Møte + div.

La oss ta div. fyrst.

I dag skulle eg på møte. Eg tenkte å rekke bønemøtet, for medan eg låg i senga, tenkte eg på kva det står i Hebrearbrevet - Gud løner den som søkjer han. Så ok. Det var ein svært rask vask, frokost på fem minutt, og så var eg nede ved Misjonssalen. Der merka eg at døra var låst. Merkeleg, klokka er jo 1030. Men uansett, eg låste meg inn, og der stod forsangarane og bandet og øvde. Jaja, tenkte eg, før eg gjekk til salen der det vanlegvis er bønemøte. Men no var det mørkt, og låst. Så merkeleg, tenkte eg. Eg sette meg til å øve på piano, og då klokka nærma seg fem på elleve, gjekk eg ned til hovudsalen att. Men der var det framleis heilt tomt, unnateke bandet. Då forstod eg ingenting. Inntil naturlegvis ei kom bort og sa til meg (og ei gamal dame som også var litt forvirra) at vi hadde gløymt å stille klokka. Vel, opp att bar det for å øve litt meir på piano, og så var det bønemøte.

Etter møtet var det kake og god stemning, og så sykla Roger og eg til Sognsvann der vi skulle treffe nokre Misjonssalen-folk som også var på tur. Diverre rota vi oss fælt bort i skogen. Då vi var attende ved Sognsvann att, måtte eg reise. Eg skulle treffe Maria og ete middag med henne. Vi bestemte oss for å gå på Rust. Der hadde vi vore før og ete god mat. Vi kom dit, fekk oss eit bord, og bestemte oss for å prøve "Oksecarpaccio". Det høyrdest jo spennande ut. Må vel vere godt? Vi venta på maten. Og venta. Og venta. Maten kom etter nærare 50 minutt(!) Og kva fekk vi? Jo, oksecarpaccio. Som er tyntskore, rått kjøt med litt salat på. Uh. Det var ikkje særleg godt, nei. Men eg fekk i alle fall prøvd noko nytt.



På veg attende gjekk vi forbi ei mormonarkyrkje. Eg ringa like godt på, for eg skal jo undervise om mormonarane. Vi vart kjent med eit ektepar frå Utah som skulle vere i Noreg i to år for å evangelisere. Mannen hadde vore i Noreg for 40 år sidan, og no var han altså attende. Vi fekk ein bønsj med evangeliseringsgreier, og det var i og for seg hyggeleg. Men ja. Det er jo ganske trist med mormonarar.


Ja, så var det møtet.

Hm. Eg var på møte i dag, ein stad. Med ein talar som eg verkeleg har stor respekt for, ein god ven og ein lærd mann. Men denne gongen var eg ganske usamd i talen han heldt. Preiketeksten var frå Luk 13, sidan det er bots- og bededag. Her er teksten:

23 Då var det ein som spurde: «Herre, er det få som blir frelste?» Han sa til dei: 24 «Kjemp for å koma inn gjennom den tronge døra! Mange, seier eg dykk, skal freista å koma inn, men ikkje greia det. 25 Når herren i huset først har reist seg og stengt døra, og de står utanfor og bankar på og seier: 'Herre, lat opp for oss!' – då skal han svara: 'Eg veit ikkje kvar de er ifrå.' 26 Då kjem de til å seia: 'Vi har ete og drukke i lag med deg, og du underviste på gatene våre.' 27 Men han skal svara: 'Eg veit ikkje kvar de er ifrå. Gå bort frå meg, alle de som gjer urett!' 28 Og de skal gråta og skjera tenner når de får sjå Abraham og Isak og Jakob og alle profetane i Guds rike, medan de sjølve er kasta utanfor. 29 Frå aust og vest og frå nord og sør skal menneske koma og sitja til bords i Guds rike. 30 Då skal nokre som er dei siste, bli dei første, og nokre som er dei første, bli dei siste.»

Ut frå dette sa talaren, sånn svært kort oppsummert: Det er få som blir frelst. Dette er veldig alvorleg, for denne teksten dreier seg om æva, og om at det ein dag vil bli for seint. Vi blir frelst av nåde, ved tru (Ef 2), men vi blir stadig freista til å stole på oss sjølve. Men frelse dreier seg ikkje om noko vi gjer. Likevel skal heile livet vårt vere ei omvending, slik Luther sa. Det betyr at vi skal leve eit liv som er evangeliet verdig. Charles Spurgeon hadde ein gong ein tale til predikantar, og han sa: "Få av dykk vil bli frelst". Vi blir utfordra til å prøve oss sjølve, som i 2 Kor og i Sal 139.

Ok. Kva problem har eg med denne måten å tale over denne teksten på? Vel, kort sagt: måten teksten vart utlagt på, var etter mi meining ganske misvisande. Predikanten sa at få blir frelst, og han retta desse orda direkte til kyrkjelyden, ja, han sa til og med at orda var "tala til oss i kyrkjelyden". Med utgangspunkt i det han sa om predikantar, kunne ein kanskje tolke det slik at berre eit mindretal av kyrkjelyden vil bli frelst. I alle fall tok han ordet om at "få blir frelst" til å vere retta direkte til oss i kyrkjelyden anno 2010.

Her kjem ei lita nøtt for den som tenker slik om denne teksten. To små tekstar av Paulus, fleire kunne vore nemnt. I 1 Kor 6 talar Paulus om at "den som gjer urett" og let seg dominere av kjøtet, ikkje vil "arve Guds rike". Dette er ein såkalla lastekatalog, og poenget hjå Paulus er at dei som høyrer heime i Guds rike vil vise dette i sin eigen kropp, i sitt eige liv ved å leve rett og godt. Men korleis held Paulus fram? Jo, han seier: "Slike har somme av dykk vore. Men no er de vaska reine, de har vorte helga, de er gjorde rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi namn og i vår Guds Ande."

Ja - det seier han til korintarane, som sleit mykje med synder og elende. Og jada, Paulus er krass mot dei som vil godta hor++ i kyrkjelyden. I kap 10 ramsar han opp ei rekke med synder som korintarane må passe seg for. Men grunnleggjande sett reknar han med at det står rett til med dei. Dei er frelst, og dei vil bli frelst. Ein tekst til frå Paulus. I 1 Tess talar Paulus om kva som vil skje når Jesus kjem att i herlegdom. Det vil - som ved Jesu fyrste kome - bli ein dag for dom og ein dag for frelse. Dagen vil kome som ei overrasking for dei som er "i mørket", dei som ikkje har fått del i tilgjevinga og den livgjevande frelsa ved trua på Jesus. Men korleis står det til med kyrkjelyden som Paulus skriv til? Jo, han seier: "Men de, sysken, er ikkje i mørkret, så dagen skulle koma uventa på dykk som ein tjuv. For de er alle born av lyset og born av dagen; vi høyrer ikkje natta eller mørkret til."

Hm. Er det ikkje rart? Paulus føreset grunnleggjande sett at dei som er kristne, dei som vedkjenner Jesus som Herre og lever i Anden, dei vil nå Guds rike. Så åtvarer han sjølvsagt stadig om at domedag vil kome, om at ein må halde fram i det same sporet og stå fast i trua utan å la seg rikke. Og nokre av dei truande er ute og køyre. Det er sant. Men dette endrar ikkje det grunnleggjande biletet av kyrkjelyden som dei som vil bli frelst. Dermed må ein jo spørje seg: Korleis stemmer dette biletet overeins med teksten om at "få blir frelst"? Hm. Ok. Ein dublett av teksten finst i bergpreika, som er tala til læresveinane. Der står det ikkje at "få blir frelst" (kanskje significant?), men at læresveinane må stride for å kome inn gjennom den tronge porten. Så det er ei slags formaning til Jesu læresveinar - det kjem vi ikkje unna. Men uansett, til saka.

Eg skal prøve å seie kort kva eg meiner om preiketeksten, og så underbyggje det litt med argument etterpå. Kort sagt: Eg meiner det er godt grunnlag for å tru at når Jesus seier at "få blir frelst", så talar han om kva som vil skje med Israelsfolket i det han står fram og forkynner Guds rike. Kort sagt: Brorparten av Israel nektar å erkjenne at Jesus er deira rettmessige konge. Dei vil i staden halde fram på sin veg, som er opprørets og maktas veg. Dei som gjer dette, vil bli knust av romarane. Dei vil bli leidd vilt av falske messiasar (t. d. Bar Kokhba) og vil bli knust av romarane. Dette er Guds dom over dei i Israel som nektar å erkjenne Jesus som Messias. (I dette perspektivet er det jo interessant å spørje: Er referansen til huset som fell og blir knust i Matt 7 eigentleg ein referanse til tempelets fall? Kanskje litt søkt, men det er verd ein tanke.) Eg er høgst usikker på om referansane til det å bli "kasta utanfor" er uttømt med denne hendinga. Men at denne "romardomen" spelar ei stor rolle i det Jesus snakkar om, er eg overtydd om.

Men ei lita gruppe - ein rest, eit "fåtal" - vil bli frelst. Kven er det? Jo, det er Jesu flokk, det sanne og truande Israel. Det er eit folk som er bygd opp av fattige, svake, vanføre, og ikkje minst heidningar. Og NB! det er eg og du! Vi som er "poda inn på Israelstreet", vi som har sett vår lit til at Jesus er Israels Messias, i motsetning til farisearane og dei skriftlærde og dei andre som ikkje gadd å bry seg med Jesus. Det er dei kyrkjelydane Paulus skreiv sine brev til. Eg trur altså ikkje at preiketeksten er ein "tidlaus" bodskap til oss om kor mange som blir frelst av oss som samlast i Misjonssalen i år 2010. Men det er ein høgst historisk bestemt bodskap som er retta til dei som høyrde Jesus den gongen i år 33.

Ein kan gje ganske mange gode argument for denne forståinga av teksten, og det vil føre for langt å gå inn i det. (George B. Cairds Lukaskommentar er staden å starte, eller Wrights Jesus and the victory of god). Men kort, då. Teksten talar om "Abraham, Isak og Jakob i Guds rike". Poenget er dette: Jesus seier dette med brodd nettopp til dei jødane som meinte seg å vere trygge. Dei er avstamma frå Abraham etc., men likevel blir dei kasta ut av Israels Guds rike! Kvifor? Fordi dei nektar å fylgje Jesus som Israels konge. Dette er sannsynlegvis også ideen med at "dei fyrste blir dei siste". Dei fyrste - d. e. det historiske Israel - blir kasta utanfor. Men dei siste - d. e. heidningane - kjem fyrst. Dette er t. d. også temaet i likninga om den miskunnsame samaritanen (også i Luk...), eller også likninga om at dei som vert innbodne til bryllaup i Guds rike (=det historiske Israel) nektar å kome. Difor blir riket i staden gjeve til fattige, blinde og vanføre.

Ja. Difor blir vi heller ikkje overraska når resten av kap. 13 i Luk nettopp handlar eit fikentre (bilete på Israel i GT) som ikkje ber frukt, og som vil møte domen. Og når vi høyrer om at "tårn vil falle" og at "blod vil bli utgytt av romarar". --> Israel skal møte sin dom fordi dei avviser kong Jesus. Jesus seier det i klartekst i slutten av kapittelet: "Jerusalem, Jerusalem, du som steinar profetane" etc. Men no skal Israels hus bli lagt øyde. Altså! Preiketeksten er ikkje ei tidlaus formaning til oss. Det er ein tekst som handlar om det som skjer i år 33 når Jesus stiftar Guds rike på jorda, når Israel nektar å ta imot han, og romarane fylgjeleg iverkset Guds dom. Tenk over det. I preiketeksten blir det sagt: "Vi har ete og drukke i lag med deg, og du underviste på gatene våre." Eg trur Jesus meiner dette ganske bokstaveleg.

Jaja. Mykje kunne vore sagt. Eg har berre lyst til å peike på ein liten ting her som eg meiner er ganske relevant for denne teksten. Gjennom GT er det eit gjennomgåande "typologisk" tema som dreier seg om at Gud har eit folk, men så fell dei frå. Så dømer Gud dei, men så blir det ein "rest" att, som Gud velsignar. Kain blir dømt, men broren Set fører den gudfryktige "resten" vidare. Folka på jorda er vonde, men den rettferdige Noa (etterkomar av Set) fører den gudfryktige "resten" vidare. Noa får tre søner, nemleg Sem og Kam og Jafet. Av desse blir Kam dømt for si gudløyse, medan dei andre vert velsigna. Sodoma og Gomorra blir øydelagde, men Lot (etterkomar av Sem) fører den gudfryktige resten vidare. Like eins går det dårleg med Esau, som sel fyrstefødselsretten sin, medan det går betre med Jakob (etterkomar av Set, Sem, Abraham etc.) Israel sendast i eksil og dømast. Men ein "rest" blir att, som Gud skal bruke til å velsigne verda. Osb. osb.

Det er denne "rest"-tankegangen som reflekterast i ættelinjene i Genesis (og byrjinga av Matt og Luk). Heile denne "rest"-tankegangen er viktig i NT. Den fyrste kristne rørsla såg seg som "resten" etter at Israel hadde forkasta Messias. Dei var det sanne Israel, dei sanne Abrahams born, det Israel som ikkje hadde falle frå. Og det er denne tenkegangen eg vil meine at ein finn i Luk 13. Brei er vegen, for Israel forkastar sin Messias. Men nokre få fylgjer Messias og lyder han. Dei er "resten". Dette er faktisk tankegangen til Paulus i Rom 9-11, berre les, så ser du. Og difor seier Jesus: "Ottast ikkje, du vesle flokk. For Far dykkar har med hugnad gjeve dykk riket". Ja, gjett kvar det blir sagt? Luk 12, like før preiketeksten vår.

Eg seier ikkje med dette at eg har uttømt innhaldet i preiketeksten. På ingen måte. Det er legitimt å bruke teksten for å formane kristne i dag til å ta sitt liv med Gud på alvor o. l. Men trass alt ligg Israel-problematikken som skissert ovanfor heilt oppe i dagen ved denne teksten. Det vil vere ganske misvisande å ikkje ta omsyn til han i det heile teke.

Hei! Jeg heter Joakim!


North Korea's Military parade in Slow Motion from Dan Chung on Vimeo.

Så håpar eg det står bra til med deg.

Etc.

I går var eg på bibeltime med Knudi i Misjonssalen. Han tok fram Obadja, ei bok som eg kjente svært lite til. Men bibeltimen var både interessant og opplysande. Nokre innvendingar diskuterte eg litt med han på kveldsmaten; det var typisk teologmat :) Vi veksla knapt eit ord med andre under kveldsmaten, det gjekk i eksil, hermeneutikk, GT-teologiar, landet, den siste domen, NLM-tradisjon, apokalyptikk, Brueggemann etc. Så det var interessant.

I dag har eg plukka opp att Waltkes gamaltestamentlege bibelteologi, som eg no tenker å pløye gjennom. Eg blir av og til veldig frustrert av han, for han brukar ein "kanonisk" innfallsvinkel, og det betyr at han presenterer GT-tekstane frå 1 Mos og utover, og så har han slike mellomavsnitt der han knyter linjer til NT. Ofte er dette venstrehandsarbeid utan stram metodikk, og som NT-"ekspert" frustrerer det meg altså.

Men hans innsikt i GT er verkeleg kjempegod, og det er spennande å lese hans refleksjonar om samanhengen mellom Skaping-fall-rest som blir frelst-nyskaping hjå Adam, hjå Noa, hjå Israel i Egypt og hjå Israel i eksil. Dette er interessant fordi det i sterk grad styrker Wrights og Hays' tese om "narrativ substruktur" i Rom og Gal (og i og for seg heile den nytestamentlege kristendomen). Men det er mange tema som er vevd inn i kvarandre her, så ein får ingenting gratis. Velvel, spennande er det i alle fall.

Okokok

Det vart litt debatt om det Rob Bell har å seie om at sex kanskje konstituerer ekteskapet. Eg skal gje att avsnittet, så kan kvar og ein lese:

The point of the Deuteronomy and Exodus passages? [Ex 22 og Deut 22 der det står om at dei som har sex skal gifte seg] Sex, in the ancient world, was marriage. If you had sex, you were married. All that needed to be worked out was the legal and financial consequences of what this man and woman had just done. The physical union was what, in the eyes of society, made them man and wife. At the wedding, then, the party didn't start until they had sex. 

Which is a bit different than in our culture. Sometimes when a couple is living together, one of their friends tells them they should make things right in God's eyes by making their relationship a legal marriage. But maybe it's already a marriage in God's eyes, and maybe their having sex has already joined them as man and wife from God's perspective. 

This isn't a low view of sex, it's a higher view of sex. It's a higher view of sex. It's a higher view of marriage. It's people living in the reality of decisions they've already made. 

Mitt inntrykk er at Bells eigentlege anliggande her er å "godkjenne" sambuarskap. Vel - eg kjenner ikkje så godt det antikke synet på ekteskapet, det er ikkje noko eg har jobba mykje med, må eg innrømme. Men ut frå dei tekstane han siterer, så står det då verkeleg at dei som ligg saman skal gifte seg. Det står ikkje at dei automatisk er gift i det dei ligg saman. Dette er eit av dei største problema med Bells eksegese her, som eg tykkjer er litt "sloppy". Teksten seier ikkje at mannen som valdtek kvinna er "gift i Guds auga" i det sexen har skjedd. Dei er derimot forplikta til å gifte seg ved å gjennomgå dei rette, offentlege seremoniar, og så vil dei vere retteleg gift. I teksten i Ex 22 står det til og med at dersom faren nektar å gje bort dotter si, så skal dei ikkje gifte seg. Altså er dei ikkje "gift" allereie.

På eit anna plan er Bells resonnement også problematisk fordi vi ikkje overtek Moselova si lovgjeving i eitt og alt. Om ein til dømes les tidlegare i Deut 22, er det fleire forskrifter som vi ikkje fylgjer bokstaveleg i vårt samfunn i dag, sjølv om vi nok i større eller mindre grad kan vere samde i intensjonen i dei. Poenget blir då: Når mann og dame blir sambuarar i dagens samfunn, så ligg det i premissa at dette fenomenet nettopp er ein medviten protest mot ekteskapet. Ein vil ikkje inngå eit offentleg, ordna samliv fordi ein - i dei fleste tilfelle - ynskjer å unngå forpliktingane som fylgjer med ekteskapet. Dermed framstår sambuarskapet nettopp ikkje som det ekteskapet Deut talar om, det som seier (like etter forskrifta Bell viser til) at "Han kan aldri skilje seg frå henne så lenge han lever".


Altså: Problematisk. Ikkje minst fordi det er eit valdsamt press mot den kristne seksualetikken i vår tid. Då bør ein tenke seg om før ein kjem med denne typen spekulasjonar. For øvrig har Bell svært mykje godt på hjarta i boka si, som før nemnt.





Elles har eg vore i praksis i dag også. Snart ferdig med mi fyrste veke. I dag var det psykisk-helse dag. Skulen har eit ganske heftig program for å skape god psykisk helse blant elevane. Eg har eit ambivalent forhold til dette. Pdes. blir det gjort mykje positivt. Ein delar elevane inn i sosiale grupper, ein har elevsamtalar, ein har anti-mobbingsprogram etc. Pdas. er det svært mykje byråkrati (planleggingsmøter, seminar, papirarbeid, intervju, spørjeskjema, anti-rus-program, forskjellige utval etc.), og det vil nesten uvegerleg gå ut over kvaliteten på utdanninga.

Og eg tenker: Hm. Skulen blir fylt med mykje rart av innhald og oppgåver. Det er fag. Så skal ein ta omsyn til den einskilde elev sin kultur. Så skal ein gje tilpassa opplæring til kvar einskild. Så skal ein i prinsippet variere pedagogiske metodar. Så skal ein drive med arbeid mot røyk, snus og alkohol. Så skal ein drive med sosialt arbeid. Så skal ein drive med arbeid for å skape god psykisk helse. Etc. Hm. Så eg er litt i tvil om kor bra dette eigentleg er. Eg meiner. Mykje av det arbeidet vi vart presentert for i dag, var verkeleg flott og viktig.

Men eg tek meg sjølv i å tenke at grunnen til at nettopp skulen - der "profesjonelle", løna arbeidarar tek seg av dette - har ansvaret for slikt, har å gjere med at det er andre som ikkje lenger tek seg av det same arbeidet. D. e. frivillige foreningar, organisasjonar, kyrkje etc. Eg er sterkt i tvil om dette er eit godt "bytte". Samstundes må jo skulen ta utgangspunkt i den samfunnsrøyndomen eksisterer til ein kvar tid, og gjere sitt beste. Så lærarane på skulen der eg har praksis, gjer ein god jobb slik sett.





Elles skjer det ikkje stort. Det går i: Praksis - soving - litt piano - litt lesing - Zelda (har runda det no) - In treatment - treffe litt vener. Men i kveld er det Fellesskapet, og snart er det helg, og då er det innflyttingsfest (y)(y).





Elles har eg også fått lest Jan Chr. Nielsens motargument mot gateevangeliseringa no. Eg tykkjer han har ein god del gode argument, og nokre som er litt på jordet. Eg skjønar berre ikkje kvifor han skal disse gateevangelisering. Kan han ikkje sjå gateevangeliseringa som ei komplementering av hans eigen gjerning? Vel. Eg reknar med at dette har å gjere med hans grunnleggjande kristendomsforståing, som er eit godt stykke frå nytestamentleg kristendomsforståing, om eg forstår han rett. Det er der hunden sannsynlegvis er gravlagd, sjølv om Nielsen sjølv ikkje er så tydeleg som han burde vore på dette. Så ja. Eg er all in favour of gateevangelisering, eg tykkjer det er veldig bra. Men ein del av Nielsens argument let seg også høyre. Livet er komplekst, trua er kompleks. Difor må gateevangelisering gå side om side med meir djuptgåande forkynning. Men dette vil gateevangelistane ganske sannsynleg vere heilt samde i.

Elskar dette showet. Sjølvsagt skrive av: Ein jøde. Det er kongebra. På linje med the wire og twin peaks. Og elles er det interessant å sjå det med tanke på at eg sjølv har vore i psykoterapi, for ein god del år sidan. Eg veit korleis det funkar, og eg kjenner meg veldig att i situasjonane. Det er ein serie som gjev god innsikt i korleis kommunikasjon fungerer, korleis folk kan føle og tenke etc. Det er så intelligent, og det er så godt skodespel også. Jajaja, varmt anbefalt.

Dear old mr. Bell

Så det var boka, ja. Det er veldig mykje bra som står der, men det er ikkje så lett å vite kva ein skal gje att. Bell skriv veldig godt, levande og livsnært. Han blandar saman erfaringar, historier og bibelstoff - typisk amerikansk. Her er berre nokre små drypp, då, så kan ein lese boka dersom ein finn det interessant. Eg minner om at Bell er litt bob-bob i samlivsetikken av og til, men generelt sett seier han veldig mykje viktig og innsiktsfullt. Merk at boka også er omsett til norsk no.







"Many people live in air-conditioned houses and apartments.

We alter our air with electric machines.

We spend vast sums of money and energy to change our air. And we drive in air-conditioned cars - the 8 per cent of us in the world who have cars - to air-conditioned schools and offices and stores with tile floors and fluorescent lights.

It's even possible to go days without spending any significant time outside.

And it's still considered living.

It's easy to go for weeks and maybe even years without ever actually plunging your hands into soil. Into earth. Into dirt.

...

There's no better way to understand how disconnected we are from our environment than to ask the big metaphysical question, the question that has challenged the great minds of our generation and the generations before us, the question that if we had a clear answer for it, would unlock the deepest mysteries of life on this planet:

Where does our trash go?

The truck comes to our place of residence, they dump it into the back of whatever we dumped into the approved container with the phone number and name of the company on the side, and we think no more of it.

Have you ever later in the day thought to yourself, I hope my garbage made it there safely?


...

No, we don't even think about it. We know that skilled, highly trained people are on the job, and so we don't spend a moment thinking about it.

Until we go camping. And the sign says to take out everything we take in. And for an hour or a day or a week, we're highly attuned to what we're doing to the environment. We pick up every wrapper, we bury everything that should be buried, we wait until every last coal is burned out. All because we don't want to pay the fine.

Which of course raises the question, Is there some sort of larger fine that all of us are going to have to pay, as the human race for our actions? And if we were aware of what that fine is going to be, would we all of the sudden care very much about 'there'?

...

We struggle in our connection with the earth, in our connections with each other, and with being connected with ourselves.

But it wasn't always like this."








"When you give too much of yourself away too quickly, when you show too much skin, you're not being true to yourself. When you dress to show us everything, then in some sense we have all shared in it, or at least been exposed to it. There is a mystery to you, infinite depth and endless complexity.

As the the woman says in Song of Songs, 'My own vineyard is mine to give'. In the ancient Near East, a vineyard was a euphemism for sexuality. She is saying that she doesn't give herself to just anyone. She is fully in control of herself, and she is not cheap and she is not easy.

Your strength is a beautiful thing. And when you live in it, when you carry yourself with the honor and dignity that are yours, it forces the men around you to relate to you on more than just a flesh level.

...

A friend of mine was engaged to a man, and some of her friends were not excited about them getting married. As the wedding day approached, one of her friends decided to say something to her. "When a woman is loved well, she opens up like a flower."

She broke off the engagement soon afterward. In one brilliant sentence, her friend taught her what agape is and what it isn't.

...

I was in London last year, riding the subway, and it was crammed with people. There was a group of kids, probably fifteen or sixteen years old, standing in the middle of the train. They were paired off - I think there were three couples. Or perhaps they were starting a local chapter of the happy hands club. They were all over each other. The couples, that is.

One of the girls in particular was fascinating to watch. It was clear that she loved being loved. Or whatever you would call teenage obsession. Her boyfriend was full-on groping her in the middle of a Tuesday afternoon in public, and it was clear to the rest of us on the subway that she was thoroughly enjoying it.

What was so intriguing was the look on her face. She was so happy. And the happiness was obviously directly tied to her boyfriend.

What drives a girl to give herself to a boy at such a young age? What does she believe about herself? About him? About sex? About her worth?

What if she said to her boyfriend, 'I'm interested in your character, your integrity, your honor - I want to find out what you're made of. Are you brave? Are you courageous? Would you fight for me?

What if she said, 'I'm not going to sleep with you anymore because I want to know what, exactly, our relationship is based on'?

What if subway girl demanded that before she gave herself to subway boy, he had to prove that he was the kind of man who would lay down his life for her?

Would subway boy still want to be with subway girl?

Because she's worth dying for.









When a couple first get married, there are a thousand little adjustments they're constantly making, a thousand discussions about the details of life, a thousand conversations about trivial things that are actually significant. On their own, these conversations and interactions don't mean much, but added together, they're how two become one.

What kind of toothpaste do you use? Or do we use the same tube? What side of the bed do you sleep on? Lots of covers, none, a fan, air-conditioning, an open window, and electric blanket, heat turned up or down at night? We're going to a party. Should we bring a gift? How expensive should that gift be? Your parents always took a gift of some sort? Why? Mine never brought a gift - isn't that excessive? What are we going to do? Are we going to follow in the pattern of your family or mine? Or are we going to establish our own way of doing things? A holiday is coming. Your family or mine? Every other holiday with your family? But mine lives close by, yours far away. Why do you keep so many batteries in the refrigerator? Why do you hang your clothes there? I've noticed that when you make your breakfast, you have the strange habit of...

And we could go on and on. It's these details, these everyday sort of lists that sound so minor, that are often at the heart of a marriage. They're what you find out about the person as you begin the lifelong exploration of just who this person is.

A marriage is between those two people, not us. It's not ours, it's theirs.

...

Out of six billion people on this planet, I choose you. And no one else. No one else gets this. No one else gets me in this specific, holy, sacred, emotional, spiritual, physical way.

It's power is derived from it's exclusivity.

That's why wedding ceremonies stir us like they do. The bride comes down the aisle and gives herself to this man and no one else. They have something with each other that they have with no one else."

...

The creator of the universe has a vested interest in this. God is for marriages.

And it must be protected at all costs, especially in the everyday, subtle sorts of ways. I've been around lots of couples who cut each other down in public, but it's all done in the name of humor.

'The ball and chain...'

'My old lady...'

'He isn't good for much, but I keep him anyway.'

Whenever people talk like this, I always watch their eyes.

Is this really all in good fun, or does it carry some truth?

Most humor has truth in it.

You can tell when the marriage is in trouble. The jokes have an edge to them. The comments linger just a bit too long on the negative.

And the eyes.

Watch the eyes.











For many people, sex is brief moments when everything is okay with the world, even if it isn't. It's escape from the pain and the suffering and brokenness of life.

It's a short time when all is right, even if lots of things around us are falling apart.

In Revelation, God announces, 'I am making everything new!' Isn't that the longing of every embrace, every act of love, sex itself? To start again, to give yourself away, to try again for hope and healing and restoration.

We find sex so powerful because it provides people with glimpses into the world we all desperately desire but can't seem to create on our own.

Which raises a few questions.

If marriage has a purpose, to bring hope to the world, what happens when the world doesn't need hope?

What happens to marriage when every hope has been fulfilled?

If sex is about connection, what happens when everybody is connected with everybody else?

If marriage is about the man and the woman filling each other in, complementing each other, bone of bones and flesh of flesh, what happens when the man and woman are complete in and of themselves?

What happens when everything we need from each other we have in God?

What happens in the presence of God when we are everything we were originally created to be?

If marriage is meant to show people what the oneness of God is like, what happens when everybody is one in the presence of God?

If marriage is a picture of something else, what would happen to marriage if we found ourselves living in the midst of that something else?

Is sex in its greatest, purest, most joyful and honest expression a glimpse of forever?

Are these brief moments of abandon and oneness and ecstacy just a couple of seconds or minutes of how things will be forever?



Is sex a picture of heaven?

For spesielt interesserte

I dag var fyrste ordinære skuledag i praksis. Vi skal berre observere dei to fyrste vekene, så det er ikkje særleg stress. Lærarmetodane som vert bruka, ser så langt ut til å vere veldig straighte: Tavleformidling, dialog, og så oppgåveskriving. Nett som eg likar det. Nett slik pensumlitteraturen til det keisamelege polemiserer mot.

Men jada. Vi skal også gjere ein del anna stash. Vi skal på teater til onsdag, mellom anna. Vere med på utviklingssamtalar, spesialundervisning, planleggjingsmøte etc. Så det skal bli fint. Elles: Når elevane gjer oppgåve, så er det ikkje stort for oss studentane å gjere, vi sit jo berre der i klasserommet og ser på. Så då kan vi faktisk lese pensum og anna litteratur. Det er sanneleg ikkje verst. Eg fekk skumma gjennom rundt 80 sider pensum i dag på denne måten.

Etter skulen var eg så innom på MF. Eg tala med ein professor på MF nyleg, om ideen min til ein phd. Han var skeptisk. Så eg tenkte ein del på det. Men eg trur han tek feil :) Og eg trur årsaka til det er at paulusforskinga ikkje har vore så altfor oppteken av å lese Paulus i ljos av mellomtestamentleg jødisk litteratur. Så jada. Det er Wright som har sett meg på den ideen eg forfylgjer, og han har veldig god peiling på denne litteraturen. Så Wright er på mange måtar original i sine NT-lesningar. Mm, så eg var innom på MF i dag og kopierte ein del artiklar og sånn. Så eg veit framleis ikkje om ideen er gjennomførbar, men eg er i alle fall nokre steg nærare eit mogleg prosjekt.

Når det gjeld Sex God (det var stor G, ja), så er boka utlånt, diverre. Så eg får skrive meir etter kvart.

Kjetil, eg kunne kanskje skrive litt meir om det, men eg har levert attende boka. Så eg får sjå om eg skal innom MF snart. Eg byrjar i praksis i morgon, så det blir litt travelt. 

Matti, Roger og Torstein testar intimgrenser. Moro for ungan'!

God stemning i Misjonssalen i dag.

Signe likar å bli dulla med av far.

Andreas sitt kor, Signatur, hadde konsert. Det var ein flott konsert med mange fine gospelsongar, litt Disney, litt pop, litt Oslo Gospel Choir.

Bell

Eg var innom biblioteket i dag. Fann ei bok av Rob Bell. Sex god. Ok. Eg motseier meg sjølv her (skulle jo ikkje bable meir om dette temaet), men eg vart spurt om å skrive ein liten piece, så eg tenkte eg måtte finne noko litteratur om emnet. Ok. Boka har ein vaklande samlivsetikk, diverre. Eg kan ikkje ubetinga anbefale ho, med mindre ein les med eit kritisk blikk. Men (og det er verkeleg eit stort men), boka har også masse, masse bra stoff. Ting som eg verkeleg ikkje har tenkt på før, ting som kristne, unge vaksne i dag treng å høyre. Oh mann.

For ei bok

Innleiing
No er eg gjennom Bauckhams ”The theology of the book of revelation”. Det er ei lita bok, ei slags oppsummering av Bauckhams større verk ”Climax of prophecy”. Men for ei bok. For ei bok. Les du engelsk, og er du teologisk interessert, vil eg varmt anbefale boka til deg. Det er verkeleg både ei inspirerande og intellektuelt utfordrande bok som viser på ein dupsindig måte korleis den kristne trua kan vere relevant for oss i dag.

Det er rart med det. Tidlegare i haust tala eg med ei veninne. Ho sa: ”Det er så dumt at vi sjeldan tek fram Openberringa på talarstolen. Det står så mange viktige ting der.” No er det jo tilfelle at det var møteveke i Misjonssalen nettopp med temaet ”Johannes’ openberring”. Det er veldig bra gjort av Misjonssalen, eg håpar vi får fleire bibeltimar der (berre spør meg dersom de treng nokon til å halde dei :) ). Uansett. Eg tenkte: ”Hm...Openberringa. Der står det så mykje vanskeleg. Eg veit ikkje heilt korleis ein skal få så mykje matnyttig ut av den teksten”.

Men eg hadde blitt leidd på villspor av meir lågkyrkjelege, amerikansk-fundamentalistiske tolkingar av denne boka. Boka skal ikkje forståast som ein serie med detaljerte anvisningar om kva som vil skje i endetida. Bauckham, derimot, les boka i tråd med sin eigen sjanger – den profetisk-apokalyptiske – og dermed opnar det seg perspektiv som er verkeleg interessante og heilt i tråd med resten av NT. Kort sagt kan ein seie at Op er eit levande, dynamisk, kraftfullt og djuptpløyande vitnesbyrd om kva kristendom er, om kva Gud tenker å gjere her på jorda, om kva oppdraget til oss kristne er..

Altså: Varmt anbefalt. Nokre vil kanskje tenke: ”Ei heil bok...? Nei, det orkar eg ikkje å lese.” Vel, nokre av oss pløyer gjennom ei bok i løpet av ein dag. Eg gjer ikkje det, som regel. Mitt tips er at ein bør tenke systematisk. Les til dømes 30 sider om dagen (dei er ganske små), og arbeid systematisk etter denne planen. Etter ei veke er du gjennom. Uansett. Eg vil omsetje for dykk eit avslutningsavsnitt om ”Det nye Jerusalem”. Til glede for fleirtalet skal eg omsetje til bokmål. Merk elles at kapittelet etter, ”Revelation for today” er djupt interessant, innsiktsfullt og inspirerande. Men kapittelet er litt for langt til å gje att her.





”Det nye Jerusalem som guddommelig nærvær”

Fokuset på Gud i Åpenbaringen – så fremtredende i kapittel 4-5 – blir igjen satt i fokus i beskrivelsen av Det nye Jerusalem. Guds skaperverk når sin eskjatologiske oppfyllelse når den blir åstedet for Guds umiddelbare nærvær. Det er, når alt kommer til alt, det som er ’nytt’ med nyskapelsen. Det er den gamle skapelsen som fylles med Guds nærvær.

Før kapittel 21 henviser Åpenbaringen Guds nærvær til ’Han som sitter på tronen’ i himmelen, der hans trone er. Dette betyr ikke at Han ikke er til stede i verden på noen som helst måte. Men det betyr at hans nærvær bare er paradoksalt til stede under skjulthet og motsigelse. Han er nærværende for sine tilbedere i det hellige rom som er den skjulte, indre realiteten til den forfulgte kirke (11,1-2, jfr. 13,6). Han er nærværende som det slaktede lam. Han er nærværende som Ånden i det trofaste vitnesbyrdet til Lammets etterfølgere som følger ham til døden.

Men på samme tid som Dyret hersker i verden, og menneskeheten generelt nekter å gi Gud ære, så kommer hans åpenbare nærvær, som ikke kan skilles fra hans herredømme, til syne bare i himmelen. Og når hans herlighet blir manifestert i himmelen, blir effekten på jorden den ødeleggende dommen over ondskap (15,7-8). Bare først når all ondskap er ødelagt og hans rike kommer, så vil Guds trone være på jorden (22,3). Da, når det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen, vil Gud skape sitt hjem hos menneskene på jorden (21,3).

De greske ordene som 21,3 bruker for ”bosted” og ”å bo” er de som den jødiske gresken bruker som praktisk talt oversettelser av de hebraiske mishkan og shakan. Disse ordene blir brukt i GT om Guds nærvær i tabernakelet og tempelet. Siden hele det nye Jerusalem er ”det aller helligste”, så fyller Guds umiddelbare nærvær det. I stedet for et tempel, så har byen Guds og Lammets ubegrensede nærvær (21,22). Liksom hans nærvær i tempelet (f. eks. Esek 43) så innebærer dette eskjatologiske nærvære hellighet og herlighet. Som eskjatologisk nærvær er de også kilden til det nye livet og den nye skapelsen.

Vi har allerede nevnt hellighet. Det er dette som utelukker det vanhellige fra den hellige byen (21,27, jfr. 2,10). Men byen som er fylt av guddommelig hellighet er også fylt med guddommelig glans. Den trenger verken sol eller måne eller lampe (21,23; 22,5), for den har Guds herlighet (21,11), som reflekteres i dens egne mangefargede gjennomlysning (21,11. 18-21). Skapelsen har således både et moralsk og et religiøst mål – dens hengivelse til Gud, oppfylt i det guddommelige nærvær. Men skapelsen har også et estetisk mål – at dens skjønnhet skal reflektere Guds herlighet. Det siste målet er like fokusert på Gud som det første. Nyskapelsen – som den gamle – vil ha sin egen gudgitte skjønnhet, men vil likevel være enda vakrere siden den reflekterer Guds egen glans. På samme måten vil nasjonene og kongene desto mer nyte sin egen herlighet – alle godene i den menneskelige kultur ved å hengi den til Guds egen herlighet. Han vil bli ’alt i alle’ (1 Kor 15,28), med ikke ved å gå imot skaperverket, men derimot ved sitt umiddelbare nærvær til alle ting.

Guds nærvær, som han som lever ”for evig og alltid” (4,9-10; 10,6; 15,7) betyr også liv i dets fulleste mening: liv bortenfor alt som nå truer og motsier livet, liv som er evig fordi det er så nært knyttet til sin evige kilde i Gud. Så Gud gir livets vann (21,6), som renner fra hans trone (22,1) og vanner livets tre (22,2). All sorg, lidelse og død blir bannlyst for alltid (21,4). Det er verdt å legge merke til at dette løftet er direkte knyttet til Guds nærvær (21,3) ved hjelp av det vakre bildet som Johannes har tatt fra Jesaja: ”Gud selv skal tørke hver tåre fra deres øyne” (21,4; også 7,17, jfr. Jes 25,8). Liksom Guds domsgjerninger bare indirekte blir tilskrevet Guds handling, gjennom mellommenn, så sies det her at Gud selv tørker tårene fra hans lidende skapningers ansikt. Guds kjærlighet, som Åpenbaringen sjelden beskriver med ordet ’kjærlighet’ (jfr. 1,5; 3,9. 19; 20,9), kunne knapt blitt mer levende beskrevet.

Med det siste handlingsbildet, rundt Guds og Lammets trone(22,3b-5), bringes vi tilbake til det sentrale symbolet i hele boka. Den guddommelige tronen, med dens kombinasjon av kultiske og politiske bilder, som først viste seg i kap. 4-5. Vi bør legge merke til en kontrast. I kap. 4-5, i bilet av himmelen, så står de levende skapninger en indre sirkel av prester i Guds umiddelbare nærvær, og de 24 eldste står i en indre sirkel av troner og deler Guds herredømme. De medierer tilbedelsen fra resten av skaperverket. Men i kap. 22 så får alle som kommer inn til det nye Jerusalem umiddelbar tilgang til Guds trone på jorden. De er prester som tilber ham og konger som hersker med ham.

I det jordiske tempelet i Jerusalem bar øverstepresten en gang i året Guds hellige navn på sin panne inn til Guds umiddelbare nærvær i det aller helligste. I det nye Jerusalem, som er Guds evige aller helligste, så vil alle nyte denne umiddelbarheten uten unntak. Men ingenting uttrykker denne umiddelbarheten mer poengtert enn ordene: ”De skal se hans ansikt” (22,4). Dette er det Guds ansikt som ingen i det dødelige liv kunne se og overleve etterpå. (2 Mos 33,20-23; Dom 6,22-23). Men å se dette ansiktet er den dypeste religiøse lengsel, som bare kan virkeliggjøres bortenfor det dødelige livet (Sal 17,15; 1 Kor 13,12, jfr. 4 Esra 7,98). Ansiktet uttrykker hvem personen er. Å se Guds ansikt vil derfor innebære å vite hvem Gud er i sin personlige væren. Dette vil bli hjertet i menneskehetens evige glede i deres evige tilbedelse av Gud.

Når det gjelder bildet av Guds herredømme i det eskjatologiske kongeriket, så er det viktig å understreke det faktum at all former for distanse mellom ”Han som sitter på tronen” og den verden som han hersker over, har forsvunnet. Hans rike viser seg å være svært ulikt Dyrets. Oppfyllelsen av dette riket innebærer ikke underordning av Guds ”tjenere” (22,3) under hans styre, men hans tjeneres herredømme sammen med ham. Poenget er ikke at de hersker over noen; poenget er at deres herredøme er deltagelse i Guds eget herredømme. Bildet uttrykker den eskjatologiske forsoningen mellom Guds herredømme og menneskelig frihet, som også uttrykkes i det paradoks at tjeneste for Gud er fullkommen frihet (jfr. 1 Pet 2,16). Fordi Guds vilje er den moralske sannhet i det å vere Guds skapning, så blir vi bare gjort fullkomne når vi, ved vår egen lydighet, lar hans vilje bli vårt hjertes spontane begjær. I Guds fullkomne rike vil derfor Guds herredømme og menneskelig autonomi (egenvilje) forenes fullt og helt. Slik avkler Åpenbaringes bilde av Guds trone (22,3-5) alle ideer om menneskelig herredømme – som alltid må ha undersåtter – og gjør den til et rent symbol for teosentrisitet i dens visjon av menneskelig fullkommenhet.

Solveig Fiske, Den norske kyrkja, homofili etc.

Ja, kva skal ein seie om Gelius' bok...? Tja. Eg har ikkje lest ho, og har ikkje tenkt å gjere det heller. Han er på jordet på fleire måtar. Altså: At han likar sex, er ein ting for seg. Det er han i sin fulle rett til å gjere. Men måten han brukar Bibelen på, er fjern, og det å antyde at Jesus har hatt seksuelle forhold til Maria Magdalena, er ikkje kristeleg. Det er for så vidt heller ikkje hans "godkjenning" av førekteskapeleg sex og gruppesex. Men når vi fyrst er inne på sex og kristendom, så er eg sant å seie meir bekymra for den generelle tilstanden i Den norske kyrkja. 1300 trusopplærarar var samla på Lillestrøm nyleg, og Vårt Land kan melde at Christine Koht var innleigd som ei som skulle engasjere dei. Koht er naturlegvis sympatisk, men ho er lesbisk sambuande. Det er problematisk å plassere henne i ei slik rolle, for det sender eit signal om at kyrkja "godkjenner" henne og hennar livsform.

Men endå verre er det eg las i Vårt Land nyleg. Eg les ikkje VL så ofte, unnateke på nettet, og det er eigentleg litt deilig. Eg får eit pusterom frå debattane i kristen-Noreg, og det passar meg bra. Det gjev meg rom til å konsentrere meg om eigne problemstillingar. Eg har ein tendens til å bli interessert i ting eg høyrer og les om, og når eg gjer det, finn eg gjerne fram bøker om temaet og byrjar å lese. Det er sjølvsagt spennande, men av og til må disiplin til. Uansett. Kva las eg? Solveig Fiske meiner kyrkja må innføre vigselsliturgi for homofile. Vel, kva kan eg seie? Ho fer definitivt med vranglære. Det er rart med det. Eg har lest mykje NT det siste året, og verkeleg fått eit godt innblikk i kva vranglære og kyrkjeleg einskap er. Einskapen er ikkje noko å spøke med - den skal nesten for ein kvar pris oppretthaldast, i kjærleik og samhald kristne imellom. Det betyr at det skal noko veldig alvorleg til før ein bryt einskapen. Fiskes teologi er noko sånt alvorleg.

Eg har skrive ein artikkel om homofilisaka i kyrkja, her. Her peikar eg på at dei tre biskopane Osberg, Bergan og Bondevik laga uttalinga "Kirkens enhet og troens fundamenter", då det vart usemje i bispekollegiet om homofilispørsmålet. Osberg var på den liberale sida, Bergan og Bondevik på den konservative. Utvalet sa då fylgjande: ”Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære.” Det er nettopp dette Solveig Fiske (og Tor B. Jørgensen) gjer, men no er det ingen som talar høgt om at dette er vranglære lenger. For øvrig sa også Bergan og Bondevik at ei opning for homofilt samliv kan reknast som vranglære dersom homofilisynet gjerast til "gjeldende norm i kirken med derav følgende konsekvenser for embetsutøvelsen knyttet til ordinasjon, vigsling, tilsetting eller liturgiske ordninger.” Nett slik Fiske og Jørgensen vil.

Det er underleg. Når ein ser på dei historiske linjene, ser ein korleis Dnk har flytt grensene for kva som skal reknast som OK å meine. Men det har ikkje kome nokon revolusjonerande grunngjevingar av dei nye standpunkta. Tvert om, kan ein heller seie. Ein er like overtydd som før om at Paulus faktisk dømer generelt homofilt samliv, i Rom 1 og 1 Kor 6. Svært få ser også ut til å erkjenne den organiske samanhengen Paulus' argumentasjon om homofili kjem i. Den dreier seg om noko svært viktig og sentralt for Paulus, nemleg at homofilt samliv er "mot naturen", d. e. mot Gud Skaparens intensjonar med sitt skaparverk og dermed ein del av den grunnleggjande nedbrytinga av Gudsbilete - den nedbrytinga som skal ende i dom og undergang. Løysinga blir å vende om frå denne praksisen, for i staden å "leve i Anden" og byggje opp gudsbiletet sitt i tråd med Skaparens intensjonar. Endemålet for denne prosessen er den fullenda nyskapinga i Guds rike.


Og elles...det blir sagt at "kristne må snakke meir om seksualitet" etc. i media. Oh. Må vi eigentleg det? Mitt inntrykk er at det blir snakka ganske mykje om det, det er nok no. Den djupare dynamikken under her er at vi let den allmenne kulturen leggje premissa for kva vi skal vere opptekne av og kva vi skal fokusere på. Uh. Denne høver ganske godt, tykkjer eg. Betre enn den gongen han vart skrive.

I dag var eg ein tur på Nordberg skule, der eg skal ha praksis om ikkje lenge. Eg fekk eit veldig godt inntrykk av både skulen og tilsette, så dette trur eg skal gå ganske greitt. Spesielt lettande var det å høyre at det var god disiplin der, at elevane var rolege og innstilte på å lære. Så vi får sjå.

Eowyn: Why are you doing this? The war lies to the East. You cannot leave on the eve of battle.
[pause]
Eowyn: You cannot abandon the men.
Aragorn: Eowyn...
Eowyn: We need you here.
Aragorn: Why have you come?
Eowyn: Do you not know?
Aragorn: It is but a shadow and a thought that you love. I cannot give you what you seek.

Homemade Spacecraft from Luke Geissbuhler on Vimeo.

Uh... +ny respons til Thorkildsen

Så i går var eg i Misjonssalen. Det var ein tale over Jesus som tok imot borna og velsigna dei. Talaren tok ikkje noko særleg utgangspunkt i Markusteksten, men han heldt likevel ein veldig fin tale over korleis ein skal ha eit godt familieliv i trua på Jesus. Han våga faktisk å ta fram Ef 5-teksten om underordning og kjærleiken, og seie det same som Paulus. Det er så bra å gå i Misjonssalen, og ein kan ta fram bibeltekstar på denne måten utan problem.

Så i dag har eg reist med buss til Notodden, lest litt om islam der, så reist vidare til Flatdal og hatt konfirmanttimar. Denne gongen las vi frå Matt 6-7, og så hadde eg planlagt å også seie noko om forholdet mellom islam og kristendom, men det er ikkje så lett å få sagt alt ein skal når ein har livlege og engasjerte konfirmantar. Velvel, eg trur i det minste dei lærte ein del viktige ting (eller kva seier de? :-P )

På veg frå og til Notodden las eg i Richard Hays' kommentar til Galatarbrevet, som eg no har byrja på. Eg er snart ferdig med kap. 2, og føremålet er å finne ut kva Hays har å seie om "den narrative substrukturen" i Gal. Det var dette Hays skreiv sin doktorgrad som, så han bør ha god peil på det. Vi får sjå om det er noko å hente her, eg håpar i alle fall det. Gal er kanskje det brevet hjå Paulus eg har jobba mest med (i alle fall etter Romarbrevet), så det er ikkje så mange overraskingar. Men eg må seie eg verkeleg gler meg til Wrights Paulusbok kjem ut. Har eg sagt det før...? Har visst det :)


Og forresten! Eg fekk svar av Inga Marte Thorkildsen :) Det var gemt gjort. Her er det ho skreiv:

Ærlig talt.

Jeg syns det er helt utrolig at ikke flere av dere som kaller dere kristne er villige til å se på hva innskrenkninger i/avskaffing av abortloven faktisk fører til. Hallvard, du bør lese et lite stykke norsk kvinnehistorie og se hva som skjedde den gangen kvinner ikke fikk bestemme selv. Da var strikkepinnene utveien for veldig mange. Å trekke historiske linjer er helt på sin plass. Jeg er frista til å spørre hva dere syns om situasjonen i Irland - eller i Nicaragua? Vet dere hva som foregår i verden? Vet dere hvor mange kvinner som dør fordi de ikke får ta lovlige aborter? 

Også jeg mener det går en grense for når kvinnen får velge abort, det handler bl.a. om når fosteret er levedyktig utenfor kvinnens livmor. Og også jeg har mine tvil om en mengde etiske spm som knytter seg til hva man kan tillate folk å gjøre ved hjelp av moderne medisin. Men de som er for å avskaffe abortloven eller bare tillate abort når det er fare for kvinnens liv, eller hvis hun har vært utsatt for voldtekt e.l. må faktisk svare for hvordan de har tenkt å unngå at kvinnene skader seg eller barnet hun ikke ønsker å ha. Og da er det helt på sin plass å sjekke forholdene der det er slik abortmotstanderne ønsker. 

Historieløshet er noe av det farligste som fins. 

Mvh.

Inga Marte

Vel, eg har ikkje tenkt å halde fram debatten med henne på bloggen; eg har sagt det grunnleggjande eg har på hjarta, og ut frå måten ho svarar, trur eg ikkje det vil føre fram å diskutere meir med henne. Men her på bloggen vil eg gjerne kome med nokre tankar om det svaret ho gjev (og for all del: Bloggen min er jo offentleg, så dersom ho eller nokon andre kunne tenke seg å respondere, så er det jo lov til det)


Ho seier eg bør lese norsk kvinnehistorie. Ok, det skal eg skrive i bakhovudet og prøve å hugse på å få gjort. Og det er sant at ein må svare for konsekvensene av å innskrenke abortlova, det er eg heilt samd i. Og det er sannsynlegvis lurt for meg å lese meir om tilstanden i andre land der det er konservative abortlover. Samd. (Men å samanlikne Romania med Noreg. Vel. Lesaren får tenke kva ho/han vil om det.) Thorkildsen har ikkje rett i sine insinuasjonar om at eg "ikkje er villig til å sjå kva innskrenkningar i abortlova fører til". Eg kan gjerne høyre på argument av denne sorten. Det eg faktisk sa i mitt innlegg, var at denne delen av problemstillinga ikkje er relevant ut frå det KrF-politikarar i 2010 faktisk har foreslått (og endå mindre ut frå det Dåvøy tala om). Men ja - ho har i og for seg eit godt poeng; ein ansvarleg politikk må absolutt kartleggje moglege konsekvenser av ei restriktiv abortlov. 


Men som før nemnt: Statusen til menneskespiren i mors liv må avklarast, det er dette som er det absolutt viktigaste å klargjere i abortspørsmålet. Eg vil argumentere for at menneskelivet som utviklar seg har rett til liv, rett til å få vekse opp. Dersom dette er rett, så kan ein ikkje enkelt avvise abortdebatten med å vise til kvinners eventuelle skader ved sjølvpåført abort. Kva med barnet, som ikkje berre blir påført skader, men som blir fråteke livet?


Grensa for når abort er ok, er at fosteret er levedyktig utanfor livmora, seier Thorkildsen. Vel, tidlegare sa ho at "fosteret er en del av kvinnens kropp", og dette vart brukt som argument for at mora kunne bestemme over det - og ta livet av det. Fosteret er jo ut frå denne tenkinga framleis "ein del av kvinnas kropp" sjølv om det er levedyktig - men kvifor er det plutseleg no ikkje lov å ta livet av det? Har ikkje kvinna bestemmelsesrett over sin eigen kropp likevel? Kva status har eigentleg dette "del av kvinnas kropp"-argumentet?


Og kvifor er "levedyktig" eit premiss for å kunne leve? (Så vidt meg bekjent er ikkje dette eit argument som Jens Saugstad, til dømes, har fronta.) Menneskeverdet blir heilt flytande her. Born i utvikla, vestlege samfunn får menneskeverd mykje tidlegare enn born i ein del afrikanske samfunn. Er det rettferdig? Er det rasjonelt? Logisk sett får ein også problem med andre grupper i samfunnet dersom ein skal definere menneskeverd ut frå "evne til å vere levedyktig". Kva med eldre og sjuke? Har dei eit lågare gradert menneskeverd enn dei sterke og friske? Kan ein eigentleg unngå denne konklusjonen med dei premissa som Thorkildsen legg til grunn? 

Og no kan vi sjå litt nærare på Thorkildsens menneskeverdstenking. Eg meiner at det ho seier faktisk avslører ei djupt problematisk side ved hennar menneskesyn. For: Ho seier: Fosterets levedyktighet utanfor livmora er eit kriterium for å kunne leve. Javel. Dette er rundt veke 23-24, då kan fosteret ha ei sjanse til å overleve, før det er sjansen minimal, i fylgje "pregnancy.org" (som så vidt eg forstår ikkje er ei kristen side). La oss då sjå på karakteristikkar ved eit foster som Thorkildsen meiner det er ok å ta livet av:

Dette er bilete av eit foster ved 22 veker. Skal vi fylgje Thorkildsens logikk (levedyktighet gjev rett til å leve), så bør staten tillate at vi tek livet av dette barnet (og om eg forstår Thorkildsens logikk rett: Gjere det så enkelt som mogleg å ta livet av det), for det vil ganske sannsynleg ikkje kunne overleve utanfor livmora. Dette bornet kan høyre. Det har augebryn og augelokk. Det har utvaksne neglar. Barnet svelger. Jentebarn har fullt utvikla kjønnsorgan. Det søv og er vakent. Hjartet slår. Det har ei fullt forma tunge. Nervesystemet er fullt utvikla, slik at barnet kan kjenne smerte. Men likevel kan vi ta livet av det. Kva seier dette eigentleg om synet på menneskeverd hjå Thorkildsen?  Kven er det eigentleg som kjempar på "dei svakastes side" her? 

Som eg har sagt heilt tydeleg - og som også KrF-folk seier - det er urealistisk å endre abortlova utan også å endre folks samlivsvanar. Her er SV så vidt eg forstår ikkje særleg interesserte i å kome med normative føringar (til dømes ved å seie: "Det er best for samfunnet at menn og kvinner er trufaste i ekteskapet, at dei lever seksuelt i monogame og stabile forhold" etc. - og så leggje opp politikken deretter). Dette i trass av at ein på denne måten kunne gjort noko viktig politisk for å få ned aborttala. 


Thorkildsen avslutta med å seie at historieløyse er farleg. Ja, det kan ein jo saktens vere samd med henne i. Men ho har ei ganske selektiv forståing av historie, dersom ho vil vende eit slikt argument mot meg. Eg ser ikkje at ho framviser særleg interesse av å undersøke kva dei siste 1500 år med europeisk historie kan fortelje oss om synet på samliv, seksualitet og menneskeverd. Ho er ein del av ein ideologi som både historisk og kulturelt sett må sjåast som revolusjonær, i det han framstår som eit medvite oppgjer med grunnleggjande verdiar som har dominert Europa/Amerika i fleire hundre år. Så vidt eg ser kan hennar "historieløyse"-argument med langt større rett vendast mot henne. 


Og elles ser eg at det er ei lang rekke med argument eg framfører som Thorkildsen ikkje responderer på. Det er ok, ho har ikkje plikt til å gjere, og eg tippar ho er travelt oppteken. Men eg poengterer det; ho har ikkje kome med gode motargument. 

Bursdagsfeiring

I går var det bursdagsfeiring for Torstein i Kongsberg. Det var ei real bondefeiring, kan ein seie, for på programmet stod bilkøyring, høyballeløp, bryting og sjølvsagt mykje god mat. Her er litt bilete, ja. 

Margareth og Roger på Nationaltheatret. Vi hadde eigentleg tenkt å ta buss, men så tok vi tog i staden, for vi tenkte at det var meir behageleg. Vel. For det fyrste betalte vi dobbelt for ein billett fordi ein automat tulla med korta våre. For det andre tok vi tog i tre minutt til Skøyen, før vi måtte gå av for å ta buss til Drammen. Der tok vi så ein annan buss vidare til Skollenborg. Så ja. Men vi kom i alle fall fram, om enn ein del forsinka.

Det er ok å vere på buss når ein kan ete ein skikkeleg drumstick. Det var god stemning, og vi samtala om kamera og Lady Gaga mm.

Matti i forgrunnen, og bursdagsbarnet med NY-cap. Vi ser på billøp.

Chicksa eg bur med. Flotte folk. 

Ein "klein" leik, som dei seier i Kongsberg. Men det var heilt ok. De som har leika han før, skjønar kva det går i.

God mat var det også. Ølen var det ikkje eg som stod for. 

Tradisjonell mongolsk bryting. Stor intensitet.

Kjempegod bursdagskake til slutt på dagen. 

Alt i alt ein hyggeleg fest med god stemning. 

Elles er det ikkje så veldig mykje anna som skjer. Eg driv og tenker på eit phd-prosjekt, og eg kom eit langt steg nærare eit prosjekt i går. Eg vil ikkje heilt seie kva tema eg tenker på, men...dette temaet er svært lite forska på i Paulus-forskinga, og eg fann ei av dei einaste bøkene som behandlar temaet på ein skikkeleg måte. Eg hadde frykta at denne boka hadde "dekt" min hypotese, men etter å skumma gjennom, fann eg ut at det slett ikkje var tilfelle. Dermed er det verkeleg opning for å skrive om temaet. Så det er jo litt spennande. 

Og her er ein kar vi såg på vegen til toget. Han spela hevenu shalom.

Ikkje så mykje å seie. I dag var eg på Blindern og las om feministisk vitskapsfilosofi. Det er mykje bogus, men også nokre verdifulle innsiktar, kanskje. Kvinner tenker og føler på andre måtar enn menn, og dette kan potensielt representere ein hevristisk innfallsvinkel i det vitskaplege arbeidet. Kanskje. Elles også interessante refleksjonar om the sokal hoax.

Så var det ein bursdagsfest hjå nokre veninner, eg slengte meg med Roger som gratispassasjer. Masse hyggelege folk, mellom anna hadde eg ein ganske lang samtale med ein kar som studerer statsvitskap. Det var verkeleg interessant å diskutere med han, for han hadde veldig god peiling på dei reint formelle prosessane i det norske demokratiet medan eg tok utgangspunkt i ein meir filosofisk/ideologisk/teologisk innfallsvinkel. Typisk eg sa: "Ja, men dei kan jo ikkje argumentere på den måten, det er jo ikkje rasjonelt!" Han sa: "Ja, men det er slik demokratiet er bygd opp, og dersom dei får nok røyster, så har dei 'retten' på sin side."

Hm, ein ting vi særleg diskuterte, var kommunikasjon innad og utad for politikarane. Altså. Innad i stortinget så er det mykje sakleg diskusjon, i fylgje han karen. Lovendringar gjekk gjennom ein ganske lang prosess før dei vart vedteke. Det er slikt som eg ikkje har så mykje innsikt. Men utad er politikarar likevel ofte ganske usaklege, snevre, ubalanserte og irrasjonelle. "Det er slik politikken fungerer", sa kameraten min.

Og det er nok sant, men er det ikkje eit demokratisk problem at det er slik? Eg blir litt matt av det, på ein måte. Eg les politisk filosofi, med store ord om at politisk argumentasjon skal vere rasjonell, balansert, gjennomtenkt, velgrunna etc. Men i politisk propaganda blir det meste av dette hive på båten, med det til fylgje at det på sett og vis ikkje er samsvar mellom det vi som vanlege borgarar får vite utad og det som skjer innad i politiske prosessar. Hm.


Elles hugsar kanskje nokon av dykk at eg viste til Louis Pojmans artikkel om menneskeverd i stad. Denne artikkelen er også online her. Det er djupt interessant lesing.

Ein respons til Inga Marte Thorkildsen

Dette innlegget forsøkte eg å poste på bloggen til SV'ar Inga Marte Thorkildsen. Diverre er ikkje blogspot alltid så lett å stole på, så eg posta responsen her i staden, og la ut ein link på sida hennar. Dei innlegga som utløyste debatten, kan lesast her og her. 

Eg har fleire grunnleggjande problem med di framstillingsform og din argumentasjon, Inga Marte. Det er vel best å ta det punkt for punkt.

Tendensiøs bruk av illustrasjon

a. Å illustrere ein debatt mellom Dåvøy og deg med eit bilete av strikkepinnar er manipulativt og usakleg. Det fell i den kategorien Arne Næss ville kalle "tendensiøst utanomsnakk", og sidan eg skal vende attende til hans normer for meiningsutveksling seinare i denne kommentaren, kan du like gjerne ta ein titt på dei, dersom du ikkje kjenner dei.

Du *bør* fylgje desse, for vi i den norske befolkninga er lite tent med at dei som arbeider for oss på Stortinget ikkje driv med sakleg og rasjonell meiningsutveksling. Om du er usamd i dette, så kan du jo lese Habermas eller Rawls, om demokratiets funksjon.

http://no.wikipedia.org/wiki/Arne_N%C3%A6ss#Arne_N.C3.A6ss.27_normer_for_saklig_diskusjon

Tendensiøs bruk av omgrepet "rettferd"

b. Du taggar postane dine med "Likestilling, rettferdighet". Eg vil påstå at dette er tilslørande og tendensiøst, og dette vil eg freiste å grunngje no.

Når eit barn blir til i mors mage, kan ein seie at det er fem aktørar inne i biletet.

-Gud, som er Skapar og livgjevar og lovgjevar.

-Vi menneske rundt, som dannar eit fellesskap der vi er avhengige av kvarandre og må leve best mogleg i lag.

-Far, som ved å dele sin kjærleik og sin sæd er 50% opphavsmann til barnet.

-Mor, som har bidratt med sin kjærleik og sitt egg.

-Barnet/menneskespiren, som har sitt eige blodomløp, sitt eige arvemateriale, sitt eige nervesystem, og som frå unnfangelsen av framstår med ein heilskapleg identitet som ubrote utviklar seg inntil døden inntreffer.

No vil eg rekne med at du ikkje trur på Gud som skapar, og det vil føre for langt å gå inn i ein debatt om dette standpunktet her, sjølv om eg vil understreke at di ikkje-tru ikkje er meir rasjonell enn mi tru. Båe standpunkt bør fylgjeleg få sleppe til i den offentlege, politiske debatten og prege den praktiske politikken. Men uansett er ikkje min kritikk av ditt rettferdsomgrep avhengig av at du trur på Gud.

Men ja. Som Sigurd Skirbekk har peika på i si bok "Ideologi, myte og tro", så er den politikken som Noreg fører på familie- og samlivsområdet no dysfunksjonell. Den skaper eit samfunn som ikkje har evne til å halde seg sjølv oppe, og dette får fylgjeleg konsekvenser både for samfunnet, for vår eldre generasjon, men også for framtidige generasjonar. Er dette rettferdig?

Les meir om dette her: http://folk.uio.no/sigurds/familie/Famile-funksjoner.html

Men la oss så gå vidare til faren. Han er far til barnet i mors liv sjølv om barnet ikkje er fødd. Dette fylgjer både av moderne medisinsk kunnskap og rein logikk. Faren "blir ikkje til far" når barnet i mors liv er 12 veker, det er meiningslaust å påstå. Men SV sin abortpolitikk fråtek far noko som helst rett over sitt barn inntil 12 veker. Ja, mora kan - utan farens samtykke - ta livet av barnet som faren har vore med på å sette til verda. Er dette rettferdig?

Tendensiøs bruk av retorikk

Vi går vidare. Eg håpar vi kan sleppe retorikk a la "fosteret er ein del av kvinnekroppen". Dette er "tendensiøs originalframstilling", for det er ein retorikk som tilslører medisinske fakta samt det meir viktige og relevante spørsmålet om kva status menneskespiren har. Det er dette spørsmålet som bør diskuterast, det er dette spørsmålet som i regelen blir systematisk avvist av venstresida. Det som skjer på norske sjukehus, er at menneskespirer i mors liv blir avliva, dei får ingen sjanse til å vekse opp sjølv om dei reint medisinsk sett har ein sjølvstendig identitet som ein del av menneskeslekta. Er dette rettferdig? Kven forsvarar desse individa og deira sak?

KOMMENTAREN HELD FRAM HER:

Naturlegvis er det ein stor debatt her, om "personstatus" til foster. Dei to beste bøkene om dette er David Boonins "A defense of abortion" og Francis Beckwiths "Defending life". Sistnemnde anmelder fyrstnemndes bok her: http://homepage.mac.com/francis.beckwith/Boonin.pdf Som nemnt, vil eg argumentere for at Beckwith har rett: Det er umogleg å halde oppe eit absolutt menneskeverd og likevel opne opp for provosert abort på menneskespirar. Med ein gong ein byrjar å innføre eit gradert menneskeverd på grunnlag av evne til rasjonalitet, evne til kjensle etc. (og desse funksjonane startar uansett før veke 12), så vil ein logisk sett måtte gradere menneskeverdet også til andre samfunnsgrupper som manglar eller har svekka slike karakteristikkar.

Gjer ikkje dette inntrykk på deg, Inga Marte? Korleis kan du så ukritisk forsvare "enkle" abortar når du ikkje framviser nokon refleksjon over statusen til dei menneskeindivida som faktisk vert fråteke liv?

Mange kvinner får psykiske problem som fylgje av uynskt abort

Over til den siste gruppa: Kvinner/Mødre. Du føreset, så vidt eg kan sjå, at kvinner som er gravide står i ein situasjon der dei har evne til å ta val uavhengig av ytre press, at dei er velinformerte og at dei på alle måtar har føresetnadene til å ta frie val. Vel - dette er feil, slik Anne Nordal Broen har dokumentert i sin doktorgrad. Oppsummering her:

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=266567

Her kjem det fram at svært mange kvinner (røft rekna blir det vel rundt 2500 kvinner årleg) i større eller mindre grad opplever traumer og angst på grunn av aborten sin. Etter mitt syn er dette ein heilt naturleg reaksjon. Dei har vore med på å avlive eit menneskeindivid som dei sjølv har vore med på å skape.

Men poenget her er altså at barnefaren ofte pressar mødre til å ta abort. Trur du denne mekanismen vil minke eller auke dersom dette forslaget om abortpiller blir vedteke? Ut frå den fornufta eg er utdelt med, kan eg umogleg sjå at dette vil minke, heller vil det auke, fordi abort blir endå meir trivialisert, endå meir enkelt.

Og det store poenget her, blir altså at ein haug med mødre slett ikkje vil dette, dei blir gjort endå meir sårbare enn dei i utgangspunktet er. Du som står for ein SV-politikk som vil ta vare på dei svakaste i samfunnet, Inga Marte: Vil du ikkje vere samd i at dykkar politiske ansvar her kviler på desse aller mest sårbare? Burde ein ikkje ta grep som i det minste vernar desse, når ein fint kan gjere dette utan å avskaffe "retten" til fri abort for dei andre som faktisk ynskjer å ta abort?

(For ordens skuld: Eg meiner fri abort aldri kan bli nokon menneskeleg rett, og at ein heller ikkje kan argumentere rasjonelt for det dersom ein føreset eit grunnleggjande menneskeverd. Men her argumenterer eg uansett ut frå dykkar premiss om at kvinner skal få ta abort slik dei sjølve vil.)

Tendensiøs stråmannsargumentasjon
c. Over til ditt innlegg ovanfor. Eg har lyst til å kommentere det du skriv.

"De negative kommentarene om kvinners umoral, er betegnende. Det er typisk for mange abortmotstandere å ha et moralistisk og foraktelig syn på kvinner som "ikke opptrer ansvarlig".

Kommentar: Naturlegvis opptrer ikkje kvinner ansvarleg når dei har sex og blir gravide, for så å gå og ta abort. Rein logikk bør tvinge deg til å innta det same standpunktet. Er det ikkje brei semje i stortinget om å arbeide for bruken av prevensjon? Er det ikkje brei semje i stortinget om at abort er eit vonde på fleire plan? Altså bør ikkje kvinner ha sex og bli gravide dersom dei så tenker å ta abort. Det er uansvarleg.

Som eg peika på i det innlegget som vart saksa inn ved førre innlegg, er det imidlertid forskningsmessig belegg for å seie at det er menn som har hovudansvaret når sex blir innleia, i og med at dei jamt over har sterkare seksualdrift. Til dette, sjå Richard Lippas "Gender, nature and nurture." Menn har altså *meir ansvar* enn kvinner når uynskte graviditetar oppstår, men kvinner må også bere sin del ansvaret i dei aller fleste tilfelle.

Å trekke inn tvang, press, valdtekt etc. er ikkje spesielt relevant i denne samanhengen av fleire grunnar. For det fyrste diskuterer vi abortpolitikk på generelt grunnlag. Dersom du var villig til å ikkje tillate abort, men berre i tilfelle av "tvang, press, valdtekt", så ok. Då kunne vi diskutert det. Men det er ikkje det vi diskuterer. Vi diskuterer heller ikkje "land i verden", vi diskuterer Noreg. For å fylgje Arne Næss sine råd: Hald deg til saka.

Denne kritikken rammar også dei historiske tilfella du trekker inn. Kvifor er dette relevant? Har Dåvøy eller KrF anno 2010 trekt inn desse argumenta? Viss ikkje, kvifor gjer du det? Arne Næss kallar dette: Stråmannsargumentasjon. Det er tendensiøst.

Du trekker inn Berit Austvegs bok, men du driv med det ein på engelsk kallar "question-begging". For det fyrste meiner ikkje KrF at vi plutseleg skal avskaffe abortlova - alle innser at dette er urealistisk med mindre det skjer ei grunnleggjande haldningsendring på samlivsområdet i folket. Hald deg til nøyaktige sitat av kva 2010-KrF-politikarar har sagt, så blir det heile meir sakleg.

For det andre utelet du (slik SV-folk er ganske flinke til) spørsmålet om menneskespirens status. Du føreset at individet i mors liv er "en del av kvinnens kropp", og at mora difor har full råderett over det. Men dette synet støyter som tidlegare nemnt på enorme logiske og medisinsk-vitskaplege problem. Difor er det ikkje opplagt at negative konsekvenser ved innstramming av abortlova vil vege tyngre enn dei positive ved at vi unngår abortar. Men ærleg tala: Vi bur ikkje i Romania, vi bur i Noreg, med eit av verdas beste helsevesen. Det er på fleire plan usakleg å samanlikne desse to landa.

Du skriv: "Det går ikke an å forhindre abort, men det går an å forhindre uønskede graviditeter. Det er her vi må sette inn støtet - med tilgang til prevensjon, god seksualundervisning og rådgivning." Ja, men så flott! Då har eg ei utfordring til deg: Finn ut kva politikk det er som faktisk vil verke abort-forhindrande, og *legg makt bak orda dine*. Ser du ikkje at din argumentasjon om å gjere abort så enkelt som mogleg står i motsetning til denne intensjonen som du her legg fram? Det ville ikkje vere noko problem å gjere abort meir vanskeleg tilgjengeleg - og likevel halde oppe retten til fri abort, slik de i SV ynskjer. Det ville tvert imot verke preventivt. OG det ville vore ei hjarteleg handsrekning til dei mest sårbare av dei sårbare: Menneskeindivida i mors liv og dei kvinnene som faktisk ynskjer å bere fram borna, men som blir pressa til ikkje å gjere det (jfr. Nordal Broen ovanfor).

"Er man opptatt av kvinners ve og vel, MÅ man gjøre det enklere, tryggere og mindre belastende å ta abort!" Vel, det er nettopp dette doktorgraden til Broen bestrider. Legg fram empirisk grunnlag for denne påstanden, så vil eg lytte til deg.

Kan det skade å la sanninga sleppe fram?

Til slutt kritiserer du obligatorisk rådgjeving. Eg er samd med deg i at det ikkje er fair med plakatar som seier "takk for livet". Men her kjem eit viktig poeng: Ville du gå med på at gravide kvinner som søkjer abort, fekk *sakleg og sannferdig informasjon* om barnet i magen, korleis det ser ut, kva det gjer etc.? A la dette: http://www.babycenter.com/100_fetal-development_5214615.bc

Eg tenker at dette burde vere eit godt kompromiss mellom SV og KrF. Sjølv du må jo vere samd i at kvinna som er gravid skal ta ei avgjerd på eit mest mogleg informert og sakleg grunnlag? Du seier at jo at du vil at kvinner skal ta ansvarlege val? Då må ein vere informert om forhold rundt det valet ein tek.

Eg har ein god hunch om kva som ville skje dersom denne typen informasjon vart gjeve obligatorisk til gravide kvinner: Aborttalet ville gå ned. For kvinnene ville bli ramma av sanninga i sitt eige samvit. Det er det som til dømes skjer i filmen "Juno". Hovudpersonen er på veg til å ta abort, men på veg dit får ho vite (som sant er) at fosteret i magen hennar har distinkte fingrar. Korleis kan ho då ta livet av det? Ho ombestemmer seg.

Korleis kan dette valet vere gale, eller ikkje ynskjeleg? Kvinna er jo informert av sann og sakleg informasjon, og ho tek eit val i tråd med sitt eige samvit. Er det ikkje tvert om gale å gje tilslørande og misvisande informasjon om individet i mors liv a la "Ja, dette er berre ein del av moras kropp..."? Er ikkje dette eigentleg ei form for kvinneundertrykking?

Inga Marte: Eg forventar ikkje at du er samd med meg i alt eg seier her. Men eg forventar at du lyttar til argumentasjonen, og at dersom du finn argumentasjonen overtydande også tek konsekvensen av han i praktisk politikk.  

Jaja, så her kjem litt om det eg har gjort i dag, for spesielt interesserte. Eg stod opp seint, spela litt Zelda. Har kome til Shadow Temple no, men det er jammen vanskeleg å klare denne. Uansett så bestilte eg nokre bøker. NICNT sin kommentar over pastoralbreva, Herman Ridderbos Paulus-teologi, Carsons Johanneskommentar og Wrights Jesus and the victory of God, som eg tenker å gje vekk til ein person som treng ho. 

Så gjekk turen til Blindern, der eg som vanleg sit og les. Her er eit bilete, eg sat i tredje etasje i dag. 

Det som er så bra med biblioteket her, er at dei faktisk har skikkeleg mange bøker. Det er ikkje så ofte at dei manglar bøker eg leitar etter, så det er eg takknemleg for. Vel, av og til er dei utlånt, men. Men har dei ikkje bøkene her, så er dei som regel å finne på TF. Ja, så i dag las eg vidare i boka om spesialopplæring...må jo pløye gjennom. Men boka er trass definitivt av dei betre på PPU-studiet. Så var det å lese om Lakatos, Laudan, Feyerabend og vitskapssosiologien som - på same måten som i spørsmål om kjønn, legning og religion - har skrive ein god del vrøvl. (Jfr. Boka Higher superstition). Dinest gjekk turen vidare til Bauckhams absolutt framifrå vesle bok om Johannes' openberring. Denne gongen dreide det seg mellom anna om kva rolle "Anden" spelar i Op, samt forholdet mellom Babylon og Det nye Jerusalem. Spennande lesing, men også veldig "skjerpande". Openberringa er verkeleg ei seriøs og streng bok. Det er alt eller ingenting, liksom. Martyriet vert vektlagt veldig sterkt. Etterfylgjinga i rett vandring og leving vert også betona veldig sterkt. Og det går meir og meir opp for meg at betoninga i NT på dette punktet er ei ganske anna enn det eg har blitt opplært i. Menmen, dette har eg skrive om så mange gonger no. 

No, så ja. Så har eg prøvd å finne ut kva som er den beste innføringsboka om mellomtestamentleg tid. Ein av dei aller beste stadene å starte, er då Emil Schürers firebindsverk om den jødiske historia på Jesu tid. Einaste problemet er at dette verket er nesten komplett umogleg å få tak i. Det er til låns på Blindern (og takk for det), men til no har eg berre funne bind 1-2 til sals brukt, for 65$ kvar. Eg har tråla ein heil haug med bruktbutikkar, og det ser ikkje ut til at meir er å oppdrive, i alle fall ikkje dersom ein vil halde seg under ca 130$ per bok. Velvel. Schürers bøker er i alle fall svært gode, og eg trur at prosjektet som eg snusar på verkeleg kan ha noko for seg. No må eg berre byrje å undersøke kva dei store Paulus-teologiane seier om temaet som eg tenker å undersøke. Schnelle har eg allereie lese, men Ridderbos skal bli spennande å sjå på. Det er berre DUMT at Wrights Paulusbok ikkje kjem ut før 2011. Men pyttpytt. Eg tenker også å endeleg få pløyd gjennom Waltkes GT-teologi. Det kan bli både krevjande og svært lærerikt. 

Sånn ser det ut på Fellesskapet i Misjonssalen (ok, håpar ingen blir overlag kritiske for at eg legg ut biletet her :S Det er i alle fall kjempehyggeleg og oppbyggjeleg å vere der. Gode folk, god stemning, Bibel, song, bøn og mat. Det er verkeleg kristen kyrkjelydstanke i praksis. Det er slik det skal vere. Det er som å vere i 1. Korintarbrev 12-14, eller Rom 12-15. Kongen av misjonssalen (utanom Jesus, sjølvsagt) ser du forresten i stripete genser til venstre i biletet.

Her er mine gode vener Roger og Ingrid. Dette var frå før i dag. Ingrid vart litt sur fordi eg tok mange bilder av henne, hehe. Men eg måtte jo ta ein del bilete for å få nokre kule. Eg tykkjer dette var litt kult.

Kjempehyggeleg quiz i misjonssalen. Denne gongen kunne eg faktisk svare på ein del spørsmål. Men dei var ikkje så vanskelege, akkurat. Vi kom på...eh...11. plass, trur eg. Men det er heilt ok, vi var berre fire stk. på laget.

Litt chat etter at quizen var ferdig. Kjell i midten har faktisk vunne kvitt eller dobbelt ein gong, på temaet gresk mytologi. Lars Olav er rikskjendis. Thomas er berre ein veldig hyggeleg kar. Ja, og så er han medarbeidar i pornokirken.