ordet - men filmen gjev verkeleg eit godt innblikk i Noreg i krigstid, og viser godt kva utfordringar og dilemma ein vart stilt overfor. Han er historisk korrekt også. (Sånn for the record. Eg har svært store fordomar mot moderne norsk film. Eg forbinder dei med...drikking, banning, sex, uprofesjonalitet og...trivielle og lågkulturelle tematikkar. Førre gong eg såg ein norsk film på kino, vart mange av desse fordomane stadfesta - eg såg Gymnaslærer Pedersen. Men denne filmen var bra, altså.)

Eg vil gjerne understreke at Max Manus...hm...det er ein film som får ein til å tenke. På kva? På kva det kan koste å gjere det rette og det gode. Vår tid er svært lidingssky, på mange måtar. "Velvære" og nyting er svært prioriterte verdiar. Men så kjem det tider då andre verdiar bør vege tyngre. For oss som er kristne, er denne tida alltid, dvs. NO. Det er som Gunnar "Kjakan" Sønsteby nyleg sa i eit intervju med Aftenposten: "Jeg hater diktaturet." Han veit kva han talar om. Han er Noregs høgast dekorerte nordmann. Og vel - ei slik kjensle av ærefrykt som eg fekk av å sjå denne filmen har eg ikkje hatt sidan eg såg "Sophie Scholl" (Kva seier du, har du ikkje sett denne filmen? Skriv ein kommentar, så kjøper eg han gjerne til deg. Så bra er han.) Ein blir fylt av djup beundring og inspirasjon ved motet, handlekrafta og styrken som blir vist. Og det er litt av det eg tenker: Ein skal ikkje alltid søke å gå minste motstands veg for å gjere det ein meiner er rett. Sagt med andre ord: At ein møter motstand treng slett ikkje vere eit teikn på at noko er gale. Det kan vere eit teikn på at noko er rett.

Novel. Eg skal fortelje dykk ei historie frå krigen. Ida, mi hybelvertinne, er ei flott frue på over 80 år. Ho kjem frå ein fornem familie, og har kjendisar bakover i slekta og i sin venekrins. Far hennar, Johan Basilier, var offiser under 2. verdskrig. Han sat på Grini to gonger under krigen. Han var litt av ein mann, for å seie det slik. Ein gong gjekk han til Jerusalem frå Noreg. Ja, gjekk. Men til saka: Eitt av hans store prosjekt i livet var å dele ut små kort med bibelvers om Jesus på. Han var ein from kristen, nemleg.

Under krigen fekk han bestilt kort for 700 kr. Han fekk dei i ei pakke med silkepapir og hyssing rundt. På denne pakka skreiv Johan Basilier - under protestar frå si kone - med store, raude bokstavar, på skrå frå hjørne til hjørne: "SPRENGSTOFF". Deretter skreiv han adressaten på pakka: "Reichskommissar Josef Terboven." Som de sikkert veit, var Terboven den tyske øvstkommanderande i Noreg under krigen. Han var også ein nådelaus styrar. Mellom anna stod han bak reprimanden i Telavåg i 1942, etter drapet på to gestapooffiserar: Bygda vart brent til grunnen, mennene vart avretta eller sendt i konsentrasjonsleir. Jfr. diktet Aust-Vågøy av Inger Hagerup. Anyways: Pakka vart sendt til Terboven. Og ikkje lenger vart Basilier henta av tyske soldatar.

Etter åtte timar kom han attende, i nærast euforisk lukkestemning. Ei slik moglegheit for å halde vitnesbyrd hadde han ikkje hatt nokon gong! Ved forhøyra fekk han anledning til å fortelje om eit anna, langt sterkare sprengstoff enn TNT, nemleg evangeliet om Jesus og hans nåde. Eg seier: For ein helt.

- Elles har eg kjøpt ei bok i dag: Harold Blooms The Western canon. Får håpe eg orkar å pløye gjennom ho, trur det kan bli spennande.

- Frå aftenposten: "Den rumenske banden som politiet mener robber 45 norske varehus bør dømmes til fra tre til syv års fengsel, krever aktor. Selv om utbyttet var formidabelt, sa tyvene i retten at de sultet og måtte stjele for å overleve." Ja...dei var vel veldig svoltne, då? XD

- Så litt meir. Dette er interessante tal. Såg ei bok i bokhandelen i dag, redigert av Bernt Hagtvedt. Boka handla om folkemord. Sjekk ut desse tala: (Fyrste gong eg vart gjort merksam på desse enormt høge tala var i bok som diskuterte religionskritikk. Folk som Dawkins og Hitchens likar å seie at religion fører til vondskap, men at fornuft og vitskap fører til harmonisk samliv. Denne myten vert utsletta av fylgjande tal frå 20. århundre. Mann.

Mao Ze-Dong (China, 1958-61 and 1966-69, Tibet 1949-50) 49-78,000,000
Jozef Stalin (USSR, 1932-39) 23,000,000 (the purges plus Ukraine's famine)
Adolf Hitler (Germany, 1939-1945) 12,000,000 (concentration camps and civilians WWII)
Hideki Tojo (Japan, 1941-44) 5,000,000 (civilians in WWII)
Ismail Enver (Turkey, 1915-20) 1,200,000 Armenians (1915) + 350,000 Greek Pontians and 480,000 Anatolian Greeks (1916-22) + 500,000 Assyrians (1915-20)
Pol Pot (Cambodia, 1975-79) 1,700,000
Kim Il Sung (North Korea, 1948-94) 1.6 million (purges and concentration camps)
Menghistu (Ethiopia, 1975-78) 1,500,000
Yakubu Gowon (Biafra, 1967-1970) 1,000,000
Leonid Brezhnev (Afghanistan, 1979-1982) 900,000
Jean Kambanda (Rwanda, 1994) 800,000
Suharto (East Timor, West Papua, Communists, 1966-98) 800,000
Saddam Hussein (Iran 1980-1990 and Kurdistan 1987-88) 600,000
Tito (Yugoslavia, 1945-1987) 570,000
Fumimaro Konoe (Japan, 1937-39) 500,000? (Chinese civilians)
Jonas Savimbi (Angola, 1975-2002) 400,000
Mullah Omar - Taliban (Afghanistan, 1986-2001) 400,000
Idi Amin (Uganda, 1969-1979) 300,000
Yahya Khan (Pakistan, 1970-71) 300,000 (Bangladesh)
Benito Mussolini (Ethiopia, 1936; Yugoslavia, WWII) 300,000
Mobutu Sese Seko (Zaire, 1965-97) ?
Charles Taylor (Liberia, 1989-1996) 220,000
Foday Sankoh (Sierra Leone, 1991-2000) 200,000
Slobodan Milosevic (Yugoslavia, 1992-96) 180,000
Michel Micombero (Burundi, 1972) 150,000
Hassan Turabi (Sudan, 1989-1999) 100,000
Jean-Bedel Bokassa (Centrafrica, 1966-79) ?
Richard Nixon (Vietnam, 1969-1974) 70,000 (vietnamese civilians)
Efrain Rios Montt (Guatemala, 1982-83) 70,000
Papa Doc Duvalier (Haiti, 1957-71) 60,000
Hissene Habre (Chad, 1982-1990) 40,000
Chiang Kai-shek (Taiwan, 1947) 30,000 (popular uprising)
Vladimir Ilich Lenin (USSR, 1917-20) 30,000 (dissidents executed)
Francisco Franco (Spain) 30,000 (dissidents executed after the civil war)
Fidel Castro (Cuba, 1959-1999) 30,000
Lyndon Johnson (Vietnam, 1963-1968) 30,000
Hafez Al-Assad (Syria, 1980-2000) 25,000
Khomeini (Iran, 1979-89) 20,000
Robert Mugabe (Zimbabwe, 1982-87, Ndebele minority) 20,000
Rafael Videla (Argentina, 1976-83) 13,000
Guy Mollet (France, 1956-1957) 10,000 (war in Algeria)
Paul Koroma (Sierra Leone, 1997) 6,000
Osama Bin Laden (worldwide, 1993-2001) 3,500
Augusto Pinochet (Chile, 1973) 3,000
Al Zarqawi (Iraq, 2004-06) 2,000

...pretty much sums it up

-Denne songen er frå Jagged little pill, omtrent opphavet til PMS-rocken...men likevel veldig god plate - og veldig interessante tekstar.

- Har handla jolegåver no. Det gjekk fort og greitt, og det er digg. Må seie: Tanum i Bogstadveien er omtrent dobbelt så god som Ark og Norli, altså. Mykje meir intelligent utval.

- Og no er det kino :)

It's all good

- Eg skippa møte for å sjå ein skikkeleg dårleg, men faktisk morosam film (morosam pga. klisjeane og kommers-preget): Days of thunder. Har fleire gonger vurdert å kjøpe denne filmen, men i og med at han har ein karakter på 5,3 på imdb, har eg ikkje gjort det. Men ja - filmen vart sett med Ingar, Even og Rolf, og dermed var det lett verd det, for å bruke Ingars terminologi.

- Fjellhaug, joleavslutning, deilig mat, gode vener. Det er livet som det er meint å vere. Konserten etterpå gjekk så som så. Vi kjem sterkare attende med Magnifive etter jol, u betcha.

- Vi skal starte opp foredrag og debatt i Misjonssalen. Følg med, dette blir kongebra. (I do mean it). Litt smakebit av tema: Tru og vitskap, dåpssyn til debatt, evolusjon/kreasjonisme, Analyse og tolking av Hollywoodfilm sett frå eit kristent perspektiv, Kven var Jesus etc. etc.

- Eg skal sjå Max manus i morgon - og eg gler meg til det.

Artikkel om dåpsliturgi

- Då er artikkelen om den nye dåpsliturgien lagt ut på den andre bloggen. Det er www.jaellernei.wordpress.com.

Det aller største problemet med den nye dåpsliturgien er at han er svært uklar på mange punkt. Og ein kan lure på kvifor dette er tilfelle. Kvifor kan ein ikkje - i utvala som utformar liturgien - spele med opne kort om kva teologiske grunnstandpunkt ein har, så vi kyrkjemedlemer kan forstå betre kvifor liturgien har blitt som han har blitt? Men det skjer i svært liten grad, diverre. I staden får vi presentert ein liturgi med mange ulike valalternativ i dei ulike ledda, med uklare omgrep, med større vekt på skaping enn det som burde vere legitimt i ei dåpsvedkjenning etc. Men dette kan de lese om i artikkelen min.

Fyrst

Kjære Kathrine og Ingrid. Nokre få kommentarar til dykk båe:

- Det er eigentleg berre interessant å høyre dykkar kommentarar om forelsking. Og vi er nok ikkje usamde på nokon grunnleggjande måte. Poenget er berre at ein viktig del av det å vere forelska dreier seg om...ja, kva dreier det seg om, eigentleg? Det er meir enn kjemikalier, sjølv om det også er det. Samstundes er det vanskeleg å forklare. Vel, Deo volente får eg meg dame ein gong i livet mitt. Inntil då får eg skrive om temaet på bloggen. :)



:D A man's gotta have his fun.

- Til det andre: Det var faktisk eit ærleg spørsmål :) Trur ikkje at eg alltid er smartare enn folk. Men på det teoretiske planet er eg ofte det. Ein treng ikkje rangere dette verdimessig. Vi er alle ulike, har ulike evner, ulike livshistorier, ulik viljestyrke, ulike kroppar, ulike personlegdomar, ulik kreativitet etc. etc.

Men...hmm...altså. Særleg dersom eg er i ein situasjon der eg er usikker, kan eg ty til det å "imponere" med kunnskap etc. Det er ein ikkje heilt heldig dynamikk som eg prøvar å unngå, og som til dels avhenger av mitt eige sjølvbilete. Det var eigentleg grunnen til at eg spurte. Hm, ja. Bror min brukte ein gong eit interessant uttrykk. For...vel...eg tala med ei dame. Ho hadde teologisk doktorgrad, mannen hennar var hjernekirurg (då eg tala med henne, var han i Bogota og underviste lækjarar), sonen var i handelsbransjen i Taiwan eller noko. Så...ja, eg tykte ho var koseleg. Men eg tala med bror min om det, og han brukte uttrykket "intelligensrasisme" om hennar "sjølvskryt". Og det er på ein måte treffande. Samstundes er den amerikanske kulturen mykje meir open for slikt, og det er ikkje BERRE dumt.

- Så til eksamen. Eg hadde munnleg eksamen i dag, og det gjekk fint. Eg fekk A og B, veldig nøgd med det. Eg gløymte å friske opp att om livet og læra til Origenes, og det var det som trekte ned til B.

Elles fekk eg tilbakemelding av Alfsvåg om dåpsartikkelen. (Du har heilt rett, Ingar). Han var ikkje heilt samd med meg i at syndforståinga i den nye dåpsliturgien kunne tolkast i pelagiansk retning. Det store spørsmålet er om ein teolog som Hallgeir Elstad, som meiner at mennesket er Guds barn uansett, også har rom for gjenfødinga. Eller: Om gjenfødinga implisitt innebér arvesynd. Eg er usikker på dette.

- Eg lurar på kva Gud eigentleg forventar av oss med tanke på bibeltolking, altså. Av og til...får eg litt inntrykket av at ein må vere supersmart og ha superoversikt og ha veldig spesifikke tolkingsreglar for i det heile teke å vinne fram til Guds tanke om ein del ulike spørsmål. Eg seier ikkje dette om grunnleggjande spørsmål, som vedkjenningsspørsmål av ulik art. Det går på meir perifere spørsmål. Men noko av problemet er å vite nettopp kva spørsmål det dreier seg om.

"Jaaaaasooooon...Don't..."

- http://www.ta.no/nyheter/vest-telemark/article3991710.ece
Han her er ein fin fyr eg har gått i barnehage og på ungdomsskule med. Han var heldig.

- Takk til Katrine for konstruktive kommentarar. Hm...veit ikkje heilt om eg skal kommentere dei. Men du har i regelen fornuftige ting på hjarta.

- Eg traff prof. Alfsvåg. Han var veldig hyggeleg og hadde lyst til å gje tilbakemelding på min artikkel om dåpsliturgien. Det var fint.

- Tusen takk til Spotify. Om du er musikkinteressert og ikkje har det: Your loss! Det er så bra, altså. No høyrer eg på Michigan av Sufjan Stevens, ei plate eg har hatt lyst på lenge, men ikkje kjøpt fordi han har vore for dyr. Men no kan eg høyre på musikken heilt gratis. Verda går altså framover også.

- Eg les om heidensk kritikk av kristendomen i Romarriket. Den fyrste referansen på dette området, er guvernør Plinys møte med kristne i år 112, i Tyrkia. Han var usikker på kva han skulle gjere med dei, så han sendte brev til keisar Trajan og spurte. Dei kristne hadde ikkje gjort noko gale, unnateke det å danne "klubbar" - noko som for romarriket var ein potensiell politisk fare (tenkte dei, i alle fall). Uansett, han kalla dei inn til seg, desse kristne. Så gav han dei sjansen til å fornekte trua. Så gav han dei sjansen ein gong til. Så gav han dei sjansen ein gong til. Dei som då ikkje hadde fornekta, vart avretta, unnateke dei som var romerske borgarar og hadde eigne rettar.

Sånn var forholda den gongen, ja. Får ein til å tenke, ikkje sant?

- Eksamen i morgon. Eksamen er ikkje så tøft, eg likar mykje betre å skrive oppgåve.

- Fotnote 76: Det kan spekuleres i om utformingen av liturgien på denne måten har bakgrunn i et bevisst ønske om at den skal kunne ”passe” med ulike, uforenlige teologiske grunnsyn. Konkret: Dåpsliturgien stemmer godt overens med en teologi som sier at alle barn er Guds barn i kraft av skapelsen – man kan nemlig velge bort alternativene som nevner ”frelse” og tolke utsagnet ”syndens og dødens vilkår” i en formildende retning. Således kan liturgien godt forenes med et grunnsyn som Hallgeir Elstads, der alle mennesker ved fødselen tilhører Gud og er Guds barn i kraft av skapelsen, og dåpen er en tegnhandling på nettopp dette. Luthersk Kirketidende 2003:511.

"Gud. Gjer med meg som du vil."

- Kvifor blir ikkje Dark City selt i Noreg? Det er veldig rart, altså.

- Eg jobbar med den nye liturgien, som de veit. Jo meir eg jobbar med det, jo meir innser eg at dette - dersom den nye liturgien blir vedteke - blir ein krossveg for bibeltruande i deira forhold til Dnk. Det er ganske utruleg kva som ser ut til å bli innført no, altså.

- Vi song på eldresenter. Det gjekk fint. Vi song også for ein døyande mann. Han sa ingenting, men fylgte nøye med.

- Eg bestilte sprøstekt and. Det var veldig godt...inntil eg vart mett.

- Nobu er her. Det er koseleg :)

- Ein vesentleg faktor ved forelsking er frykten for at den andre skal gå tapt. Igjen: Possession.

- Noko eg hadde tykte hadde vore kult: Det er å gje gratis gitartimar :) Det hadde vore tøft.

- Takk til dykk som har skrive kommentarar :) Til Kari: Ja, det var sjølvsagt deg eg sikta til. SÅ glad trur eg eigentleg neppe du kjem til å sjå meg...kanskje. Det er rart å tenke på det. Ein har lyst til at livet, teologien skal gå opp - at ein skal ha klare og tydelege svar. Så byrjar det å demre for ein at det på ein del område blir ikkje slike svar gjeve. Livet blir aldri perfekt. Det er også ein del av ein modningsprosess å innsjå det, og deale med det. Men det er vanskeleg.

- Så mykje hadde Hallvard på hjarta no.

Yeah...mm.

Fyrst ein tekst av Marvin Gaye. Diverre finn eg ikkje songen på youtube. Men sjekk det ut.

Oh don't go and talk about my father
God is my friend
Jesus is my friend
He made this world for us
to live in, and gave us everything
And all he asks of us is we give each other love.

Oh ya
Don't go and talk about my father
Cause God is my friend
Jesus is my friend
He loves us whether or not we know it
Just loves us, oh ya
And He'll forgive all our sins
Forgive all our sins
And all He asks of us, is we
give each other love.

Oh ya
Love your mother, she bore you
Love your father, he works for you
Love your sister, she's good to you
Love your brother, your brother

Don't go and talk about my
father, He's good to us,
God is my friend
Jesus is my friend
For when we call in Him for
mercy, Mercy Father
He'll be merciful, my friend
Oh, yes He will
All he asks of us, I know, is we
give each other love,
Oh ya

- Var på jolefest i P100. Mange hyggelege folk, artige samtaleemne, fin musikk.

- Roger og eg har planlagt nyårsfeiring. Det blir fint. Spørsmålet er no om vi skal reise på midnattsgudsteneste på nyttårsaften...eller reise på natt-tur til toppen av eit fjell.

- Dette er smooooooth. Berre høyr på den basslina.



- Og når vi fyrst er inne på bassliner:



Denne teksten har eitt stygt ord, men kanskje ein kan sjå det som justifiable i ljos av resten av teksten...som faktisk har ein god moral.

- Hender det at eg støyter deg vekk fordi eg framstår som smart --> overlegen (i reell eller overført tyding)?

- Sehnsucht. Prioritering. Vente. Tenke. Sehnsucht.

"A man's physical hunger does not prove that the man will get any bread; he may die of starvation in a raft in the Atlantic. But surely a man's hunger does prove that he comes of a race which repairs its body by eating and inhabits a world where eatable substances exist. In the same way, though I do not believe (I wish I did) that my desire for Paradise proves that I shall enjoy it, I think it a pretty good indication that such a thing exists and that some men will. A man may love a woman and not win her; but it would be very odd if the phenomenon called falling in love occurred in a sexless world."

- Takk til Andreas, Belck og ... for kommentarar.

- Eg skal bli intervjua av Agenda 3:16, visstnok. Saman med nokre andre, om alkoholbruk. La meg seie: Eg er avholds. Det er lett for meg å vere det. Eg er stolt av det. Men på eitt punkt er eg svak: Når det gjeld liqueur fills frå Fazer. I den augneblink eg har tilgang på slike, set eg avhaldsstandpunktet på vent.

Visste du at...

- I dag har eg skrive om dåpsliturgien. Det har eg sagt før. Men la meg understreke at eg tykkjer dette er veldig, veldig spennande. Det gjev meg mykje glede og meining å jobbe med dette. Har nok ferdig eit utkast i løpet av eit par dagar eller noko.

- Eg har eit verktøy som heiter Statcounter på sida mi. Det gjer at eg kan sjå kor mange som er inne på sida mi dagleg, og eg kan til og med sjå kva ip-adresse besøkaren har. Hehe. Men ikkje kven som eig ip-adressa.

- Eg traff ei veninne i Misjonssalen. Ho sa: "Skulle ønske jeg kunne se deg skikkelig glad en gang!" Det hender. Men kan eg bli likt av folk likevel? Eg trur det. Av og til håpar.

- Eg sa til han: "Den beste måten å vise interesse er å vere der." Det gjeld i møte med alle folk. Å vere der.

- Vi skal starte debatt- og foredragssamlingar i Misjonssalen. Som tek opp teologiske og samtidsrelevante emne. Kva emne skulle du ynskje kunne bli teke opp?

- Ja, forresten. Eg har byrja å høyre på Maxwell. Det er ein sånn artist som er nesten ukjend i Europa, men i USA er han svær. Nydeleg musikk...mmm....

- Ja, og så ein ting til :) Frå Statcounter lærer eg at særleg eitt namn blir googla veldig ofte, nemleg: Øyvind Remmen :)

Heyo

- Hm, kven var det som ikkje hadde fått premie etter konkurransen i sumar...? I alle fall Ingrid, Boel, Kjetil og...Kathrine, fekk du? Og kva med Roger? Er nok best å lage premie til alle saman, tenker eg :)

- Jobbar med dåpsliturgien. Artikkelen blir lagt ut på den andre bloggen etter kvart, tenker eg.

- Kva er tiltrekkande ved det andre kjønn? Svar: Det ukjende.

Om å vere ein læresvein

Luk 9,23-26:
"Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet."

Dette verset handlar om å fylgje Jesus og hans vilje med alt dette innebér.

Luk 14,26:
"Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel."

Dette verset handlar om kvar eins lojalitet og lydnad skal ligge.

Berre tre ting

- Kristendomen er i krise i Noreg. Kvifor? Gje meg eit svar, så blir det liv.

- Takk til Simon for kommentar. Så sant, så sant. Føler berre av og til at eg er inne i ein førebuingsperiode. Før det meir modne og meiningsfulle livet byrjar. Og takk til Kathrine for lange kommentarar. Takk og takk.

- Eg såg Lord of War. For ein film. Kva kan eg seie? Dette: Sjå han.

Oslo City rir igjen!

Hehe, de har vel alle sett dei siste Oslo City reklamane? Aftenposten har ein reportasje der styreleiaren blir intervjua. Høyr på dette:

–Vi har valgt å ha temaer knyttet til julen på våre reklamekampanjer i adventstiden. Ved å visualisere hva julen egentlig handler om; det kristne budskapet og hva julen er blitt; en kjøpefest, prøver vi å få folk til å tenke seg litt om. Dette ser vi på som positivt, sier Herberg.

Random borgar: "Å jaaa, var det dét som var poenget? De vil setje fokus på jola sin eigentlege bodskap - tilgjeving frå synd, eit nytt og heilag liv, samfunn med Gud, fred på jorda - og kritisere grådighet, materialisme, egoisme, miljøkrise og forbrukarkultur? Så bra! Det er verkeleg det som trengst i vårt samfunn! Men hei...vent litt...kva er det eg les: "Kunder ønskes"? "Oslo City"?? Hm, no vart eg litt i tvil her. Kva meiner de eigentleg?"

Hehe, eg likar ikkje å vere satirisk, men det er veldig vanskeleg å unngå det her. Spesielt med tanke på den neste kommentaren frå styreleiaren:

"–Målsettingen vår er å få oppmerksomhet, og vi har de siste årene lagt oss på en strategi om å gjøre annerledes reklamer og være litt utfordrende. Denne strategien har vi hatt over flere år, og vi har samtidig opplevd at vi har fått flere kunder og høyere omsetning, sier Herberg som forsikrer at målsettingen ikke er å støte noen."

Hehehe. Dette er så humor. Her kjem det fram kva som er den eigentlege målsetjinga, ja. Men dette er noko heilt anna enn det som vart sagt i den førre kommentaren. Og nei, eg har vanskeleg for å bli støytt av denne kampanjen. Kvifor? Dette er ikkje provoserande, det er...ehh...humor. Sikkert umedvite, men likefullt.

Poenget er: Eg har frimod på vegne av evangeliet. Det er ein bodskap om frelse og fred til alle menneske. At det finst ein Gud som elskar oss. At Gud kjem til dei fattige og utstøytte i verda og bur hjå dei. Kort sagt: Joleevangeliet er ein bodskap om at livet er verd å leve.

Med tanke på vår globale situasjon - miljøkrise, finanskrise, fattigdom, svoltkatastrofar, krig, og ikkje minst ein menneskeheit som treng tilgjeving for sine synder - blir berre kontrasten så stor når Oslo City (mis)bruker jolebodskapen - som handlar om nettopp desse tinga - som eit middel for å nå sitt mål: Å selje mest mogleg, til flest mogleg menneske, for å tene mest mogleg pengar.

Poenget: Dette er ikkje provoserande. Reklamen representer ei avkleding av ein grunnmoral og eit livssyn som er så trist og vulgært at eg har medynk med dei som står bak kampanjen. I staden for å bruke evangeliet på denne måten, burde dei stoppa opp og lytta til kva evangeliet faktisk seier.

What's wrong with the world today?

Eg har diverre ikkje blitt tagga. Men det gjer ingenting. Eg taggar meg sjølv, og fortel nokre ting om meg sjølv.

- Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.

- Eg skal kanskje bli med i kor! Om eg får lov, that is. Håpar det går i boks.

- Eg høyrer på Music's "Guide". Tøff song.

- I kveld skal eg ut og ete middag og sjå på film etterpå, med ei god veninne. Det blir fint.

- Eg må vaske hybelen. Greitt å rydde og vaske, så lenge ein har god musikk.

- Interessant samtale med lærar Fagermoen i går. Svært stimulerande, må eg seie. Det er fint å ha både Brynjulf, Arne Helge, Tor Erling og Egil på Fjellhaug. Det er ulike typar, og det trengst. Dei fyller ulike behov.

- Når skal livet byrje. ...sånn for alvor? Lite nyttig å spekulere om sånt utan å gjere det. Altså leve. Men livet går framover. Yes!

- Jo meir eg tenker på det, jo meir tenker eg at eg passar til å bli lærar. Og at det er det eg vil.

- Eg er glad for at Jesus var tolmodig med sine læresveinar, også etter at dei hadde vorte kjent med han.

- Det er mykje som gjev livet meining. Det å leve med Gud. Å ha vener. Å ha familie. Kjønnspolariteten. Musikk. Men her vil eg slå eit slag for arbeid. Livet hadde vore tomt utan meiningsfullt arbeid.

- Mi teologiske verd er ikkje akkurat...hmm...som ho burde vere. Når ein kjem ut i det verkelege livet med andre kristne, med Gud...så er det så mykje betre. Teologisk lesing og tenking blir fort spissfindig og livsfjernt. Men det er ofte nødvendig, som eit grunnlag.

- Det viktige er ikkje å bli elska og likt av alle. Men av (minst) nokre få.

- Takk.

Ugh

Klokka er ni. Det er grålysning og ikke en lyd i by'n. Eg har site oppe sidan 0100 og arbeidd med essayet. Men no er det ferdig. Og no skal eg sove. Og ja, forresten: Essayet kan lesast på www.jaellernei.wordpress.

Forresten x2: Takk for kommentarar, Ingrid og Kari. Om eg får utfordre dykk litt: Kan de grunngje svara dykkar?

Einar: Vel, det har seg slik at overskriftene på bloggpostane mine ofte er litt kryptiske. Men dei er ofte henta frå songtekstar, og gjev uttrykk for ei kjensle eg har, ein tanke etc. For ordens skuld: Overskrifta til dette innlegget er ikkje henta frå ein songtekst :)

Er dette eit menneske?

...too afraid to show it

Det var Halloween då vi var i Boston. Mamma ser spindelvevet, og trekker den einaste logiske konklusjon: Kvar er den gigantiske edderkoppen?!!

Leif Olav køyrer leigebilen. Vi reiser gjennom Rhode Island, Connecticut og så...attende. 

Dette er ein kopi av Venus de Milo/Afrodite. Skulpturen viser ei klassisk, antikk oppfatning av skjønnhet og rette proporsjonar. Rart med det. Men ho hadde vore finare med armar :)

"Etter nitidig kirurgi greide til slutt legene å få sydd på plass igjen hodet hans."

Dette er ei EKTE voodoo-dokke. Frå Ripley's believe it or not.

"Woohooo, Starbucks, Starbucks!!" Men kakaoen var god. 

Frokost, New York style. Dette var god frokost, ja. Og alt saman kosta vel...tja...femti kroner eller noko. 

Pappa tek bilete av ein brannbil. Dei er store i New York. Alt er stort i Usa. No kidding. 

Dette skjer med myntar dersom ein sprenger ei atombombe i nærleiken av dei. Jo meir eg tenker på bruken av atombomba, jo meir uforståeleg synest det, altså. 

Andreas og eg på togstasjonen før vi skal til USA.

"A man who doesn't spend time with his family can never be a real man." Don Corleone.

Her er vi på sykkeltur i Rotterdam. Mannen til sjømannspresten, som eg ikkje hugsar namnet på, er god guide. Han er arkitekt, og kan fortelje at Rotterdam er ein svært eksperimentell og spennande by arkitektonisk sett. Eldrid fylgjer nøye med, Åse ser om alle er med, medan Maren...driv med noko anna, ja. 

Dette er då Rotterdam. Vi budde litt til venstre for den store, fine brua. I parken ligg sjømannskyrkja også.

Her er Øyvind Remmen, Bendik Wollebæk og Ragnhild Kristensen, mine eminente klassekameratar, no Cand Theols. Vi er i Rotterdam. 

Dette er Roholdtsfjell, frå ein tur i vinter.

Heilt til slutt: 

Ahhh...dette er musikk. 

Mother, looking at me - tell me what do you see?

- Så har eg fått internett. Det er DIGG! Takk til Netcom. Det går akkurat fort nok til å sjå videoar på youtube. Ah, deilig, deilig, deilig.

- I går var det jolegrantenning i bakgården til blokkene der Jakob bur. Jakob var veldig flink og stelte i stand med gløgg og hornmusikk etc. Og Hans Magnus, Martin, Mårten og eg song mannskor. Flott. Etterpå var det kokkelimonke, og eg tapte :( Men det gjorde ingenting, sigeren som gjekk til Hanna var fortent, og vi hadde det gøy.

- Her om dagen hadde eg faktisk ein ganske interessant diskusjon om abort. Det var interessant av di han eg diskuterte med faktisk var usamd med mitt standpunkt, noko som er uvanleg i dei samanhengar eg går i. Men ja. Det får ein til å tenke. Dette er også eit tema eg tenker å setje meg meir inn i etter kvart. Sjå elles B. Oftestads svært interessante kronikk i Vårt Land i dag.

- Oppgåva om Kelsos går greitt, sjølv om det ikkje kjem til å bli nokon banebrytande konklusjonar. Men eg skal vel klare å smøre ned nok stoff i tide. Men eg må seie at eg verkeleg har støytt på eit forskingsfelt som er eit lita gullgruve. Her går det i filosofi (platonisme/epikureisme), religion, jødedom, debatt, apologetikk, sosiologiske og røynslemessige resultat av kristentruas frammarsj etc. Med andre ord, dette er verkeleg spennande saker.

- Det var det. Så skal du få ein setning av meg, som du kan fullføre: "Etter å ha drevet med forskning i noen år etter fullført profesjonsstudium, bestemte Hallvard Jørgensen seg for å endre livskurs. Dette valget skulle han senere aldri angre på. Valget bestod i å trappe ned lesingen av bøker og artikler, for i stedet å..."