Takk

...for kommentarar, Joakim og Kjetil.

Til Joakim: Kanskje eg bør ta litt sterkare i, men det er også viktig å halde ein god tone med Katrine :) Ho er ein god lesar av bloggen min, og ho kjem med mange fine innspel. Generelt sett uttalar eg meg sterkt i tråd med kor overtydd eg er. Og av og til er det ikkje så nødvendig å halde fram ein diskusjonstråd dersom standpunkta er kome greitt fram. Elles hyggeleg at du likar å lese her.

Til Kjetil: Må lese kommentarane dine nøyare etter kvart. Vil elles seie at dette er eit stort felt, og eg vil ikkje ha for sterke meiningar her enno. Har bestilt nokre bøker om temaet, mellom anna Metaphysics av van Inwagen og Theory and reality av Peter Godfrey Smith.

Postmodernitet, epistemologi, Descartes etc.

Innleiing
Eg skreiv eit innlegg for nokre dagar sidan, med utdrag frå Gunn Imsens "Lærerens verden". Her skriv Imsen at vi ikkje veit kva retning skulen bør gå, både fordi vi ikkje kan eige fast, absolutt kunnskap, men også fordi Imsen  verken veit kva pedagogisk teori som er best og heller ikkje veit kva skulen er til for. Årsaken til dette "kaoset" er postmoderniteten, seier Imsen.

Dette skreiv eg eit innlegg om, og ein indignert (det er vel ei fair skildring) anonym lesar meinte at eg tok feil, at vitskapen snart ville finne ut av ting dersom vi berre gav han litt tid. Eg svara at eg derimot trur at vi er på veg mot meir kaos, og at eg mistenkte at dette har årsak i at kristendomen som meiningsskapande heilskapssyn på røyndomen har tapt sitt hegemoni. Kjetil markerte her ei viss usemje.

No tenker eg difor her å referere nokre utdrag frå Kurt Christensens "Postmodernismens utdfordring til kristendommens sandhed". Det er hans doktorgrad, og her går han mellom anna gjennom det idehistoriske forspelet til postmoderniteten. Ved å gjere dette, får han kasta ljos over kva som er dei sentrale årsaker til den krisa norsk skule er inne i.

Christensen kort om utviklinga fram mot postmoderniteten
"Det postmoderne forstår seg i høy grad i motsetning til - og som en reaksjon på - det moderne. Det finst imidlertid også en rekke tankeganger fra det moderne som videreføres i postmoderniteten - i flere tilfeller i radikalisert form. Dette er også tilfellet hva angår postmodernitetens sannhetsforståelse. Den postmoderne sannhetsforståelse er ikke kommet som lyn fra klar himmel. Allerede for en umiddelbar betraktning er det tydelig at dette sannhetsforståelse har tallrike forløpere. Og denne oppfattelsen blir bare styrket ved en nærmere granskning av filosofihistorien med mer. "På en måte ser Rortys og andres konklusjoner ut som den siste utvikling i et filosofisk narrativ som strekker seg bakover i flere hundreår." (Lundin: Pragmatics of postmodernity). I dette lys må det på den ene siden mest ses som en understøttelse av paradigmeteorien at moderniteten for en relativt kort tid siden kunne framstille seg selv som det selvfølgelige. På den annen side er postmoderniteten tilsynelatende ikke uttrykk for en tilfeldighet, men snarere et nødvendig resultat av en lang utvikling. Dette peker i retning av at postmoderniteten ikke bare skal betraktes som en døgnflue.

...

Utviklingen fra det premoderne over det moderne til det postmoderne kan beskrives på forskjellig vis. David Lyon betegner den stikkordsaktig som en utvikling fra "forsyn" over til "fremskritt" til "nihilisme". Rolf Hille taler om en utvikling fra "Theozentrik" over "Anthropozentrismus (Ich-Philosophie)" til Individualismus" og likeledes om en utvikling fra trosvisshet over fornuftsautonomi til sannhetsrelativisme. Ernst Tugendhat sondrer mellom den ontologiske, den bevissthetsfilosofiske og den språkfilosofiske innstilling - selv om den sistnevnte innstilling ikke entydig kan lokaliseres til det postmoderne. Jean-Francois Lyotard fremhever at den moderne æra vokste frem av en intellektuell revolusjon som utfordret den middelalderlige filosofis og vitenskaps synspunkter. Moderniteten begynte for sin del å vakle da en lignende revolusjon utfordret de moderne kategoriers forklaringskraft(...)

Lesslie Newbigins tolking av postmodernitet i kristent ljos
Her held så Christensen fram med ein rask gjennomgang av Descartes, Hume, Kant og ikkje minst Nietzsche, for å vise postmodernitetes kime låg gøymt i moderniteten. Dette blir altfor mykje for meg å gje att, men eg skal ta med eit oppsummerande utdrag frå Lesslie Newbigin, i hans "Truth and authority in modernity". Så får kvar og ein lese og sjå kva ein tenkjer om det:

Guds autoritet som Forfatter av skaperverket
"Dersom den virkelighet som vi søker å utforske, og som vi er en del av, er håndverket til en personlig Skaper, så hviler autoriteten hos den som er Forfatteren. Dersom, på den andre siden, denne realiteten er et resultat av prosesser innenfor seg selv - dersom, for eksempel, den er utfallet av en kamp for tilværelsen der den sterkeste overlever de andre - da er autoritet kun en måte å beskrive den sterkeste makten. Makt og autoritet er ett og det samme. Den kristne tradisjonen fastholder naturligvis at førstnevnte alternativ er tilfellet, at autoriteten hviler hos den Ene som er Forfatteren av all væren. Og fordi et personlig vesen kun kan kjennes så langt som personen velger å åpenbare seg selv, og ikke kan bli erkjent ved de metoder som passer for upersonlig masse og prosesser, så må autoritet ut fra dette synet hvile på guddommelig åpenbaring. Moderniteten har avvist å godta denne autoriteten.

...

Modernitet: Avvisning av åpenbaring og tradisjon til fordel for "fornuft"
For denne bokas formål forutsetter jeg at når man taler om "moderniteten", så mener vi en tenkemåte som kom til å dominere i det intellektuelle lederskapet i Europa - selv om den hadde røtter langt bakover i fortiden - en tenkemåte som avviste henvisninger til åpenbaring og tradisjon som kilder for autoritet unntatt i de tilfeller den kunne rettferdiggjøre seg for den individuelle fornuft og samvittighet. Pålitelig og derfor autoritativ sannhet er derfor i følge moderniteten ikke å finne i påstått åpenbaring, men heller ved observasjon av fakta og kritisk refleksjon over disse. Typisk for moderniteten er John Lockes definisjon av tro: "En overbevisning av våre sinn uten å ha kunnskap". Denne kan kontrasteres med det berømte slagordet til Augustin: "credo ut intelligam" - jeg tror for å forstå/vite. Her blir tro ikke forstått som en alternativ vei til kunnskap, men som selve veien til kunnskap. Vi kommer ikke til å tro på noe uten ved å tro det...Vi oppnår ikke kunnskaps ved først å sette opp kriterier for hva vi kan godta av data. Vi må begynne med en åpenhet for en virkelighet større enn oss selv. Vi er elever av, ikke dommere over, denne virkeligheten.

Men gjennom europeisk kristendoms historie har det alltid også vært et annet og mektig element, derivert fra den greske rasjonalismen. Denne oppnådde sterk framgang ved oversettelsen av de islamske kommentarene over Aristoteles til latin i det 10. og 11. århundre. Som man vet var det inntrykk disse verkene medførte på vest-Europa enormt. Det førte til universitetene og fremveksten av "den nye vitenskap". Det som er viktig for vår diskusjon er at dette også førte til Aquinas' verker der han nytenkte den kristne tradisjon i lys av den nye intellektuelle situasjonen. En del av denne nytenkningen innebar en skjelning mellom de ting som kan bli erkjent ved fornuften alene og de ting som kan bli erkjent ved åpenbaring og tro. Blant de førstnevnte var kunnskap om Guds eksistens, blant de sistnevnte slike ting som treenigheten, inkarnasjonen, forsoningen. Det er vanskelig å overdrive den innflytelse dette hadde på all senere tenkning i den vestlige kirken... Michael Buckley mener kirken tok et fatalt steg da den påkalte hjelp fra "Filosofen" - som han ble kalt - Aristoteles for å gi en forsikring for troen, heller enn å stole det som var gitt i Jesus Kristus.

Resultatene av dette fatale steget ble veldig tydelige under den fundamentale forstyrrelsen av tenkning som ble resultatet av den radikalt nye kosmologien som ble gitt av verkene til Galileo, Copernicus og Kepler. Det så ut til at alle tidligere vissheter ble snudd om. Hvordan kunne man være sikker på Guds eksistens, på sjelen, eller på noe annet? Det var i dette klimaet av ekstrem usikkerhet og skeptisisme at Rene Descartes mottok et oppdrag fra kardinalen i den romersk-katolske kirke om å utvikle et særlig bevis på Guds eksistens og sjelen. Vi kjenner til måten han svarte på dette oppdraget, nemlig ved å finne visshet i eksistensen til sin egen tenkning og så bygge på denne med logisk argumentasjon som hadde klarheten og sikkerheten til matematikken.

...

Descartes' metode: Kimen til postmoderne nihilisme
Det er nå klart at Descartes metode, som har dominert senere europeisk tenkning, hadde i seg kimen til sin egen undergang. Den berømte kompanjongen til metoden var det berømte såkalte "kritiske prinsippet". Pålitelig kunnskap er det som kan bli oppnådd ved å starte fra visse utvilsomme vissheter og så bygge på det med klarheten og sikkerheten til matematikk. Pålitelig kunnskap - som fra nå av kalles vitenskap - har matematikk som sitt arbeidsspråk. Det som faller utenfor dette særlige språket, må tviles på. Alle påstander om kunnskap må vandre gjennom ilden av kritisk utspørring slik at påstander om å eie kunnskap kan skjelnes fra kunnskap som virkelig kan bevises. Augustins maksime er derfor reversert. Veien til kunnskap er ikke tro, men tvil. "Ærlig tvil" blir kontrastert med "blind tro" i modernitetens folkespråk.

Det kartesianske program viser seg å være av natur selv-destruerende av den enkle grunn at tvil - dersom den skal være rasjonell - må hvile på noe som er sant. Dersom jeg sier "Jeg tviler på påstand P" og blir spurt om grunnene, så må jeg svare på en av to måter. Enten må jeg si "Fordi jeg tror Q, og Q er ikke kompatibel med P", eller så må jeg si "Fordi P ikke har blitt bevist"; og den sistnevnte påstand impliserer min tro på at det finnes grunner til å tro at P enten er rett eller gal. I begge tilfeller er min tvil rasjonell kun dersom disse overbevisninger er på plass. Rett ut sagt har både tvil og tro nødvendige roller i kunnskapsoppnåelsen, men tvilen - nødvendig som den er - er sekundær, og troen er primær. Vi kan vite uten å tvile, men vi kan ikke vite  uten å tro. Den kartesianske invitasjonen til å gjøre tvil til det primære redskapet i søket etter kunnskap var nødt til å lede til skeptisismens triumf og så til nihilisme, slik Nietzsche forutså.

Kravet om en slags utvilsom sikkerhet som ikke bygger på tro har uavvendelig ledet oss til desperasjon med henblikk på muligheten om å vite noe som helst. Vi er i den situasjon Niezsche forventet, der rasjonell argumentasjon opphører og den eneste dommeren er makt og vilje til makt. Til og med vitenskap, vårt moderne europeiske samfunns ære og den enda det mest dynamiske element i det - blir ikke lenger sett som en vei til visdom, som en vei til sann forståelse av den menneskelige situasjon. I stedet blir vitenskap sett som et middel for makt. Den aller største del av vitenskapelig arbeid vies nå til søket etter makt - militær, industriell, kommersiell. Dersom man ser på de karakteristiske produkter av det nåtidige Europeiske samfunn innenfor litteratur, drama, kunst og musikk, så er bildet nihilistisk. Påstander om å kjenne og tale sannhet blir bare sett som påstander om dominans på vegne av den delen av samfunnet der påstandene vokser fram. Det er påfølgende "sannhetsregimer" (Foucault) som kommer etter hverandre, og hver av dem undertrykker de rivaliserende påstander ved bruk av makt inntil de selv blir undertrykt av noen andre. Det finnes ingen sannhet bortenfor dette. Parallelt med dette finner vi nihilisme på det personlige planet, en sykelig opptatthet av selvet, dens utvikling og indre historie.

Det er en grunnleggende ironi i denne fortellingen. Tilbakefallet til nihilisme og narsissisme er sluttproduktet av søket etter ubetvilelig kunnskap, som skjelnet fra den kunnskap som menes å være tilgjengelig gjennom tro, ved åpenbaring. Men for de som står i den bibelske og kristne tradisjon, så bør ikke denne fortellingen være overraskende. Dersom det virkelig er tilfelle at Gud er Forfatteren av alle ting, inkludert oss, så må alle påstander om å eie kunnskap som begynner et annet sted ende i forvirring. Søket etter en autoritet forut for, og mer grunnleggende enn, Guds autoritet i selvåpenbaringen, må ende i fiasko...Og dersom det er sant at den   endelige og grunnleggende virkelighet er Gud slik han har gjort seg selv kjent i historien med Jesus Kristus i sentrum, da må teorier som tar et annet utgangspunkt og som mener å gi en omfattende beskrivelse av kosmos, ende i illusjon. Det bibelske utsagn om at "frykt for Herren er begynnelsen til visdom", er virkelig langt viktigere enn det man vanligvis erkjenner."


Etterord
Kvar lesar får sjå kva han meiner om denne tankerekka. At Newbigin er inne på viktige og sentrale ting, er naturlegvis åpenbart. Eit viktig spørsmål blir då kvar vegen eventuelt går ut av det uføret som postmoderniteten faktisk representerer (slik vi ser i Gunn Imsens bøker). Eg kan hugse å ha lest ei bok om Blaise Pascal. Det var Per Lønning, som skreiv ein av sine doktorgrader om han, som peika på at Pascal sa at det lengste - og høgaste - mennesket kan nå med omsyn til spørsmålet om Gud, livets meining etc. var å erkjenne at ein ikkje veit. Det betyr at den autonome vitskapen ikkje kan gje oss svar på alle ting, og dersom han forsøker, blir resultatet nihilisme. Men det betyr også at det postmoderne mennesket bør vere grunnleggjande open for å høyre på kva den kristne forteljinga har å seie om røyndomen.

Eg las i ei bok med tittelen "Truth is stranger than it used to be" ei drøfting av i kva grad kristendomen også framstår som eit Foucaults "maktovergrep" i det kristendomen krev å tolke røyndomen på ein endegyldig og sann måte. Men i denne boka vart det peika på den karakter kristendomen framstår i, når han gjev sanninga. Ikkje med maktovergrep, men med biletet av ein lidande Guds son som bøyer seg ned for å tene sitt skaparverk. Boka peika også - heilt korrekt - på at dei som er tilhengjarar av kristendomen har eit særleg ansvar for å kroppsleggjere denne "nedbøyinga", dette kravet om sanning utan å bruke vald og makt men tvert om ved å vise omsorg, teneste og kjærleik. "På dette skal alle sjå at de er mine læresveinar; at de har kjærleik til kvarandre. De er ljoset i verda. Ein by som ligg på eit fjell, kan ikkje skjulast."




Som nemnt, vil eg ikkje automatisk gå god for alt det Newbigin skriv. Eg er ikkje idehistoriker. Men dei bøkene han brukar som referanse, er i alle fall John Puddefoot (Logic and affirmation); Michael Polanyi (Personal knowledge; Towards a post-critical philosophy); Alain Finkielkraut (The undoing of thought) og R. A. Clouser (The myth of religious neutrality), for å nemne nokre.




Eg er glad i U2, eg vurderer dei som eit vakkert teikn på Guds rikes framvekst :)

Etc

Til Synnøve vil eg seie at det verkar fornuftig at småborn i grunnskulen ikkje skal ha for mykje teori. Samstundes er det eit problem i norsk "einskapsskule" at alle skal ha det same læringsmål, sjølv om ein i prinsippet også skal ha "tilpassa opplæring". Så dette er ei spenning det ikkje er så lett å løyse. Dei siste 5 åra har læreplanar i skulen vorte meir prega av effektivisering. Dette ser eg som bra, men det er ikkje sikkert motivasjonen (meir profitt og pengar) er like bra. Det kjem litt an på kva ein meiner skular er til for, på ein måte.

Til Katrine: Takk for kommentar, det var ikkje verst. (Kan lesast her: http://sideblogg.blogspot.com/2010/09/til-hallvard.html ). Eg tykkjer du har mange fornuftige betraktningar. Du peikar på den kristne tanken som inspirasjon for sosialismen, og det kan eg godt forstå og ha sympati for. Eg berre tykkjer venstresida i Noreg har tangert den kristne tanken og så drive utviklinga for langt i feil retning. Meir enn dette vil eg ikkje kommentere, men lesaren må gjerne sjekke ut Katrines innlegg. Ja, så vil eg også meine det er viktig at studentar lærer at Shakespeare er betre enn Saw, men her får folk meine kva dei vil, vi lever i eit fritt land.

Til Ragnar: Takk for kommentar. Hm. Eg må tenke litt på det, ok?

Eg såg elles Wall Street 2 i dag. Og ja, eg koste meg heile vegen gjennom. Eg gjev han ein sterk femmer. Veldig tøff film med intelligent filming og mykje food for thought.

Greit, her kjem eit innlegg til om politikk og sånn. Til lesarane: Les med eit kritisk blikk, eg er ikkje politiker. Ta til deg det du tykkjer verkar fornuftig, og leit gjerne opp dei bøkene eg refererer til. 




Hallvards innlegg:
"Du har rett i at det ikkje berre er Marx eg har problem med, men venstresidas oppgjer med rasjonalitet, moral, kultur, danning etc."


Katrines kommentar:
Så vidt jeg ser det er det slett ikke et oppgjør. Uten eksempler fra deg (som du sikkert egentlig har gitt tidligere, men som jeg ikke orker å lete frem akkurat nå) blir det litt fåfengt å skulle "motbevise" noe. 

Men den Sosialistiske teori må ses i en historisk kontekst. Tar man den franske oppstår den i et klassesamfunn der noen "er likere enn andre". Adelen har privilegier de er født til. For de første sosialister fremstår dette som uholdbart. Det gjør det også for liberale og sikkert også dagens konservative tenkere. Alle skal ha lik rett til muligheter i samfunnet, ingen skal være født til noen privilegier/rett til å undertrykke andre.

Ser man det i britisk kontekst er adelens rolle ikke så fremtredende (de har ikke samme privilegier som den franske adelen). Der blir arbeidernes vilkår større grunnlag for tankene omkring sosialismen.. Hvordan mennesker blir utbyttet til å jobbe døgnet rundt. Ikke bare menn og kvinner - også barn. Det er ingen reguleringer på arbeidsmarkedet, og "fabrikkeier" og "arbeider" blir tydelige motsetningsforhold. (Selv om de noen ganger - feks i Owen(ismen) ikke blir det ;).

Utbyttet av noen av "mer priviligerte" mennesker gir grunnlaget for tanken om at mennesker skal være like. Denne tanken er viktig også i dag. Særlig i forbindelse med uland og bistand."


Hallvards respons:
Den historiske framveksten til sosialismen - og grunnane til dens popularitet - er det tydeleg at du har meir peiling på enn meg. Men merk kva eg sa i mitt fyrste innlegg: "Altså - eg er for lik løn for likt arbeid, og gjerne for ein viss type sosial utlikning i skattesystem, sosiale goder for alle borgarar etc." Eg har altså i utgangspunktet ein viss sympati for dei økonomiske og rettighetsmessige sidene ved sosialdemokratisk ideologi. Ja - ein kan argumentere for at kristen menneskeverdstenking har gjeve avgjerande impulsar her. Men som eg også seier i innlegget: "Men i etterkrigstida har politikarar på venstresida gått mykje lengre enn dette." 


Problemet som eg peikar på, og som ein ser så mange teikn på i dagens samfunn, er altså ikkje fyrst og fremst det at pengar blir fordelt utover befolkninga. Eg har ikkje så mykje peiling på økonomisk politikk. Problemet er at Marx' grunnleggjande filosofiske system med nødvendighet står i fiendskap til allmenn rasjonalitet, allmenn moral, religion etc. Sanningsverdien blir relativisert, og attende står "maktperspektivet". La meg seie igjen: Eg har ikkje stor peiling på Marx. (I denne samanhengen byggjer eg særleg på introduksjonskapittelet om han i Strauss' History of political philosophy). Men dette analyseverktøyet om at idear skal underordnast produksjonsforhold, samfunnssystem, undertrykkingforhold etc. finn vi att i mykje seinare marx-inspirert filosofi. Det kan absolutt ha noko for seg til ein viss grad, men ofte blir det gjort til den o store tolkingsnykjelen, som relativiserer alle påstandar om å inneha ei objektiv sanning på eitt eller anna område ("Å ja, men det seier du berre fordi du vil undertrykke meg" etc.)



Hallvards innlegg:
"til fordel for ein vag ide om at dersom alle vert likestilt, så vil det gode samfunnet framtre. Ikkje berre er denne ideologien i seg sjølv umogleg å grunngje ("Kvifor bør vi likestille alle?"), men i tillegg er det liten grunn til å tru at samfunnet vil bli særleg mykje betre ved å fylgje denne oppskrifta."


Katrines kommentar:
Hmm.. Men er ikke dette en misforståelse? "Likestille alle"? Hva legger du i det da? Hvem sier det skal være sånn? 

Så vidt meg bekjent, så går alle politiske fraksjoner inn for "individets frihet, likhet for loven og lik adgang til muligheter i samfunnet". Det er ikke ulikt den sosialistiske idéen om at alle skal ha like muligheter for å kunne styre sine egne liv.. 

Sosialister skiller seg ut fordi de ikke tror på liberalistenes "usynlige hånd". Tror ikke på den funker optimalt. Marx selv fryktet Monopolisering av markedet - altså at Smiths marked av små konkurransemindede bedrifter ville oppslukes i en skjevfordeling. (Om Marx dommedagsprofeti på andre fronter ikke var riktige, så er det interessant å se hvordan hans monopoltanker ikke er så langt fra virkeligheten .. Hvor mange bryggerier eier ikke Hansa eller Carlsberg? Hvor mange bilprodusenter er egentlig i konkurranse med hverandre? Bare Skoda, Seat og VW er deler av ett konsern.. osv).


Hallvards respons:
Ja, kven talar om "likhet for alle"? Eg vil påstå: Den politiske venstresida i Noreg. Dei arbeider jamt og trutt for å utlikne økonomiske forskjellar. Dei har arbeida for å avskaffe karakterar i den norske skulen, slik at forskjellar ikkje blir openberre. Dei har vore svært kritiske til å framheve kjønnsforskjellar - og (gjerne med makt) arbeidd for mest mogleg lik oppførsel av menn og kvinner i arbeidslivet. Dei har hatt lite syn for å seie at nokre kulturelle uttrykk er betre enn andre; lågkultur er like bra som høgkultur. Dei har systematisk arbeidd for å gjere Den norske kyrkja einskapleg og teologisk liberal. Og det siste prosjektet deira var å "likestille" homofile og heterofile med omsyn til ekteskap. 


Ja, det ligg i Aps og SVs slagord: "Alle skal med" og "Ulike mennesker - like muligheter". Dette betyr ikkje berre at dei ynskjer å setje opp eit sett med rettar, og så seie "No kan de gjere som de vil". Nei, politikken går aktivt inn for å utlikne ulike typar forskjellar, uansett om dette går på bekostning av natur, moral, filosofi etc. Dette er rett og slett nødvendig for å gje alle "like muligheter" i og med at vi menneske verkeleg er forskjellige. 


Når det gjeld dei store konserna og økonomisk politikk etc., så er det godt mogleg du har rett, der tør eg ikkje uttale meg. Dvs. eg vil ikkje meine det er nokon løysing å vende attende til Marx. Men ein viss statsstyring av marknaden er sikkert å foretrekke. 




Hallvards innlegg:
"Heller vil eg meine det er mange gode grunnar til å tru at ein får eit dårlegare samfunn."


Katrines kommentar:
Hvorfor får man et dårlgiere samfunn, der folk får like muligheter til å utfolde seg? Er det fordi noen folk er bedre enn andre? Det forstår ikke jeg.. 


Hallvards respons:
På fleire måtar - til dømes materielt sett, og velferdsmessig - kan ein seie at ein får eit betre samfunn. Det vil eg absolutt ikkje bestride. Når eg seier at vi likevel får eit dårlegare samfunn, er det basert på mange ting.  Her er berre nokre stikkord. Igjen kan eg anbefale Hitchens' "Abolition of Britain", eller evt. Scrutons "Modern culture", eller også Sigurd Skirbekks "Ideologi, myte og tro", eller evt. Theodore Dalrymples "Life at the bottom"/"Our culture..." Gjerne kommenter det eg her skriv, altså, Katrine. Berre ver konkret om kvar du er usamd :)


Kriminalitet har eksplodert i det norske samfunnet sidan 60-talet. Eg er overtydd om at mykje av årsaken til denne eksplosjonen har både med nedbygd rettsautoritet og med eit generelt moral-relativistisk klima. (Jfr. Ragnar Hauges "Kriminalitetens årsaker") Kvar blir det av "retten til å velje" for dei som veks opp i, og blir påverka av, slike kriminelle miljø?


50% av norske ekteskap går i oppløysing. Her er vi kanskje noko usamde, men eg vil definitivt meine at det er ein dårleg ting både for folk og for samfunnet. Foreldra får valfridom til å skilje seg, men kva med borna? Kvar blir det av valfridomen for dei? Og for dei ektefeller som blir forlatt?


10-15 000 abortar årleg. Det er eit stort samfunnsvonde, etter mi meining. Kvinna får valfridom til å ta abort. Men kvar blir det av valfridomen for dei menneska som aldri får vekse opp? Og kvar blir det av valfridomen for alle dei sårbare unge damer som blir gjort gravide, men som blir overlatt til seg sjølv av fedrane? 


Eit skulesystem som på mange måtar ligg i ruinar. Eit elendig nivå på universitetsutdanninga. Joda, dette har ført til at alle kan få høgare utdanning, men på bekostning av eit heilt skulesystems kvalitet. Dersom alle skal med, må nivået leggjast slik at "alle" kan gjennomføre. Kvar blir det så av valfridomen for dei som ynskjer å gå på ein kvalitetsskule der dei kan lære mykje og strekke seg langt? 


Systematisk politisk, teologisk liberaliserande innblanding i Den norske kyrkjas saker, med det siktemål å bruke kyrkja som ein reiskap for å byggje sosialdemokrati. Kvar blir det av valfridomen for dei som har Dnk som trussamfunn? Dei ynskjer å velje biskopar, men staten blandar seg inn og seier "nei, det er viktigare at kyrkja fungerer som eit samfunnslim enn at du får respektert trua di". 


Kvar blir det av valfridomen for dei som ynskjer å vere heimeverande mødre med sine småborn? Som kjent arbeider Ap og SV stadig mot kontantstønad, og for at alle skal vere i barnehage frå dei er ganske små, sjølv om det finst seriøs forsking som seier at dette ikkje er sunt. (Eg har ikkje lese denne forskinga, så her tør eg ikkje uttale meg om sanningsverdien).


Kulturell og livssynsmessig likesæle, grunnleggjande forvirring om kva som er godt og vondt, kva som er stygt og vakkert. Berre samanlikn nettutgåva til Dagbladet med ei utgåve av Dagbladet for 60 år sidan, så vil du få eit inntrykk av forskjellen. Men her er det i det minste kulturell valfridom på ein måte, sjølv om "samfunnssmaken" har blitt sterkt ideologisert i retning av relativistisk vurdering av kultur ("Eg likar Saw og du likar Shakespeare - men kom ikkje her og sei at din smak er betre enn min...")


Kamp mot naturgjevne kjønnsroller. Den seriøse kjønnsforskinga kan fortelje oss mykje om kva som sannsynlegvis er naturmessige forskjellar mellom mann og kvinne. Venstresidas kjønnskamp går ut på å ikkje rekne med at slike naturgjevne forskjellar eksisterer, og så rekne med at politiske vedtak kan utlikne forskjellane mellom kjønna (for desse forskjellane er basert på århundre med undertrykking og kjønnsundertrykking, må vite). Det går sjølvsagt ikkje, og ofte blir det kvinnene sjølv som er taparane fordi feminisme ofte har blitt gjennomført på menns premiss, med nedvurdering av meir kvinnelege menneskesider. Dvs: Ein har tenkt at kjønnsroller er såpass elastiske at kvinner kan ta til seg "mannsprivilegiene" berre dei får moglegheita.  


Sjølv om eg her peikar på kritiske sider ved samfunnsutviklinga, så er det verd å tenke over at det er urealistisk å tenke seg at vi på ein enkel måte kan reversere utviklinga. Den politiske viljen til det er der ikkje, og dei moralske/filosofiske/religiøse føresetnadene er der ikkje lenger. Så det er vanskeleg å sjå kvar vegen går vidare, ikkje minst no når KrF ser ut til å vere forvirra. 


----

Mon tro om denne kommentaren er for lang?  (Hallvards respons: Neida! :-) )

Til Martin, om Gehenna/helvete

Martin, du lurte på kva Wright meiner om Gehenna/helvete. Eg tenker det rett og slett er best å la han kome til orde sjølv. Så her er fyrst ein film, og så har eg omsett eit lite utdrag frå eit intervju med han, til norsk. Så kjem nokre kommentarar frå mi eiga hand.



Trevin Wax:
På hvilken måte passer helvete inn i din forståelse av at Gud har en plan om å fornye hele skaperverket? Tror du at helvete er en evig erfaring av Guds vrede? Hva innebærer egentlig Bibelens tale om helvete?

N. T. Wright:
Jeg har prøvd å ta alvorlig det bibelske språket om at Gud fornyer alle ting (Ef 1 - Guds plan er å sammenfatte alle ting i Kristus, det som er i himmelen og det som er på jorden). Det er sannheten om "himmelen plus jorda" som virkelig betyr noe. Du finner ikke i Bibelen det bildet av himmel og helvete som dominerer i vestlig kultur, som om jorden forgår og det vi står igjen med er en himmel med fullt av folk og et helvete med enda flere.

Så jeg har strevet med å ta alvorlig hele dette temaet med at "himmelen kommer til jorda" som den store og vidunderlige fornyelsen. Men på samme tid har jeg kjempet for å ta alvorlig det Bibelen har å si om muligheten for - og virkeligheten av - endelig tap for de som er utholdende i opprør mot evangeliet. Romerbrevet 2 sier alt sammen. "For de som søker sitt eget og ikke adlyder sannheten, med adlyder urettferdigheten, vil det bli vrede og angst, trengsel, nød..." Paulus snakker om dem som er utholdende i å si "nei" til Gud, på hvilket plan det enn måtte være (og det er forskjellige måter å si nei til Gud på).

Det slo meg flere år siden at når noen sier "nei" til Gud og nekter å tilbe den Gud i hvis bilde de er skapt, og sier "Nei, jeg vil ikke tilbe den Guden", da skjer det at deres menneskelighet sakte, men sikkert slutter å bære gudsbildet. Du forandres til det du tilber. Du reflekterer det du tilber. Det er en av de store sannheter i spiritualiteten.

Så min måte å beskrive dette på er at når dette livet er over, vil de menneskene som har bestemt seg for å ikke tilbe Gud, slutte å bære Guds bilde. Tanken på et eks-menneske er noe som folk synes er sjokkerende og skremmende. På en måte er det også sjokkerende og skremmende. Tenk på de vi kjenner! Jeg er sikker på at de fleste folk, dersom vi da ikke lever i svært avstengte verdener, må kjenne noen folk (dersom vi virkelig holder fast på en teologi om helvete) som er på vei dit! Det bør få oss til å stoppe opp og tenke. Det bør få oss til å be for dem og gråte over dem. Så jeg sier ikke dette med noen form for trøst.

Min beskrivelse er verken utslettelse eller en evigvarende, bevisst pine, for jeg mener at det å opphøre med å være gudsbilde-bærende faktisk er å redusere skalaen for hva som skjer. Dette er en skapning som vil være et minne, et trist minne, en varende eks-menneskelighet. Det kan være noe av det det bibelske språket om helvete peker mot. Men jeg vil ikke være dogmatisk her. Dette er bare en vei å gå for å fastholde de to ting som Bibelen sier: 1. at noen vil gå fortapt og 2. Guds absolutte seier over hele skaperverket.

Det du ikke har lyst til å ende opp med, er bildet som noen teologier har, av et vidunderlig, herlig naturlandskap med en konsentrasjonsleir midt inni der folk blir torturert. Jeg tror at det 19. århundre rettelig reagerte på et slikt bilde, og jeg tror ikke det er noen vei tilbake til det uten kanskje ved å lukke våre hjerter for den medfølelse og kjærlighet som vi blir fortalt at er i Guds eget hjerte."




Hallvard:
Så dette er altså Wrights skildring av helvete. Wright har markert mindre vekt på helvete enn vi er van med frå bedehustradisjonens forkynning. Årsaka er for ein stor del at han tolkar evangelia på ein ganske annan måte enn vi er van med - dei er i langt større grad knytta til samtida. Dvs. at Jesu forkynning primært er retta mot problemstillingar i hans tid og i hans område. Eg seier primært, for naturlegvis er evangelia også sentrale for oss, men berre i sekundær forstand. Mellom anna blir likningane tolka ganske annleis av Wright enn vi er van med. Kort sagt: Dei dreier seg ikkje om tidlause religiøse sanningar om korleis vi skal bli frelst, men heller om det som er i ferd med å skje "her og nå" når Jesus openberrar Guds rike. Mellom anna er eit viktig tema i likningane at ein må fylgje etter Jesus for å unngå å bli knust av romarane (og dette er då Guds dom over det Israel som står Gud imot).

Domstekstane i Paulus vert også forstått annleis av Wright enn vi er van med, og her er eg langt meir på linje med han. Dvs. når det gjeld evangelia er eg berre usikker, eg er ikkje usamd med han. Men altså. Rom 1-2 er  uhyre viktige kapittel for Wright, og med rette. (Kap 2 i Romarbrevet er nesten totalt neglisjert i norsk kristenliv, men det er verkeleg eit veldig viktig kapittel for å forstå Paulus' syn på Guds folk, på domen, på forholdet mellom tru og gjerningar etc.) Uansett. Poenget i Rom 1 er nettopp at det å ikkje ville tilbe Gud startar i tanken, og så manifesterer det seg i gjerningar som er "unaturlege". Poenget er då nettopp at det å leve som ein kristen inneber å leve i tråd med skaparverkets intensjon, det dreier seg om å gjenopprette det i seg sjølv som er falt, og i løpet av ein prosess stadig likne meir og meir på JEsus, han som er Guds sanne bilete. Og eg trur Wright har ganske rett i at den motsette prosessen dreier seg om å øydeleggje sitt gudsbilete meir og meir. Det viktige poenget blir at fortapinga allereie har byrja. Guds vreide openberrar seg her og no, seier Paulus. Men ein gong vil domen bli fullenda, liksom også Gudsriket vil bli fullenda.


Skal eg skrive meir, Ragnar? :) Eg såg kommentaren din etter at eg hadde gjort innlegget ferdig her.

Kvifor oppstod moderne vitskap i Vest-Europa?

Fyrst nokre kommentarar. Dette kan du som lesar eventuelt hoppe over, og gå rett til hovudinnhaldet i denne posten.


Fyrst til Katrine: Du har rett i at det ikkje berre er Marx eg har problem med, men venstresidas oppgjer med rasjonalitet, moral, kultur, danning etc. til fordel for ein vag ide om at dersom alle vert likestilt, så vil det gode samfunnet framtre. Ikkje berre er denne ideologien i seg sjølv umogleg å grunngje ("Kvifor bør vi likestille alle?"), men i tillegg er det liten grunn til å tru at samfunnet vil bli særleg mykje betre ved å fylgje denne oppskrifta. Heller vil eg meine det er mange gode grunnar til å tru at ein får eit dårlegare samfunn.


Til Martin: Eg veit sanneleg ikkje om eg bør skrive noko om Gehenna/helvete. Eg kunne naturlegvis skrive noko om det, men...det er eit område der eg ikkje har heilt klare standpunkt førebels. Det dreier seg særleg om korleis ein bør forstå Jesu domsord, samt i kva grad domen er varande eller ikkje, men også om nøyaktig kva domen inneber. Eg har sjølvsagt ein ide om dette, men om eg skulle skrive noko om det, ville eg ikkje på det noverande tidspunkt gje heilt klare og "ferdigtygde" svar. Så om du framleis vil eg at skal kome med nokre refleksjonar, så gjer eg gjerne det, men då må det vere med desse forbeholda.

Til Kjetil: Du spurte mellom anna om dette: ""Kvifor ser du ein så sterk samanheng mellom kristendommen som verdigrunnlag og synet om at skulen bør undervise i allmenn, solid og truverdig kunnskap?" Det er eit veldig godt - men også komplisert (fann eg ut) - spørsmål. Eg leita litt i bøker i går, og eg tenker å skrive nokre ord om det. Men fyrst no vil eg sitere eit utdrag frå ei bok som drøftar framveksten av moderne vitskap i dens kulturelle og religiøse kontekst.


Mytar og sanning om moderne vitskaps framvekst
Det dreier seg altså om moderne vitskap. Det er ein myte at framveksten av denne skal tilskrivast ei sekulær "opplysningstid" på 1700-talet. Her i Noreg har til dømes Oskar Skarsaune skrive godt om dette i boka "Skaperkoden", dvs. denne, like eins Bjørn-Are Davidsen i "Da jorden ble flat", her. Eller les om det i Harts meisterlege "Atheist delusions", som eg tidlegare har anbefalt (Kostar berre 150 kr på bokkilden! Det er ho verkeleg verd - den boka endra mitt syn på mange ting). Ei av dei mest inngåande drøftingane av bakgrunnen for framveksten av vitskapen er vel likevel Edward Grants "The foundations of modern science in the Middle ages", her.

Poenget er i alle fall at den moderne vitskapen vaks fram i det kristne Europa. Dermed er det ikkje sagt at kristendomen skal ha alt ansvar for framveksten - men kor stor del av ansvaret? Spørsmålet er djupt relevant for den breiare kultur- og vitskapsforståinga. Som vi skal sjå, sprang vitskapsidealet i middelalderen ut av eit meir eller mindre einskapleg syn på Gud, livet og røyndomen, der kunnskap om naturen - og evnen til å vinne denne kunnskapen - fann sin naturlege plass. Det er legitimt å spørje om det syn på livet og røyndomen som dominerer i dagens norske kultur ville fungert på same stimulerande måte. Eg er overtydd om at svaret på dette er nei. Så er det ikkje dermed sagt at det å vinne kunnskap er prinsipielt umogleg i dagens kultur. Her fylgjer uansett eit utdrag frå "For the glory of God" (her), skrive av sosiologen namn Rodney Stark.


Vitenskapen vokste frem i Vest-Europa, men hvorfor?
"Som vi allerede har nevnt, består vitenskap av en organisert (dvs. en styrket og systematisk) og empirisk orientert anstrengelse for å forklare naturlige fenomen - en kumulativ prosess av teori-konstruksjon og teori-testing. Dette vitenskapsarbeidet oppstod bare en gang. Som historikeren Edward Grant forklarte, "det er uomtvistelig at moderne vitenskap oppstode i det 17. århundre i Vest-Europa, og ingen andre steder."Andre ledende hsitorikere og vitenskapssosiologer daterer muligens vitenskapens fødsel noe tidligere, men alle er enige om at det var en utvikling som på en særegen måte var knyttet til Europa. Det avgjørende spørsmålet blir: Hvorfor?

Den kristne forskjellen
Mitt svar på dette spørsmålet er så kort som det er uoriginalt: Kristendom framstilte Gud som et rasjonelt, responsivs, tillitsverdig og allmektig vesen og universet som hans personlige skaperverket - som således hadde en rasjonell, lovmessig og stabil struktur som lå og ventet på å bli forstått av mennesker.

Som Nicole Oresme sa, Guds skaperverk "er mye å ligne med en mann som lager en klokke og lar den gå og fortsette sin egen bevegelse av seg selv". Eller, med ord fra salme 119,89-90: "For alltid, o Herre, står ditt ord fast i himlene. Din troskap er mot alle slekter; du har grunnlagt jorden, og den forblir". Blant de skriftpassasjene som oftest ble sitert av middelalder-vitenskapsfolk finner vi linjen fra Salomos visdom: "Du har ordnet alle ting i mål og nummer og vekt". (11,20)

I kontrast med de dominerende religiøse og filosofiske læresetninger i den ikke-kristne verden, utviklet kristne vitenskap fordi de trodde det kunne gjøres, og burde gjøres. Som Alfred North Whitehead (1861-1947) sa det under en av sine Lowell-forelesninger på Harvard i 1925: Vitenskap oppstod i Europa på grunn av den utbredte "troen på vitenskapens mulighet...en mulighet som var utledet av middelalderens teologi". Whiteheads uttalelse sjokkerte ikke bare hans fremstående publikum, men også vestlige intellektuelle generelt, med en gang hans forelesninger ble publisert. Hvordan kunne denne store filosof og matematiker, medforfatter av landemerket Principia Mathematica sammen med Bertrand Russell, komme med en så merkelig påstand? Visste han ikke at religion er vitenskapens dødelige fiende?

Whitehead visste bedre. Han hadde grepet at kristen teologi var essensiell for vitenskapens fødsel i Vesten, på samme måte som ikke-kristne teologier hadde hindret det vitenskapelige prosjekt alle andre steder. Han forklarte:

"Jeg tror likevel ikke at jeg ennå har bragt fram det største innspillet middelalderen gav til framveksten av den vitenskapelige bevegelsen. Jeg sikter til den uoverkommelige troen på at detaljerte hendelser kan korreleres med dens forutgående faktorer på en fullstendig dekkende måte, som uttrykker generelle prinsipper.

Uten denne tilliten ville de utrolige arbeidsmengder utført av vitenskapsfolk være uten håp. Det er denne instinktive overbevisningen, levende framstilt i ens indre, som er den motiverende kraft i forskningen: - at det finnes en hemmelighet, en hemmelighet som kan avdekkes. Hvordan ble denne overbevisningen så levende plantet i det europeiske sinn?

Når vi sammenligner denne tenkemåten i Europa med holdningene i andre sivilisasjoner som har levd for seg selv, så ser det ut til å bare finnes en kilde for dens oppkomst. Den må komme fra den middelalderlige insistering på Guds rasjonalitet, forstått som den personlige energien i Jehova og med den greske filosofiens rasjonalitet. Hver detalj ble overvåket og ordnet; søket i naturen kunne bare resultere i seier for troen på rasjonaliteten. Husk nå på at jeg ikke her snakker om den særskilte troen hos noen få mennesker. Det jeg mener er det inntrykk på det europeiske sinn som har oppstått fra en udiskutabel tru i flere hundreår. Med dette mener jeg en instinktiv tenkemåte og ikke bare en ytre bekjennelse av ord."

Whitehead avsluttet med å poengtere at de gudsbilder som ble funnet i andre religioner, spesielt i Asia, er for upersonlige og for irrasjonelle til å kunne underbygge vitenskap. En særskilt hendelse "kunne være et plutselig resultat av en irrasjonell herskesyk" gud, eller kunne vært produsert av "en upersonlig, uutgrunnelig tingenes orden. Man finner ikke den samme tillit som til en forståelig rasjonalitet hos et personlig vesen."

Ja, de fleste ikke-kristne religioner setter ikke fram troen på en skapelse i det hele tatt: Universet er evig og - selv om det kan gå i en syklisk form - er uten begynnelse og formål, og - viktigst av alt - siden det ikke har blitt skapt, har det heller ikke en skaper. I tråd med dette framstår universet som det største mysterium, inkonsistent, uforutsigbart og vilkårlig. For de som innehar disse religiøse premissene er veien til visdom meditasjon og mystisk innsikt, og der finnes ingen årsak til å feire fornuften.

Stor tillit til den gudgitte fornuften i den tidlige kirken
I motsetning til dette var mange sentrale aspekter ved kristen teologi et produkt av fornuften. Således lærte Tertullian (ca 160-225), en av de tidligste teologene, at "fornuften er en ting gitt av Gud, så langt som det ikke fins noe som Gud Skaperen ikke har gitt, bestemt og ordnet ved fornuften - ingenting som han ikke har villet som skulle bli behandlet og bestemt av fornuft." Flere hundreår senere mente sankt Augustin (354-430) at fornuften var nødvendig for troen. "Måtte himmelen forby at Gud skulle hate det som han har skapt i oss som gjør at vi står over dyrene! Måtte himmelen forby at vi skulle tro på en slik at vi ikke aksepterer grunner eller søker grunner, for vi kunne ikke en gang tro dersom vi ikke eide rasjonelle sjeler." Så klart mente kristne teologer at Guds ord måtte bli trodd selv om ikke grunnene alltid var åpenbare. Augustin: "Visse saker som har med frelseslæren å gjøre kan ennå ikke gripes av fornuften - men en dag skal vi kunne gjøre det. I disse sakene må troen gå forut for fornuften og rense hjertet og gjøre det passende til å ta imot og tåle det store fornuftslyset. Så la han til at selv om det er nødvendig "for troen å gå forut for fornuften i visse viktige saker som ennå ikke kan forstås, så må likevel helt sikkert den veldig lille delen av fornuften som overbeviser oss om nettopp dette, gå forut for troen."


Den kanskje mest oppsiktsvekkende siden ved disse passasjene hos Augustin er den optimistiske troen på at fornuften en dag vil seire. I tillegg til å se det som teologers plikt å søke å forstå Guds vilje, var hovedvekten i den tidlige og middelalderske kirken at det også var en plikt å forstå - for bedre å kunne beundre - Guds håndverk. Som sankt Bonaventura (1221-1274) forklarte: Det er vitenskapens formål at "Gud kan bli æret".

Sankt Thomas Aquinas (ca. 1225-1274) forsøkte å oppfylle Augustins optimisme om at "noen av disse viktige sakene" kunne bli grepet av fornuften, i sin monumentale "Summa Theologiae", som forblir den definitive forklaring  av mange punkt i katolsk lære. Aquinas argumenterte ved å si at siden mennesker mangler det tilstrekkelige intellektet til å se direkte inn i tingenes essens, så er det nødvendig for dem å argumentere seg en vei til kunnskap, steg for steg. Selv om Aquinas således anså teologi som den høyeste av vitenskapene siden den direkte dreier seg om guddomelige åpenbaringer, så gjorde han seg også til talsmann for å bruke filosofiens verktøy, spesielt de logiske prinsipper, i arbeidet med å konstruere teologi.

Konklusjon: Det vitenskapelige prosjekt springer ut av kristen virkelighetsforståelse
Det avgjørende punkt i alt dette ligger på det metodologiske planet. Hundreår med meditasjon vil ikke produsere noe empirisk kunnskap, heller ikke vitenskap. Men i den grad religion inspirer til innsats for å forstå Guds håndverk, så vil kunnskap samles, og vitenskap oppstår som teologiens "tjenestepike". Og det var nøyaktig slik ikke bare de skolastiske vitenskapsfolk, men også de som tok del i de store framskrittene i det 16. og 17. århundre, så seg selv. De etterjagde Skapelsens hemmeligheter. Charles Webster har oppsummert konsensusen blant senere historikere:

"Enhver virkelig historisk framstilling må legge tilstrekkelig merke til den dype og gjensidige gjennomtrengningen av religiøse og vitenskapelige ideer. Det framstår som perverst å ville avvise den religiøse motivasjonen i de mange tilfeller der denne motivasjonen ble gjort uttalt av vitenskapsfolkene selv, ofte med ettertrykkelig vekt. Ingen handlingsrettet energi til vitenskapen ble gjennomført uten forsikringen om en kristen samvittighet."

Kva er gale med Storsalens syndsvedkjenning?

Innleiing
Som eg tidlegare har nemnt, er eg veldig kritisk til Storsalens syndsvedkjenning på G19-møtene. (Men det er mykje anna flott der, så gå gjerne i Storsalen!) I denne vesle posten vil eg gjerne forklare kvifor eg er kritisk til han, samt kvifor eg mistenker at denne liturgien er eit symptom på eit større problem i den teologiske grunnforståinga. Liturgien går som fylgjer:

Storsalens syndsvedkjenning (som også er i bruk blant i metodistane og nokre stader i Dnk)
L: Gud, vi hørte at du var sulten og vi delte maten vår med deg.
A: Tilgi oss, Gud.
L: Vi hørte at du var tørst, og vi beholdt det vi hadde å drikke for oss selv.
A: Tilgi oss, Gud.
L: Vi så deg som en fremmed, og vi lukket våre dører og våre hjerter.
A: Tilgi oss, Gud.
L: Vi så deg uten klær, og vi var opptatt med våre egne klesvalg.
A: Tilgi oss, Gud.
L: Vi visste at du var syk, og unngikk all kontakt med deg.
A: Tilgi oss, Gud.
L: Vi hørte at du satt i fengsel, og vi lot som om vi ikke kjente deg.
A: Tilgi oss, Gud.
L: Du kom til oss igjen og igjen, men vi var bare opptatt med oss selv.
A: Tilgi oss, Gud. (etter Matt 25:35ff)


Bakgrunnen for vedkjenninga er domsteksten i Matt 25
Som parentesen tydar på, byggjer syndsvedkjenninga på den store domsteksten i Matteus 25, når menneskesonen sit på tronen og dømer folkeslaga. Så vidt eg ser, siktar dette til den siste dom, men det er ikkje så viktig i denne samanhengen. Poenget er at det er ein domstekst, der Jesus dømer nokre til "evig dom" og andre til "evig glede". Og som i resten av NT skjer domen på grunnlag av gjerningar. Til dei dømte seier då Jesus:



"Så skal han seia til dei på venstre sida: 'Gå bort frå meg, de som er forbanna, til den evige elden som er gjord i stand for djevelen og englane hans.

42 For eg var svolten, men de gav meg ikkje mat; eg var tørst, men de gav meg ikkje drikke;

43 eg var framand, men de tok ikkje imot meg; eg var naken, men de kledde meg ikkje; eg var sjuk og i fengsel, men de såg ikkje til meg.'

44 Då skal dei svara: 'Herre, når såg vi deg svolten eller tørst eller framand eller naken eller sjuk eller i fengsel utan å hjelpa deg?'

45 Men han skal svara dei: 'Sanneleg, eg seier dykk: Alt de ikkje gjorde mot ein av desse minste, det har de heller ikkje gjort mot meg.'"


Ok. Det er mykje vi kunne sagt om denne teksten. Men her vil eg berre peike på dette: I denne teksten seier Jesus at hans læresveinar gjer miskunnsame gjerningar mot sine sysken, det vil seie Jesu "minste". Det er ganske sannsynleg ikkje ein tekst som formanar til å gjere praktiske gode gjerningar mot alle, men derimot spesifikt mot dei som er ein del av Guds folk. Eitt av dei sterkaste argumenta for denne lesinga finn vi i kapittel 10, der Jesus talar om at dei som gjev "om berre eit glas vatn til ein av desse mine minste skal sanneleg ikkje miste si løn".

Matt 25 i ljos av heile Matteusevangeliet
Så poenget er: Dei som fylgjer Jesus, er hans læresveinar. Dei er dermed ein del av det fornya gudsfolket, det folket som Jesus samlar rundt seg i og ved paktsfornyinga. Poenget er at når Guds rike openberrast, så openberrast samstundes den Heilage Andes (eskjatologiske) kraft, som gjev læresveinane krafta til å gjere Guds vilje fordi hjarta deira blir omskore. Dette går som ein raud tråd gjennom Det nye testamente.

Nettopp difor seier Jesus mot slutten av bergpreika at den som høyrer ordet og gjer etter det, han byggjer huset sitt på fjell. Seinare seier han at "den som gjer Guds vilje", er hans familie. Og læresveinane er som gode tre som ber god frukt. I bergpreika er det vidare eit viktig tema at Jesu læresveinar med sine gjerningar viser kven som er deira Far, nemleg Israels Gud. Jesus meiner det han seier her. Jesus krev lydnad, og han føreset at læresveinane hans er lydige, sidan dei har del i gudsrikets kraft. Og dette er ein føresetnad for å bli ståande i domen ("stormen" som ikkje kan rokke huset på fjell siktar til Guds dom).

Naturlegvis betyr ikkje dette at Jesu læresveinar er perfekte. Tvert om feilar dei ofte utover i evangelia; dei kranglar om kven som er størst og vil hindre Jesus i hans messianske gjerning. Dei vert formana til dagleg å be "Forlat oss vår skuld". Dette med lydnad og stadig tilgjeving representerer dermed ei spenning i evangelia som vi ikkje må utlikne. Problemet er altså ikkje å ha ei syndsvedkjenning i seg sjølv. Problemet er den teksten som syndsvedkjenninga byggjer på.

For i Matt 25 meiner Jesus det han seier. Det vil seie: Dei som er Jesu læresveinar, dei vil gjere gode gjerningar mot sine sysken. Dei som ikkje er Jesu læresveinar, vil ikkje gjere det. That's it. Korleis framstår det så når ei samla forsamling - med åpenbar inspirasjon frå Matt 25 - vedkjenner: "Vi har ikkje gjeve deg klede. Vi har ikkje teke oss av deg. Vi har ikkje gjeve deg mat etc." Eg veit ikkje korleis eg kan seie det annleis: I Storsalens syndsvedkjenning vedkjenner ein at ein tilhøyrer den gruppa som Jesus fordømer. Personleg er eg aldri med på å seie fram denne vedkjenninga når eg er i Storsalen.

Litt refleksjonar om korleis ei slik vedkjenning kan oppstå
Det er litt å tenke på: Korleis kan ei slik syndsvedkjenning bli utforma? Personleg trur eg dette bør bli sett i samanheng med den meir grunnleggjande kristendomsforståinga. Ein trivialiserer og "tek brodden av" dei tekstane som talar om lydnad og gode gjerningar, kanskje fordi ein les dei inn i eit litt vulgært lov/evangelium-skjema a la "Desse tekstane meiner ikkje Jesus bokstaveleg, han vil berre peike på syndene våre". Eg seier ikkje med dette at eg tek eit oppgjer med ei genuin luthersk skjelning mellom lov og evangelium.

Men i tråd med denne feil-lesinga av "gjernings-tekstane" i evangelia går ofte ein antropologi som ikkje reknar med at vi faktisk kan gjere Guds vilje, at vi faktisk kan gjere gjerningar som er til hugnad for Gud, gjerningar som Gud kjem til å løne. Alt dette vert nemleg føresett i NT, sjølv om slike tekstar har hatt ein lei tendens til å bli neglisjert der dogmatikk og tradisjon har byrja å leve sitt eige liv uavhengig av tekstane.