Q: Benny Morris, what do you think at bottom is the cause of the Arab-Israeli conflict?
A: I would say that there is a territorial dispute between two peoples who claim the same patch of land. It is a very small patch of land, and so the idea of dividing it between the two is extremely problematic in the technical sense. But it is also a cultural-religious conflict between the Islamic East and the West.
The Islamic Arab world sees Israel—as it sees itself—as an offshoot and outpost of the West in—in their view—a Muslim area and as an infidel, invasive presence. Israel and Zionism are seen by the Islamic Arab world, and the wider Islamic world, as illegitimate. This, at root, is the cause of the ongoing conflict. Were they to accord it legitimacy, the problem in Palestine/Israel would be soluble. At present, given this mindset, it isn’t.
No elles. Eg vil vise til denne boka, som du kan lese online her. Eg er verkeleg i tvil om han har rett i det han seier om "universell moralsk rasjonalitet". Men boka er uansett tankevekkande.
Monday, July 26, 2010
Sunday, July 25, 2010
Div
Michael, Leif Olav og Kjetil. Det var loppemarknad på bedehuset i Vrådal i går. God stemning, masse folk.
Her frå auksjonen. Mamma i grønt. Tante i rødt. Eg med slips. Bedehuset fekk inn 15k, trur eg.
Fram. Var tømmerslepingsbåt for mange år sidan, no turistbåt.
Idyllisk i Vrådal om sumaren. Det blir bygd ekstremt med hytter der for tida.
God stemning på Øy. Vi hadde ein interessant samtale der vi diskuterte i kva grad vesten er i forandring - teknologisk og kulturelt.
Vi bada i eit tjern. Eg er pysete med tanke på kaldt vatn, så eg brukte like gjerne våtdrakt.
Elles. Eg spelar litt enkle melodiar på piano og prøvar å lære meg noter. Hm. Her om dagen hadde eg brørne mine ein diskusjon om pedagogikk. I kva grad bør læring leggjast opp slik at eleven lærer teknikkar for å tenke sjølv? Er det ikkje ei viktigare oppgåve at læring representerer autoritativ overføring av ei mengd kunnskap? Eit viktig poeng i diskusjonen var at det vi lærer på grunnskulen ikkje nødvendigvis framstår som relevant og interessant. Men det er viktig å lære det likevel! Som Jesus sa: "Det eg seier til dykk, forstår de ikkje no, men de skal forstå det sidan". Slik er det med noter. Eg angra litt på at eg ikkje lærte noter betre på ungdomsskulen. Det hadde eg tent på no. Men pyttpytt. Eg skal nok klare å lære det no også, berre eg får øvd litt. Det handlar meir om motivasjon og disiplin enn evne akkurat her.
Elles har eg lest ei lita, men interessant bok sidan sist, nemleg Barbara og Allan Peases "Hvorfor menn bare kan gjøre en ting om gangen og kvinner snakker i et kjør". Der lærte eg ein del eg ikkje visste frå før. Får nok ikkje teke i bruk kunnskapen heilt med det fyrste, men kanskje etter kvart :)
Friday, July 23, 2010
"Størst av alt er kjærleiken...?"
(Dette innlegget dreier seg om uttrykket "Størst av alt er kjærleiken". Eg argumenterer for at uttrykket ytre sett synest å ha ein bibelsk basis, men at dette innhaldsmessig sett ikkje alltid er tilfelle. Dinest peikar eg på at 1 Kor 13 dreier seg om at kristne må byggje kvarandre opp og setje kvarandre høgt, og at denne aktiviteten er ein forsmak på det fullenda Guds rike).
Innleiing
"Størst av alt er kjærleiken!" Dette har i dei seinare år blitt eit slagord i medvind. Homorørsla har ofte bruka det i kampen seksuell "frigjering", mot tradisjonelle samlivsnormer, Den norske kyrkja har gjort det til slagord for trusopplæringsreforma ("Størst av alt"), og no nyleg vart det bruka som høgdepunkt i Daniel Westlings sjarmerande bryllaupstale til sin kjære prinsesse Victoria: "Størst av allt er kärleken. Jag elskar dig så."
Uttrykkets popularitet har utvilsamt å gjere med den kjelda som uttrykket synest å vere henta frå: Kjærleikens høgsong, det 13. kapittelet i apostelen Paulus' brev til korintarane. Men ved nærare ettersyn viser det seg at det som regel ikkje er samsvar mellom den meininga Paulus la i dette uttrykket og dei meiningane som ofte vert lagt i uttrykket i den offentlege diskurs no til dags. Den ytre forma er bevart, innhaldet er (stilltiande) forvandla. Dette er eit godt døme på korleis også teologi og kristendom står i fare for å bli "kapra" av ideologi utan at dette nødvendigvis er åpenbart for dei breiare lag i befolkninga.
Ikkje eit bibelsitat
Lat oss då sjå nærare på sjølve uttrykket. Det fyrste som då kan seiast, er at uttrykket ikkje er eit bibelsitat. Uttrykket "Størst av alt er kjærleiken" synest å rime godt med ein nyliberal, postmoderne og sosialistisk-inspirert ideologi der transcendente samlivsnormer er avleggse og den einaste retningslina for det seksuelle samlivet er lysta og den gode kjensla. Men Paulus kunne neppe sagt at "kjærleiken er størst", han ville nok i så fall heller sagt at "Gud er størst". I alle høve: Det Paulus faktisk seier, er det fylgjande: "Så blir dei verande desse tre: Tru, von og kjærleik. Og størst av dei er kjærleiken". Her fylgjer eit forklarande avsnitt frå den dyktige bibelkommentatoren Gordon Fee (frå bibelkommentaren NICNT):
Gordon Fees glimrande kommentar til 1 Kor 13
"Det er godt grunnlag for å seie at [tru, von og kjærleik] var ein velkjend triade i den tidlegkristne forkynninga. Difor ville denne triaden også vore kjent for korintarane. Desse orda samanfattar heile den kristne eksistens, som dei truande lever ut i Anden i den noverande tida medan dei ventar på fullendinga. Dei har "tru" til Gud, det vil seie at dei stolar på at han tilgjev dei og aksepterer dei på grunn av Kristus. Sjølv om dei ikkje ser han (eller berre ser han "i eit spegl"), så stolar dei på hans godleik og nåde.
Dei har også "von" for framtida, ei von som er heilt sikker på grunn av Kristus. Ved hans oppstode og Andens gåve har dei blitt eit gjennomført framtidsorientert folk; den noverande tidsalderen er på veg ut, difor lever dei i notida "som om dei ikkje gjorde det" (jfr. 1 Kor 7,29-31). Dei let seg ikkje påverke av noverande vanskar og lidingar. Dei er på veg "heim", bestemt for ein eksistens i Guds nærvere, "andlet til andlet".
Og dei har "kjærleik" til kvarandre medan dei lever dette livet i von og tru. Denne kjærleiken blir levd ut i eit fellesskap av brør og systrar som delar den same trua og den same vona(...)Paulus legg til, på slutten: 'Og størst av dei er kjærleiken'. Sjølv om kjærleiken "vedvarer" også her og no, i lag med dens fylgjesvener trua og vona, så er kjærleiken den største av desse tre fordi han held fram til den endelege herlegdomen, dit dei to andre ut frå sin natur ikkje held fram."
Kjærleiken: Eit vitnesbyrd om kva som vil skje i framtida
Så langt Fee. Poenget blir altså: 1 Kor 13 er eit kapittel som dreier seg om den kjærleiken som kristne sysken skal vise mot kvarandre. Difor er også kapittelet plassert midt i mellom kap. 12 og kap. 14, som dreier seg om livet i kyrkjelyden. Der, seier Paulus, skal ikkje målet vere å skryte av seg sjølv eller framstå som så "andeleg" som mogleg. Nei, målet skal vere å byggje opp kvarandre, å støtte kvarandre, trøyste og formane. Dette skjer når dei på ulike måtar delar trua seg imellom, trua på Herren Jesus. Og når denne oppbyggjinga skjer, då gjer Den heilage Ande si gjerning blant dei kristne.
Men denne oppbyggjinga har eit særskilt mål: Nemleg det evige Guds rike. Difor fylgjer 1 Kor 15 like etter, der hovudtemaet er at Jesus stod opp frå dei døde, og difor skal også kyrkjelyden stå opp frå dei døde. (Faktisk er det denne sanninga som ligg til grunn for, og påverkar, heileargumentasjonsrekka i 1 Kor, ikkje berre dei siste kapitla.) Poenget er: Når Jesus kjem att, då skal ikkje kyrkjelyden fare opp til ein eller annan "andeleg" himmel. Nei: Når Jesus kjem att, då skal dei døde reisast opp, vondskapen skal forsvinne frå Guds skaparverk, og Guds folk skal leve saman i ein kroppsleg eksistens. Eller som Paulus seier i Rom 5: Guds folk skal "herske" over skaparverket.
Poenget til Paulus, i 1 Kor 13, er å seie: Når dette skjer, ein gong i framtida, då skal kjærleiken (slik som Paulus skildrar han, slik Jesus viste han til oss) dominere blant Guds folk. Og kyrkjelyden som lever i Korint her og no, må vere levande vitnesbyrd om framtidsvona dei ber på ved å leve ut denne kjærleiken i Andens kraft. Slik vil dei bli stadig forvandla til Guds bilete, Kristus. Denne forvandlinga vil bli fullført når Jesus kjem att.
Thursday, July 22, 2010
Tur til Husnuten
I dag tok Michael og eg ein liten tur til Husnuten. Det er eit av dei høgaste fjella i Telemark, på 1609 meter. I norsk målestokk er det likevel ikkje så mykje. Men det var ein ganske krevjande tur, for det var veldig bratt stigning, i alt ca. 800 meter. Tok 1t40m opp og 1t ned att. Her er nokre bilete.
Meir retning mot Haukeli.
Vestover mot Hardangervidda.
I bakgrunnen kan ein skimte Møsvatn.
Michael på litt avstand.
Close-up på toppen.
Og meg.
Elles har eg sett denne filmen sidan sist:
Hm. Ein kan lese seg til kunnskap. Men dersom ein reiser til eit anna samfunn, lærer med eitt veldig mykje som ein ikkje kunne lært av bøker åleine. Slik er det også med å sjå filmar. Denne filmen gjev eit truverdig og lærerikt tidsbilete av hendingane like før og etter Aust- og Vest- Tyskland vart sameina att i 1990. Og det er ein relativt underhaldande film også.
Denne bekken var langt større førre gong eg var her, for då var det mykje snosmelting. No var det berre att bittelitt sno oppe på fjellet.
Frå toppen. Ned mot Rauland.
Dette blir då retning mot Vinje, så å seie.
Vestover mot Hardangervidda.
I bakgrunnen kan ein skimte Møsvatn.
Michael på litt avstand.
Close-up på toppen.
Og meg.
Elles har eg sett denne filmen sidan sist:
Hm. Ein kan lese seg til kunnskap. Men dersom ein reiser til eit anna samfunn, lærer med eitt veldig mykje som ein ikkje kunne lært av bøker åleine. Slik er det også med å sjå filmar. Denne filmen gjev eit truverdig og lærerikt tidsbilete av hendingane like før og etter Aust- og Vest- Tyskland vart sameina att i 1990. Og det er ein relativt underhaldande film også.
B-A Davidsen skriv om kulturdebatten
Viser til www.dekodet.blogspot.com Bjørn-Are Davidsen drøftar der motsvara til Hansen kronikk om Europas gresk-kristne kulturelle røter. Veldig interessant.
Wednesday, July 21, 2010
Dette må du lese!!
(Frå Aftenposten, Jan E. Hansen. I det store og det heile har Hansen rett, sjølv om ein kan diskutere nokre detaljar her og der. Les og lær.)
Å forsvare europeiske verdier er umulig uten å stå fast ved en viss gresk-romersk og jødisk-kristen arv.
Å forsvare europeiske verdier er umulig uten å stå fast ved en viss gresk-romersk og jødisk-kristen arv.
Så du frykter en islamisering av Europa? Hvordan kan du da uttale deg så foraktfullt om middelalderens korstog som allerede den gang forhindret islamisering fra øst?
Jeg stilte spørsmålet til en norsk akademiker på visitt i Roma. Hun syntes dessuten at den fremmedkulturelle innvandringen til Norge var blitt et problem enda hun ikke var rasist. Det var nå bare slik at ingen taxisjåfør i Oslo lenger er etnisk norsk. Nei, svarte jeg, men hvorfor lar du da alle dine tre barn lose inn i høyere akademisk utdannelse? Hvorfor kan ikke noen av dem bli kokk, gartner eller trikkefører?
Uvitenhet.
Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk. Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske. Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk.
Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen. Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets. Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette. Men det er altså de som ikke engang aner det, som skal styre Vesten gjennom finanskrisen, som skal bestyre vårt forhold til innvandring, islam, terrorisme, som skal ordne opp i Afghanistan. Lykkes de? Ingenting tyder på det. De så ikke engang at finanskrisen måtte komme, de vet ingenting om religionsfrihet og kulturelle standarder, de har hatt sine styrker stående i Afghanistan og Irak det siste tiåret og skal fortsatt løse et problem som de ikke engang synes å kunne definere.
Disse lederne har gått på de samme typer offentlige skoler og universiteter i de vestlige land, de har studert statsvitenskap, økonomi, militærstrategi og jus. Men de har ikke lest Bibelen, de har ikke lest Odysseen av Homer, Aeniden av Vergil, Den guddommelige komedie av Dante, kanskje de eneste fire verker man trenger å lese for å forstå all annen vesterlandsk litteratur, for å forstå hva Europa er.
Kristen kultur.
Sekulariseringens velsignelse er deres mantra. Men de vet ikke at det vitenskapelige og demokratiske verdigrunnlag for Vestens verdslige statsdannelser er utenkelig uten kristendommen og Kirkens innstilling til menneskeverd og maktfordeling. De vet ikke at solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter bare har kunnet oppstå i en kultur som var kristen. De vet således ikke at Olof Palme satte seg nøye inn i pave Leo XIIIs sosiale encyklika fra 1890-tallet da han studerte seg til sosialist.
Det finnes ingen Ibsen i India, ingen Shakespeare i Kina, ingen Strindberg i Saudi-Arabia. Hvorfor finnes denne dramatiske litteraturen og lignende kunst og musikk bare i Europa og det europeisk inspirerte USA? Fordi kristendommen like frem til renessansen og reformasjonen hadde beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie. Derfor oppstår en Galileo, en Mozart, en H.C. Andersen.
Å isolere Israel, som man nå ser en stadig sterkere tendens til blant vestlige ledere, er en selvmordsaksjon for Europas del. Det eneste fullt utviklede demokrati i Midtøsten, det jødiske folk som gjennom 2000 år har gitt så verdifulle bidrag til utviklingen av europeisk kultur og selvforståelse, har krav på Europas solidaritet. Å motvirke islamistisk terror uten å støtte Israel er meningsløst.
Offentlig rett.
Våre ledere vet ikke forskjell på religionsfrihet og trosfrihet, de vet ikke at troen kan være en privatsak, men at religionsutøvelsen er en offentlig rett som staten skal garantere for, selv om religionen skal være uavhengig av statlige myndigheter. Av alle rettigheter bryter de stadig den viktigste, retten til liv. Og det er disse lederne som skal ta ansvar for vårt helsestell, våre barns oppfostring, og som vil forby religiøse symboler i sine offentlige rom. Skal de nordiske land også avskaffe sine nasjonale flagg?
Denne aggressive verdsligheten må skyldes en angst for det som er større og mer krevende enn å regulere prisen på olje og utbetale pensjoner. Slik som hatet mot Kirken, eller hatet mot Israel, lyner av angst for en lengre tradisjon, en grunnleggende religiøs og kulturell arv som endog har gitt grobunn for demokratiske styresett.
Hvorfor skal ikke Europa, som unektelig føler seg truet, vedkjenne seg sin gresk-romerske og jødisk-kristne arv når det er dette arvegodset som gjorde det mulig å skape det opplyste og siviliserte Europa?
Mangel på innsikt.
Våre ledere formidler en selvforakt av mangel på innsikt og kan følgelig ikke redde et Europa de ikke kjenner. På de skoler hvor de har gått, har de ikke lært at europeisk kolonialisme, brutal som den var, i sin tur skapte USA, den frieste forfatning verden har sett, og at områder i Østen og Afrika vant fremgang og goder i politisk, økonomisk og sosial utvikling nettopp i kraft av et europeisk nærvær. Hvorfor skulle Vesten ellers ha sine militære ungdommer stående i Afghanistan og Irak?
Det er i utgangspunktet hverken amerikansk eller orientalsk kulturinnflytelse som har skapt det Europa som ble verdensledende i human retning. Det er omvendt. Heller ikke islam har bidratt til Europa med vesentlige verdier, selv om arabisk kultur har gjort det, enten den var islamsk eller ikke.
Hvis europeiske ledere ikke ser og sier dette, finnes det ikke noe Europa som er verd deres forsvar.
Tuesday, July 20, 2010
Precious
I kveld såg eg denne filmen:
Det er verkeleg ein god film. Om du skal lese ein god artikkel som kan fungere som ein god sosial kommentar til denne filmen, kan du trykke her. Ja. Precious er verkeleg ein god og - så vidt eg ser - realistisk film. Og det er verkeleg ein film som kan fungere som eit supert utgangspunkt for politisk og verdimessig diskusjon av årsaker til fattigdom. Filmen har elles eit svært positivt syn på homofilt samliv, sjølv om framstillinga ikkje er usakleg. Med andre ord: Ein bør sjå filmen - som alltid - med ein sunn kritisk sans. Det kunne elles vore interessant å gjennomføre ein analyse av i kva grad dei verdiane som blir sett fram som positive og livsfremjande i denne filmen, faktisk har kristen bakgrunn. Då tenker eg særlig på det sosiale medvitet og ideen om at alle menneske har lik verdi og difor krav på omsorg. Men ja. The Wire sesong 4 er elles eit godt alternativ dersom ein vil sjå film/serie med den same problematikken (altså: born i underklassa, og korleis dei kan kome ut av elendet...eller kva som gjer at dei held fram i elendet).
Elles var Michael og eg i Åmdals Verk i dag, på gruvemuseet der oppe. Det var interessant. Eg var der for rundt 16 år sidan, med skulen. Men no var eg naturlegvis langt meir interessert i utstillingane. Vi fekk sjå korleis metall vart utvunne frå fjellet på 1700-talet og fram til 1945. Og vi fekk ein guida tur 1100 meter inn i fjellet. Anbefalast. Som denne:
Det er verkeleg ein god film. Om du skal lese ein god artikkel som kan fungere som ein god sosial kommentar til denne filmen, kan du trykke her. Ja. Precious er verkeleg ein god og - så vidt eg ser - realistisk film. Og det er verkeleg ein film som kan fungere som eit supert utgangspunkt for politisk og verdimessig diskusjon av årsaker til fattigdom. Filmen har elles eit svært positivt syn på homofilt samliv, sjølv om framstillinga ikkje er usakleg. Med andre ord: Ein bør sjå filmen - som alltid - med ein sunn kritisk sans. Det kunne elles vore interessant å gjennomføre ein analyse av i kva grad dei verdiane som blir sett fram som positive og livsfremjande i denne filmen, faktisk har kristen bakgrunn. Då tenker eg særlig på det sosiale medvitet og ideen om at alle menneske har lik verdi og difor krav på omsorg. Men ja. The Wire sesong 4 er elles eit godt alternativ dersom ein vil sjå film/serie med den same problematikken (altså: born i underklassa, og korleis dei kan kome ut av elendet...eller kva som gjer at dei held fram i elendet).
Elles var Michael og eg i Åmdals Verk i dag, på gruvemuseet der oppe. Det var interessant. Eg var der for rundt 16 år sidan, med skulen. Men no var eg naturlegvis langt meir interessert i utstillingane. Vi fekk sjå korleis metall vart utvunne frå fjellet på 1700-talet og fram til 1945. Og vi fekk ein guida tur 1100 meter inn i fjellet. Anbefalast. Som denne:
Monday, July 19, 2010
Liv og Runes bryllaup++
Denne helga har eg (hm. eg kjenner meg nesten ikkje att) og...
Joakim vore i bryllaup. Desse gifta seg:
Altså Liv og Rune.
Så her fylgjer litt småplukk om bryllaupet. Det heile gjekk føre seg i Leikanger. Eg trudde det berre var 1 Leikanger, for eg hadde ikkje lest beskjedane Rune gav på Facebook. På gule sider stod det: Leikanger, ca. 5 timar å køyre. Vel. Diverre viste det seg altså å eksistere eitt Leikanger til, nemleg på Stadtlandet. Køyretid: 12 timar. Så Joakim og eg var framme 0400 på natta. Noja, køyreturen var fin likevel, mange ferjer og mykje fine fjell, spes. oppe ved Fjærland.
Bryllaupet byrja altså med vigsel i kyrkja. Det var ei tradisjonell og fin samling med ekteskapsinngåing inkludert framseiing av løfter, og songen "From this moment". Så var det fotografering. Bryllaupsgjestene fekk deretter bli med på ein sightseeing på Stadtlandet. Mykje fin natur og historie om Olav Tryggvason etc. Deretter byrja middagen. Kjempegod og tradisjonell mat, og fine talar. Brudeparet sine talar var flott, spesielt godt likte eg Runes, for han hadde mange gullkorn, m. a.:
- "Æ hadde aldri trodd æ kunne falle for det indre i ei dame"
- "Etter at Liv og æ hadde kjent hverandre i to år, så var det tid for å ha en seriøs samtale sammen. Æ tenkte vi kunne ha den på MSN, men Liv insisterte på at vi møtte hverandre for å snakke sammen".
- "Liv, æ elske dæ av hele mitt hjerte".
Under kaffien var det god underhaldning i form av bilete, leikar, song og musikk. Eg song "Wedding song", og Joakim beatboxa. Mange hyggelege folk vart vi også kjent med. Alt i alt var dette eit veldig tradisjonelt og vellukka bryllaup.
I dag har så Joakim og eg køyrt heim att i 12 timar. LANG tur. Men vi fekk også sett ein god del fin natur, spesielt ved Skjåk, Bessheim og Valdresflya. Til dømes slik:
Yeah. Elles var eg på Maran Ata-møte i lag med Roger og Margareth på torsdagen. Det var pinsemøte med stor stemning. Det var fleire fine vitnesbyrd, og Emanuel Minos heldt ein tale om endetida og omvending til Jesus. Eg tykkjer hovudinnhaldet i talen var bra (det handla om å leve som ein frimodig kristen, om tilgjeving for synd, om at Jesus er frelsar, at Bibelen er til å stole på etc.) Men det han sa om Israel, endetida og evolusjon ut frå Matt 24, Mark 13 og 1 Mos 2, var eg veldig usamd i. Men pyttpytt. Eg vart oppbygd, eg.
Joakim vore i bryllaup. Desse gifta seg:
Altså Liv og Rune.
Så her fylgjer litt småplukk om bryllaupet. Det heile gjekk føre seg i Leikanger. Eg trudde det berre var 1 Leikanger, for eg hadde ikkje lest beskjedane Rune gav på Facebook. På gule sider stod det: Leikanger, ca. 5 timar å køyre. Vel. Diverre viste det seg altså å eksistere eitt Leikanger til, nemleg på Stadtlandet. Køyretid: 12 timar. Så Joakim og eg var framme 0400 på natta. Noja, køyreturen var fin likevel, mange ferjer og mykje fine fjell, spes. oppe ved Fjærland.
Bryllaupet byrja altså med vigsel i kyrkja. Det var ei tradisjonell og fin samling med ekteskapsinngåing inkludert framseiing av løfter, og songen "From this moment". Så var det fotografering. Bryllaupsgjestene fekk deretter bli med på ein sightseeing på Stadtlandet. Mykje fin natur og historie om Olav Tryggvason etc. Deretter byrja middagen. Kjempegod og tradisjonell mat, og fine talar. Brudeparet sine talar var flott, spesielt godt likte eg Runes, for han hadde mange gullkorn, m. a.:
- "Æ hadde aldri trodd æ kunne falle for det indre i ei dame"
- "Etter at Liv og æ hadde kjent hverandre i to år, så var det tid for å ha en seriøs samtale sammen. Æ tenkte vi kunne ha den på MSN, men Liv insisterte på at vi møtte hverandre for å snakke sammen".
- "Liv, æ elske dæ av hele mitt hjerte".
Under kaffien var det god underhaldning i form av bilete, leikar, song og musikk. Eg song "Wedding song", og Joakim beatboxa. Mange hyggelege folk vart vi også kjent med. Alt i alt var dette eit veldig tradisjonelt og vellukka bryllaup.
I dag har så Joakim og eg køyrt heim att i 12 timar. LANG tur. Men vi fekk også sett ein god del fin natur, spesielt ved Skjåk, Bessheim og Valdresflya. Til dømes slik:
Yeah. Elles var eg på Maran Ata-møte i lag med Roger og Margareth på torsdagen. Det var pinsemøte med stor stemning. Det var fleire fine vitnesbyrd, og Emanuel Minos heldt ein tale om endetida og omvending til Jesus. Eg tykkjer hovudinnhaldet i talen var bra (det handla om å leve som ein frimodig kristen, om tilgjeving for synd, om at Jesus er frelsar, at Bibelen er til å stole på etc.) Men det han sa om Israel, endetida og evolusjon ut frå Matt 24, Mark 13 og 1 Mos 2, var eg veldig usamd i. Men pyttpytt. Eg vart oppbygd, eg.
Thursday, July 15, 2010
Che
Det er veldig interessant å tenke på Che Guevara. Han er å finne på utallige posters, buttons, t-skjorter etc. På vg.no stod det til og med om ein som hadde tatovert inn Che-ikonet fordi han "symboliserte rettferd". Vel, slik går i alle fall den overleverte visdomen. Men historia om Che er eit veldig godt døme på det ideologiske klimaet som rår i vesten for tida. For: Eg såg nyleg den fyrste filmen av dobbel-verket til Steven Soderbergh om Che Guevara. Det var ei svært sympatisk framstilling av Che, ikkje ei dårleg side kom fram ved han. Derimot framstod han som ein helt som kjempa for dei svake og gjorde dei rette grep for å betre deira situasjon. Her er traileren:
Men er dette biletet sant? Hm. Her fylgjer ein i overkant einsidig, men - så langt eg forstår - sannferdig balansering av dette glorifiserte biletet av Che G. Les og lær:
An essay by Dr. Douglas Young, Professor of Political Science & History at Gainesville State College
February 10, 2009
Hollywood has dutifully churned out yet another cinematic agitprop paean to a leftist “martyr,” this time Ernesto Guevara. So let’s recall the real “Che” and try to discern why many supposedly democratic, civil libertarian liberals still swoon over this Stalinist mass-murderer.
The meticulous myth of Senor Guevara is of a handsome Argentine heroically helping Fidel Castro’s guerrillas liberate Cuba from Fulgencio Batista’s military dictatorship in 1959. Then he became a global revolutionary icon inspiring the downtrodden to rise up everywhere, even personally leading rebel warriors in the Congo before being executed doing the same in Bolivia in 1967. The (communist) party line says Che personifies the selfless humanitarian courageously fighting for “social justice.” He’s the Marxists’ martyred Christ figure replete with pictures of his half-naked corpse riddled with bullet holes. And the classic poster of an angry young Guevara has scarred countless college dorm rooms for over 40 years, putting a face on the eternally young rebel for angry adolescents everywhere.
The real Guevara was a reckless bourgeois adrenaline-junkie seeking a place in history as a liberator of the oppressed. But this fanatic’s vehicle of “liberation” was Stalinism, named for Soviet dictator Josef Stalin, murderer of well over 20 million of his own people. As one of Castro’s top lieutenants, Che helped steer Cuba’s revolutionary regime in a radically repressive direction. Soon after overthrowing Batista, Guevara choreographed the executions of hundreds of Batista officials without any fair trials. He thought nothing of summarily executing even fellow guerrillas suspected of disloyalty and shot one himself with no due process.
Che was a purist political fanatic who saw everything in stark black and white. Therefore he vociferously opposed freedoms of religion, speech, press, assembly, protest, or any other rights not completely consistent with his North Korean-style communism. How many rock music-loving teens sporting Guevara t-shirts today know their hero supported Cuba’s 1960s’ repression of the genre? How many homosexual fans know he had gays jailed? Did the Obama volunteers in that Texas campaign headquarters with Che’s poster on the wall know that Guevara fervently opposed any free elections? How “progressive” is that?
How socially just was it that Che was enraged when the Russians blinked during the 1962 Cuban missile crisis and withdrew their nuclear missiles from the island, thus averting a nuclear war? Guevara was such a zealous ideologue that he relished the specter of millions of Cuban lives sacrificed on the altar of communism, declaring Cuba “a people ready to sacrifice itself to nuclear arms, that its ashes might serve as a basis for new societies.” Some humanitarian.
Che was a narcissist who boasted that “I have no house, wife, children, parents, or brothers; my friends are friends as long as they think like me, politically.” This is a role model for today’s “post-political” voters claiming we should get beyond partisanship?
Adding to the ridiculousness of the Che cult is that he was virtually a complete failure. As a medical doctor, he never even had a practice. When put in charge of the Cuban economy at the start of Castro’s government, his uncompromising communist diktats ran it completely into the ground, from which it never recovered. Humiliated, and also angry that Castro wasn’t fomenting enough revolution abroad, he then tried to lead such quixotic adventures in Argentina, the Congo, and Bolivia, failing miserably everywhere while sacrificing the lives of scores of naïve, idealistic young followers as deluded pawns in the service of his personality cult.
Another reason he fled Cuba in the mid-1960s was the complete mess he made of his private life. Though he preached sexual purity to his colleagues, he was a shameless adulterer who abandoned two wives and many children, some legitimate, others not. As a grandson put it, “he was never home.” The public Che who supposedly had such great love for humanity privately couldn’t stand most folks. Guevara’s promiscuous communist adventurism was the pattern of a terminal adolescent running away from his problems to get caught up in some heroic crusade against his eternal bete noir, “Yankee imperialism.”
So why do so many well-heeled American libs still admire this thug? Are the young simply ignorant of his execrable record and drawn to the image of the dashing young rebel? Do older progressives feel guilt for their free market prosperity, and showing solidarity with Che absolves them? Do hippies-turned-yuppies get nostalgic for their youthful protests and rationalize that the symbolism of Che as a “social reformer” eclipses his actual horrific human rights record? And are some American Guevaraistas truly dangerous leftists who seek to emulate their icon and destroy our free, democratic, capitalist society? Ask that guy wearing the Che t-shirt."
Hm. Det er verkeleg verd å reflektere over dette, altså. Traileren ovanfor seier: "He was an inspiration behind a revolution". Men...overalt der slike sosialistrevolusjonar vart gjennomført, vart resultata død, undertrykking og elende. Eg forstår det nesten ikkje...korleis denne filmen kan vere så positiv til den revolusjonære aktiviteten.
Men er dette biletet sant? Hm. Her fylgjer ein i overkant einsidig, men - så langt eg forstår - sannferdig balansering av dette glorifiserte biletet av Che G. Les og lær:
An essay by Dr. Douglas Young, Professor of Political Science & History at Gainesville State College
February 10, 2009
Hollywood has dutifully churned out yet another cinematic agitprop paean to a leftist “martyr,” this time Ernesto Guevara. So let’s recall the real “Che” and try to discern why many supposedly democratic, civil libertarian liberals still swoon over this Stalinist mass-murderer.
The meticulous myth of Senor Guevara is of a handsome Argentine heroically helping Fidel Castro’s guerrillas liberate Cuba from Fulgencio Batista’s military dictatorship in 1959. Then he became a global revolutionary icon inspiring the downtrodden to rise up everywhere, even personally leading rebel warriors in the Congo before being executed doing the same in Bolivia in 1967. The (communist) party line says Che personifies the selfless humanitarian courageously fighting for “social justice.” He’s the Marxists’ martyred Christ figure replete with pictures of his half-naked corpse riddled with bullet holes. And the classic poster of an angry young Guevara has scarred countless college dorm rooms for over 40 years, putting a face on the eternally young rebel for angry adolescents everywhere.
The real Guevara was a reckless bourgeois adrenaline-junkie seeking a place in history as a liberator of the oppressed. But this fanatic’s vehicle of “liberation” was Stalinism, named for Soviet dictator Josef Stalin, murderer of well over 20 million of his own people. As one of Castro’s top lieutenants, Che helped steer Cuba’s revolutionary regime in a radically repressive direction. Soon after overthrowing Batista, Guevara choreographed the executions of hundreds of Batista officials without any fair trials. He thought nothing of summarily executing even fellow guerrillas suspected of disloyalty and shot one himself with no due process.
Che was a purist political fanatic who saw everything in stark black and white. Therefore he vociferously opposed freedoms of religion, speech, press, assembly, protest, or any other rights not completely consistent with his North Korean-style communism. How many rock music-loving teens sporting Guevara t-shirts today know their hero supported Cuba’s 1960s’ repression of the genre? How many homosexual fans know he had gays jailed? Did the Obama volunteers in that Texas campaign headquarters with Che’s poster on the wall know that Guevara fervently opposed any free elections? How “progressive” is that?
How socially just was it that Che was enraged when the Russians blinked during the 1962 Cuban missile crisis and withdrew their nuclear missiles from the island, thus averting a nuclear war? Guevara was such a zealous ideologue that he relished the specter of millions of Cuban lives sacrificed on the altar of communism, declaring Cuba “a people ready to sacrifice itself to nuclear arms, that its ashes might serve as a basis for new societies.” Some humanitarian.
Che was a narcissist who boasted that “I have no house, wife, children, parents, or brothers; my friends are friends as long as they think like me, politically.” This is a role model for today’s “post-political” voters claiming we should get beyond partisanship?
Adding to the ridiculousness of the Che cult is that he was virtually a complete failure. As a medical doctor, he never even had a practice. When put in charge of the Cuban economy at the start of Castro’s government, his uncompromising communist diktats ran it completely into the ground, from which it never recovered. Humiliated, and also angry that Castro wasn’t fomenting enough revolution abroad, he then tried to lead such quixotic adventures in Argentina, the Congo, and Bolivia, failing miserably everywhere while sacrificing the lives of scores of naïve, idealistic young followers as deluded pawns in the service of his personality cult.
Another reason he fled Cuba in the mid-1960s was the complete mess he made of his private life. Though he preached sexual purity to his colleagues, he was a shameless adulterer who abandoned two wives and many children, some legitimate, others not. As a grandson put it, “he was never home.” The public Che who supposedly had such great love for humanity privately couldn’t stand most folks. Guevara’s promiscuous communist adventurism was the pattern of a terminal adolescent running away from his problems to get caught up in some heroic crusade against his eternal bete noir, “Yankee imperialism.”
So why do so many well-heeled American libs still admire this thug? Are the young simply ignorant of his execrable record and drawn to the image of the dashing young rebel? Do older progressives feel guilt for their free market prosperity, and showing solidarity with Che absolves them? Do hippies-turned-yuppies get nostalgic for their youthful protests and rationalize that the symbolism of Che as a “social reformer” eclipses his actual horrific human rights record? And are some American Guevaraistas truly dangerous leftists who seek to emulate their icon and destroy our free, democratic, capitalist society? Ask that guy wearing the Che t-shirt."
Hm. Det er verkeleg verd å reflektere over dette, altså. Traileren ovanfor seier: "He was an inspiration behind a revolution". Men...overalt der slike sosialistrevolusjonar vart gjennomført, vart resultata død, undertrykking og elende. Eg forstår det nesten ikkje...korleis denne filmen kan vere så positiv til den revolusjonære aktiviteten.
Wednesday, July 14, 2010
Kva skjer
Dette skjer:
- Eg har besøk av Michael, frå Nigeria. Han er ein hyggeleg kar.
- Eg er inne i mi siste veke i vikartenesta, og må seie eg gler meg til ho er ferdig...klar for ferie no. Og det skjer veldig lite her på Dalen, altså.
- Eg les ei bok av Roger Trigg. Religion in public life. Det er interessant, men også ganske komplisert. Altså: Som kristne er vi opptekne av at vi må få behalde våre rettar. Ap og SV skal ikkje kunne tvinge oss til å tilsetje homofilt sambuande etc. Trigg er likevel så balansert og informert at han peikar på at det heilt klart også finst tilfelle då religion må avgrensast av lova. D. e. når religiøs utøving er til skade for staten eller til skade for borgarar i samfunnet. Naturlegvis er det ein viss fleksibilitet i kva dette tyder i praksis. Og det er dette som gjer saka litt komplisert...
I alle høve er Trigg veldig klar på at politisk argumentasjon med religiøs bakgrunn må sleppast inn i den offentlege debatten. Han peikar på at mange verdiar som i vår tid blir sett som sjølvsagte (d. e. til dømes menneskerettane) slett ikkje er det. Men dei har vakse fram i vest-kristent jordsmonn. Konkret: Artikkel 1 lyder slik: "All human beings are born free and equal in dignity and rights.They are endowed with reason and conscience and should act towards one another in a spirit of brotherhood."
"Free", "equal", "dignity", "rights", "reason", "conscience", "spirit of brotherhood". Alt dette er omgrep og idear med kristen bakgrunn - som ein også vil sjå tydeleg dersom ein kan si politiske historie. Og Trigg peikar på at menneskerettane vanskeleg kan gjere krav på universalitet dersom dei kun er basert på kontingent og tidsbestemt "semje" mellom avgrensa grupper. Dei er avhengige av ei "transcendent" grunngjeving.
Men det går lengre: Demokratisk trusfridom i seg sjølv er vakse fram i kristent jordsmonn. Jesus kravde absolutt lydnad og etterfylgjing, Paulus peika på Jesu Herredøme som ein hovudfaktor i Guds folks identitet. Men: Båe unnlot å tvinge gjennom dette herredømet med makt. Tvert om var trusstanden basert på å vende om ved høyringa av evangeliet. Dersom nokon ikkje tok imot evangeliet, så fekk dei vere frie - d. e. inntil domedag. Dette er altså ein viktig del av det idemessige grunnlaget for den demokratiske trusfridomen. Trusfridom er såleis ein ide med sterke religiøse røter, og det kan synast vanskeleg å grunngje denne ideen utan det organiske sambandet med det idefundamentet som låg til grunn.
Novel. Alt dette viser i alle fall kor lite gjennomtenkt Human-Etisk forbund er når dei talar om at vi skal ha "sekulære og nøytrale" offentlege rom. Anten kjenner dei ikkje idehistoria, eller så fortiar dei realitetane. "Nøytralitet" er ikkje mogleg, slik t. d. Alasdair Macintyre viser i "Whose Justice? Which rationality?"
- Og så les eg litt i Leo Strauss' History of political philosophy. Tenkte at eg verkeleg måtte få sett meg inn i politikk no. Sånn ordentleg, med ei seriøs bok. Og dette var den mest seriøse eg kunne finne. Men ho er på ca. 1000 sider :P Så eg har byrja med Marx (superinteressant!), driv på med Husserl no, og så skal eg vel vidare til John Locke, tenker eg. Får ta litt etter litt.
- Elles er Benny Morris' Righteous Victims på veg til biblioteket. Det er - så vidt eg forstår - den beste boka om Midtausten-konflikten. Så no skal eg endeleg få litt skikkeleg kompetanse på dette også.
- Vel, livet er meir enn bøker. Men når livet er litt på pause, så kan eg i det minste prøve å utnytte tida litt konstruktivt. Og eg har litt som filosofi at eg skal setje meg inn i stadig nye område, ved å finne veldig gode fagbøker på dei ulike områda. Til hausten må eg lese meir disiplinert innanfor viss fagkrinsar, men no i ferien kan eg lese kva eg vil.
- Og då er det også ei bok eg vil nemne, som eg tenker å ta ein titt på: Richard Lippas "Gender, nature, and nurture". Dette er ei vitskapsbok som drøftar kjønnsforskjellar m. a. på grunnlag av ei enorm spørjeundersøking. Dette er eit område av menneskelivet som i norsk kontekst er så innvevd i ideologi at det er vanskeleg å vite nøyaktig kva ein skal tru. Så denne boka kan bli spennande - og lære meg ein del om meg sjølv, forhåpentlegvis.
- Ja, har eg sagt dette før? Eias "Hjernevask" fekk meg verkeleg til å tenke. Og dette er altså eit viktig poeng: Kjønnskarakter kjem til uttrykk både i tenkning, i utsjånad, i oppførsel. Og det betyr at ein ved å sjå på eit menneskes framtoning, også - til dels, sjølvsagt - kan slutte til personlegdomstrekk og kjønnskarakter. Hehe. Utruleg interessant.
- Elles har eg tenkt å kjøpe meg ein akustisk gitar. Eg har brukt akustisk gitar ganske mykje i tenesta mi her i Tokke, fleire gonger i veka, faktisk. (Andaktar for eldre, gravferder, gudstenester, konfirmanttimar etc.) Men den gitaren eg har no, er ein billig til 1000 kroner. Ikkje akkurat god kvalitet. Så kanskje det blir ein Alhambra, som denne.
- Eg har besøk av Michael, frå Nigeria. Han er ein hyggeleg kar.
- Eg er inne i mi siste veke i vikartenesta, og må seie eg gler meg til ho er ferdig...klar for ferie no. Og det skjer veldig lite her på Dalen, altså.
- Eg les ei bok av Roger Trigg. Religion in public life. Det er interessant, men også ganske komplisert. Altså: Som kristne er vi opptekne av at vi må få behalde våre rettar. Ap og SV skal ikkje kunne tvinge oss til å tilsetje homofilt sambuande etc. Trigg er likevel så balansert og informert at han peikar på at det heilt klart også finst tilfelle då religion må avgrensast av lova. D. e. når religiøs utøving er til skade for staten eller til skade for borgarar i samfunnet. Naturlegvis er det ein viss fleksibilitet i kva dette tyder i praksis. Og det er dette som gjer saka litt komplisert...
I alle høve er Trigg veldig klar på at politisk argumentasjon med religiøs bakgrunn må sleppast inn i den offentlege debatten. Han peikar på at mange verdiar som i vår tid blir sett som sjølvsagte (d. e. til dømes menneskerettane) slett ikkje er det. Men dei har vakse fram i vest-kristent jordsmonn. Konkret: Artikkel 1 lyder slik: "All human beings are born free and equal in dignity and rights.They are endowed with reason and conscience and should act towards one another in a spirit of brotherhood."
"Free", "equal", "dignity", "rights", "reason", "conscience", "spirit of brotherhood". Alt dette er omgrep og idear med kristen bakgrunn - som ein også vil sjå tydeleg dersom ein kan si politiske historie. Og Trigg peikar på at menneskerettane vanskeleg kan gjere krav på universalitet dersom dei kun er basert på kontingent og tidsbestemt "semje" mellom avgrensa grupper. Dei er avhengige av ei "transcendent" grunngjeving.
Men det går lengre: Demokratisk trusfridom i seg sjølv er vakse fram i kristent jordsmonn. Jesus kravde absolutt lydnad og etterfylgjing, Paulus peika på Jesu Herredøme som ein hovudfaktor i Guds folks identitet. Men: Båe unnlot å tvinge gjennom dette herredømet med makt. Tvert om var trusstanden basert på å vende om ved høyringa av evangeliet. Dersom nokon ikkje tok imot evangeliet, så fekk dei vere frie - d. e. inntil domedag. Dette er altså ein viktig del av det idemessige grunnlaget for den demokratiske trusfridomen. Trusfridom er såleis ein ide med sterke religiøse røter, og det kan synast vanskeleg å grunngje denne ideen utan det organiske sambandet med det idefundamentet som låg til grunn.
Novel. Alt dette viser i alle fall kor lite gjennomtenkt Human-Etisk forbund er når dei talar om at vi skal ha "sekulære og nøytrale" offentlege rom. Anten kjenner dei ikkje idehistoria, eller så fortiar dei realitetane. "Nøytralitet" er ikkje mogleg, slik t. d. Alasdair Macintyre viser i "Whose Justice? Which rationality?"
- Og så les eg litt i Leo Strauss' History of political philosophy. Tenkte at eg verkeleg måtte få sett meg inn i politikk no. Sånn ordentleg, med ei seriøs bok. Og dette var den mest seriøse eg kunne finne. Men ho er på ca. 1000 sider :P Så eg har byrja med Marx (superinteressant!), driv på med Husserl no, og så skal eg vel vidare til John Locke, tenker eg. Får ta litt etter litt.
- Elles er Benny Morris' Righteous Victims på veg til biblioteket. Det er - så vidt eg forstår - den beste boka om Midtausten-konflikten. Så no skal eg endeleg få litt skikkeleg kompetanse på dette også.
- Vel, livet er meir enn bøker. Men når livet er litt på pause, så kan eg i det minste prøve å utnytte tida litt konstruktivt. Og eg har litt som filosofi at eg skal setje meg inn i stadig nye område, ved å finne veldig gode fagbøker på dei ulike områda. Til hausten må eg lese meir disiplinert innanfor viss fagkrinsar, men no i ferien kan eg lese kva eg vil.
- Og då er det også ei bok eg vil nemne, som eg tenker å ta ein titt på: Richard Lippas "Gender, nature, and nurture". Dette er ei vitskapsbok som drøftar kjønnsforskjellar m. a. på grunnlag av ei enorm spørjeundersøking. Dette er eit område av menneskelivet som i norsk kontekst er så innvevd i ideologi at det er vanskeleg å vite nøyaktig kva ein skal tru. Så denne boka kan bli spennande - og lære meg ein del om meg sjølv, forhåpentlegvis.
- Ja, har eg sagt dette før? Eias "Hjernevask" fekk meg verkeleg til å tenke. Og dette er altså eit viktig poeng: Kjønnskarakter kjem til uttrykk både i tenkning, i utsjånad, i oppførsel. Og det betyr at ein ved å sjå på eit menneskes framtoning, også - til dels, sjølvsagt - kan slutte til personlegdomstrekk og kjønnskarakter. Hehe. Utruleg interessant.
- Elles har eg tenkt å kjøpe meg ein akustisk gitar. Eg har brukt akustisk gitar ganske mykje i tenesta mi her i Tokke, fleire gonger i veka, faktisk. (Andaktar for eldre, gravferder, gudstenester, konfirmanttimar etc.) Men den gitaren eg har no, er ein billig til 1000 kroner. Ikkje akkurat god kvalitet. Så kanskje det blir ein Alhambra, som denne.
Saturday, July 10, 2010
Shutter Island
Dette er ein trailer du gjerne kan sjå. Ingen store spoilers her. Martin Scorcese er ein regissør eg ikkje heilt har så stor sans for. Eg såg Departed, tykte han var altfor vulgær. Men denne likte eg veldig mykje betre. Verkeleg ein god film, om du kan oversjå det til dels stygge språket.
Wednesday, July 7, 2010
...til mann og kvinne skapte han dei
Eia, "Hjernevask" og kjønn
Var det noko vi lærte av Eias "Hjernevask", så var det at det verkeleg er forskjellar mellom mann og kvinne - ikkje berre med omsyn til kropp, men også med omsyn til tankar, kjensler, interesser, yrkesval etc. Men like tydeleg fekk vi også lære i "Hjernevask" at statsfinansierte opinionsdannarar var heilt ute av takt med røyndomen på dette punktet. Sosiologane Harald Eia intervjua meinte at deira oppgåve var å utfordre normative mønster i kjønnsforståinga, og dei vurderte kjønnsforskjellar (utover dei reint fysiske) til å vere sosialt konstruerte, oppstått på grunn av forventningar som samfunnet stiller. Desse oppfatningane vart likevel grundig avkledde og avslørt som det dei verkeleg er: Ideologi forkledd som vitskap. Det er verd å tenke over at denne kjønnstenkinga har dominert hjå store delar av den politiske, kulturelle (og teologiske?) eliten i landet vårt dei siste tiåra.
Roger Scruton om kjønnsroller og feminisme
Roger Scruton, ein britisk filosof, har skrive ein god del om kjønn og seksualitet. I ein artikkel i boka "Modern Sex. Liberation and its discontents" drøftar han forskjellane mellom den kjønnsforståinga som dominerte fram til midten av det 20. århundre og den som skulle kome til å dominere etterpå. Artikkelen har tittelen "Modern manhood" (kan lesast online her), og her tek Scruton utgangspunkt i nettopp det Eia også peikar på: Moderne radikal feminisme, som søkjer å utslette forskjellane mellom kjønna, har ikkje biologien og røyndomen på si side. "Dette er kjerneideen i feminismen: At kjønnsroller ikke er naturlige, men kulturelle. Ved å endre desse rollene kan vi derfor forkaste gamle maktstrukturer og i stedet åpne opp for nye og kreative væremåter."
At menneske til ein viss grad er frie til å endre kjønnsroller, er Scruton heilt samd i. Vi er menneske med evne til moralske val, vi er ikkje dyr. Men biologien set altså grenser for plastisiteten og elastisiteten i kjønnsrollene. Sagt med andre ord: Kjønnsroller handlar i sterk grad om natur, ikkje berre kultur. (Dette altså i trass av kva venstresida sin ideologi prøvar å fortelje oss). Og Scrutons viktige poeng er då dette: Den tradisjonelle ekteskapelege samlivsmoralen (som den vi finn i den kristne tradisjonen) handlar nettopp om å akseptere, framheve og humanisere desse kjønnsforskjellane på ein slik måte at ektefellene kan vere kvarandres hjelparar med respekt, verdighet og kjærleik. Her skal eg sleppe Scruton sjølv til orde:
"...feminismen framstår som en uunngåelig respons på den tradisjonelle seksualmoralens sammenbrudd. Folk godtok gjerne de tradisjonelle kjønnsrollene så lenge ære og dannelse holdt dem oppe. Men hvorfor skulle kvinner stole på menn, nå som menn raskt forkastet sine forpliktelser? En gang var ekteskapet permanent og trygt; det tilbød kvinnen sosial status og vern lenge etter at hun opphørte å være seksuelt attraktiv. Og det gav en sfære der hun kunne dominere. Det offeret som det permanente ekteskapet krevde av menn, gjorde at kvinnen kunne tåle mannens monopol over den offentlige sfære, der menn konkurrerte om penger og sosiale belønninger. De to kjønn respekterte hverandres territorium og erkjente at hver måtte gi avkall på noe for deres felles beste. Nå i etterkant av den seksuelle revolusjonen føler menn seg frie til å være serie-polygame. Men dermed har ikke kvinnen lenger noe eget, sikkert territorium. De har ikke lenger noe valg: De må erobrere det de kan av det territoriet som mennene en gang hadde monopol på.
Mandighet og gentlemansidealet
En av de største oppdagelsene i menneskehetens sivilisasjon var at mennenene ikke oppnår aksept fra kvinner bare ved å vulgært vise fram sin mandighet i aggressive og overtredende fakter. Men de oppnår aksept ved å være gentlemen. Gentlemanen var ikke en person med feminint kjønn [gender] og maskulin kropp [sex]. Han var virkelig en mann. Men han var også mild - i alle dette lysende ordets former. Han var ikke stridssøkende, men modig. Ikke overstyrende, men vernende. Ikke aggressiv mot andre menn, men dristig, avbalansert, og åpen for å komme til enighet. Han var opptatt av å bevare sin ære - det vil si å ta ansvar for sine handlinger og verne de som var avhengige av ham. Og hans aller viktigste egenskap var lojalitet, som innebar at han ikke var villig til å forkaste sine plikter selv om han kunne tjene på det. Mye av kvinnenes sinne mot menn har oppstått fordi gentlemansidealet nå er i ferd med å dø ut. Populær-kulturen har bare ett bilde av mandighet å presentere for de unge; og det er et bilde av ubegrenset aggresjon, der automatvåpen spiller en viktig rolle, og der mildhet i noen som helst form framstår som en svakhet heller enn en styrke.
...
...ekteskapet var avhengig av trofasthet og begrensning av den seksuelle utfoldelsen. Ekteskapene varte - ikke bare fordi skilsmisser ikke var godkjent - men også fordi det som gikk forut for ekteskapet var en utvidet periode med kurtisering, der kjærlighet og tillit kunne slå rot før seksuell eksperimentering. Denne kurtiseringsperioden var også en presentasjonsperiode, der menn viste fram sin mandighet og kvinnene sin femininitet. Og det er dette vi mener - eller bør mene - med den "sosiale konstruksjonen" av kjønn. Ved dette spillet gjorde de to partnerne seg klare for sin framtidige rolle, de lærte å beundre og sette pris på annerledesheten i deres naturer. Den kurtiserende mannen gav glans til den maskuline karakteren, liksom den kurtiserende kvinnen gav femininiteten et trekk av det hemmelighetsfulle. Og noe av denne glansen og dette hemmelighetsfulle ble værende - et svakt skinn av fortryllelse som gav hver av dem anledningen til å dyrke fram forskjelligheten i den andre, som de begge beundret. "The taming of the Shrew", "Romeo og Julie", Jane Austen og George Eliot, Henry James og Charlotte Bront - de har alle på en uovertruffen måte beskrevet alt dette.
...
Avholdenhet, blygsel, skam og lidenskap var alle deler av et kunstig, men nødvendig, drama. Det erotiske ble idealisert, slik at ekteskapet kunne vare. Og ekteskapet - slik våre foreldre og besteforeldre forstod det - var både en kilde for personlig tilfredsstillelse og den grunnleggende måten en generasjon overførte sin sosiale og moralske kapital til den neste. Det var denne visjonen for ekteskapet - som en livslang eksistensiell forpliktelse - som lå bak prosessen rundt "kjønnskonstruksjon" på den tiden menn ble temmet og kvinner ble idealisert. Men dersom ekteskapet ikke lenger er trygt, må kvinner lete et annet sted for å finne en slik tilfredsstillelse. Og 'et annet sted' betyr den offentlige sfære - for det er en sfære som er dominert av fremmede, med klare regler og prosedyrer, der du kan beskytte deg selv fra utnyttelse.
Fordelen ved å leve i denne sfæren trenger ikke å forklares for den jenta som har en forlatt mor gråtende i andre etasje. Og erfaringene fra skolen og universitetet lærer henne heller ikke til å stole på, eller respektere, mannsfiguren. Hennes seksualundervisning har lært henne at menn kan brukes og kastes liksom kondomene de bruker. Og feministideologien har oppfordret henne til å tro at det bare er en ting som betyr noe - og det er å oppdage og oppfylle sin sanne kjønnsidentitet, og på samme tid forkaste den falske kjønnsidentiteten som den "patriarkalske kulturen" har påført henne. Liksom gutter blir menn uten å bli mandige, slik blir også jenter kvinner uten å bli feminine. Blygsel og avholdenhet blir avvist som politisk ukorrekte verdier. Og i alle sfærer der kvinner møter menn, møter de dem som konkurrenter. Stemmen som beroliget mannens voldelige tendenser - nemlig det kvinnelige ropet om beskyttelse - er tiet ned.
Etterord
Kvar lesar får sjølv vurdere fornufta i Scrutons resonnement. I alle fall er det sikkert at han i langt større grad enn dei radikale kjønnsideologane har røyndomen på si side. Det er elles eit interessant spørsmål kva ein som kristen skal seie inn i denne debatten. Her gjeld det å halde tunga rett i munnen; det er stadig ein fare for at ein "kristnar" kjønnskultur som ikkje nødvendigvis er grunna i Bibelen. Ein kristen er fyrst og fremst forplikta på Bibelen, ikkje på verken Scruton eller Foucaults filosofi.
Når det er sagt: Det er verkeleg vers i Bibelen som talar om kjønnsforskjellar, vers som relativt sjeldan blir teke fram i det offentlege rom no til dags. Eg siktar då i fyrste rekke til Matt 19; 1 Kor 11; Ef 5. Nøyaktig korleis desse versa bør tolkast inn i vår tid, er eit spørsmål for seg. Men å berre ignorere dei - slik det i sterk grad skjer i dag på grunn av ideologisk press - kan neppe vere eit særleg godt alternativ for den kristne kyrkjelyden. Det kan elles peikast på at "gentlemansidealet" som Scruton teiknar opp, har djupe idemessige røter i det kristne evangeliet. Prof. David Bentley Hart kan få det siste ordet (s. 161-162 i denne boka). Han drøftar det som skjedde då kristendomen braut fram i romarriket i dei fyrste århundra etter Kristus:
"[Kristendommen] var uvanlig attraktiv for kvinnene, og i Kirkens lære fant mange kvinner en trøst som de gamle religionene ikke kunne tilby(...)Dette bør ikke overraske oss(...), for det kan ikke være tvil om de goder som den nye troen gav til den vanlige kvinne - det vil si den kvinne som manglet rikdom og sosial status - bokstavelig talt fra fødsel til død. Kristendommen forbød den eldgamle, hedenske skikken med å sette ut uønskede barn, som i de fleste tilfeller sannsynligvis var jenter. Kristne ektemenn kunne ikke tvinge sine koner til å ta aborter eller gi sin tilslutning til barnedrap(...)Kristne ektemenn ble til og med påbudt å forbli trofaste mot sine koner, slik de også kunne forvente at konene var trofaste mot dem. De ble forbudt å behandle sine koner med grusomhet, de kunne ikke forlate eller skille seg fra dem. Konene var ikke deres eiendom, men deres søstre i Kristus(...) Kristne hadde blitt instruert av Paulus om at mannens kropp tilhørte hans kone liksom henne kropp tilhørte ham, og at i Kristus eksisterte det ingen forskjell i verdighet mellom dem.
Var det noko vi lærte av Eias "Hjernevask", så var det at det verkeleg er forskjellar mellom mann og kvinne - ikkje berre med omsyn til kropp, men også med omsyn til tankar, kjensler, interesser, yrkesval etc. Men like tydeleg fekk vi også lære i "Hjernevask" at statsfinansierte opinionsdannarar var heilt ute av takt med røyndomen på dette punktet. Sosiologane Harald Eia intervjua meinte at deira oppgåve var å utfordre normative mønster i kjønnsforståinga, og dei vurderte kjønnsforskjellar (utover dei reint fysiske) til å vere sosialt konstruerte, oppstått på grunn av forventningar som samfunnet stiller. Desse oppfatningane vart likevel grundig avkledde og avslørt som det dei verkeleg er: Ideologi forkledd som vitskap. Det er verd å tenke over at denne kjønnstenkinga har dominert hjå store delar av den politiske, kulturelle (og teologiske?) eliten i landet vårt dei siste tiåra.
Roger Scruton om kjønnsroller og feminisme
Roger Scruton, ein britisk filosof, har skrive ein god del om kjønn og seksualitet. I ein artikkel i boka "Modern Sex. Liberation and its discontents" drøftar han forskjellane mellom den kjønnsforståinga som dominerte fram til midten av det 20. århundre og den som skulle kome til å dominere etterpå. Artikkelen har tittelen "Modern manhood" (kan lesast online her), og her tek Scruton utgangspunkt i nettopp det Eia også peikar på: Moderne radikal feminisme, som søkjer å utslette forskjellane mellom kjønna, har ikkje biologien og røyndomen på si side. "Dette er kjerneideen i feminismen: At kjønnsroller ikke er naturlige, men kulturelle. Ved å endre desse rollene kan vi derfor forkaste gamle maktstrukturer og i stedet åpne opp for nye og kreative væremåter."
At menneske til ein viss grad er frie til å endre kjønnsroller, er Scruton heilt samd i. Vi er menneske med evne til moralske val, vi er ikkje dyr. Men biologien set altså grenser for plastisiteten og elastisiteten i kjønnsrollene. Sagt med andre ord: Kjønnsroller handlar i sterk grad om natur, ikkje berre kultur. (Dette altså i trass av kva venstresida sin ideologi prøvar å fortelje oss). Og Scrutons viktige poeng er då dette: Den tradisjonelle ekteskapelege samlivsmoralen (som den vi finn i den kristne tradisjonen) handlar nettopp om å akseptere, framheve og humanisere desse kjønnsforskjellane på ein slik måte at ektefellene kan vere kvarandres hjelparar med respekt, verdighet og kjærleik. Her skal eg sleppe Scruton sjølv til orde:
"...feminismen framstår som en uunngåelig respons på den tradisjonelle seksualmoralens sammenbrudd. Folk godtok gjerne de tradisjonelle kjønnsrollene så lenge ære og dannelse holdt dem oppe. Men hvorfor skulle kvinner stole på menn, nå som menn raskt forkastet sine forpliktelser? En gang var ekteskapet permanent og trygt; det tilbød kvinnen sosial status og vern lenge etter at hun opphørte å være seksuelt attraktiv. Og det gav en sfære der hun kunne dominere. Det offeret som det permanente ekteskapet krevde av menn, gjorde at kvinnen kunne tåle mannens monopol over den offentlige sfære, der menn konkurrerte om penger og sosiale belønninger. De to kjønn respekterte hverandres territorium og erkjente at hver måtte gi avkall på noe for deres felles beste. Nå i etterkant av den seksuelle revolusjonen føler menn seg frie til å være serie-polygame. Men dermed har ikke kvinnen lenger noe eget, sikkert territorium. De har ikke lenger noe valg: De må erobrere det de kan av det territoriet som mennene en gang hadde monopol på.
Mandighet og gentlemansidealet
En av de største oppdagelsene i menneskehetens sivilisasjon var at mennenene ikke oppnår aksept fra kvinner bare ved å vulgært vise fram sin mandighet i aggressive og overtredende fakter. Men de oppnår aksept ved å være gentlemen. Gentlemanen var ikke en person med feminint kjønn [gender] og maskulin kropp [sex]. Han var virkelig en mann. Men han var også mild - i alle dette lysende ordets former. Han var ikke stridssøkende, men modig. Ikke overstyrende, men vernende. Ikke aggressiv mot andre menn, men dristig, avbalansert, og åpen for å komme til enighet. Han var opptatt av å bevare sin ære - det vil si å ta ansvar for sine handlinger og verne de som var avhengige av ham. Og hans aller viktigste egenskap var lojalitet, som innebar at han ikke var villig til å forkaste sine plikter selv om han kunne tjene på det. Mye av kvinnenes sinne mot menn har oppstått fordi gentlemansidealet nå er i ferd med å dø ut. Populær-kulturen har bare ett bilde av mandighet å presentere for de unge; og det er et bilde av ubegrenset aggresjon, der automatvåpen spiller en viktig rolle, og der mildhet i noen som helst form framstår som en svakhet heller enn en styrke.
...
...ekteskapet var avhengig av trofasthet og begrensning av den seksuelle utfoldelsen. Ekteskapene varte - ikke bare fordi skilsmisser ikke var godkjent - men også fordi det som gikk forut for ekteskapet var en utvidet periode med kurtisering, der kjærlighet og tillit kunne slå rot før seksuell eksperimentering. Denne kurtiseringsperioden var også en presentasjonsperiode, der menn viste fram sin mandighet og kvinnene sin femininitet. Og det er dette vi mener - eller bør mene - med den "sosiale konstruksjonen" av kjønn. Ved dette spillet gjorde de to partnerne seg klare for sin framtidige rolle, de lærte å beundre og sette pris på annerledesheten i deres naturer. Den kurtiserende mannen gav glans til den maskuline karakteren, liksom den kurtiserende kvinnen gav femininiteten et trekk av det hemmelighetsfulle. Og noe av denne glansen og dette hemmelighetsfulle ble værende - et svakt skinn av fortryllelse som gav hver av dem anledningen til å dyrke fram forskjelligheten i den andre, som de begge beundret. "The taming of the Shrew", "Romeo og Julie", Jane Austen og George Eliot, Henry James og Charlotte Bront - de har alle på en uovertruffen måte beskrevet alt dette.
...
Avholdenhet, blygsel, skam og lidenskap var alle deler av et kunstig, men nødvendig, drama. Det erotiske ble idealisert, slik at ekteskapet kunne vare. Og ekteskapet - slik våre foreldre og besteforeldre forstod det - var både en kilde for personlig tilfredsstillelse og den grunnleggende måten en generasjon overførte sin sosiale og moralske kapital til den neste. Det var denne visjonen for ekteskapet - som en livslang eksistensiell forpliktelse - som lå bak prosessen rundt "kjønnskonstruksjon" på den tiden menn ble temmet og kvinner ble idealisert. Men dersom ekteskapet ikke lenger er trygt, må kvinner lete et annet sted for å finne en slik tilfredsstillelse. Og 'et annet sted' betyr den offentlige sfære - for det er en sfære som er dominert av fremmede, med klare regler og prosedyrer, der du kan beskytte deg selv fra utnyttelse.
Fordelen ved å leve i denne sfæren trenger ikke å forklares for den jenta som har en forlatt mor gråtende i andre etasje. Og erfaringene fra skolen og universitetet lærer henne heller ikke til å stole på, eller respektere, mannsfiguren. Hennes seksualundervisning har lært henne at menn kan brukes og kastes liksom kondomene de bruker. Og feministideologien har oppfordret henne til å tro at det bare er en ting som betyr noe - og det er å oppdage og oppfylle sin sanne kjønnsidentitet, og på samme tid forkaste den falske kjønnsidentiteten som den "patriarkalske kulturen" har påført henne. Liksom gutter blir menn uten å bli mandige, slik blir også jenter kvinner uten å bli feminine. Blygsel og avholdenhet blir avvist som politisk ukorrekte verdier. Og i alle sfærer der kvinner møter menn, møter de dem som konkurrenter. Stemmen som beroliget mannens voldelige tendenser - nemlig det kvinnelige ropet om beskyttelse - er tiet ned.
Etterord
Kvar lesar får sjølv vurdere fornufta i Scrutons resonnement. I alle fall er det sikkert at han i langt større grad enn dei radikale kjønnsideologane har røyndomen på si side. Det er elles eit interessant spørsmål kva ein som kristen skal seie inn i denne debatten. Her gjeld det å halde tunga rett i munnen; det er stadig ein fare for at ein "kristnar" kjønnskultur som ikkje nødvendigvis er grunna i Bibelen. Ein kristen er fyrst og fremst forplikta på Bibelen, ikkje på verken Scruton eller Foucaults filosofi.
Når det er sagt: Det er verkeleg vers i Bibelen som talar om kjønnsforskjellar, vers som relativt sjeldan blir teke fram i det offentlege rom no til dags. Eg siktar då i fyrste rekke til Matt 19; 1 Kor 11; Ef 5. Nøyaktig korleis desse versa bør tolkast inn i vår tid, er eit spørsmål for seg. Men å berre ignorere dei - slik det i sterk grad skjer i dag på grunn av ideologisk press - kan neppe vere eit særleg godt alternativ for den kristne kyrkjelyden. Det kan elles peikast på at "gentlemansidealet" som Scruton teiknar opp, har djupe idemessige røter i det kristne evangeliet. Prof. David Bentley Hart kan få det siste ordet (s. 161-162 i denne boka). Han drøftar det som skjedde då kristendomen braut fram i romarriket i dei fyrste århundra etter Kristus:
"[Kristendommen] var uvanlig attraktiv for kvinnene, og i Kirkens lære fant mange kvinner en trøst som de gamle religionene ikke kunne tilby(...)Dette bør ikke overraske oss(...), for det kan ikke være tvil om de goder som den nye troen gav til den vanlige kvinne - det vil si den kvinne som manglet rikdom og sosial status - bokstavelig talt fra fødsel til død. Kristendommen forbød den eldgamle, hedenske skikken med å sette ut uønskede barn, som i de fleste tilfeller sannsynligvis var jenter. Kristne ektemenn kunne ikke tvinge sine koner til å ta aborter eller gi sin tilslutning til barnedrap(...)Kristne ektemenn ble til og med påbudt å forbli trofaste mot sine koner, slik de også kunne forvente at konene var trofaste mot dem. De ble forbudt å behandle sine koner med grusomhet, de kunne ikke forlate eller skille seg fra dem. Konene var ikke deres eiendom, men deres søstre i Kristus(...) Kristne hadde blitt instruert av Paulus om at mannens kropp tilhørte hans kone liksom henne kropp tilhørte ham, og at i Kristus eksisterte det ingen forskjell i verdighet mellom dem.
Det nye kyrkjelydsbladet i Tokke
...kan du lese her. Her er litt av kvart som også folk utanfor Tokke kan ha glede og interesse av å lese, trur eg.
Tuesday, July 6, 2010
Tur til Hægefjell
Hægefjell er eit vanleg turmål i Vrådal. Det er eit fjell på høgde med Roholdtsfjell, men sistnemnde fjell er ein del finare, tykkjer eg. Uansett. Det var omtrent 20 år sidan eg var på Hægefjell sist, så då tenkte eg det var fint å ta ein ettermiddagstur dit. Eg brukte terrengsykkel, og det fungerte nokonlunde bra. Her er nokre bilete.
Her er sånn ca. ruta eg tok. "Eidstod" er det same som Vrådal sentrum. Den loddrette vegen til høgre går nedover mot Nissedal og Treungen.
Litt zooma inn.
Her litt mot nord. Det store fjellet i horisonten er Roholdtsfjell. Vegen til Hægefjell går på fjellkammen frå venstre og inn mot midten, som du ser.
Her er Nisser, utover mot Nissedal.
Meg.
Det var litt bjellesauer her og der. Koseleg.
Monday, July 5, 2010
Help somebody
Ei god veninne av meg, Kaja Thorjussen, er i Afrika for tida, utsendt av Navigatørene. Eg fekk ein fellesmail av henne, der ho skriv om ein barneheim som ho er med og arbeider for. Her er det ho skreiv:
Kjaere venner!
Vi er paa Kenyas kyst, ca seks mil fra grensa til Tanzania. Vi bruker mesteparten av tiden vaar som voluntörer paa Faraja Childrens home. Barnehjemmet ligger paa Wema – en liten landsby utenfor Mombasa. Vi er der tirsdag til torsdag, og lördag til söndag. I helgene og etter klokka 14 paa ukedagene er vi sammen med barna og har det göy, spiller fotball, hopper tau, tegner, viser omsorg. För klokka 14 gjör vi forskjellig fysisk arbeid paa omraadet, for det trengs at barnehjemmet er synlig i bedre stand enn det var tidligere. Det har vaert stengt siden desember, fordi myndighetene krever diverse forbedringer.
De krever utvidelse av byggene, noe som nesten er fullfört for jentebygget. Dessuten maa de ha fem ansatte – care taker, sikkerhetsvakt, kokk, gartner og en kvinnelig ansatt til aa ta seg av jentene. Pr. idag har de bare raad til aa lönne de tre förste. Et annet krav er at de til enhver tid skal ha staaende ca 42 000 kr paa en konto, noe som er helt urimelig med tanke paa at de sliter med aa faa nok penger til mat og klaer – daglig drift. Den eneste hindringen for aa möte disse kravene er at de mangler penger. Disse utbedringene koster anslagsvis 8 000 kr, naar man ser bort ifra kravet om penger paa konto. Budsjettet for daglig drift er paa ca 3 000 kr pr. maaned, noe som skal dekke mat, klaer, medisiner, lönninger og diverse utgifter. Naa som barnehjemmet er stengt, bor barna hjemme hos tre familier som er medlemmer av den lokale kirka. Men det koster mye mer aa ha dem boende der enn paa barnehjemmet. Derfor haaper vi aa faa aapnet igjen straks, selv om de ennaa ikke er halvferdig med aa möte kravene.
Barnehjemmet har 13 barn – 7 gutter og 6 jenter i alderen 8-14 aar. Tre av barna er AIDS-ofre, og trenger derfor saerlig naeringsrik, noe de forelöpig ikke har raad til, fordi de maa prioritere aa kjöpe medisinene. 10 av barna har muslimsk bakgrunn, noe som er naturlig siden 90 % av befolkningen i kystomraadet er muslimer. Landet som helhet har 80 % kristne. Paa barnehjemmet faar de kristen oppdragelse. I tillegg til aa ta seg av de foreldrelöse, blir dette ogsaa en maate aa naa ut til flere med evangeliet.
Barnehjemmet er et av prosjektene til Msambweni Community Center, som er en del av ELCK (Evangelic Lutheran Church of Kenya). Prosjektet finansieres gjennom kollekt og gaver. De er med andre ord helt avhengige av andre folks velvilje, og som de selv uttrykte ville de aldri klart aa holde liv i barna uten Guds naade. Folk er veldig gavmilde her, men har begrensede midler. Paa gudstjenesten vi deltar i paa Wema tar folk med seg frukt eller lignende dersom de ikke har penger, slik at de kan auksjoneres bort til andre kirkemedlemmer og dermed komme barnehjemmet tilgode. Likevel strever de med aa skaffe nok penger til daglig drift, og det er en enorm byrde i tillegg aa maatte oppfylle myndighetenes krav, siden dette krever nesten tre ganger maanedsbudsjettet.
Denne uka skal vi vaere med care taker (Stephen Mbiti), prosjekt- og ökonomiansvarlig (Elias Matanga) og pastor i Msambweni (Bakari Kea) paa et möte med Children's Department i Kwale, og pröve aa overtale myndighetene til aa aapne barnehjemmet igjen.
Dette er bakgrunnen til at vi er frimodige nok til aa be dere om hjelp! Vi har sett regnskapene og kjenner alle de ovennevnte personene, og har tillit til dem. Du trenger derfor ikke aa lure paa hvor pengene havner, fordi barnehjemmet har en egen konto, som ökonomiansvarlig kontrollerer. Vi har stor forstaaelse for at mange vil tenke at de trenger pengene selv, men vi vil likevel utfordre hver enkelt til aa gi det de kan avse. Det som for nordmenn virker som smaapenger, kan utgjöre en stor forskjell her.
For Stephen, Elias og Bakari er dette en hjertesak, og det har det ogsaa blitt for oss.
Dersom du önsker aa stötte barnehjemmet, vil vi först si TUSEN TAKK!! [Her kom så kontonummer og sånn, men Kaja ville helst ikkje at eg la dette ut på bloggen. Om du skriv ein kommentar nedanfor med mailadressa di, så sender eg deg opplysningane du treng for å støtte.]
Friday, July 2, 2010
Pilegrimsvandring
I dag var eg på pilegrimsvandring. Eg starta oppe der står det "Svandalsflona", oppe til høgre. Så gjekk vi nedover, ikkje så langt unna vegen, men i vakker natur.
Her starta vi, ja. Svandalsflona-tunnellen. Vi gjekk sjølvsagt oppå han, ikkje inn i han.
Her er retningen mot Seljord.
Slik såg det ut då vi gjekk. Vi var vel kanskje...20 personar eller noko? Nokre hadde gått heilt frå Seljord, andre gjekk nokre dagar.
Min gode kamerat Jarle Bryne, som skal bli ny prest i Tokke. Her har han litt Stevie Wonder-uttrykk.
God stemning framme ved Røldal Stavkyrkje.
Thursday, July 1, 2010
Er du politisk interessert, er det viktig at du les dette
Altså dette og dette.
Den fyrste linken er til ein artikkel som drøftar kva som skjer - reint konkret - i dei lågare lag av befolkninga når den seksuelle revolusjon bryt inn. Er det verkeleg sant at vi blir meir frigjorte og glade når vi kan ha sex med kven vi vil, når vi vil?
Den andre linken er til ein artikkel som peikar på noko eg verkeleg har blitt gjort klar over dei siste vekene. Altså: Sosialdemokratisk, sosialistiskinspirert tankegang synest veldig sympatisk. Det er ein ideologi som vil kjempe for dei svake, for dei undertrykte, for dei fattige. Målet er alle typar utjamning - kulturell, økonomisk, kjønnsmessig, statusmessig, utdanningsmessig osb. osb. For - slik går ideologien - der nokon lid og vert undertrykt, der finst det også nokon som undertrykker, anten i form av ei overklasse eller i form av eit urettferdig kapitalistisk system.
Men i det siste har eg verkeleg byrja å tenke over kor ideologisk denne tankegangen er, kor blind for røyndomen ein kan bli. Tankegangen synest appellerande, og dersom ein set spørsmålsteikn ved han, får ein fort slengt mot seg at ein er "fordømande", "bakstreversk", "ikkje har omsyn for dei svake" etc. Vel. Hm. Les artikkelen, så skjønar du kva eg meiner. Dette er ein problematikk som i høgste grad gjer seg gjeldande i Noreg også.
Den fyrste linken er til ein artikkel som drøftar kva som skjer - reint konkret - i dei lågare lag av befolkninga når den seksuelle revolusjon bryt inn. Er det verkeleg sant at vi blir meir frigjorte og glade når vi kan ha sex med kven vi vil, når vi vil?
Den andre linken er til ein artikkel som peikar på noko eg verkeleg har blitt gjort klar over dei siste vekene. Altså: Sosialdemokratisk, sosialistiskinspirert tankegang synest veldig sympatisk. Det er ein ideologi som vil kjempe for dei svake, for dei undertrykte, for dei fattige. Målet er alle typar utjamning - kulturell, økonomisk, kjønnsmessig, statusmessig, utdanningsmessig osb. osb. For - slik går ideologien - der nokon lid og vert undertrykt, der finst det også nokon som undertrykker, anten i form av ei overklasse eller i form av eit urettferdig kapitalistisk system.
Men i det siste har eg verkeleg byrja å tenke over kor ideologisk denne tankegangen er, kor blind for røyndomen ein kan bli. Tankegangen synest appellerande, og dersom ein set spørsmålsteikn ved han, får ein fort slengt mot seg at ein er "fordømande", "bakstreversk", "ikkje har omsyn for dei svake" etc. Vel. Hm. Les artikkelen, så skjønar du kva eg meiner. Dette er ein problematikk som i høgste grad gjer seg gjeldande i Noreg også.
Subscribe to:
Posts (Atom)