Folkemord, ateisme, modernitet etc.

Publisert 6 minutter sidenKommentar #27

Innleiing

Eg fekk lyst til å kommentere denne debatten om folkemord og ateisme. Fyrst vil eg likevel utfordre Lars. Du skreiv: "Overgrep begått både i kristendommens navn (altså som det er mobilisert til på kristent grunnlag) og av folk som regner seg som kristne, er styggelig lang." Sidan vi no helst snakkar om overgrep i tungvektarklassa, skulle eg gjerne sett at du konkretiserte kva slike store overgrep som er vorte "mobilisert til på kristent grunnlag".

Alister McGrath om religion, ateisme og vald

Så ynskjer eg å sitere litt relevante utdrag. Det fyrste utdraget er frå boka "The Dawkins Delusion" av Oxford-professor Alister McGrath. I denne boka er det eit kapittel med tittelen "Is religion evil?" Eg tippar at Gule er relativt samd i McGraths refleksjonar nedanfor.

"Dawkins is, I think, entirely right when he exposes and challenges religious violence. I am with him totally, and hope that the force of his point here will not be obscured by the ludicrous inaccuracy of much of the remainder of The God delusion. It is clear that his ire is directed primarily against Islamist fundamentalism, particularly its jihadist forms. All of us need to work to rid the world of the baleful influence of religious violence. On that point, Dawkins and I are agreed.

Yet is this a necessary feature of religion? Here, I must insist that we abandon the outmoded idea that all religions say more or less the same things. They clearly do not. I write as a Christian, who holds that the face, will and character of God are fully disclosed in Jesus of Nazareth. And as Dawkins knows, Jesus of Nazareth did no violence to anyone. He was the object, not the agent, of violence. Instead of meeting violence with violence, rage with rage, Christians are asked to 'turn the other cheek', and 'not to let the sun go down on their anger'. This is about the elimination of the roots of violence - no, more than that: it is about its transfiguration.

McGrath held fram med å skildre tragedien i Amish-sekta i oktober 2006, då ein mann ville hevne seg på dei, noko han gjorde ved å trenge inn i ei skuleklasse og skyte og drepe fem unge jenter. Men det sørgjande Amish-samfunnet gjekk tydeleg ut og sa at dei ynskte å tilgje, og at dei ikkje ville ta hemn. (Les meir her). McGrath held fram:

"As someone who grew up in Northern Ireland, I know about religious violence only too well. There is no doubt that religion can generate violence. But it's not alone in this. The history of the twentieth century has given us a frightening awareness of how political extremism can equally cause violence. In Latin America, millions of people seem to have 'disappeared' as a result of ruthless campaigns of violence by right-wing politicians and their militias. In Cambodia, Pol Pot eliminated his millions in the name of socialism.

The rise of the Soviet Union was of particular significance. Lenin regarded the elimination of religion as central to the socialist revolution, and put in place measures designed to eradicate religious beliefs through the 'protracted use of violence'. One of the greatest tragedies of this dark era in human history was that those who sought to eliminate religious belief through violence and oppression believed they were justified in doing so. They were accountable to no higher authority than the state.

In one of his more bizarre creedal statemes as an atheist, Dawkins insists that there is 'not the smallest evidence' that atheism systematically influences people to do bad things. It's an astonishing, naïve and somewhat sad statement. Dawkins is clearly an ivory-tower atheist, disconnected from the real and brutal world of the twentieth century. The facts are otherwise. In their efforts to enforce atheist ideology, the Soviet authorities systematically destroyed and eliminated the ast majority of churches and priests during the period 1918-1941. The statistics make for dreadful reading. This violence and repression was undertaken in pursuit of an atheist agenda - the elimination of religion.

...

Dawkins' childishly naïve view that atheists would never carry out crimes in the name of atheism simply founders on the cruel rocks of reality(...)Dawkins is simply in denial about the darker side of atheism, making him a less than credible critic of religion. He has a fervent, unquestioning faith in the universal goodness of atheism which he refuses to subject to critical examination. Yes, there is much that is wrong with contemporary religion and much that needs to be reformed. Yet the same is also true of atheism, which needs to subject itself to the self-searching intellectual and moral criticisms that religious systems are willing to direct against themselves.

The reality of the situation is that human beings are capable of both violence and moral excellence - and that both of these may be provoked by world views, whether religious or otherwise."

Er sekulære livssyn 'av natur' i fare for å skape farlege ideologiar?

Dette siste sitatet er i sak det same som Gule også har gjeve uttrykk for i denne tråden. Men inntil Gule presenterer sine prov (jfr. ovanfor), trur eg trygt vi kan seie at det er livssyn knytt til ateistisk sekularisme som - med eller utan teknologi - har produsert dei mest livsfarlege og dødelege samfunna og styreformene verda har sett. Trass alt er det vanskeleg, trur eg, å finne døme på at eksplisitte kristne ideologiar med bakgrunn i Jesu bod el. l. har produsert noko slikt som masseutryddingsleirar, Gulagar, tvungne hungersnaudar a la Stalin, folkemord a la Pol Pot, kulturrevolusjon a la Mao. Men i alle desse nett nemnte tilfella har ateistisk sekularisme spela ei instrumentell og avgjerande rolle i utforminga av ideologiane som skapte desse fenomena.

Og i det fylgjande vil argumentere for at dette heller ikkje er tilfeldig. Eg meiner ein kan presentere argument som viser at ateistisk sekularisme så å seie "av natur" er eit livssyn som i langt større grad enn kristendomen står i fare for å gje opphav til ultravaldelege ideologiar. Det er ein sterk påstand, men eg vil freiste å argumentere for han i det fylgjande, også her særleg med utgangspunkt i David Bentley Harts "Atheist Delusions". Kvar får lese og sjølv vurdere den argumentasjonen han presenterer. Men fyrst nokre ord om kva Det nye testamente seier.

Dei sentrale formaningene i Det nye testamente

Som vist ovanfor peikar McGrath mot nokre grunnleggjande sider ved den kristne bodskapen. Dette er ope til å lese i NT for einkvar som vil. Her er nokre av dei grunnleggjande formaningane Jesus og apostlane gjev i NT: Elsk dine fiendar. Tilgje den som gjer deg urett. Ikkje ta hemn. Velsign dei som forbannar deg. Gje vatn til dei tyrste. Kle den nakne. Besøk dei som er i fengsel. Bær den andres byrder. Heidre kvarandre. Ikkje kall nokon for "idiot". Ver milde. Lat godleiken dykkar kome til syne for alle menneske. Gjer godt mot alle. Ver som ein samaritan som tek seg av den lidande som du aldri før har møtt, og som tilhøyrer ei anna folkegruppe enn deg. Elsk din neste. Gje til den som bed deg. Lån bort utan å vente attende. Ikkje bli sint på bror din. Ikkje gjer urett mot nokon. Det er sælare å gje enn å få. Når ein fattig kjem inn i kyrkjelyden, må han setjast likt med den rike.

Slik kunne vi halde på og ramsa opp mange fleire formaningar av den same typen. Desse formaningane spring ut av ei grunnleggjande trusoppfatning: Gud er kjærleik, og den kallar seg hans barn, må reflektere denne kjærleiken (dette er til dømes logikken i bergpreika). Poenget er at mennesket er skapt i Guds bilete. Difor er det uendeleg verdifullt. Gudsbiletet kan ikkje gå tapt sjølv om det kan bli øydelagt av eit menneskes forkasting av Gud. Men gudsbiletet inneber altså også eit ansvar om å reflektere Guds eige vesen; derav det doble kjærleiksbodet. NT er vidare tydeleg på at hemn må overlatast til Gud, som ein gong skal døme rettferdig. I den noverande tidsalderen, inntil Guds rike bryt inn, må kristne leggje vinn på å tilgje.

Alt dette representerer meir eller mindre faste formaningar som er i hjartet av det kristne livssynet. Og i den grad kristendomen får gjennomsyre eit samfunn eller eit liv - vel - så er det desse skriftene, NT, som er ressursen. Og der står altså slike formaningar. Men i den grad ateisme får gjennomsyre eit samfunn og eit liv så er det andre ressursar som vil spele ei rolle, nemleg... Ja, nemleg kva? Kvar hentar ein ateist sine etiske oppfatningar frå? Her skal eg sleppe til orde Hart:

DB Hart om kva det vil seie å vere 'moderne'

"I shall venture an even more presumptuous, and intentionally provocative, assertion:To be entirely modern (which very few of us are) is to believe in exactly nothing. This is not to say it is to have no beliefs: the truly modern person may believe in almost anything, or even perhaps everything, so long as all these beliefs rest securely upon a more fundamental and radical faith in the nothing - or, better, in nothingness as such. Modernity's highest ideal - its special understanding of personal autonomy - requires us to place our trust in an original absence underlying all of reality, a fertile void in which all things are possible, from which arises no impediment to our wills, and before which we may consequently choose to make ourselves what we choose. We trust, that is to say, that there is no substantial criterion by which to judge our choices that stands higher than the unquestioned good of free choice itself, and that therefore all judgment, divine no less than human, is in some sense an infringement upon our freedom. This is our primal ideology. In the most unadorned terms possible, the ethos of modernity is - to be perfectly precise - nihilism.

This word is not, I want immediately to urge, a term of abuse, and I do not employ it dismissively or contemptuously. There are today a number of quite morally earnest philosophers (especially in continental Europe) who are perfectly content to identify themselves as nihilists, because they understand nihilism to be no more than the rejection of any idea of an ultimate source of truth transcendent of the self or of the world - a rejection, that is, not of the various objective truths that can be identified within the world but of the notion that there is some total or eternal Truth beyond the world, governing reality and defining the good, the true, or the beautiful for all of us here below.

...

Now this is, as I have said, a willfully extreme formulation of the matter, and life is rarely lived at the extremes. For most of us, the forces of conformity that surround and seduce us - political, religious, patriotic, and popular - are necessary shelters against the storm of infinite possibility. A perfectly consistent ethic of choice would ultimately erase any meaningful distinction between good and evil, compassion and cruelty, love and hatred, reverence and transgression, and few of us could bear to inhabit the world on those terms...Even when we have shed the moral and religious precepts of our ancestors, most of us try to be ethical and even, in many cases, 'spiritual'. It is rare, however, that we are able to impose anything like a coherent pattern upon the somewhat haphazard collection of principles and practices by which we do this. Our ethics, especially, tends to be something of a continuous improvisation or brickolage: we assemble fragments of traditions we half remember, gather ethical maxims almost at random from the surrounding culture, attempt to find and inner equlibrium between tolerance and conviction, and so on, until we have knit together something like a code, suited to our needs, temperaments, capacities, and imaginations. We select the standards of values we find appealing from a larger market of moral options and then try to arrange them into some sort of tasteful harmony.

...

Harts skildring av vår tids sekulære moralfilosofi understøttast til dømes av Alasdair Macintyres "After virtue" eller også av Richard Normans "Humanisme" (dersom nokon skulle vere interessert i at eg siterer relevante avsnitt frå sistnemnte bok, så sei ifrå). Poenget til Hart er altså at - særleg etter Nietzsche - har det blitt klart at fornufta som eintydig og allmennmenneskeleg premissleverandør for moralen, har brote saman. Openberring som kjelde for moralen har vorte forkasta for lenge sidan. Heller ikkje menneskenaturen kan bidra med tydelege retningsliner for moralen (sjølv om til dømes Norman har nokre - så vidt eg kan bedømme noko mangelfulle - argument i denne retningen). Det som vert sett fram som det avgjerande, normative punkt, er eins eigen vilje. Men denne viljen er sin eigen og øvste autoritet, og kan dermed prinsipielt sett trekkast i mange ulike retningar. Derav Harts påstand om at modernitetens fullkomenheit er trua på "ingenting". Hart utdjupar dette meir her, for den som skulle vere interessert.

Dette betyr absolutt ikkje at alle som vedkjenner seg til det moderne og til sekulær humanisme nødvendigvis er umoralske menneske. Mange har høge ideal og utfører mange gode handlingar mot sine medmenneske. Det kan gjerne bli sagt klart og tydeleg, poenget mitt er ikkje å bestride dette. Dei fleste sekulære humanistar vil også høgt og tydeleg forsvare menneskerettane og den gylne regelen. Det er imidlertid vanskeleg å sjå korleis desse ideala og handlingane kan gjevast ei koherent og logisk grunngjeving innanfor livssynet deira, og dette er nettopp poenget. Dersom ein fyrst vedkjenner seg til at "min eigen vilje" er den øvste autoriteten (slik til dømes Norman gjer i boka "Humanisme"), har ein, anten ein vil eller ikkje, opna opp for det meste:

Vil sekulær fornuft leie oss inn i gullalderen - eller inn i nye kriser?

"Can one really believe - as the New Atheists seem to do - that secular reason, if finally allowed to move forward, free of the constraining hand of archaic faith, will naturally make society more just, more humane, and more rational that it has been in the past? What evidence supports such an expectation? It is rather difficult, placing everything in the scales, to vest a great deal of hope in modernity, however radiantly enchanting its promises, when one considers how many innocent lives have already been swallowed up in the flames of modern 'progress'. At the end of the twentieth century - the century when secularization became an explicit political and cultural project throughout the world - the forces of progressive ideology could boast an unprecedentedly vast collection of corpses, but not much in way of new moral concepts. At least, not anyone we should be especially proud of. The best ideals to which we moderns continue to cling along antedate modernity; for the most part, all we can claim as truly, distinctively our own are atrocities.

One could, I suppose, argue that the secular project had somehow been diverted from its proper course at the dawn of the twentieth century, just as the new ideologies were assuming concrete political forms, or had been stalled or subverted by certain instransigent forces of unreason. This would be a more credible claim, however, if the twentieth century's horrors were demonstrably aberrations within the larger story of the modern world. But, in fact, the process of secularization was marked, from the first, by the magnificent limitlessness of violence. One does not have to harbor any nostalgia for the old political order of Christendom, or for the church's degrading association with the state, to be conscious of secularity's cost.

As I noted in my remarks upon the early modern period's 'wars of religion', when one looks back upon the historical sequels of the settlement of Westphalia, it is hard not to conclude that the chief inner dynamism of secularization has always been the modern state's great struggle to free itself from those institutional, moral and sacramental allegiances that still held it even partially in check, so that it could now get on with all those mighty tasks - nationalist wars, colonial empires, universal conscription, mass extermination of civilians, and so on - that would constitute its special contribution to the human experience. The old order could generally reckon its victims only in the thousands. But in the new age, the secular state, with all its hitherto unimagined capacities, could pursue its purely earthly ideals and ambitions only if it enjoyed the liberty to kill by the millions. How else could it spread its wings?

...

For the purposes of my argument, it is enough simply to ask where the ascendancy of our modern notion of freedom as pure spontaneity of the will leads the culture it pervades(...) As a matter purely of logic, absolute spontaneity is an illusion; all acts of the will are acts toward some real or imagined end, which prompts volition into motion. But something dangerously novel entered our culture when we began to believe that the proper end of the will might simply be willing as such. Nor does the truly liberated will have to confine its energies to the adventure of the self's discovery and invention of itself; collective will is ever so much more exhilaratingly potent than individual will, at least if it can be disciplined and marshaled for some 'greater' purpose, and the material upon which it can exercise its plastic powers is ever so much more immense than the paltry canvas of a private psychology. Moreover, it there really is no transcendent source of the good to which the will is naturally drawn, but only the power of the will to decide what ends it desires - by which to create and determine itself for itself - the no human project can be said to be inherently irrational, or (for that matter) inherently abominable. If freedom of the will is our supreme value, after all, then is is for all intents and purposes our god. And certain kinds of god (as our pagan forebears understood) expect to be fed.

Om kristendom, menneskeverd etc.

La meg fyrst seie at det er godt med sakleg meiningsutveksling om Herlands foredrag. Så dette fortener Gule og dei andre meiningsmotstandarane til Herland ros for, sjølv om eg tykkjer debatt-tonen på båe sider stundom er uakseptabel. Så til ein av Gules påstandar:

"Påstanden om at «Kristen etikk ble menneskerettighetenes ultimate vugge og et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller» er mildt sagt tvilsom. I praksis var det overhodet intet som gjorde kristne mer likhetsorienter I DETTE LIVET, uansett hvor like de måtte mene vi kom til å være for guden."

Ja, dette er jo ein ganske sterk og kategorisk påstand. Eg er ikkje idehistorikar. Men eg har peiling på NT og den tidlege kyrkja. Og slik påstanden ovanfor no står, så er han rett og slett sterkt misvisande. Gule etterlyser også gong på gong konkrete argument og konkrete referansar i Herlands foredrag. Vel, her er ein stad eg gjerne skulle sett at Gule sjølv viste kva konkrete referansar han byggjer på.

Eg har lyst til å ta fram nokre avsnitt frå den framifrå boka "Atheist Delusions" av den sprenglærde kyrkjehistorieprofessoren David Bentley Hart. Hart drøftar korleis kristendomen påverka kulturen og tenkinga i romarriket i dei fyrste århundra etter Kristus. Han byrjar med eit for oss litt originalt utgangspunkt, nemleg ved å skildre Peters anger og gråt i evangelia. Dette er tekstar som for oss gjerne uttrykker noko høgverdig og edelt. Men for romarane ville slike tekstar framstå som latterlege og flaue. Peter var jo trass alt ein ubetydeleg tenar utan nokon grunnleggjande verdi, og dette var hans guddomeleg ordna plass i universet; hans anger framstod dermed mest som ubetydeleg og upassande sjølvmedlidenhet. Men Hart held fram:

"...even Christianity's most implacable modern critics should be willing to acknowledge that, in these texts and others like them, we see something beginning to emerge from darkness into full visibility, arguably for the first time in our history: the human person as such, invested with an intrinsic and inviolable dignity, and possessed of an infinite value. It would not even be implausible to argue that our very ability to speak of "persons" as we do is a consequence of the revolution in moral sensibility that Christianity brought about. We, after all, employ this word with a splendidly indiscriminate generosity, applying it without hesitation to everyone, regardless of social station, race, or sex; but originally, at least in some of the most crucial contexts, it had a much more limited application. Specifically, in Roman legal usage, one's person was one's status before the law, which was certainly not something invariable from one individual to the next. The original and primary meaning of the Latin word persona was "mask", and as a legal term its use may well have harked back to the wax funerary effigies by which persons of social consequence were represented after their deaths, and which families of rank were allowed to display as icons of their ancestral pedigrees. Thus, by extension, to have a persona was to have a face before the law - which is to say, to be recognized as one possessing rights and privileges before a court, or as being able to give a testimony upon the strength of one's own word, or simply as owning a respectable social identity, of which jurists must be conscious.

For those of the lowest stations, however - slaves, base-born non-citizens and criminals, the utterly destitute, colonized peoples - legal personality did not really exist, or existed in only the most tenuous of forms. Under the best of pagan emperors, such as Augustus, certain legal protections were extended to slaves; but, of themselves, slaves no real rights before the law, and no proper means of appeal against their masters. Moreover, their word was of no account. A slave was so entirely devoid of any "personal" dignity that, when called to testify before a duly appointed court, torture might be applied as a matter of course. For the slave was a man or woman non habens personam: literally, "not having a persona", or even "not having a face". Before the law, he or she was not a person in the fullest and most proper sense. Nor did he or she enjoy any greater visibility - any greater countenance, one might say - before society at large. In a sense, the only face proper to a slave, at least as far as the cultural imagination of the ancient world went, was the brutish and grotesquely leering "slave mask" worn by actors on the comic stage: an exquisitely exact manifestation of how anyone who was another's property was (naturally) seen.

We today have our bigotries, of course; we can hardly claim to have advanced so far as to know nothing of racism, for instance, or of its most violent expressions; it was not so long ago that blackface and the conventions of the minstrel show were as inoffensive to us as the slave mask was to ancient audiences; and certainly there is no such thing as a society without class hierarchies. All we can claim in our defence is that we have names for the social inequities we see or remember; we are, for the most part aware - at least, those of us who are not incorrigibly stupid or cruel - that they violate the deepest moral principles we would be afraid not to profess; we are conscious also - the great majority of us, at any rate - that they are historical accidents, which do not reflect the inmost essence or reality or the immemorial decrees of the gods or of nature, and therefore can and should be corrected. But this is only because we live in the long twilight of a civilization formed by beliefs that, however obvious or trite they may seem to us, entered ancient society rather like a meteor from a clear sky. What for us is the quiet, persistent, perrennial rebuke of conscience within us was, for ancient peoples, an outlandish decree issuing from a realm outside any world they could conceive. Conscience, after all, at least in regard to its particular contents, is to a great extent a cultural artifact, a historical contingency, and all of us today in the West, to some degree or another, have inherited a conscience formed by Christian moral ideals. For this reason, it is all but impossible for us to recover any real sense of the scandal that many pagans naturally felt at the bizarre prodigality with which the early Christians were willing to grant full humanity to persons of every class and condition, and of either sex."

Hart held fram med å skildre korleis dei heidenske Kelsos, Eunapius av Sardes og keisar Julian vurderte det kristne menneskesynet: Som ei øydeleggjing av harmonien i kosmos, nettopp ved å tillegge verd og frelse til dei mest forakta, dei utstøytte, dei syndige, dei fattige i samfunnet. Frå eit heidensk standpunkt var deira posisjon utan rettar og menneskeverd nettopp eit uttrykk for den gode, harmoniske orden i kosmos, og dette burde ein ikkje tukle med. Hart held fram med å skildre korleis dei kristne kyrkjelydane skapte fellesskap der rik og fattig, mann og kvinne, jøde og grekar vart plassert på likefot. Dei dela mat og fellesskap, dei tente kvarandre audmjukt, og den største måtte vere tenar for den minste. Desse tankane kan førast attende til Jesus sjølv, men dei går attende mange, mange stader i NT. Dei er til dømes i hjarta av Jesu rettleiing til sine læresveinar og i hjarta av Paulus' rettferdiggjeringslære (Det er i det heile teke ei djup, nesten absurd, historisk feilforståing av NT og den tidlege kyrkja å seie at den kristne likskapstanken framfor Gud "overhodet ikke" fekk nokon praktiske likskapskonsekvenser. Sanninga er tvert motsett, slik einkvar kan finne ut ved å lese dei historiske dokumenta i NT sjølv.) Og dette var djupt motkulturelt den gongen. "Not even the most morally admirable of the pagan philosophical schools, Stoicism, succeeded so strikingly in making a spiritual virtue of indifference to social station."

"The Christian vision of reality was nothing less than - to use the words of Nietzsche - a "transvaluation of all values", a complete revision of the moral and conceptual categories by which human beings were to understand themselves and one another and their places within the world. It was - again to use Nietzsche's words - a "slave revolt in morality". But it was also, as far as Christians were concerned, a slave revolt "from above", if such a thing could be imagined; for it had been accomplished by a savior who had, as Paul said in his epistle to the Philippians, willingly exchanged the 'form of God' for 'the form of a slave', and had thereby overthrown the powers that reigned on high. I eit tidlegare kapittel skriv Hart utfyllande om korleis den kristne visjonen for røyndomen nettopp, sakte, men sikkert, førte til ein transformasjon av synet på kvinner, slavar og svakarestilte i det romerske samfunnet.

Hart konkluderer slik:

"Modern persons of a secularist bent, who believe that the roots of their solicitude for human equality reach down no deeper in the soil of history than the so-called Age of Enlightenment, often tend to imagine that their values are nothing more than the rational impulses of any sane conscience unencumbered by prejudice. But this is nonsense. There is no such thing as "enlightened" morality, if by that one means an ethics written on the fabric of our nature, which anyone can discover simply by the light of disinterested reason. There are, rather, moral traditions, shaped by events, ideas, inspirations, and experiences; and no morality is devoid of the contingencies of particular cultural histories. Whatever it is we think we mean by human "equality", we are able to presume the moral weight of such a notion only because far deeper down in the historical strata of our shared Western consciousness we retain the memory of an unanticipated moment of spiritual awakening, a delighted and astonished intellectual response to a single historical event: the proclamation of Easter."

David Bentley Hart, "Atheist delusions", Yale University Press, kap. 12-13.

Harts konklusjon understøttast til dømes også av den anerkjente og grunnlærde filosofen Louis Pojman idenne artikkelen der han analyserer moderne, ikkje-teistiske forsøk på å grunngje menneskelig verdi-likskap. Han konkluderer på fylgjande måte:

"The doctrine that all people are of equal worth, and thus endowed with inalienable rights, is rooted in our religious heritage. The language of human dignity and worth implies a great family in which a benevolent and sovereign Father binds together all his children in love and justice. The originators of rights language presupposed a theistic world view, and secular advocates of equal rights are, to cite Tolstoy, like children who see beautiful flowers, grab them, break them at their stems, and try to transplant them without their roots. The egalitarian assertions of the United Nations' Universal Declaration of Human Rights are similar to those of our Declaration of Independence with one important difference - God is left out of the former; but that makes all the difference. That posit (or some metaphysical idea which will support equal and positive worth) is not just an ugly appendage or a pious afterthought but a root necessary for the bloom of rights."

Osb

Lite nytt. Eg har byrja å undervise om human-etikk. Nobu er på besøk. Eg har byrja å førebu bibeltimen til laurdag (Rom 3, laurdag kl 11, du er velkomen). Eg har snakka med ein god ven om problemet med kjønnskvotering av stipendiatstillingar. Han har peiling, og han sa at det er ganske vanskeleg å få stip. stilling i teologi dersom ein ikkje er kvinne. Eg mislikar ganske sterkt politisk feminist-innverknad på forskingspraksis. Men ja, kanskje eg må endre planane mine, då. Hm. Elles var det ganske hyggeleg å få treffe systera mi med familie. Vi tok ein liten tur til Holmenkollen, og så til sentrum. Edmund og Signe veks til, og dei blir stadig meir utvikla for kvar gong eg treff dei. Diverre klarte eg å gløyme kameraet, men dei kjem kanskje til Dalen til påska, så då får eg sjå om det blir nokre bilete eg kan leggje ut her på bloggen. Eg var også i Storsalen i går, forresten. Jan Gossner heldt ein kjempeflott tale, og elles var det på dei fleste måtar eit flott møte. Tja, sidan sist har eg også sett Match Point av Woody Allen, og sjølv om filmen skildrar sterk umoral, så likte eg han ganske godt. Ein må verkeleg fundere over kva som eigentleg er bodskapen i filmen, og dialogen er relativt intelligent. Men bodskapen er ikkje akkurat kristeleg. Likevel får filmen ein til å tenke, då. Elles noko nytt? Nei, ikkje så mykje.

Har du noko på hjarta?

Om Israels kall i GT (og NT)

Her fylgjer eit utdrag frå Bruce Waltkes informative og gode, men av og til varierande, GT-teologi. Det handlar om ein veldig interessant tekst om kva "poenget" med Israel er i GT. I NT vert det naturlegvis understreka at den Messias-truande kyrkjelyden er framhaldet av Israel i GT, og difor vert det same kallet gjeve til oss. Les og lær:

As God's chosen people by their descent from their patriarchs, Israel, 'the house of Jacob', is set apart for the privilege of entering into I AM's covenant that Moses mediates. Their election, not their own merits, constitutes the sole basis for all that follows (Ex 19,3; cf. Deut 7,7-9; 9,1-6). In other words, the Torah is an outgrowth of their election through Abraham. Moreover, I AM, the King of Kings and Lord of Lords, not humans, authors this holy covenant.

As for motivations for accepting the covenant, the first is gratitude for what I AM has done; namely, he redeemed them from Egypt and preserved them in the wilderness (Ex 19,4; cf. Ex 1-18). An enduring kingdom cannot be founded on the king's naked power to inflict pain and pleasure from without but must be built on heartfelt love and gratitude from within (see also Ex 20,1-2). Moreover, they are being asked to risk their lives by obeying I AM, and for that wholehearted commitment, Israel must count him totally trustworthy. His amazing track record since their founding empowers that faith. Once they accept the covenant, however, they must prove themselves faithful. I AM will bless and punish them according to their obedience; nevertheless, they will remain his covenant people.

Second, Israels is to be different from the nations around them. The covenant defines Israel's uniqueness by its threefold intention, which can only be accomplished by Israel's obedience to the covenant's stipulations (Ex 19,5-6): The first intention is that it uniquely will transform Israels into I AM's Segullah ("treasured possesion"). Segullah in 1 Chronicles 29,3 and Ecclesiastes 2,8 denotes a private royal fortune to be used according to the king's own discretion and interests in contradistinction to the general reserves needed for governing his realm. (Deut 7,6; 14,2; 26,18). In other words, Israel will be the king's "private property", personally owned for his personal use. Elsewere in the Old Testament, the word is found in covenant contexts, where it describes the worth of Israel as an object of divine choice.

The second intention is that obedience to the covenant uniquely transforms Israel into a kingdom of priests for the nations. The metaphor likens Israel's relationship to the world to that of a priest who serves society and mediates God's blessing by being set apart to him. "All Israel is a priesthood by virtue of its obedience to God's covenant". By their obedience they represent I AM to the nations and become the means of bringing the nations to turn to and trust I AM who teaches and protects them (cf. Deut 4,5-8; Isa 42,1-4; 44,3-5; 45,22; 49,6; 51,4-5). They mediate God's blessings to others according to the divine intention for Abraham and his seed to be a missional nation from the beginning (Gen 12,3).

Finally, by Israel's obedience they uniquely become a holy nation, mirroring I AM's character by their deeds and thereby sanctifying the world. They are to be holy as he is holy. By walking in I AM's way, they show the world what I AM is like and how the living and only God behaves (cf. Gen 18,19; cf. 2 Kings 17,15). These purposes are now being realized in the church; God's chosen people (Col 3,12; 1 Peter 2,9-10).

(OT Theology, 406-407).

Litt ST og litt human-etikk og litt S. Fiske

Her kjem ein liten bloggpost, eg sit på Ichtys, og quizen skal byrje snart. Fellesskapet var bra, som vanleg, og det kjem til å bli betre, for no skal vi gå over til varmmat der. Men uansett. Jo Bertil beit seg merke i noko eg hadde skrive om forholdet mellom NT og ST (litt i forbifarten), som nemnt i førre post. Eg skreiv eit slags svar til han, men det er noko tentativt, for eg erkjenner at det er mange problemstillingar innanfor den systematiske teologien som eg ikkje har tenkt godt gjennom. Så her er det ganske ope, mykje kan skje, på ein måte. Men NT byrjar eg å kjenne ganske godt, så der blir det på ein måte færre og færre store overraskingar. (Sjølv om det er masse, masse att å lære).

Men uansett her fylgjer fyrst eit slags svar eg skreiv til JoB. Ta det for det det er, nokre utprøvande tankar på grunnlag av litt lesing av Pannenberg++

Ok, eg får prøve meg på eit svar. Det var på ein måte artig at du tok opp noko av det eg skreiv, JoB. Samstundes er det krevjande å svare på det; ST er ikkje mi hylle, og det er mange problemstillingar der som eg ikkje har tenkt nøye gjennom og som eg heller ikkje for tida prioriterer å arbeide med.

Men, eg skal prøve å skissere noko av det eg meinte med det eg skreiv i mitt fyrste sitat, og så freiste å gje eit svar på dine refleksjonar. Altså. Eg skreiv at eg likar å jobbe med NT, og eg meiner dette er den mest meiningsfulle staden å jobbe, i og med at dette på mange måtar er den staden der “slaget står” om teologien. No har eg ikkje noko imot ST som sådan, altså. Det var ikkje poenget.

Og eg er fullt klar over at ST-faget både syslar med andre problemstillingar (notidige) og har andre kjelder utanom NT, til dømes naturvitskapar, eller også andre vitskapar. I så måte tykkjer eg Pannenberg (eller McGrath, i sin trilogi om ein vitskapleg teologi) gjer rett i å seie at sidan Gud er herre over skaparverkeg og over historia, så må all kunnskap udnerordnast hans herredøme og gjevast eit rom i den systematiske teologien i ljos av Guds eksistens og vesen.
Men eg tenker nok – noko tentativt, men likevel – at arbeidet med NT er staden å starte, nærare bestemt Jesu oppstode. Oppstoda viser at Jesus var Messias, Israels konge. Men dermed er han også verdas konge, og dermed oppfyller han og stadfestar han løfta frå GT. Slik sett stadfester han at han verkeleg var “Guds son”, dvs. Guds kongelege representant som openberrar kven Gud er. Vidare er oppstoda det punktet som stadfester at “enden” har byrja, og difor ei foregriping av historia sitt mål, dvs. fullendinga av Guds rike, domedag og den allmenne oppstoda frå dei døde.

Hm, så alt dette fortel NT om, men eg meiner også at ei ansvarleg historisk undersøking gjennomført etter rette metodar ved hypotese og (stadig gjentatte) forsøk på falsifikasjon vil kunne sannsynleggjere historisiteten ved evangelia sine bilete av Jesus. Her må ein som historikar inngå i ein hermeneutisk spiral der ein sjølv kastar seg inn i arbeidet med “heile seg”, inkludert alle moglege slags livssyns-forforståingar. Alt leggjast i potten, så å seie, og ved ansvarleg vitskapleg metode vil ein kunne kome ut att med eit endra livssyn på grunnlag av møtet med Guds objektive openberring i historia. Dette inneber også at Anden gjer sitt arbeid for å skape trua på – og bryte ned motstanden mot – at det verkeleg var Gud sjølv som var på ferde i denne historiske openberringa.

Hm. Dette blir noko tentativt, men. Ja. Eg mistenker at Pannenberg har rett i at den fulle meininga åt det som skjedde i og gjennom Jesus fyrst vil kome fram i ljoset ved domedag og fullendinga av Guds rike. Eg tenker også han har rett i at den stadige vinninga av vitskapleg kunnskap i alle slags greiner av vår viten, er med på å underbyggje “Guds sanning”, så å seie, sidan Gud er Herre over skaparverket og historia. Slik sett er det også på sett og vis korrekt å seie at “meininga” i ei individuell historisk hending (til dømes det som skjedde i og rundt Jesus Kristus) ikkje vil kunne erkjennast i si fulle djubde utan i ljos av historia som heilskap. Dermed kan vi ikkje forstå NT rett utan i ljos av mellomtestamentleg jødedom og hellenisme, men også Israels tidlegare i historie og den tidlegkristne kyrkja. Men også, i breiare sirklar, verdshistoria attende til Big Bang og fram mot vår tid.

Eg har imidlertid noko problem med å sjå “cash valuen” til desse “større sirklane” for vår grunnleggjande forståing av NT. Her er det nok eitt eller anna ved Pannenberg eg ikkje heilt har gripe. P. føreset i alle fall at NT ikkje kan tene som ei autoritativ og eineståande kjelde for vår kunnskap om Gud, i og med at vår eksegetiske lesing av NT fører oss ut i ein ikkje-reduserbar pluralisme av tolkingar. Slik er det, seier P., fordi vi ikkje har tilgang til historiske hendingar i “rå form”, men heller gjennom medierte historiske framstillingar (Matt, Mark, Luk etc.) med ganske ulike tendensar, ganske ulike resultat, ganske ulike bilete av Jesus. Og om eg forstår P. rett, er dette hovudgrunnen til at NT ikkje lenger kan fungere som norma normans i teologien/ST, men at ein i staden må bygge teologiens fundament på tolkingshistoria til NT samt ein heilskap av alle tilgjengelege vitskapar.

Hm. Det er imidlertid her eg mistenker at eit sviktande premiss har blitt innført, i form av hans forståing av den manglande einskap i NT. Her byggjer eg mykje på arbeidet til N. T. Wright, men også mykje evangelikalt arbeid med NT, og særleg Neills “‘History of the interpretation of the NT”. Eg har vanskeleg for å sjå at vi er tvinga til å forkaste det lutherske skriftprinsippet, slik P. meiner. Dette, kombinert med ein generelt djup skepsis til dei filosofiske innsiktane knytt til opplysningstidsprosjektet (her er eg særleg påverka av Alasdair Macintyre, David B. Hart og Peter Hitchens) gjer at eg for min del er veldig komfortabel med å halde meg nær til NT og ha det som ei grunnleggjande og normerande slags plattform i mi kristendomsforståing.
Ok, det er ein haug med problemstillingar eg ikkje har berørt, og fleire av dei har eg garantert ikkje tenkt nøye gjennom. Men dette kan vere eit slags førebels svar for no

Så skal eg undervise om human-etikk neste veke. Eg har førebudd ei forelesing om dette, så kanskje nokon av dykk har interesse av å lese ho. Merk at det er ein liten presentasjon av Woody Allens framifrå film "Crimes and Misdemeanors" nedst, og der er det SPOILERS! Men ja, det har vore spennande å lese om human-etikken, eg har m. a. lese gjennom heile heimesida deira, human.no. Dei framstår eigentleg som relativt sympatiske, men ikkje alt der heng på greip, etter mi meining. Altså, pdes. talar dei fint om at deira livssyn er bygd på fornuft, røynsle, vitskap etc. (men omgrepa blir ikkje definert! Men eg har ikkje lese Richard Normans "Thinking in action"...enno). Men andre stader vert det sagt at deira standpunkt er under stadig revisjon, at dei byggjer meir på tvil enn på tru etc. Ein stad, til dømes, kan ein lese at det human-etiske livssynet pdes. avviser eksistensen av det guddomelege, før det i neste omgang ganske enkelt vert sagt at livssynet er "ikkje-dogmatisk". Men dette er ganske sannsynleg ei sjølvmotseiing. Og denne uklårleiken er så vidt eg kan sjå eit teikn på kvifor det human-etiske livssynet har problem med å grunngje seg sjølv. Men det er ein stor debatt med mange nyansar og fasettar.

Dette kan vere ein artig stad å starte, men personleg ville eg vel heller foretrekke å starte ein stad nærare NT. Faktisk er det ei bok som visstnok skal vere veldig god, men som er nær sagt ukjent i norsk kontekst. Ho er ikkje ein gong å få tak i i norske bibliotek (usj, dette har eg opplevd fleire gonger dei siste vekene, og det er litt frustrerande. Köstenbergers "Heresy of orthodoxy" --> Ikkje å få tak i. Eller konservative bøker om abort, omtrent ikkje å få tak i. Eller JP Morelands "Body&Soul". Eller Alister McGraths Gifford Lectures om det antropiske prinsipp. Eller DB Harts "The beauty of the infinite". Alt saman topp-bøker skrive av nokre av dei største fagekspertane i verda. Men bøkene uttrykker kristen-konservativ kulturfilosofi og vitskap. Og dette står ikkje særleg sterkt i Noreg.

Det er verkeleg interessant å tenke på, dette. Sjølv om det også er frustrerande å måtte bestille så mange bøker sjølv. Men ja, det er interessant fordi det altså seier noko om den intellektuelle dynamikken i den norske nasjonen. Om du går på Blindern og vil finne bøker om feminisme, så er det hyllemeter på hyllemeter. Eit hav av bøker. Vil du finne konservative bøker om abort, finst det nær sagt ingenting(!) Altså, eg legg ikkje skulda på nokon her; i eit moderne demokrati så har ein fridom til å lese det ein vil, ikkje sant. Vil ein skrive om feminisme eller noko slikt, så er ein heilt fri til det, det er som det skal vere. (Og ikkje all feminisme er dårleg heller, altså). Men: Dette er eit ganske alvorleg memento om at visse intellektuelle argument rett og slett ikkje høyrast i den offentlege debatten fordi dei går såpass mot mainstream ideologi og fordi ingen difor går djupt inn i materien og presenterer offentleg argumentasjon mot denne ideologien. Bok-tilgangen på biblioteka er altså berre eit symptom på dette, tenker eg.)

Ja. Det var altså ein lang digresjon. Kva bok var det eg tenkte på, som er såpass god, men likevel ikkje er å finne i norske bibliotek? Jo, prof. GB Cairds "The truth of the gospel". Så eg får prøve å få tak i ho etter kvart. Uansett, no fylgjer eit lite foredrag om human-etikken. Dersom du vil lære meir grunnleggjande om dette, anbefaler eg altså Richard Normans "humanisme", eller evt. "Livet før døden", historia om HEF, av Paul Knutsen. www.human.no er også grei.

Innledning

Temaet for kapittel 17, som vi skal gå gjennom i dag, er ”Humanisme som livssyn”. Vi skal altså se nærmere på et særskilt livssyn på linje med kristendom, islam, buddhisme etc. Selve ordet humanisme kommer av det latinske ordet ”homo”, som betyr menneske. (På gresk betyr ”homo” ”den samme”). Når vi snakker om humanisme, handler det dermed om å sette mennesket i sentrum. Man legger vekt på hva og hvem mennesket er, og setter mennesket i en særstilling. Men humanisme har også med etikk å gjøre. Vi kjenner til uttrykket ”en human behandling”, eller ”å oppføre seg humant”. Humanisme har altså også å gjøre med å oppføre seg rett mot andre mennesker, å behandle andre mennesker med respekt og omsorg. Det handler om å beskytte mennesker mot maktovergrep, og å oppfordre til å gjøre bruk av de muligheter mennesker har til å skape en bedre verden.  

I forelesningen skal vi se at det finnes både religiøse og ikke-religiøse humanister. Filosofen Sokrates, for eksempel, la vekt på at mennesket har sannheten inne i seg selv, og derfor utviklet han sin samtalemetode. Han mente at vi burde lære oss selv å kjenne mest mulig. Dermed kan vi kalle Sokrates en humanist, for til en viss grad satte han mennesket i sentrum. Men Sokrates var ingen ateist, han trodde på gudene, eller kanskje en Gud. I forelesningen skal vi se nærmere på de såkalte renessansehumanistene, som stort sett var kristne, men som på ulike måter dyrket en kultur som vektla hva det vil si å være menneske. Mot 1800-tallet og utover vokste imidlertid humanismen fram som et eget livssyn. Dette livssynet avviste religion og det guddommelige, og i stedet vektla det fornuft, vitenskap, menneskeverd og evne til å skape mening selv. I Norge er dette livssynet særlig knyttet til organisasjonen Human-etisk forbund, og vi skal se nærmere på dette etter hvert.

Før vi går over til grønntidsoppgaver, skal vi høre på en sang som på en god måte beskriver kjernen i den moderne livssynshumanismen, dvs. den humanismen som setter mennesket i sentrum og avviser det guddommelige og religiøse. Vi skal høre John Lennons ”Imagine”, og mens vi hører på den, vil jeg at dere skal reflektere over hvilket livssyn som kommer til uttrykk i teksten. Hva mener Lennon om religiøse oppfatninger? Hvordan mener han mennesker bør være mot hverandre?

JOHN LENNON – IMAGINE

(Tidslinjer?)

Humanismens røtter

Vi har nevnt Sokrates, som satte mennesket og dets tanker i sentrum, selv om han trodde på det guddommelige. Tankene fra Sokrates, Platon og Aristoteles ble båret videre av kirken da den vokste seg stor. Utover i middelalderen ble de kristne teologene sterkt opptatt av hvordan man kunne forene teologi og filosofi. Thomas Aquinas, for eksempel, la vekt på at viten kunne oppnås både ved filosofisk fornuft, men også ved guddommelig åpenbaring. Generelt var middelalderteologene mest opptatt av spørsmål innenfor filosofi, matematikk og naturvitenskap og de tok gjerne utgangspunkt i gresk og arabisk litteratur.

Utover på 1400-tallet skulle interessene endre seg. Man fikk en fornyet interesse for kunst, kultur, arkitektur osv. fra det antikke Hellas og Roma. Man studerte gamle tekster som tidligere hadde støved ned i klosterne. Menneskets verdighet og frihet ble vektlagt i filosofien, og innenfor malerkunsten søkte man å beskrive mennesket på en realistisk måte, som opphøyd og verdig. Vi kan her tenke på Da Vincis Mona Lisa eller Michelangelos ”Skapelsen” i Det sixtinske kapell. Det er verdt å nevne at for eksempel Martin og Luther og hans reformasjon på noen måter var en funksjon av renessansen idealer: Vekten på å studere antikke kilder selv, oppløsningen av de tette båndene mellom mennesket og kirken.

Mot 1700-tallet vokste opplysningstiden frem. Europa hadde vært preget av kriging innad som følge av oppløsningen av den romersk-katolske enheten. Naturvitenskapen gjorde raske fremskritt. Mange filosofer tenkte seg at mennesket kunne klare seg selv uten Guds åpenbaring. De første opplysningsfilosofene var ikke ateister, men de vekta menneskets fornuftsevne til å avgjøre hva som er rett og galt, og de tenkte seg at ideer som menneskeverd, moral og det gode samfunn er noe mennesket kan skape selv bare det bruker fornuften rett. Immanuel Kant er på mange måter en typisk opplysningstidsfilosof, og human-etikere i dag bygger mye på hans tanker, særlig hans kategoriske imperativ og hans syn på mennesket som et mål, ikke et middel. Humanismen har altså en bred bakgrunn, både fra gresk antikk, fra kristen renessansekultur og fra opplysningstidens religionskritiske fornuftsoptimisme.

Livssynshumanisme i Norge

Vi skal gå over til den humanismen som er uttalt sekulær, dvs. ikke-religiøs. I norsk sammenheng kan vi her begynne med å nevne Fridtjof Nansen. Han var en dyktig mann med mange jern i ilden, både i skøyteløp, diplomati, naturvitenskap og utforskningsekspedisjoner. Nansen mente at en moderne moral måtte bygges uten henvisning til religiøse bud. Selv arbeidet han iherdig for å hjelpe mennesker i nød, enten det gjaldt russere som manglet mat eller flyktninger som manglet sted å bo.

På 30-tallet brøt kulturstriden ut i Norge. Kirkens konservative menn, som professor Ole Hallesby og biskop Eivind Berggrav, forsvarte en tradisjonell kristen moral, særlig på samlivsområdet. Men radikale motstandere som Sigurd Hoel og Arnulf Øverland arbeidet for å skape en ny moral som de mente var basert på vitenskap. Øverland holdt et krast, men overflatisk, foredrag der han kalte kristendommen ”den tiende landeplagen”. Samtidig hadde han en sterk sosial bevissthet; ”du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”, sa han i diktet ”Du må ikke sove.”

Human-etisk forbund

I 1956 ble de sekulærhumanistiske krefter forenet i Human-Etisk Forbund (HEF), av Kristian Horn. I dag er det 78 000 medlemmer i HEF, og de har både fylkeslag og lokallag, til sammen rundt 120. Dermed er de den største livssynsorganisasjonen utenfor Den norske kirke.  Vi skal se nærmere på HEF sine grunnvedtekter i dag. Da får vi også et ganske klart innblikk i hvordan HEF forstår seg selv:

Paragraf 2

Humanismen er et livssyn som baserer sin virkelighetsforståelse og etikk på menneskelig fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, følelser og medmenneskelighet. Humanismen er uten religiøse forestillinger.
 
Humanismen setter mennesket i sentrum. Humanismen har som mål å fremme selvstendighet, frihet og ansvar, og å gi alle mennesker mulighet til å utvikle dette.
 
I det humanistiske livssyn inngår en forpliktelse overfor menneskerettighetene som uttrykk for sentrale verdier og idealer. Menneskerettighetene er et godt vern for menneskelig verdighet og mangfold.

Kort sagt kan vi si at HEF har særlig to hovedsiktemål. For det første presenterer de et eget livssyn med litt uklare standpunkter – humanismen er stadig i utvikling, og alle standpunkter må stadig utsettes for kritisk prøving – men hovedvekten ligger på fornuft, menneskeverd, vitenskap,  medfølelse, og menneskeretter. Man avviser religiøse forestillinger, og man avviser at Gud, ånder eller noe åndelig eksisterer. Det vil si at human-etikere som regel tror at materialisme er den mest sakssvarende virkelighetsforståelsen.

Likevel er mennesket særlig i sentrum. Man betoner at mennesket er godt, og at det dersom det bare får mest mulig frihet og får utøve sin fornuft fritt, så vil samfunnet bli bedre. Dersom noen utøver kriminalitet, så er det ikke fordi de er onde i seg selv, men fordi de har hatt dårlig påvirkning i oppveksten eller fram samfunnet. Human-etikere betoner menneskerettene sterkt, som vektlegger at alle mennesker har grunnleggende retter til å tro det man vil, til utdannelse, til å si det man mener er sant osv.

For det andre er HEF veldig opptatt av å kjempe for livssynsfrihet og utligning av samfunnsprivilegier for alle livssyn. Derfor arbeider de sterkt for å skille stat og kirke, og de kjempet særlig hardt for å avskaffe kristendomsfaget i norsk skole, til fordel for et religionsfag der ingen livssyn prioriteres i spesiell grad. De mener at de blir urettmessig forskjellsbehandlet dersom skole og stat på noen måte favoriserer kristendommen.

http://www.human.no/templates/Page____2537.aspx (Julesanger)

Et eksempel på hvordan HEF tenker kommer til uttrykk på internettsidene til forbundet. Der hadde HEF laget en liste over julesanger som ikke hadde referanse til Gud, Jesus, juleevangeliet eller lignende, for eksempel ”På låven sitter nissen” eller ”Rudolf er rød på nesen”. Tankegangen er at disse sangene kan være felles for alle elever, mens tradisjonelle julesanger er forkynnende og derfor bryter med menneskerettene. Men her oppstår et dilemma; for skolen skal ivareta foreldreretten, det vil si foreldres rett til å oppdra sine barn i tråd med sitt religiøse livssyn. Kristne foreldre kan oppleve det som i strid med deres livssyn at barna deres ikke får synge tradisjonelle julesanger. Her svarer gjerne HEF at det er hjemmet som skal ta seg av den religiøse opplæringen, men dette standpunktet rimer ikke så godt med skolens ansvar som tjener for foreldreretten. Dette dilemmaet viser på en god måte de utfordringer som oppstår når enhetsstaten som opprinnelig var basert på den kristne livssynet, livssynsmessig faller fra hverandre.

Humanistiske riter

Vi skal se nærmere på de ritene HEF arrangerer. I alle, eller de fleste, samfunn markeres visse overganger i livet på særskilte måter: Fødsel, overgangen frå barn til voksen, inngåelse av ekteskap og død. I Norge er det tradisjonelt sett Den norske kirke som har ivaretatt slike riter i form av dåp, konfirmasjon, kirkelig bryllup og kirkelig begravelse. Her har imidlertid ritene fått sitt særegne teologiske innhold på grunnlag av Bibelen.

Litt etter litt har også HEF utformet lignende riter på egne premisser. Ytre sett har de mye til felles med de tilsvarende kristne ritene, men i de human-etiske ritene er man veldig bevisst på at man ikke skal inkludere referanser til det religiøse eller guddommelige. I stedet for dåp arrangerer man ”navnefest”. Her samles familie og venner, gleden over det nye livet markeres, man leser dikt, synger sanger og spiser godt mat.

Borgerlig konfirmasjon ligner mye på kirkelig konfirmasjon i selve formen, med undervisning og så en festdag. Men innholdet er ganske annerledes: I stedet for å lære om Bibelen og den kristne troen, lærer man om human-etisk livssyn, menneskeretter og etiske problemstillinger. Man drøfter for eksempel rasisme, kjønnsroller og samlivsetikk, økonomisk rettferdighet og toleranse for andre livssyn. Selve konfirmasjonsdagen er en festdag med presentasjon av konfirmantene, taler, gaver, musikk og god mat.

Vigsler og begravelser skjer på lignende måter: Familie og venner samles, man deler taler, dikt, sanger og god mat. Det som særlig skiller humanistiske ritualer fra de kristne er at referanser til Gud, Jesus, Bibel etc. ikke nevnes.

Woody Allens ”Crimes and Misdemeanors” (SPOILERSSPOILERSSPOILERSSPOILERS!!)

Til slutt i forelesningen skal vi se nærmere på noen tanker fra en film laget av Woody Allen. Kanskje noen av dere har sett ”Match Point” eller ”Vicky Christina Barcelona”? Allen står bak en lang rekke filmer, mange interessante og morsomme. Allen er selv ateist, og han betoner gjerne på den ene siden meningsløsheten og blekheten i tilværelsen, men på den andre siden kampen for å oppnå lykke og tilfredsstillelse i møte med det andre kjønn.

En av hans filmer skiller seg særlig ut, nemlig ”Crimes and misdemeanors”. Her går Allen dypt inn i problemstillinger knyttet til livssyn og moral. Han forteller en historie om en gruppe intellektuelle mennesker i New York, flere av dem jøder (som Allen selv). I sentrum for filmen står Judah. Han er en suksessfull øyelege som er godt gift. Men på et tidspunkt innleder han et utroskapsforhold til en flyvertinne. Senere bryter de forholdet, men flyvertinna er sjalu og innpåsliten, og hun truer Judah med å avsløre forholdet for kona hans. En av hans pasienter, en rabbiner, råder ham til å komme henne i forkjøpet og bekjenne for kona hva han har gjort. Men Judah er livredd for at ekteskapet skal briste. Han hyrer i stedet sin kriminelle bror Jack til å ta livet flyvertinna.

Filmen fortsetter deretter med en spennende filosofisk samtale mellom ulike figurer med ulike livssyn. Er det Judah gjorde egentlig galt? Kommer han til å bli straffet for det? Er skyldfølelsen hans uttrykk for Guds dom, eller er det heller et subjektivt uttrykk for hans frykt for å bli avslørt?

http://www.youtube.com/watch?v=QNo-lYOxgEs&feature=related

En karakter som stadig går igjen i filmen er en jødisk filosof ved navn Louis Levi. Allen selv spiller en dokumentarfilmskaper. Han lager en dokumentar om filosofen Levi, som han har stor beundring for. Levi utformer nemlig en filosofi om hvordan man kan leve et godt og meningsfullt liv uten Gud. Men i stil med Allens svart-komiske stil, tar Levi selvmord ved å hoppe ut av et vindu i en høy bygning. Han etterlater seg en lapp med setningen ”I’ve gone out the window”. Dermed antyder Allen spenningen i livet uten Gud – et liv han selv lever. Samtidig er det nettopp Levi som gis det avsluttende og konkluderende ordet i filmen, med oppmuntrende ord som peker mot muligheten for mening også i et gudløst univers. Her skal vi gjengi disse ordene som et godt eksempel på en måte å komme til rette med tilværelsen fra et human-etisk standpunkt:

http://www.youtube.com/watch?v=wKkBEOOzIjk (Final Scene)

Grønntidsoppgaver:

1. Hva er de to hovedbetydningene av ordet “humanus”, som ligger til grunn for betegnelsen humanisme?

2. Hva kjennetegnet ”renessansehumanismen”?

3. Beskriv to sentrale forskjeller og to sentrale likheter mellom sekulær og religiøs humanisme

4. Gjør rede for de fire humanistiske ritene. Hva er de, og hvordan gjennomføres de?

5. Hvordan stiller human-etikere seg til menneskerettene?

Refleksjonsoppgaver:

1. I et human-etisk menneskesyn er mennesket ”godt på bunnen” (s. 276-277). Et kristent menneskesyn betoner i større grad at mennesket har en ”fallen natur” (s. 168-169). Gi to argumenter for det human-etiske synet, og to argumenter for det kristne synet. Presenter deretter din egen, begrunnede mening i spørsmålet om mennesket er ”godt på bunnen” eller ikke.

2. Gjør rede for en kjent human-etiker, enten norsk eller utenlandsk. Skriv minst fem setninger. (Du kan enten ta utgangspunkt i boka, s. 271/272/277, eller bruke wikipedia el. l.)

3. Er det human-etiske livssynet basert på vitenskap eller på tro? Gi to argumenter for førstnevnte, og to for sistnevnte. Presenter deretter din egen, begrunnede mening. (For ressurser, se særlig s. 275, eller følgende artikler: http://human.no/templates/Page____6565.aspx og http://human.no/templates/Page____848.aspx )

Vel, i fylgjetongen "trist utvikling i Dnk" skal eg no nemne nokre utsegner frå Solveig Fiske, biskop i Hamar. Utsegnene stod på trykk i DagenM 21. mars. Det handla om jubileet for den fyrste kvinnepresten, og deretter om kampen for homofile rettar i Dnk:

"Hvordan femti års kvinnekamp kan overføres til lesbiske og homofiles rettigheter, er imidlertid en utfordring.
- Nettopp dette er det liberale dilemmaet i kirken. På den ene siden vil neppe en moderne stat holde seg med en statskirke, og kirken vil derfor før eller senere fristilles fra staten. På den annen side er det nettopp statskirken som kan være garantist for likeverd og likebehandling av lesbiske og homofile.

Lovverket har tidligere blitt brukt til å sikre kvinnenens rettigheter, og slik mener Fiske det også kan brukes til å hjelpe andre diskriminerte grupper.

- Lovene vi allerede har, må kunne anvendes på hele samfunnet uten unntak, og i tilfelle det skal være unntak, må hvert enkelt trossamfunn kunne argumentere for hvorfor et unntak nettopp skal gjelde dem. 

Slike unntak kan imidlertid ikke Fiske se at kirken har behov for.

- Vi som sitter i nøkkelstillinger og har makt i kirken, bør bruke vår posisjon, ja, våre nøkler, til å låse opp kirkens dører og bryte fellesskapets mulighet til å diskriminere."



Eg tykkjer det er ganske utruleg, og faktisk litt skremmande, å sjå korleis Fiske så ope kan vedkjenne seg at politikarar skal kunne presse gjennom kyrkjeordningsmessige endringar ved bruk av politisk makt. Det er ein uprinsipiell måte å handle på, og Fiske avslører at ho heller vil argumentere ved bruk av politisk makt enn ved bruk av rasjonell argumentasjon, enn sei teologisk argumentasjon. Dermed underminerer ho faktisk også det kyrkjelege demokratiet - og kyrkjas eigenart som tenar for eit historisk gjeve evangelium.

Det er verkeleg tankevekkande. Eg tenker også at eg har lite tillit til politikarar i eit sekulært samfunn. Det 20. århundre har vist oss at faren ligg snublande nær for å bli manipulert inn i farlege ideologiar når fyrst kristendomen har mista makta over sinna som ein einskapleg samfunnsvisjon for moral, røyndom, meining etc. Men Fiske ynskjer altså å opne døra vidt ope og tillate sekulære politikarar å kunne bruke ikkje-rasjonell politisk makt for å endre Dnk innanfrå. Hm, då tenker eg: Kva blir det neste? For berre 10 år sidan ville det vore ganske uhøyrt å endre ekteskapslova. Kven veit kva ideologiske endringar som vil dukke opp i neste omgang? Vel. Kanskje er de usamde med mine betraktningar, det er berre å kome med saklege innspel, altså. 

Litt debatt her og der

Det er hyggeleg at de er inne og les bloggen min. Så her kjem litt nytt. Ja, eg er framleis i praksis, då. Rart å tenke på at eg snart er ferdig med tredje veka (og dermed er halvvegs). Praksisperioden går veldig fort. Men det heldigvis ganske bra til no.

I går var det årsmøte på MUF. Det var mange til stades, og eg tykkjer det var eit fruktbart årsmøte. Som eg sa i plenum, er eg stolt av MUF (altså, fyrst og fremst folka der), og eg er glad for at det er ein kyrkjelyd med mykje bibelnær forkynning. Nokre av dei viktige tinga som vart sagt der, er at det bør bli meir sosiale ting i etterkant av møta på laurdagane, og det er eg veldig samd i. Dei som ikkje vil bli med, kan jo berre gå. Men det er jo mange (inkludert meg) som tykkjer slikt er veldig hyggeleg. Og det vil gjere det lettare å bli kjent med nye folk, trur eg.

Ein debatt om song og musikk i MUF vart det også. Eg har mine meiningar, og eg gav dei til uttrykk. Andre var ikkje heilt samde med meg, og det er ei ærleg sak. I ein stor kyrkjelyd må ein kunne leve med usemje i "the non-essentials", og så prøve å kompromisse og gjere det beste ut av det. Men det skal bli sett ned ein komite som skal sjå nærare på desse tinga, og det tykkjer eg er veldig flott. Eg har fått i ansvar å skrive ned mi gruppes meiningar i eit dokument.

Eg gjer meg altså ein del tankar om song og musikk, og det må jo vere ei ærleg sak. Men eg har også ein del meiningar om generelle ordningar i Misjonssalen, på ein måte. Hm, korleis skal eg seie det. Eg trur at det berre er eit tidsspørsmål før NLM går over til å bli eit eige kyrkjesamfunn. Leiinga i Dnk opptrer dumt og turar fram i liberal kristendom, men pressar ut dei konservative. NLM vil kjenne seg endå meir framandgjort. Og for at NLM ikkje skal forbli "in limbo", vil dei sannsynlegvis gå over til å bli eit sjølvstendig kyrkjesamfunn utan formelle band til Dnk. Vel - eg spekulerer i alle fall i at utviklinga vil gå slik. M. Vigilius har skrive godt om ein slik type dynamikk og prosess i lågkyrkjelege bedehusrørsler i sin doktorgrad "Kirke i kirken". Altså: Ellipsemodellen gjev ikkje like mykje meining som før. Dei lågkyrkjelege rørslene må nydefinere seg.

Hm, og ja. Det som skjer når NLM - og forsamlingar som Misjonssalen - blir meir sjølvstendige, er at ein også søkjer å ha eit meir "fyldig" gudstenesteliv. Ein tek seg av dåp, ikkje berre nattverd. Ein opnar kanskje for konfirmasjon. Ein bringar inn liturgiske ledd i møtet. Problemet blir då at ein for ein stor del ikkje veit korleis dette bør/skal gjerast. Og det er verkeleg stor motvilje mot å ta dette faktum inn over seg, og ta konsekvensene av det. Dette ser eg verkeleg som eit stort prinsipielt problem i Misjonssalen (forsamlinga som eg altså er så stolt av!)

Eg meiner at noko så viktig som liturgiske ledd, som til dømes truvedkjenning, forbøn, syndsvedkjenning, tekstlesingar etc. ikkje berre kan bestemmast av "dagens møteleiar" på ein ganske uforutsigbar og "rotete" måte. Ikkje berre er dette eit problem i og med at kyrkjelyden ikkje får bli med og bestemme ein vesentleg del av læra som forkynnast i liturgiform i møtet. Det er også eit problem fordi "feil ting" fort kan bli sagt i liturgien, som då ein for nokre år sidan - heilt plutseleg - gjekk inn for å skifte ut tildelingsorda under nattverden ved å kutte ut "Dette er" (dette vart heldigvis endra attende).

Eller som når ein velmeinande møteleiar kan introdusere truvedkjenninga ved å seie "Lat oss vedkjenne for kvarandre kven vi trur på!" ...men dermed ved å neglisjere at truvedkjenninga ikkje berre er ei vedkjenning for kvarandre, men også ein lovsong til Gud. Døma kunne diverre lett blitt formeira. Difor meiner eg det er viktig at vi arbeider med desse tinga på ein ordna og gjennomsiktig måte, gjerne ved å setje ned breitt samansette komitear som inkluderer kompetente folk.

Vel, dette var ein digresjon. Det var snakk om song og musikk, og her veit eg at musikarane etc. gjer ein flott jobb, og at dei er kompetente. Eg er sjølv ein av dei :-) . Men eg er også glad for årsmøtets vedtak om komiteen, slik at det blir noko meir gjennomsiktig - og noko meir drøfta - kva retning songen og musikken i kyrkjelyden bør ha. Eg trur alle eigentleg var stort sett samde om at ein slik komite berre kan vere til gagn, og i så måte var møtet på dette punktet fruktbart.




Mm, over til noko anna. Eg har blitt litt utfordra på noko eg skreiv her på bloggen, om at NT er ein meir meiningsfull stad for meg å studere, fordi NT på sett og vis kan vurdere ST. Dvs. at NT så å seie er den primære og avgjerande disiplinen innanfor teologien. Dette vart jo litt provoserande, kanskje, for ein kamerat som likar ST godt. Så...tja...eg er litt usikker på kva eg skal svare på det. Eg hadde eigentleg Pannenberg i bakhovudet då eg skreiv det - hans metode, om enn ikkje hans teologi - står veldig sterkt i MF-miljøet, etter mitt inntrykk. P. har naturlegvis masse, masse interessant og gjennomtenkt stoff. Men eg kan ikkje sjå at han vurderer NT på ein sakssvarande måte, og hans oppfatning av NT får uansett ganske store konsekvenser for hans utforming av dogmatikken. Så eg har funne fram hans artikkel "The crisis of the scriptural principle", og T. Austads metodelære til dogmatikken, så får eg kanskje skrive noko. Men ST er verkeleg ikkje mitt felt, sjølv om eg naturlegvis har lese nokre dogmatikkar.


Elles: Det er 50-årsjubileum for den fyrste kvinnelege presten. Agenda 3:16 inviterte meg til å seie nokre ord om korleis det var å vere for tenestedeling i mi studietid, samt kva eg tenker om at vi er i ferd med å få ein kvinneleg preses. Vel, det sistnemnte spørsmålet er ikkje akkurat så vanskeleg å svare på; ho har jo gått ut og talt for at kyrkja må velsigne homofile "ekteskap". Drøyt, drøyt, drøyt. Men på prinsipielt grunnlag tenker eg at kvinnelege prestar er kristne systrar. Men eg kan ikkje sjå at tekstane bør tolkast i retning av opning for kvinneleg tilsynsansvar.

Det er ein ting som er veldig interessant å tenke på. Altså...hm...det er eit minefelt å snakke om kjønnsroller. Ein må liksom ta alle moglege forbehold, og ein står i konstant fare for å bli (medvite eller umedvite) mistolka. Men ein kunne jo holde seg til nokre tekstar hjå Paulus. Hm, kva skal eg seie. Her er eit av dei punkta der eg faktisk er usamd med NT Wright. No har han ikkje skrive noko bokleg om kjønnstekstane til Paulus, men han har eit foredrag liggjande på nettet her. Tolkinga hans av 1 Tim 2 verkar ikkje så sannsynleg, men interessant er ho i alle fall.

Meir problematisk er hans utsegn om at hovud-kefale kan tyde "kjelde" og ikkje "autoritet, over i rang". Dette er rett nok ei vanleg tolking, men ho er ganske sannsynleg utan noko stønad i primærlitteraturen. Sjå grundig drøfting her. (Naturlegvis W. Grudem, kven andre :-P ) Kort sagt: Paulus seier at mannen er "hovud" for kvinna liksom Kristus er "hovud" for mannen. (1 K 11,3) Dette bør også markerast i kyrkjelydssamlingane, seier Paulus. Like eins: Kona skal underordne seg mannen som under Herren. Mannen skal elske kona slik Kristus elska kyrkjelyden og ofra seg sjølv for henne (Ef 5). Det er ganske sannsynleg ei feiltolking å seie at alle i kyrkjelyden skal underordne seg under alle.

Ein personleg spekulasjon (ta det for det det er): Eg har lese Richard Lippas Gender, nature and nurture. Så eg veit litt om kjønnsforskjellar. Og eg veit at det vitskapen fortel oss er ganske annleis enn det som kjem fram frå offentlege kanalar (til dømes skuleverk og politikarar). Og eg spekulerer i at den diskrepansen ikkje vil kunne haldast oppe i lengda; realiteten kjem til å kome for ein dag. Eg spekulerer i at den same dynamikken vil gjere seg gjeldande med omsyn til menneskeverd; rådande ikkje-kristne livssyn har ikkje rom for absolutt menneskeverd, og det er vanskeleg å sjå for seg at ideen kan haldast oppe i lengda. Men det er jo godt mogleg eg tek feil. Her vil eg gjerne ha dykkar meiningar, så lenge dei blir presentert på ein sakleg måte, då.

Poenget er uansett at det er veldig lett for kyrkja å bli "rive med" av ein kjønnsideologi som varer nokre tiår, og så blafrar bort. Slikt har skjedd så mange gonger før (med andre ideologiar, naturlegvis). Og Dnk no er, ved leiinga, verkeleg i ferd med å selje sjela si til den sosial-demokratiske-individualistiske-sekularistiske-kulturmarxistiske ideologien.


Vel, dette var nokre tankar, no er det mat.

Romarbrevet 2, manus for bibeltimen

(Hallvard-nyhende vil du finne på slutten av innlegget).

Innledning

Det er av flere grunner et veldig spennende kapittel vi har foran oss i denne bibeltimen. For eksempel er det knapt noen andre steder i tidlig kristendom får vi et så nært innblikk i hva de første kristne tenkte om den siste dommen. Men kapittelet gir også rikt innblikk i Paulus’ forståelse av forholdet mellom tradisjonell jødedom og den første kristne menighet. Alt dette er rikt stoff som kan være med på å gi oss tanker og impulser i forståelsen av vårt kall som kristne i dag.

Men Rom 2 er ikke bare et spennende kapittel; det er også på mange måter et vanskelig kapittel. For det første er her plenty av stoff fageksegetene er uenige om, og uenigheten dreier seg ikke bare om detaljer, men også om dyperegående emner. Der denne uenigheten er tydeligst, vil jeg forsøke å legge fram ulike syn på en fair måte, og så begrunne det spesifikke synet jeg mener er korrekt. Noen ganger kan vi være mer eller mindre sikre på hva Paulus mente, andre ganger må vi være mer ydmyke og innrømme uvitenhet.

Men for det andre er Rom 2 et vanskelig kapittel fordi Paulus her sier en del ting som ikke helt passer inn i en del tradisjonelle bilder av Paulus. Noen gir dermed rett og slett opp, og legger denne teksten i skuffen, kanskje med referanse til at ”Rom 2 handler vel stort sett om at mennesker er syndige, det er jo temaet i kapittel 1 og 3”. Det er en forståelig strategi, men den er ikke ideell. Vi må la alle tekstene lyde, og forsøke å plassere dem inn i et helhetlig bilde av Paulus’ teologi. Ellers kan vi være sikre på at vår forståelse av evangeliet vil lide under våre forsømmelser.

Oppsummering av kap. 1

La meg nå først oppsummere hva vi har hørt til nå, i Romerbrevet. I forrige time sa jeg at Romerbrevet ble skrevet i andre halvdel av 50-tallet, av apostelen Paulus, og at et hovedtema i brevet er Guds rettferdighet. Dette viktige begrepet definerte jeg som ”Guds frelsende og gjenopprettende troskap mot sin pakt med Abraham og Israel”. Poenget med denne pakten var alltid å gjenopprette det falne skaperverket, å skape rettferdighet på jorden, å ta et oppgjør med de fiender som undertrykte og ødelagte Guds skaperverk. ”Gjennom deg”, sa Gud til Abraham, ”skal alle jordens ætter velsignes”.

Og det store poenget i Romerbrevet er altså at denne store planen, pakten med Abraham, har nådd sitt høydepunkt i og gjennom det som har skjedd med Jesus, Guds Messias. Paulus fortsetter da med å si at Guds vrede åpenbares fra himmelen over hedensk liv, avgudsdyrkelse og undertrykkelse av sannheten i evangeliet. De som slik står i fiendskap til Gud, skal en gang dømmes ved evangeliet, med kong Jesus som dommer. Altså: Guds rettferdighet gjenoppretter jorden. Dette skjer ved at mennesker kommer til tro på Jesus og blir tilgitt og gjenopprettet. Men det skjer også ved at Jesus Messias dømmer Guds fiender i skaperverket, slik at Guds herredømme kan realiseres overalt, og Gud blir ”alt i alle”.

Videre til kapittel 2: Hva da med jødene?

Paulus’ ”domstale” i 1,18-32 var hovedsakelig rettet mot hedninger, dvs. ikke-jøder. (Men her finnes også hint om at Paulus inkluderer jødene i dommen, jfr. referansen til Sal 106 i 1,23; en mulig allusjon til tilbedelsen av gullkalven). Men hva så med jødene? Mon ikke de står i en bedre posisjon enn de åpenbart syndige hedningene når Gud snart skal dømme verden? Eller hva med filosofiske, hedenske moralister, som også kritiserte livsførselen til folk i sin samtid. Stiller de i en bedre posisjon på domsdagen når Gud endelig gjenoppretter alle ting i sin rettferdighet? Paulus’ svar er ”Nei!” Eller som han senere sier: ”Alle har syndet og står uten Guds ære”.

”Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv,  2 og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som driver med slikt.  3 Men når du, menneske, dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det samme, mener du da at du skal slippe unna Guds dom?”

Paulus åpner kapittelet med å understreke at den som dømmer andres oppførsel, faktisk fordømmer seg selv dersom man selv gjør det samme som det man fordømmer. Dette har paralleller til Jesu forkynnelse om flisa og bjelken. Også han formaner sine disipler og sier ”Døm ikke, for at dere ikke selv skal bli dømte!” Hos Jesus er poenget at man må vokte seg vel for å ha en fordømmende og pirkete holdning i møte med andre. Man bør aller første feie grundig for sin egen dør, så å si. Dette betyr slett ikke at det er galt å vurdere hva som er rett og galt. Men det betyr at man må ha innsikt om seg selv, og overbærenhet i møte med andre.

Men Paulus har sin egen agenda i denne passasjen. Han ønsker å vise at det ikke finnes noe gjemmested på den siste dommen. Ingen vil ”slippe unna Guds dom”. Han sier at ”du som dømmer, gjør de samme ting”. Kommentatorene er ikke helt enige om hva Paulus mener her. Det var jo klart at jødene i hans samtid ikke utøvde homofile gjerninger, for eksempel. Men kanskje sikter han til den remsen av synder han legger fram mot slutten av kapittelet: Ondskap, grådighet, misunnelse osv. I alle fall: Heller ikke jøden kan påberope seg en særskilt status på domme dag.

 4 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?  5 Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom.    

Ordene Paulus her bruker, og tematikken han tar opp, foreslår at han polemiserer mot en tankeføring som vi for eksempel finner i det mellomtestamentlige skriftet Salomos visdom (11:9-10; 15,1-6; 16,5-12; 18,20-25, jfr. særlig 11,23 og 15,1). Her leser vi at jødene bekjenner at, ja – de har også syndet. Men Gud vil dømme dem på en annen måte enn han vil dømme hedningene. Jødene tilhører Gud, og derfor ser ikke Gud like alvorlig på deres synd.

Dette var sannsynligvis en vanlig tenkemåte blant jøder på Paulus’ tid. Som vi skal se senere i kapittelet, tenkte jødene at de eide en spesiell posisjon framfor Gud fordi de hadde fått Moseloven, som viste dem den rette veien og det rette livet. Paulus fastholder senere at jødene har fått en spesiell posisjon (3,1ff og 9,1ff). De har mottatt løftene, og de har en lang historie med Israels Gud. Men Paulus avviser høyt og tydelig at denne posisjonen gir en priviligert posisjon i møte med Gud som dommer. Alle må vende om, sier han.

I GT og hos Jesus er det flere snakk om å legge seg opp en skatt i himmelen hos Gud, for eksempel dersom man ber, gir almisser osv. Dette er lønn som den troende vil få i den kommende tidsalderen, når Guds rike åpenbarer seg. Også Paulus snakker tydelig om dette, f. eks. i 1 Kor 3. Men her lager Paulus en ”twist” i denne formuleringen. Han sier: Dersom du er hard og overmodig når du faktisk i stedet skulle lagt deg på kne og bedt om tilgivelse, da lager du en skatt der framme – en skatt av vrede fra Gud. Denne vreden skal åpenbares på vredens dag, sier Paulus, altså på ”den dagen da Gud åpenbarer sin rettferdige dom”.

6  Han skal lønne hver og en etter det han har gjort:

Dette er et sitat fra Det gamle testamente, enten Salme 62,12 eller Ordsp 24,12. Tankegangen er uansett utbredt. Det er interessant å se nærmere på hva Salme 62 faktisk sier. Mange er nok vant til å forstå domsforkynnelse som utelukkende skremmende og negativ. Men slik er det faktisk ikke i GT og NT. Jo – dommen er skremmende, men den er skremmende for den som gjør det onde, for den som dyrker avguder, for den som undertrykker den fattige og vergeløse. Difor sier salmisten: ”Jeg setter min lit til deg, Gud, fra deg kommer min frelse. Du er trofast og kjærlig, for du lønner enhver etter det han har gjort.” 

Med andre ord: Dommen er uttrykk for Guds hellighet og herredømme over sitt skaperverk, men også et uttrykk for hans gjenopprettende rettferdighet. Han dømmer det som står hans gode vilje imot, og dette betyr godt nytt for de svake og undertrykte i verden som setter sin lit til ham. Det er for eksempel dels på denne bakgrunnen vi bør forstå saligprisningene hos Jesus. Her prises de undertrykte, de fattige, de sørgende salige. Men de rike, de selvgode, de likeglade ropes det ”ve!” over.

I GT er det altså en sentral tanke at ”Gud skal lønne enhver etter det han har gjort”. Hvordan er det i NT? Jo – kanskje litt overraskende for noen – denne tanken bekreftes og videreføres, både hos Jesus og Paulus. Vi skal se på de viktigste eksemplene på dette: ”For menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og han skal ”lønne enhver etter det han har gjort.”” (Matt 16,27). Eller vi kan tenke på domsteksten i Matt 25, der det viser seg at de salige har gjort gode gjerninger mot Jesu minste – og dermed mot Jesus selv, mens de fordømte nettopp ikke har gjort det. Tanken er også helt tydelig i Joh 5, der Jesus først sier at den som tror på ham, ikke kommer for dommen, før han følger opp med å si at de døde skal stå opp fra gravene, og ”de som har gjort gode ting, skal stå opp til evig liv, men de som har gjort onde ting skal stå opp til dom.”

Men tanken er også utbredt hos Paulus. ”Vi skal alle fram for Kristi domstol så han kan gi enhver etter det han har gjort i kroppen, enten godt eller ondt.” (2 Kor 5,10) ”Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i kjød, skal høste forgjengelighet, men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden.” (Gal 6,7-9) ” ”Hver den som gjør noe godt, skal få betalt av Herren, enten han er trell eller fri.” (Ef 6,8). ”Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus! Men den som gjør urett, skal få lønn som fortjent. Her er det ikke forskjell på folk.” (Kol 3,24-25, jfr. 2 Tim 4,14.) Se også identisk tanke i 1 Pet 1,17; Åp 2,23; Rev 22,12.

Altså: Ingen forskjell på folk, Gud skal gi enhver etter hans gjerninger. De neste versene presiserer hvordan Paulus tenker at denne ”tilbakebetalingen” skjer. Som vi skal se, er det ikke snakk om en ”balanse”-tenkning med gode og onde gjerninger i vekta, a la Islam, heller ikke som opparbeidelse av fortjeneste overfor Gud, som i romersk-katolsk lære. Merk at det ikke finnes tegn i denne teksten – eller i GT eller i NT – på at denne ”tilbakebetalingen” kun er hypotetisk, eller at den ikke vil spille noen rolle for de som tror på Jesus.

7 De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv.  8 Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.  9 Nød og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde, jøde først og så greker. 10 Men herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker. 11 For Gud gjør ikke forskjell på folk.

Formuleringene her er veldig viktige. Paulus beskriver først dem som får en ”god” dom og som får evig liv. Hva preger disse menneskene? De er ”utholdende i god gjerning”. Dernest ”søker” de ”herlighet, ære og uforgjengelighet.” Paulus tenker altså ikke her i retning av å bygge seg opp en fortjeneste. Men han beskriver hvordan de er, som får en god dom på den siste dagen. Referansen til ”tålmodig å gjøre det gode” finner en nær parallell i Gal 5-6. Her taler Paulus nettopp om å la seg drive av Den hellige ånd slik at man bærer gode frukter; kjærlighet, glede, fred. Det som teller, sier Paulus her, er ”tro, virksom i kjærlighet”. Og ganske parallelt med vår tekst sier han: ”Bli ikke trett av å gjøre det gode. For vi skal høste i sin tid.” Altså: I dommen vil Gud lønne galaterne for deres gode gjerninger.

Hva mener så Paulus med å ”søke herlighet, ære og uforgjengelighet”? Igjen dreier det seg om en grunnleggende ”livsholdning”, dvs. å bli drevet av Ånden. Den troende har en grunnleggende framtidsrettet holdning; man ser fram mot Guds rike og Jesu komme – det Paulus kan omtale som ”herlighet, ære og uforgjengelighet” (de samme begreper går igjen i Rom 8, 1 Kor 15; 1 Pet 1,7 – alle tekster som taler om Jesu komme og Guds rikes fullendelse). Faktisk kan hele 1 Kor 15 ses under denne rubrikken: Hvordan man bør innrette livet sitt i lys av det kommende Guds rike.

Hvordan beskriver så Paulus de som vil bli dømt på den siste dagen? Han taler om ”selvgodhet”, om å være ”ulydig mot sannheten”, og om å la seg ”lede av uretten”, det vil si å gjøre det som er ondt og urettferdig. Også her er det tale om en grunnleggende livsholdning, en han for så vidt har beskrevet utfyllende i 1,18-32. Vi kan vise til Fil 3, der Paulus på en veldig parallell måte omtaler dem som blir dømt til fortapelse; de har sitt sinn rettet mot ”de jordiske ting”, de ”setter sin ære i skam” og de har ”magen til Gud”, dvs. at de er opptatt av egoistisk nytelse. Men vi, sier han, vi har vårt sinn rettet mot den kommende frelseren, Jesus Kristus, som skal forvandle vårt legeme i det fullendte Guds rike.

De som fokuserer på nytelse og egoisme og urettferdighet, skal få betalt tilbake for sine gjerninger i form av ”vrede, trengsel, angst, nød.” Hva mener Paulus med disse begrepene? Dette er ikke så umiddelbart klart. Andre steder taler Paulus om ”straff”, ”dom”, ”ødeleggelse” og ”en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn” (Se særlig 1 Tess 5 og 2 Tess 1). Eller han kan tale om å ”ikke arve Guds rike” (1 Kor 6, Gal 5). Sikkert er det at Paulus både advarer mot Guds dom – og at han frykter den selv (1 Kor 9,27; 2 Kor 5,11). Spørsmålet om forholdet mellom Jesu tale om dom, fortapelse og Gehenna med Paulus’ tale om dette, skal vi la ligge for denne gangen.[1]

Men dersom Guds dom er rettferdig, og den skjer på grunnlag av gjerninger, hvordan kan da noen bli frelst? Har ikke Paulus sagt at alle mennesker er syndige? Dette svarer ikke Paulus på i dette kapittelet. Han bare slår fast fakta om dommen, for å frarøve jøden noen form for særskilt posisjon i kraft av sin etniske status. For: ”Gud gjør ikke forskjell på folk”.

12 Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt uten loven. Og alle som syndet under loven, skal dømmes etter loven. 13 For det er ikke de som hører lovens ord, som blir rettferdige for Gud. Nei, de som gjør det loven sier, de skal erklæres rettferdige. 

Paulus fortsetter med å utfolde hva det vil si at dommen blir rettferdig, og at Gud ikke gjør forskjell på folk. Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt ved loven. Hos Paulus betyr ”loven” generelt sett ikke en allmenn morallov, men heller den gammeltestamentlige Torahen. Men ”loven” kan også brukes om GT generelt.[2] Poenget blir igjen at det å ha loven ikke gir noen fortrinn i møte med dommen. Det som gjelder er ikke å ha loven – som om dette kunne være en slags ”beskyttelsestalisman” – men derimot å gjøre det loven sierDen som har loven, men synder mot den, vil gå fortapt. Det er derimot den som gjør det loven sier, som skal erklæres rettferdig.

Her oppstår et akutt problem. Mener virkelig Paulus at man kan bli erklært rettferdig ved å gjøre det loven sier? En del kommentatorer kan ikke gå med på dette. For sier ikke Paulus i 3,20 at ingen blir rettferdiggjort ved lovens gjerninger? Altså må 2,13 være å forstå som et hypotetisk, uoppnåelig tilfelle. Ingen kan egentlig bli ”rettferdiggjort” ved å gjøre loven. Denne tolkningen er imidlertid problematisk på mange måter. For det første: Selv blant de som ser 2,13 som hypotetisk, vil man måtte vedgå at 2,6 ikke er det. Gud vil virkelig gi enhver igjen etter sine gjerninger, og dette punktet går igjen som en rød tråd i hele GT og NT.

Men da oppstår det problemet at 2,12-13 nettopp umiddelbart følger på passasjen hvor dette utmyntes: ”For den som syndet uten loven…” (Bibelselskapets oversettelse er her misvisende; Paulus bruker ”gar”). Altså: Gud vil gi enhver etter sine gjerninger – og dette innebærer at den som gjør det som loven sier, vil bli rettferdiggjort. Nøkkelen til å forene dette utsagnet med Paulus’ utsagn om at ”ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger” ligger blant annet i å merke seg at Paulus i kap 2 har fokuset rettet mot den siste dommen; hvem som vil komme gjennom denne med en rett og god ”status” (d. e. ”få evig liv”).

Det er først når vi kommer til kapittel 3-8 at vi kan forstå hvordan det er mulig for et menneske å på denne måten å bli ”rettferdiggjort” i den siste dommen, på grunnlag av gjerninger. Helt kort er poenget dette: På grunn av Jesu død blir den troende tilgitt sine synder, og får status som ”tilgitt synder”. Han blir rettferdiggjort ved troen alene, uten noen som helst gjerninger. Det viktige poenget er at denne ”nåtidsdommen” som faller i det mennesket kommer til troen, er en sannferdig foregripelse av den siste dommen, som vil skje på grunnlag av gjerninger.

For – som Luther sier – der det er ild (altså tro), vil det nødvendigvis også være varme (altså gjerninger). For Paulus er det dermed sikkert at den som her og nå virkelig tror på Messias – og slik er rettferdiggjort – også vil leve et liv der det skapes gode frukter som Gud vil ha behag i på den siste dommedag. Den ”rettferdiggjørelsesdommen” som lyder her og nå når evangeliet forkynnes og tas imot i tro, vil samsvare med den ”rettferdiggjørelsesdommen” som lyder på dommedag. Da vil det også bli klart at evangeliet hadde kraft til å skape nytt liv.

 ”14 For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. 15 De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem. 16 Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium.”

Dette er noen svært omdiskuterte vers i faglitteraturen. For hva mener Paulus med ”hedninger som gjør det loven sier” og at de har ”loven skrevet i sine hjerter”? Den kanskje mest vanlige tolkningen av disse versene i vår tradisjon, er at Paulus her – som et slags innskudd løsrevet fra konteksten – snakker om ikke-troende hedninger som har en allmenn morallov skrevet i sine hjerter. Her tar man gjerne utgangspunkt i stoisk filosofi, som også kan tale om at mennesket har en morallov inne i seg. Hedningene vet derfor hva Guds lov krever, men de vil dømmes likevel (v. 16). Vers 14-15 ses således som en slags utmynting av ”alle som syndet uten loven, skal dømmes uten loven.”

Men denne tolkningen av vers 14-15 er svært tvilsom. For det første har Paulus i verset før talt om at ”den som gjør det loven sier, skal bli rettferdiggjort [i den siste dommen]”, og siden dette er en utmynting av 2,6 om at ”Gud skal gi enhver tilbake for det han har gjort”, er det ingen særskilt grunn for å tro at Paulus her taler rent hypotetisk. Poenget blir at v. 14 innledes med et ”for” som tar opp tråden fra vers 13: ”Den som gjør det loven sier, vil bli rettferdiggjort. For når hedninger, som ikke har loven, gjør det loven sier…”

Og kan man egentlig tenke seg at Paulus ville si at ikke-troende hedninger ”gjør det loven sier”? 1,18-32 og 3,9-20 går jo nettopp ut på å vise at ”alle har syndet og mangler Guds herlighet.” Den mest sannsynlige og tilfredsstillende løsningen er dermed dette: Paulus snakker om Messias-troende hedninger som har fått Den hellige Ånd og som derfor – selv om de ikke har tilgang til den skriftlige Moseloven – likevel gjør det som loven krever.

Det er klart at Paulus neppe kunne sagt at en ikke-troende hedning ”gjør det loven sier”. Men kan Paulus da si at et troende menneske faktisk kan ”gjøre loven”? Sier ikke Paulus at dette er umulig? Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Paulus sier klart at den skriftlige Moseloven var umulig å overholde, og at den som uansett ville forsøke å bli rettferdiggjort ved å gjøre dette, ville være under forbannelsen. Man blir rettferdiggjort ved å holde seg til Jesus Messias, i troen. Det er for eksempel hovedpoenget i Galaterbrevet.

Men like fullt: Hos dem som slik er rettferdiggjort ved troen på Messias, vil det komme et nytt liv. Og dette nye, trosbaserte livet, kan Paulus uten å blunke omtale som en oppfylling av loven. Se 2,28-29, 8,4; 10,5-11, 13,8-10; Gal 6,2; 1 Kor 9,21. Den grunnleggende ideen her er at siden pakten er fornyet, er også loven gått inn i en ny fase, så å si. Dette var allerede forutsagt av Jeremia. Han sa: I de siste tider skal Gud ”skrive sin lov på folkets hjerter” slik at de kjenner Herren. Det er nettopp dette verset Paulus alluderer til i 2,14.

Poenget til Paulus er ikke at kristne gjør alle Moselovens gjerninger; det er ikke nødvendig i følge apostelmøtet og Galaterbrevet. Poenget til Paulus er at selve det dypeste formålet med Moseloven var å peke på synd, men samtidig peke hen mot et sant liv i lydighet og velsignelse. Slik forberedte loven Kristi komme; både ved å vise behovet for hans soning, men også ved å peke hen mot det fulle og åndsfylte livet de troende skulle motta i den nye pakten.

 Altså: De troende er ikke under Torahen, dens bokstav og dom. Men likevel oppfyller de Torahens dypeste og gudgitte intensjon ved å være i Messias og bli drevet av Den hellige ånd. Detaljene i dette må vi vente med til senere.

[Hva så med Paulus utsagn om ”naturen”? Som nevnt vil en del kommentatorer mene at dette peker i retning av den stoisk-filosofiske ideen om loven skrevet i alle menneskers hjerter. Dette er en mulig lesning av Paulus. Men selv med denne lesningen er det mulig å tenke seg at Paulus har troende hedninger i tankene; i så fall er dette et ikke uvanlig eksempel på hvordan Paulus bruker sekulære ord, begreper, uttrykk og ”kristner dem”, altså ved å si: Ja, det finnes noen som har ”loven skrevet i sine hjerter” slik filosofene sier: Det er de som tror på Messias og har fått sine hjerter fornyet.

Men en annen løsning er sannsynligvis å foretrekke. Om vi oversetter gresken til engelsk litt ord-for-ord blir det som følger: ”for when nations not having Torah by nature do the things of the Torah…” Det viktige poenget her blir at ”by nature” kan knyttes til Torah, eller det kan knyttes til ”do the things”. Stoisk-filosofi- lesningen av Paulus går for sistnevnte, men førstnevnte er fint mulig. Da er Paulus’ poeng at ”hedningene manglar – av natur, som etniske hedninger – den skriftlige Torahen”.

Den grunnleggende støtten til denne lesningen gis av 2,28-29. Her bruker Paulus ”natur”-begrepet på nesten identisk måte. Der er poenget at Messias-troende hedninger er uomskårne ”av naturen”, dvs. på grunn av sin hedninge-etniske bakgrunn. Kort sagt: Paulus sier da i 2,14 ikke at hedninger ”gjør loven på grunn av sin natur”, men heller at hedninger ”på grunn av sin natur [d. e. deres hedenske avstamming] mangler Torahen. Men de oppfyller den likevel. Hvorfor? Jo, fordi Den hellige Ånd har skrevet loven på deres hjerter. Den tematiske overlappingen mellom 2,14; 2,28-29 og 2 Kor 3 gir vesentlig støtte til denne lesningen, jfr. ”det skjulte”, kontrasteringen av Ånd og bokstav, lov skrevet på hjerter etc.]

17 Og nå, du som kaller deg jøde: Du stoler på loven og er stolt av din Gud, 18 du kjenner hans vilje og kan avgjøre hva som er rett, fordi du er opplært i loven. 19 Du er overbevist om at du kan være en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, 20 en oppdrager for uforstandige og en lærer for umyndige, fordi du i loven har det rette uttrykk for kunnskap og sannhet. 21 Du som vil lære andre, hvorfor lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? 22 Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som avskyr avgudene, plyndrer du templene deres? 23 Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. 24 Det står skrevet: Guds navn blir hånt blant hedningene på grunn av dere. 

Så langt i kapittelet har Paulus understreket at alle skal fram for Guds domstol, og her skal enhver få igjen for sine gjerninger. Derfor må ingen innta et standpunkt som overlegen moralsk dommer. Som tidligere nevnt hadde Paulus ganske sikkert hovedsakelig jødene i tanker, for mange av dem mente å ville bli dømt mildere på dommens dag siden de var Guds eiendomsfolk. Nå tar Paulus opp denne tråden igjen. Har Israelsfolket kanskje noe spesielt å forsvare seg med framfor Guds domstol?

For å svare på dette, går Paulus i dialog med en tenkt jøde, i et retorisk grep, og skisserer først opp det jøden kunne tenkes å bruke som forsvarsargument: ”Vi har loven. Vi er Guds eget folk. Vi kjenner Guds vilje, og vi vet hva som er rett og urett, siden Gud har åpenbart sin vilje spesielt for oss.” Ingenting av dette er feil; Paulus bekrefter det eksplisitt flere steder, f. eks. 7,12 og 9,1-5. Og Paulus angir videre hva Israels kall egentlig skulle være, som Guds spesielt utvalgte folk; de skulle være en veileder for blinde, et lys for dem som sitter i mørke, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige. Eller som det hadde blitt sagt til Abraham: Gjennom hans ætt skulle alle jordens slekter velsignes.

Det store spørsmålet blir da: Hvordan har Israel skjøttet sitt kall? Har de fullført sitt oppdrag om å være et lys for nasjonene? Paulus svarer på samme måte som profetene flere ganger gjorde: Israel har vært utro mot Herren. Paulus anklager Israel som helhet – ikke nødvendigvis hver enkelt jøde – for å unngå å lære seg selv, for å stjele, for å bryte ekteskapet og for å plyndre avgudstempler. Israel skulle ha vært en lege for de syke folkeslagene, men de har selv blitt smittet av sykdommen. De er selv blitt en del av problemet de var satt til å løse. Eller sagt med andre ord: Jo, Israel har loven. Men på grunn av deres kjødelige natur, arvet fra Adam, bryter de loven. Paulus konkluderer: Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven.

Konklusjonen blir bekreftet av et sitat fra Jesaja 52,5/Esek 36,20-23. Loven forteller om at Israel ved å leve rett etter Guds vilje skulle bringe ære til Guds navn. Men nå, sier profetene, vanærer Israel Guds navn ved å bryte pakten. Det er viktig å huske på den sammenhengen dette sitatet står i. Både hos Jesaja og Esekiel er det tale om at Israel er i eksil, de er erobret av fiendehærer, de er under Guds vrede fordi de har brutt pakten og vanæret Guds navn. Men helt i nærkonteksten leser vi også om det som skal skje når Gud en gang tilgir sitt folk og fornyer sin pakt med dem; han skal skrive sin lov på deres hjerter slik at de virkelig kjenner Herren og holder hans lov. Det er nettopp dette temaet Paulus spinner videre på i de følgende versene.

 25 Omskjærelsen gagner deg nok, men bare hvis du holder loven. Bryter du loven, er du som en uomskåret. 26 Men hvis en uomskåret holder lovens bud, skal han ikke da regnes som omskåret? 27 Den som er uomskåret fysisk, men oppfyller loven, skal dømme deg. For du bryter loven, enda du har lovens bokstav og er omskåret. 28 Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. 29 Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.

Omskjærelsen av forhuden var det paktstegnet Gud hadde gitt til Abraham. Det var tegnet på at man var av Abrahams ætt, og dermed en del av Guds folk. Men her sier Paulus: Liksom du ikke kan stole på at Gud vil dømme deg mildere fordi du har loven (for det som gjelder er å gjøre, ikke å høre), så kan heller ikke omskjærelsen sikre deg en status som innenfor Guds folk. For denne statusen krever at man også ”oppfyller lovens forskrifter”. Dersom man ikke gjør det, så hjelper ikke omskjærelsen, ja, den blir til ”uomskjærelse”, altså jødens lovbrudd vitner mot ham, at han faktisk ikke er innenfor Guds folk.

Men, sier Paulus, sett nå at noen som ikke er omskåret faktisk oppfyller loven. Da bør de regnes som innenfor Guds folk. Ja, de bør til og med kalles ”jøder”. Og Paulus fortsetter med å beskrive hvem disse er, disse uomskårne hedningene som faktisk oppfyller Guds lov. Han sier: De er omskåret i hjertet, ved Ånden. Her trenger vi ikke være i tvil: Paulus snakker om de kristne som tror på Messias. Han griper tilbake til ”ny-pakts”-tekstene fra GT; Esek 36,27; Deut 30,16; Jer 31,31-34. (Liksom også i Rom 10,5-11 og 2 Kor 3).

Og poenget er altså at det er to ulike typer paktsmedlemskap; enten ved loven, eller ved den nye pakten som Jesus har innstiftet. De som hører evangeliet om Messias, blir rettferdiggjort; de blir tilgitt, og blir en del av Israel, Guds folk. Her er Fil 3,3 en opplagt parallell; de som tror på Messias er ”omskjærelsen”, det er DE som er Guds folk, Abrahams barn. Men de som slik tror, de får også Den hellige Ånd i sitt hjerte (Gal 3,1-5). Dermed blir de en ny skapning (2 Kor 5,17), de blir ”omskåret i hjertet”. Og de oppfyller loven etter sin virkelige intensjon. Detaljene i hvordan dette skjer, blir fylt ut senere i brevet.

---

[1] Se Geerhardus Vos, ”The pauline eschatology”, kap. 11 for mer om dette.

[2] Se Moo 1996:145-146 n. 7 for en relativt hjelpsom oversikt over forekomsten av ”nomos” hos Paulus. Merk imidlertid at Moos omtale av nomos hos Paulus som i visse tilfeller ”divine law generally” samt ”rule, principle” etc. virkelig kan diskuteres. 

- Bibeltime i Misjonssalen i ettermiddag, og det gjekk veldig fint. Vi var ca 30 stk, så det var ein fin gjeng. Det var mest kjentfolk, då, men også nokre eg ikkje kjente. Eg var litt bekymra for om eg ville klare å kommunisere innhaldet i kapittelet på ein grei måte, men det gjekk heldigvis fint. Så...ja. Bra. Får håpe folket kjem att om eit par veker. 

- Uh. Ja. I løpet av helga har eg...vore på møte i Misjonssalen, vore på "Storefri" i Filadelfia og på sundagsmøte i Misjonssalen. Hm, ikkje så mykje å seie om det. 

- Har sett Blood diamond for andre gong, den filmen likar eg veldig godt. Seriøs film, topp regissør, god bodskap etc. 

- Så, uh. Til veka er det gruppearbeid om Platon, Kant og Konfutse. 

- Kameramannen i NRK-debatten var A. Bordøy, så eg skulle helse til mamma og pappa.