Osb

Yepyep, meir personleg stuff, så les om du vil.










Ein veldig fin dag i dag, må eg seie.

Fyrst var eg på formiddagstreff på Misjonshuset. Dette er eit veldig populært arrangement som diakonigruppa steller i stand. Dei lagar god mat, kaker, steller til lotteri. Og så er det andakt og musikk og song. Dette er som nemnt eit veldig populært arrangement, særleg for den eldre garden. Så det er hyggeleg å vere der.

Så har eg vore på Lundenjordet, som er ein institusjon for psykisk utviklingshemma. Der blir ein alltid teke godt imot, det er god stemning, song og musikk. Og så får eg kake, då. I dag kunne vi også synge ein jolesong.

Så har eg konfirmantar, og i kveld var det veldig fint. Kvitsundteamet er med og lagar mat, og så hadde vi dramatisering av tekstar frå evangelia. Desse skal framførast på skulegudsteneste og samtalegudsteneste. Så er det leik og andakt. Eg hadde jo eigentleg tenkt å vise dei eit klypp frå Sophie Scholl også, men det vart det ikkje tid til. Eg lagar liksom tidsplan inne i hovudet mitt som om alt er "ideelt", liksom, dvs. som at beskjedar blir gjeve effektivt, konfirmantane adlyder straks etc. Men slik det jo sjeldan; det blir spørsmål, samtalar, innslag, bråk etc. Så går tida. Kvar time er liksom ein "happening" som utviklar seg i uføresette retningar. Det er ein del av det spennande ved å undervise. Det er noko heilt anna å undervise 14-åringar enn å halde ei ferdig førebudd forelesning for 20-åringar, liksom.

Elles, ja. Er du Eidsvåg-fan...? Vi driv og snekrar saman eit band for å spele Eidsvåg, dvs. det er planen, men kven veit korleis det går. Eg må liksom manøvrere litt her. For eg har sans for Eidsvåg, det er klart. Samstundes har han ein del tekstar som eg tykkjer det er litt...hm...problematisk å framføre i ei kyrkje. Så vi må plukke ut dei som vi kan gå god for, og la dei andre liggje. Haha. Eg ser for meg meg sjølv framføre "Bare ein mann" i kyrkja. Haha. Det vil bli litt av eit syn, tenker eg. Men det er faktisk ein tekst eg likar ganske godt.

Men ja, det er eit spennande prosjekt sidan BE er såpass populær blant folk. Så det er jo litt artig om det slår an, og eg har ein mistanke om at dette kanskje er slikt som slår betre an blant dei litt meir kyrkjeframande enn liksom kjernen i kyrkjelyden. Så kanskje det kan vere ei handsrekning til dei, så lenge vi altså lukar ut dei litt meir problematiske tekstane. Uansett. Dersom du har favorittsongar av BE, er det veldig fint om du legg att ein kommentar.

Syster mi (dvs. logleg.blogspot) har laga bukse med spekkhoggar på. Det er nok stor stas for E., som er min favorittnevø (han er den einaste eg har, vel å merke, men han er ein stor favoritt uansett!) Så eg gler meg maks til joleferien, når syster+fam kjem til Dalen. Det er så hyggeleg å vere i lag med dei, og særleg borna, sjølvsagt. Då går det i memory-spel, sisten, brio, gåturar ute, gøymsel, sjå på youtube i lag, godnattlesing frå bok, gode måltid etc. Så her fylgjer eit bilete av min kjære nevø, frå Annes blogg. MED spekkhoggarbuksa (han ser godt nøgd ut også :-) ):



Elles ja. Eg kjenner meg veldig freista til å sluke delar av Brian Davies' filosofiske arbeid. Men då vil det gå utover mine andre appointments. What to do, what to do? Får la Davies vente litt, trur eg. Men det er spennande bøker, altså, sånn religionsfilosofisk.





Så, uh, var det noko meir du ville eg skulle seie...?

Etc

I dag har eg køyrd ein del bil, hit og dit, til ulike ærend. Eg høyrer på Podcast frå WL Craigs apologetikk-turne i Storbritannia, dvs. hans debattar med ikkje-kristne. No er eg ikkje alltid sikker på om ein bør gå 100% for Craigs argumentasjonslinjer. Til dømes tykkjer eg ikkje han addresserer "coarseness"-problemet ved fine-tuningsargumentasjonen godt. Og eg kjenner meg usikker på kor overtydande hans argumentasjon om at universet har ei byrjing, eigentleg er. Hm, han byggjer mykje på noverande vitskap, særleg Vilenkin/Guth, og det er på ein måte bra. Men vitskap kan forandre seg. Thomistisk utforming av kosmologisk gudsargumentasjon er liksom litt ryddigare. Men uansett, det er veldig interessant å høyre på han, og han kan sin logikk.

Då er det verre med ateistane han debatterer. Fleire gonger sit eg og kjenner "criiiinge" inni meg når dei argumenterer. Det er ikkje berre at dei strør om seg med historiske mytar, men også at dei stadig er "sloppy" i sin argumentasjon og logikk. Det er faktisk eit godt stykke mellom tydelege ateistar som verkeleg kan sine saker og som verkeleg har evne til å argumentere sakleg og rettferdig. Dette er naturlegvis ikkje så rart, på ein måte, i og med at ateisme eigentleg er ein metafysisk "fordom". Det er ikkje enkelt å finne argument for at ateisme er sant, og såleis består mykje av nyare ateisme rett og slett av sloppy kristendomskritikk, kopla med scientisme framstilt som vitskap. Men ja, eg hadde faktisk forventa betre, og det finst også meir seriøse og gjennomtenkte folk.




















Elles har eg tenkt på noko anna. Hm. Altså, i NT er det eit viktig poeng at Guds kyrkjelyd må halde saman, sjølv om kultur eller etnisitet skiljer. Dette er til dømes eit hovudpoeng både i Gal og Rom. Nokre et kjøt, andre et grønsaker, men ein må halde saman. Nokre er omskorne, andre er ikkje, men ein må halde saman, ete saman, vere saman etc. utan å skape skiljeliner. For Gud er ein, altså har han berre eitt folk. Og evangeliet om Jesus er eitt, altså kan ein ikkje halde seg til Apollos og Kefas etc. Og Anden er ein, altså delar han ut gåver liksom han vil og gjev samhald, altså må ein bruke gåvene til å tene kvarandre.

Dette inneber samstundes at kultur er ein "irrelevant" ting, liksom. Keller skriv veldig interessant om dette, at kristendomen kan gå inn i ein ny kultur, og ikkje fullstendig forkaste han, liksom. Men forvandle han, reinse han, foredle han. Dette har eg tenkt på. Sjå til dømes "O brother, where..." Der ser du liksom typisk amerikansk bluegrass-kristendom. Kulturen er "foredla" og blitt kristen, på ein måte. Men det er samstundes den same amerikanske kulturen. Eller gå på eit vanleg ungdomsmøte i Oslo; ein syng ein del engelsk, brukar moderne instrument, powerpoint, visse møteformer etc. Alt er ikkje like gagnleg, det er klart. Men det er eit veldig tydeleg døme på korleis kristendomen "blendar" med ein annan kultur, og det er faktisk slik det skal vere. Vi er ikkje som muslimar, som har overteke mykje av eit heilt samfunnssyn og ein heil kultur frå eitt århundre og eit land, liksom. Så her er det ein vesentleg forskjell mellom kristendom og meir konservativ islam.

Og dette leier meg då til det neste poenget. For Keller drøftar årsakene til at hans kyrkjelyd er såpass populær, sjølv om han er i eit sekulært miljø på Manhattan. Svaret er veldig interessant, veldig altså. Høyr på dette:

"One person [attending the church] said that the difference between Redeemer and other churches was profound, and lay in 'irony, charity, and humility.' They said Redeemer lacked the pompous and highly sentimental language they found emotionally manipulative in other churches. Instead, Redeemer people addressed others with gentle, self-deprecating irony. Not only that, but beliefs were held here in charity and with humility, making Manhattanites feel included and welcomed, even if they disagreed with some of Redeemer's beliefs. Most of all, they said, teaching and communication at Redeemer was intelligent and nuanced, showing sensitivity where they were sensitive."



Eg må nesten seie: "Den som har øyre, han høyre", altså. Dette er verkeleg viktig stuff. Eg kan dele ei røynsle. Eg har ofte sjølv kjent på at...dersom eg er overtydd over det eg står for, og trygg på det, så smittar det over på heile min veremåte i diskusjonar etc. Altså...hm...set at eg er i ein debatt om til dømes evolusjon, då. Dersom eg ikkje er heilt informert i dette spørsmålet, men likevel har meiningar, blir det liksom veldig viktig for meg å forsvare meg og svare på argument som blir reist imot min posisjon. Men dersom eg veit kva står for, og er trygg på det, så er eg også trygg når eg får motargument. Og eg tenker: "Tjaja, eg får høyre kva dei har å seie", liksom. Og dersom eg ikkje har eit godt svar, så pyttpytt, eg veit då likevel kva eg står for. Chill. Eg senker skuldrene.

Det er litt av nykjelen her, altså. Keller er informert, og han er roleg, og kjenner seg trygg på det han står for. Så seier han det også, naturlegvis. Men han behandlar meiningsmotstandarar med ro og ettertanke, og utan å gå i veldig forsvarsposisjon. Det er akkurat som at...ein projiserer si eiga oppfatning over på andre, på ein måte. Altså, dersom eg kjenner meg trygg på noko, så pyttpytt, då vil vel andre også finne ut av dette og lande på min konklusjon. Eg seier ikkje at dette alltid er tilfelle, det er meir ei skildring av ein slags psykologisk mekanisme. Og ja, eg trur at dette kan smitte over på ein heil kyrkjelyd. Dersom ein kyrkjelyd har ein pastor som verkeleg har peil, som er informert, som er trygg på trua etc., så kan også kyrkjelyden senke skuldrene og slappe av litt. "It's handled, so chill!" Og dette vil også prege måten ein møter andre menneske på, liksom. Ein blir meir avslappa i møte med meiningsmotstandarar. Ein treng liksom ikkje forsvare seg så forferdeleg mykje.

Men ja, det treng ikkje vere ein pastor som gjer dette, det kan vere andre kristne, på ein måte. Leiarar, på ulike måtar. Sånne som Skarsaune eller Davidsen eller Skjevesland, liksom. Dette er for øvrig krisa i Dnk, når leiarskapet står såpass splitta som det gjer no, og dei trekker seg attende frå det offentlege rom i mange dei sakene der det verkeleg trengst kamp. Det lammar liksom heile kristen-Noreg, medan det motsett ville styrka heile kristen-Noreg om kollegiet stod samla.

Uansett, ja. Folka i Redeemer slappar av, senker skuldrene, og då kan dei også ha råd til den luksus å sjå på seg sjølv med eit litt ironisk blikk. Ting blir ikkje så farleg, liksom, når dei veit kva dei trur på, og stolar på at dette er sant. Og ja: Keller viser sensitivitet. Dette er verkeleg ein interessant observasjon, tenker eg. Hm. Boka hans er eit godt døme på korleis dette skjer. Men ja...det som er så artig med han, er at han er heilt evangelikalt ortodoks, liksom. Ja, han står jamvel heilt tydeleg for bibelske kjønnsroller, liksom eg, og understrekar at Bibelen er ufeilbarleg. Men måten han gjer det på, er verkeleg interessant. Han går mange rundar med eventuelle innvendingar, viser at han er informert, fremjer ikkje sine eigne standpunkt med "slegge", og han gjev lesaren/besøkaren rom til å vere "der ein er". Han pressar ingen, og ein får vere på sin stad i trusprosessen. Samstundes er forkynninga veldig tydeleg, så dei som held fram med å gå i kyrkja, vil jo nødvendigvis også bli påverka.

Eit poeng til: Keller legg sterk vekt på å kjenne - og elske - kulturen ein er i. Det heiter med eit fint moteord som har gått litt av moten: Kontekstualisering. På Manhattan er det mange intellektuelle, single, politisk demokratiske, miljømedvitne folk som også er opptekne av hjelp for fattige, etc. Altså må ein elske denne kulturen, respektere han, ta ut det beste frå han, forkaste det dårlege, og presentere kristendomen med eit språk som blir forstått, på ein måte. Ofte er dette greitt, det går av seg sjølv, på ein måte, når ein er i eit miljø der ein høyrer heime, så å seie. Men det er noko å tenke over, på ein måte. Ein prest eg veit om, kom til Gudbrandsdalen, og ho inviterte det lokale spelemannslaget til å spele til dans i kyrkja, og det var stor suksess. Eg tenker litt...hm...kva sider av kulturen står uutnytta i Oslo, til dømes? Dette er naturlegvis ei balanseøving, for ein kan ikkje akseptere delar av kulturen som er ugudelege. Men resten kan ein foredle og plassere i ei kristen ramme. Ingenting eksisterer utan Gud, altså er alle ting frå han, ved han, til han, som Paulus seier fleire gonger.

Blahblahblah.


On a different note har eg vore på eldresenteret i dag og hatt eit veldig hyggeleg møte der, med advents- og jolesongar og andakt. Så var eg på Yngres i Vrådal, og der er det verkeleg god stemning. Mange folk, leikar, lotteri, andakt og god mat. Veldig hyggeleg å vere der. Og det blir ein verkeleg flott dynamikk når ein har ein haug med born i alderen 10-15 i lag med eldre ungdom og vaksne som verkeleg bryr seg, liksom. Det blir veldig trygg og god stemning.




Del 2, like varmt anbefalt som før. Sjå, forstå, og bli forandra i tenkinga di, kanskje:







Forresten. Vil du lese noko spooky? Ganske spooky? Sikker? Heilt sikker? Ok, you asked for it...sjekk ut denne artikkelen. 

Ein paar Gedanken

Nokre kjappe tankar, då.

- Eg les at red. i det feministiske tidsskriftet "Fett" er ute og kritiserer DB for deira overdrevne sex-fokus. Kronikk her. Dei brukar kvinnekroppar for å tene pengar, naturlegvis. Dette er eitt av dei områda der moderne feministar og konservative kristne finn saman, og det tykkjer eg er flott. Kommentarfeltet er sterkt delt. Nokre meiner kvinner må få gjere som dei vil, inkludert å vise fram kroppen som dei vil - dette er trass alt nyliberalistisk "etikk", ein type etikk som faktisk har drive fram feminismen. Kvar må få gjere kva ein vil, eller kva? Og det er vanskeleg å nå igjennom med argumentasjon som peikar på at personlege val fører til dårlege konsekvenser for andre. Dette har kristne fått oppleve igjen og igjen.

Eg tykkjer for øvrig dette er nok eit godt døme på korleis moderne feminismes ideologiske neglisjering av kjønnsforskjellar står i fare for å slå attende på kvinnene sjølve. Dei høgt utdanna, sterke feministane vil nok klare seg. Men det spørst om det blir like enkelt for andre kvinner, som må leve med konsekvensene av at menns drifter ikkje lenger har same "tøyling" som før. Imidlertid har eg fleire gonger tenkt på at det er ein slags samfunnsallergi mot å leggje saman 2 og 2. Altså...det er ein auke i ulike typar av samfunnsproblem, og dette botnar til sjuande og sist ofte i at nyliberalismen bulldosar ned ulike tradisjonelle verdiar og tabu fordi "Eg vil leve fritt og vere min eigen herre". Men, ja. Dersom nokon så peikar på samanheng mellom negative konsekvenser og dette "dogmet" om min frie rett til å gjere som eg vil, så blir ein hysja ned. Dette dogmet er heilagt, så å seie. I praksis betyr det at nyliberalismen, når han er på sitt verste, gjev menneske rett til å vere egoistiske utan å bli stilt til ansvar for det.

Velvel. Ein interessant debatt er det i alle fall.

- Det er også denne kronikken, tykkjer eg. Eivind Trædal synest prega av ein ideologi i slektskap med den førre. Han kritiserer innvandringskritikarar og omtalar dei som rasistar, islamofobe, folk som trakasserer. Det er naturlegvis berre "namecalling", og han "trakasserer" nesten like mykje sjølv. Skulle hans innlegg verkeleg vere verdifullt, burde han gått i reell dialog med sine meiningsmotstandarar, og så peika hen mot ei rimeleg og konstruktiv løysing på dei problema som dei har addressert. Det er imidlertid vanleg i hans krinsar å tenke at "ting vil gå seg til", på ein måte. Ofte tenker eg vel at bakgrunnen for ei slik tenking er at dei ideologane som seier slikt, på ein måte reknar med at det sekulære sosialdemokratiet er "sjølvsagt", "opplagt" o. l., slik at ein kvar som kjem til Noreg vil forstå at dette er den rette og gode måten å leve på. Men dette er altså ein ganske risikabel måte å tenke på.

Personleg har eg inga offisiell meining om innvandring, og folk må slett ikkje tru at eg står side om side med Christian Tybring-Gj. eller andre som han i synet på innvandring, kultur og islam. Eg ynskjer berre å peike på ein ikkje kan "tenke bort" reelle samfunnsproblem, like lite som ein kan setje ein strek over hormon, genetikk og natur. Ein må ta dei fram i ljoset og diskutere dei med respekt og høflighet, og så kome fram til løysingar for å leve saman. Imidlertid har eg sterk sympati for å behandle alle menneske med respekt og omsorg, uavhengig av kva dei elles måtte meine. Så her tykkjer eg Trædal er god.

Men så er eg ein kristen, då. Det er ikkje gjeve at andre menneske vil stå for desse verdiane utan å ha eit koherent livssyn som stør slikt. I moderne, sekulær, nyliberalistisk tenking tek ein på ein måte som utgangspunkt at alle vil fylgje slikt berre fordi staten seier det, på ein måte, eller evt. fordi dette er "self-evident", som det blir sagt i den amerikanske grunnlova. Ein bryr seg ikkje om å gje verdiane ei rasjonell grunngjeving. Det er på ein måte ein ganske risikabel framgangsmåte, for ein oppsedar ein generasjon som ikkje har ankerfeste, og ein har ingen garantiar for at dei vil tru på eit innbyrdes motsetningsfullt system dei har fått servert av staten (d. e. pdes. at dei skal gjere som verdiane i skulens føremålsparagraf seier, men pdas. at dei skal vere kritiske mot alt og alle, noko som nødvendigvis også må inkludere føremålsparagrafen.) Hm. Ja. Dette er moralproblemet i det norske samfunnet, på sett og vis. Men det er samstundes også eit epistemologisk/metafysisk problem. Og det er vanskeleg å sjå korleis det vil utvikle seg, på ein måte.

Yep, saklege og avmålte innspel er som alltid velkomne.

Det får vere nok for no.




Berre ein ting til.

EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT
EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT
EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT
EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT
EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT



EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT
EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT
EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT
EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT
EG ANBEFALER DETTE. TA EIN TITT

More blah-blah-blah

Yep, vi er attende med noko meir stash om kva som skjer.


I dag var det gudsteneste i Kviteseid kyrkje. Klok av skade møtte eg denne gongen opp ganske tidleg, så eg hadde god tid. Dette var ny sundag i kyrkjeåret, fyrste sundag i advent. Men meir enn dette var det ein heilt ny liturgi, som organist og hovudprest her hadde arbeidd mykje med. Poenget med denne nye liturgien er at det skal vere med veldig mange frå kyrkjelyden til å gå i prosesjon, lese tekstar, samle inn kollekt etc. Så er det også ein del "ekstravariantar" som det går an å ta med, til dømes at når evangelieteksten blir lesen, så går presten ned til midtgangen med tekstboka, flankert av ein person på kvar side som held kvar sitt ljos. Vel, vi køyrde full pakke og prøvde også dette. Så om nokre månader skal vi vel evaluere litt meir og sjå kva som fungerer og kva som ikkje heilt fungerer.

Eg har ein del "betenkeligheter" med liturgiarbeidet. Ein del av dei utkasta som har vorte laga, har vore noko prega av teologisk og liturgisk inkompetanse, meiner eg. Men reformen har landa nokonlunde på beina, trur eg. Mykje har blitt luka ut, og ein del litt rare formuleringar står att, men dei fleste kan ein bytte bort. Så alt i alt trur eg dette kan bli bra.

Gudstenesta var i alle fall veldig fin og hyggeleg. Det var to dåpsfamiliar, flotte kviteseidfolk. Og kyrkjekoret var med og song fint. Og i tillegg var konfirmantar og nokre yngre folk også med på oppgåver. Det var verkeleg hyggeleg også. Heile greia varte vel litt lenge (2 timar!), ikkje minst pga. 2x dåp med utvida liturgi, nattverd med utvida liturgi, noko lang tale, 20 min informasjon før gudstenesta starta. Velvel, nokre gonger blir det slik. Kyrkjekaffi etterpå var det også, soknerådet stiller opp. Så som eg har sagt før, er det ei takknemleg oppgåve å vere prest i Kviteseid.

Elles heldt eg tale over Jesu innsetjingstale i synagogen i Nasaret. Jesus kom for å gje fangar fridom, undertrykte fridom etc. Og dette var ein del av den større jesajanske fredsbodskapen. Talen min...kontrasterte Jesu bodskap med eit sekulær-materialistisk livssyn a la Richard Dawk.(!) Så, høhø, vel, det var eit slags eksperiment. Eg har tenkt på at eg må gjere forkynninga mi litt meir livsnær og aktuell. Eg landa vel nokonlunde på beina, eg også. Men ja, eg må tenke litt meir over om dette er den rette måten å gjere ting på, får høyre litt med folk etc. Nedanfor fylgjer i alle fall min tekstrefleksjon til lokalavisa, og dette stykket er litt meir "safe", kan ein seie.

”Ein god bodskap for fattige!” (1. sundag i advent, Luk 4,16-22a).

Den komande sundagen er fyrste sundagen i det nye kyrkjeåret. Då passar det at preiketeksten for den fyrste sundagen er det som gjerne blir kalla ”Jesu innsetjingstale”, nemleg den preika Jesus heldt i synagogen i heimbyen Nasaret ved byrjinga av hans gjerning. I denne talen får vi eit veldig interessant og direkte innblikk i kven Jesus meinte at han var, kva han ynskte å gjennomføre, og kven han ville nå.

Jesus tok utgangspunkt i Det gamle testamentet i preika si. Dette var hans Bibel, Guds eige ord. Men det var på same tid ei lang og brokete forteljing. Her les vi at Gud skaper verda, og at skaparverket sidan raknar i saumane og fell frå sin Skapar. Men vi les også forteljinga om Israel, det folket som Gud veljer seg ut for på ein eller annan måte å løyse problemet med verda. Det var nettopp denne løysinga Jesus gav vitnesbyrd om då han i si preike valte å lese dei fylgjande orda om ”Messias”, Herrens tenar, frå profeten Jesaja:

”Herrens Ande er over meg, for han har salva meg til å forkynna ein god bodskap for fattige. Han har sendt meg for å ropa ut at fangar skal få fridom og at blinde skal få sjå, for å setja undertrykte fri og ropa ut eit nådeår frå Herren.” Like etter at Jesus hadde lese desse orda, sa han: ”I dag vart dette skriftordet oppfylt medan de høyrde på.” Med andre ord: Jesus, som sjølv var ein jøde av Israels ætt, er denne Herrens tenar som Jesaja talar om! Ja, han er høgdepunktet i den store planen Gud la i Det gamle testamentet, om å rette opp att skaparverket og gje frelse og fred for Israel og for verda.

Dette er ein ”god bodskap for fattige.” Fyrst og fremst handlar dette om at Jesus er den som gjev oss eit rett forhold til Gud, ”forlating for syndene”. Jesaja hadde allereie understreka at eit sentralt punkt i oppdraget åt Herrens tenar nettopp var å gje seg sjølv i døden ”til rettferdiggjering for dei mange” (Jes 53). Jesus såg difor også dette som sitt oppdrag. Men det er viktig at vi ikkje tenker for abstrakt og luftig om den frelsa Gud vil gje. For syndsforlatinga er sentrum i ei frelse som faktisk gjeld heile mennesket, heile livet vårt.

Dette ser vi til dømes av måten Jesus møtte menneske på. Han lækte dei sjuke, han delte måltid med dei svoltne og dei einsame, han trøysta dei sørgjande, han gledde seg med bryllaupsgjestene, han samtala med dei interesserte, han underviste om Guds rike og gav menneske retning i livet og von for framtida. Alle som kjente at dei trengte det Jesus hadde å gje, dei fortente å kallast ”dei fattige”. Og dei som tok imot, fekk sjølv oppleve at dette verkeleg var ”ein god bodskap.” Måtte vi også i dag kome til Jesus med ei open hand slik at vi tek imot det han vil gje oss.

Hallvard N. Jørgensen

Så har eg lyst til å dele noko sjarmerande, sidan eg uansett har skrive så mykje kliss i det siste :-) I acknowledgement-seksjonen til Tim Kellers bok "The reason for God" (for øvrig ei ganske god bok, altså. Dessutan har eg høyrt at ho vil bli omsett til norsk og gjeve ut i løpet av eit halvår eller noko) så takkar Keller ein haug med folk. Men høyr kva han seier til kona: 

"My wife, Kathy, never gets footnoted, yet she is the main author of the faith and thought of this author. She put me on to Lewis, to Edwards and Reformed Theology, and to the importance of prayer, social justice, and the city. When you are that foundational to someone's world- and life-view, you get mentioned in the acknowledgements, but not in the footnotes. The main reason I am putting this book into print is because she likes it." 

Kanskje eg må lese boka ;)

Kronikk i Morgenbladet ;-)

Hei, folx. E. Ottosen og eg har i dag ein kronikk i Morgenbladet. Den kan lesast her. Men her på bloggen min får du den utvida versjonen som eg skreiv opphavleg, altså ein betre deal. Den fylgjer her, og så kjem nokre tankar etterpå.

Totalitære tendenser i norsk helsevesen
Ønsker Helsedepartementet å hindre kristne i å arbeide som fastleger? Spørsmålet er berettiget, etter at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen nylig uttalte det følgende til Aftenposten: ”Ingen fastleger kan nekte å henvise lesbiske par til kunstig befruktning eller levere ut prevensjon, selv om det strider mot legens samvittighet.” Det er vanskelig å unngå inntrykket av at Helsedepartementet her fører samfunnet et steg i totalitær retning.

For å forstå hva som står på spill i denne situasjonen, er det nyttig å se på noen større sammenhenger (til det følgende, se professor Sigurd Skirbekks ”Ideologi, myte og tro”). Vår tids dominerende ideologi omtales gjerne som ”nyliberalismen”. Den klassiske liberalismen oppstod på 1800-tallet, for en stor del drevet fram av protestantismens kristendoms- og statsforståelse. Vesentlige trekk ved denne retningen var begrensning av statsmakten, et fritt marked, samt grunnleggende religionsfrihet. Staten hadde sitt område, for eksempel handel og rettsvesen. Kristendommen tok seg av moralsk opplæring og velferd for trengende. Men ingen skulle tvinges til religiøs tro.

Nyliberalismen videreutviklet den klassiske liberalismen på flere ulike måter. Individets frihet ble fastholdt, men samtidig ble statens rolle utviklet. Staten skulle nå garantere individets retter til selvrealisering og frie valg, blant annet ved å ta seg av ulike typer av velferd. Imidlertid tok nyliberalismen avstand fra sine religiøse røtter og begynte så å si å leve sitt eget liv. Individualisme, uavhengighet og rasjonalitet ble nå opphøyd som idealer. Og med utgangspunkt i disse idealene har staten gått inn på stadig nye samfunns-, moral- og livsområder der kristendommen før dominerte. Staten ønsker å ha rollen som forsvarer for den frie livsutfoldelsen.

Imidlertid må ingen ha illusjoner om at nyliberalismen på noen måte er moralsk eller livssynsmessig nøytral. For å si det med andre ord: Den påståtte ”frie livsutfoldelsen” blir gitt ganske klare føringer, for eksempel i form av menneskeretter, anti-rasisme, feminisme, såkalt selvbestemt abort og såkalt seksuell frigjøring. Flere av disse verdiene er åpenbart videreføringer eller videreutviklinger av kristne ideer og grunnverdier, for eksempel menneskerettstenkningen eller anti-rasismen (se Alvin J. Schmidts ”How Christianity changed the world”). Andre deler av ideologien er like åpenbart i strid med tradisjonell kristendom, og også i strid med store deler av den klassiske, filosofiske tradisjonen, for eksempel når det gjelder synet på ekteskapet eller synet på menneskelivets hellighet og ukrenkelighet.

Dette er blant annet grunnen til at moralfilosofen Alasdair Macintyre i boken ”After Virtue” kritiserer nyliberalistisk etikk for å være mer eller mindre irrasjonell. Den overtar visse verdier og forkaster andre, men mangler både indre sammenheng og rasjonelle begrunnelser for sine valg. Kristent helsepersonell kan derimot slå i bordet med en relativt enhetlig 2000-årig moraltradisjon; vestlig naturrettstenkning basert på klassisk filosofi; et vitenskapelig informert, rasjonelt robust kristent livssyn. Som Princeton-professor Robert P. George argumenterer for i sin bok ”The Clash of orthodoxies”: ”Man kan påvise at jødisk-kristen moral rasjonelt sett er overlegen ortodokse, sekulære oppfatninger.”

Dette er naturligvis en sterk påstand som må godtgjøres i konkret og offentlig argumentasjon; de nevnte bøkene er gode steder å begynne. Poenget er uansett at Macintyres og Georges argumentasjon viser det virkelig hårreisende i den aktuelle saken. Helsedepartementet vil garantere for retten til prevensjon, blant annet kobberspiral, som man vet har en viss aborterende effekt. Og departementet vil garantere for retten til assistert befruktning av lesbiske, noe som innebærer en løsrivning av seksualitet fra familierammen, i tillegg til å la barn vokse opp uten sin biologiske far. Altså: Staten går her inn som garantist for helsetjenester som i beste fall er moralsk problematiske, i verste fall direkte umoralske.

Men ikke nok med det: Man vil også nekte fastleger å utøve sin tjeneste i tråd med et konservativt synspunkt. Dette selv om en fritaksrett for slikt helsepersonell ikke trenger å innebære noen hindring for at de nevnte retter likevel skulle opprettholdes. Og nettopp her ligger den totalitære tendensen i Helseministerens uttalelser. Det er å håpe at det snarest innføres fritaksordninger også for fastleger, slik at norsk helsevesen opprettholder en sann liberalisme og toleranse, også for de som innehar konservative standpunkter.

Hallvard N. Jørgensen

Yup. Så der var vi. Kanskje interessant for nokre av dykk, så tek eg i bruk fire bøker i denne kronikken, i tillegg til eit par artiklar av Michael W. McConnell og Robert P. George. Ein veldig relevant artikkel kan altså lesast her, ei slags oppsummering av Georges bok. Interessant nok er George og Macintyre båe katolikkar. Men Macintyres "negative" kritikk av opplysningstida er for øvrig omfamna av kristne av alle konfesjonar. Hans positive case for aristotelianisme er derimot langt meir omstridd. Men ja, Macintyre er djupt respektert som moralfilosof. Interessant nok er George's bok Clash of orthodoxies ikkje å få tak i på norske bibliotek. Det er naturlegvis ikkje tilfeldig, og det seier litt om åndsklimaet i Noreg, sånn i forhold til USA. Han er trass alt professor på Princeton, og ein veldig kjent og respektert samfunnsdebattant og fagperson, med phd frå Oxford og forelesningar på Harvard. Han har for øvrig skrive mykje om "natural law" og jamvel også ei bok med tittelen "Embryo", der han forsvarer livsretten åt menneske-individ, frå unnfanging til naturleg død. Så hm, mangelen på metafysisk gjennomtenking er naturlegvis eit problem for norske kristne.

Dei andre bøkene er då Sigurd Skirbekks veldig informative og noko motkulturelle "Ideologi, myte og tro", ei flott og lærerik bok, ja. Og så Alvin J. Schmidts "How Christianity changed the world", som gjev ei veldig grei, om enn stundom noko overflatisk, innføring i kva kristendomen har gjort for vestleg sivilisasjon og resten av verda. Der er det naturlegvis mange overraskingar for dei som er vakse opp i det noko sekulære Noreg.


Må få meg ein sånn dress, eller kva?? ;)

Folkeskikk

Eg har lyst til å stimulere tenkinga dykkar bittelitt med ein interessant post. Finn-Erik Vinje skriv om folkeskikk her. (For øvrig ein interessant blogg). Merk no korleis han argumenterer i posten. Merk så korleis "Maria" kommenterer nedanfor. Der har ein vår tids moral-problem i eit nøtteskal. Kvifor bør ikkje Northug handle slik som han gjer? Korleis bør han så oppføre seg? Og kven har rett til å påpeike dette? Altså driv han på, utan at nokon i hans eigen omkrins, ein gong, påpeiker noko klanderverdig ved oppførselen hans.

Phew

Ok. No byrjar vel bloggen å roe seg litt her, og dei mest skremte lesarane er vel over alle haugar. Det er for så vidt ein veldig fin ting med å ha ein blogg; ein kan liksom skrive det ein meiner er rett, og det ein er oppteken av, og så er eg hjarteleg glad for alle lesarar, men samstundes er det heilt frivillig å lese, liksom. Så jaja. Som eg har sagt før, så føler eg av og til at lever litt i feil århundre. Men det er vel eigentleg kanskje berre feil land. Men vi er alle undervegs, så eg prøvar å lære.

Uansett. Attende i Kviteseid, i dag hadde eg bibeltime på Bedehuset, der det er trufaste gamle damer, og ein og annan trufast kar også. Så eg tala om Messias-tanken i GT, med bakgrunn i Waltkes GT-teologi, J. Collins' Scepter and the star og R. Bauckhams refleksjonar om GT-lege profetiar. Kortversjonen er at GT ofte talar nedsetjande om kongar, som i Deut 17, 1 Sam 8 og kongebøkene, for så vidt. Men Gud slutta ein pakt med David (2 Sam 7), om at Davids trone og rike skulle stå fast til evig tid. Dette utvikla seg så til mange forventningar og profetiar om ein "Davids son", d. e. ein konge av Davids ætt. Men denne kongen skulle vere skikkeleg god og rettferdig og ta seg av armingen og skape fred og glede i skaparverket. Sjå tekstar som Jer 23, Esek 34, Jes 10-11, Mika 5, Sak 9, Am 9, Sal 2 etc. Så ja: Jesus er kongen. Interessant nok foreslår Wright at ein kanskje kunne omsetje "Jesus Kristus" med "Kong Jesus". Og tenk på at Johannes seier at "kvar den som trur at Jesus er kongen som var lova (d. e. "Kristus")" er fødd av Gud.

Uansett, ja. Denne fylgjande salmen byggjer på kongsforventningar/-profetiar i Jes 11 og 9.

Det hev ei rose sprunge
ut av ei rot so grann,
som fedrene hev sunge
av Jesse rot ho rann.
Og var ein blome blid
midt i den kalde vinter
ved myrke midnatts tid.

Um denne rosa eine er
sagt Jesajas ord,
Maria møy den reine
bar rosa til vår jord.
Og Herrens miskunns makt
det store under gjorde
som var i spådom sagt.

Guds rose ljuvleg angar
og skin i jordlivsnatt.
Når hennar ljos oss fangar,
ho vert vår beste skatt.
Me syng i englelag:
No er det fødd ein frelsar,
og natti vart til dag.



- Jadda. Så vil eg gjerne dele ein liten kronikk med dykk. Tidlegare nemnte eg eit referat frå ein konferanse som Islam Net hadde arrangert. Der var det full stemning for Sharia og konservativ islam. Ok. Så...hm...i sterk motsetning til dette var ABB, som igjen var veldig inspirert av Fjordman, mannen med verkeleg ekstreme, anti-islamske haldningar. Eg hadde eigentleg forstått det slik at han ville trekke seg unna det offentlege rom indefinitely no. Men det tok ikkje lang tid før han var attende. Og ja - han har ikkje moderert seg noko særleg, nei. Det var noko eg tenkte på etter 22. juli. Altså, det var nokon som kanskje tenkte at innvandringskritikarane no ville miste all kraft, så å seie. Men eg tenkte: Nei, dei vil ikkje miste kraft dersom dei framleis er overtydde om sanninga i det dei står for.

Det er for øvrig noko eg har tenkt på fleire gonger. Lat oss ta feminismen nedanfor som eit døme. Eg trur at dersom nokon skal endre standpunkt i denne saka, så må dei verkeleg bli overtydd, anten av argumentasjon eller av relevante røynsler. Alternativet er naturlegvis at ein blir undertrykt og ikkje får stå for, eller leve ut, den meininga som ein verkeleg er overtydd om at er sann, slik som var the order of the day i kommuniststatane. Ein måtte liksom lyge for seg sjølv, og det var veldig nedbrytande for eins eigen integritet. Det same gjeld for øvrig kristendomen, og dette er jo noko kristne bør tenke på: Dersom kristendomen skal få fotfeste, må kristne presentere argument som verkeleg overtyder, som er logisk samanhengande og har gyldige premiss. Det held ikkje å presentere "synsing og føleri" på ein måte. Men argumentasjonen må likevel ledsagast av gode gjerningar og eit truverdig liv.

Kvar var eg no? Jo, innvandringskritikarane, ja. Til dømes Anfindsen, han har ikkje endra sine oppfatningar, slik ein kan sjå på hans seinaste innlegg på VD. Altså, det må seriøs argumentasjon for å overtyde han, sidan han har lese såpass mykje til stønad for dei tinga han står for. For øvrig har eg inga offisiell meining om hans argumentasjon, dette skal eg halde meg langt unna å uttale meg om. Så var det Fjordman, som er ein langt, langt meir problematisk debattant enn Anfindsen. Sjekk denne siste kronikken hans. Altså her. Tilsvar her, frå statsvitar Øystein Hetland. Denne sistnemnde tykkjer eg diverre ikkje er spesielt god, sjølv om han likevel peikar på nokre (få) av dei (mange) djupt problematiske sidene i Jensens skriveri. Men ja, her høyrer eg gjerne meiningane dykkar.




Så vil eg gjerne gje dykk ein geek-teologi-link. Her. Jes 53 på hebraisk! :) Eg driv og les hebraisk då. Det går veldig sakte, men sikkert framover. Så vi får sjå korleis det er om eit halvt år. Ein del betre skal eg vel ha blitt.





53 1 מִ֥י הֶאֱמִ֖ין לִשְׁמֻעָתֵ֑נוּ וּזְרֹ֥ועַ יְהוָ֖ה עַל־מִ֥י נִגְלָֽתָה׃2 וַיַּ֨עַל כַּיֹּונֵ֜ק לְפָנָ֗יו וְכַשֹּׁ֨רֶשׁ֙ מֵאֶ֣רֶץ צִיָּ֔ה לֹא־תֹ֥אַר לֹ֖ו וְלֹ֣א הָדָ֑ר וְנִרְאֵ֥הוּ וְלֹֽא־מַרְאֶ֖ה וְנֶחְמְדֵֽהוּ׃3 נִבְזֶה֙ וַחֲדַ֣ל אִישִׁ֔ים אִ֥ישׁ מַכְאֹבֹ֖ות וִיד֣וּעַ חֹ֑לִי וּכְמַסְתֵּ֤ר פָּנִים֙ מִמֶּ֔נּוּ נִבְזֶ֖ה וְלֹ֥א חֲשַׁבְנֻֽהוּ׃4 אָכֵ֤ן חֳלָיֵ֨נוּ֙ ה֣וּא נָשָׂ֔א וּמַכְאֹבֵ֖ינוּ סְבָלָ֑ם וַאֲנַ֣חְנוּ חֲשַׁבְנֻ֔הוּ נָג֛וּעַ מֻכֵּ֥ה אֱלֹהִ֖ים וּמְעֻנֶּֽה׃5 וְהוּא֙ מְחֹלָ֣ל מִפְּשָׁעֵ֔נוּ מְדֻכָּ֖א מֵעֲוֹנֹתֵ֑ינוּ מוּסַ֤ר שְׁלֹומֵ֨נוּ֙ עָלָ֔יו וּבַחֲבֻרָתֹ֖ו נִרְפָּא־לָֽנוּ׃6 כֻּלָּ֨נוּ֙ כַּצֹּ֣אן תָּעִ֔ינוּ אִ֥ישׁ לְדַרְכֹּ֖ו פָּנִ֑ינוּ וַֽיהוָה֙ הִפְגִּ֣יעַ בֹּ֔ו אֵ֖ת עֲוֹ֥ן כֻּלָּֽנוּ׃7 נִגַּ֨שׂ וְה֣וּא נַעֲנֶה֮ וְלֹ֣א יִפְתַּח־פִּיו֒ כַּשֶּׂה֙ לַטֶּ֣בַח יוּבָ֔ל וּכְרָחֵ֕ל לִפְנֵ֥י גֹזְזֶ֖יהָ נֶאֱלָ֑מָה וְלֹ֥א יִפְתַּ֖ח פִּֽיו׃8 מֵעֹ֤צֶר וּמִמִּשְׁפָּט֙ לֻקָּ֔ח וְאֶת־דֹּורֹ֖ו מִ֣י יְשֹׂוחֵ֑חַ כִּ֤י נִגְזַר֙ מֵאֶ֣רֶץ חַיִּ֔ים מִפֶּ֥שַׁע עַמִּ֖י נֶ֥גַע לָֽמֹו׃9 וַיִּתֵּ֤ן אֶת־רְשָׁעִים֙ קִבְרֹ֔ו וְאֶת־עָשִׁ֖יר בְּמֹתָ֑יו עַ֚ל לֹא־חָמָ֣ס עָשָׂ֔ה וְלֹ֥א מִרְמָ֖ה בְּפִֽיו׃10 וַיהוָ֞ה חָפֵ֤ץ דַּכְּאֹו֙ הֶֽחֱלִ֔י אִם־תָּשִׂ֤ים אָשָׁם֙ נַפְשֹׁ֔ו יִרְאֶ֥ה זֶ֖רַע יַאֲרִ֣יךְ יָמִ֑ים וְחֵ֥פֶץ יְהוָ֖ה בְּיָדֹ֥ו יִצְלָֽח׃11 מֵעֲמַ֤ל נַפְשֹׁו֙ יִרְאֶ֣ה יִשְׂבָּ֔ע בְּדַעְתֹּ֗ו יַצְדִּ֥יק צַדִּ֛יק עַבְדִּ֖י לָֽרַבִּ֑ים וַעֲוֹנֹתָ֖ם ה֥וּא יִסְבֹּֽל׃12 לָכֵ֞ן אֲחַלֶּק־לֹ֣ו בָרַבִּ֗ים וְאֶת־עֲצוּמִים֮ יְחַלֵּ֣ק שָׁלָל֒ תַּ֗חַת אֲשֶׁ֨ר הֶעֱרָ֤ה לַמָּ֨וֶת֙ נַפְשֹׁ֔ו וְאֶת־פֹּשְׁעִ֖ים נִמְנָ֑ה וְהוּא֙ חֵטְא־רַבִּ֣ים נָשָׂ֔א וְלַפֹּשְׁעִ֖ים יַפְגִּֽיעַ׃ ס

EtcEtcEtc

Ok, ja, litt om livet mitt, då. For dei personleg interesserte, that is.

- Hm, ja. I dag har eg hatt ein hyggeleg lunsj med Hermund H., som er leiar i tenketanken "Skaperkraft". Eg har altså blitt litt involvert der, og det er klart det er spennande. Så eg skriv litt, då. Det ser ut til at vi får inn ein kronikk i Klassekampen og ein i Morgenbladet, om ikkje så altfor lenge. Så berre å fylgje med for å sjå mine resonnement, dersom du då ikkje berre vil lese bloggen min :-) Elles: Skaperkraft treng pengar. Dersom du tykkjer det er viktig at det kjem ei intellektuell, frimodig stemme inn i det offentlege rom i Noreg, så er dette verkeleg tingen å støtte, altså. Espen Ott. er også med som styreleiar, så då veit du kvar det teologiske landet ligg, tenker eg. Altså, tenketanken treng verkeleg $$ no i oppstartsfasen, så dersom du vil gje, til dømes 100 kr. i mnd, så trykk her. Altså: Vi tenker seriøst å reise kjerringa litt, så det er ein god ting å bruke pengar på.

- Uansett, ja. Så reiste eg opp til MF der eg sit og les for tida. Hm, nett no går ting veldig smooth i lesing og skriving. Eg har verkeleg lært at...hm...det er veldig nyttig å lese innføringsbøker og "bakgrunnsbøker" i ulike temata, det er klart. Ein blir lærd, og får oversikt. Men dersom ein skal kome nokon veg i forskingsarbeid, bør ein halde seg ganske pinleg nær dei dataa ein undersøker, altså. Det er ein stor nykjel. Ein må la dataa føre ein dit ein skal, og eigentleg blåse i alt anna.

- Mhm, så litt sånn personleg traff eg min gamle bekjente Ernst B. på MF. Dei som veit litt om norsk kyrkjeliv, veit kven han er. (Biskop, internasjonalt anerkjent forskar, professor både her og der - men diverre mest kjent i breiare krinsar fordi han er far til Bjarte Baasland, som diverre kom ut på glattisen.) Men ja, Ernst er ein god gamal travar og ein aldri så liten helt, så det var veldig hyggeleg at han hadde tid til å slå av ein lengre prat med meg om si nyaste bok (650 sider om bergpreika ;-) ). Og så gav han meg ein del praktiske råd om forskning og sånn. Veldig nyttig.

- Så var det ein tur til mi gode veninne Caroline S. og Gaute, som det var lenge sidan eg har truffe no. Han studerer japansk(!) og skriv masteroppgåve om ein nyare japansk kitsch-sjanger, så vidt eg forstod.



Vi diskuterte litt dette med klimakrisa. Kva tenker de eigentleg? Er det etisk uforsvarleg å fly lengre flyreiser for berre "leisure"? Det skulle vore kvoter, liksom. Så kunne ein flydd så og så langt så og så mange gonger i året. Men no er det visse folk (dvs. ganske mange) som reiser med fly ein haug med gonger i året, og andre (som meg) som er veldig i tvil om kor mykje eg kan tillate meg å fly. Hm. (Les: Eg har lyst til å reise til USA).

- Elles nokre refleksjonar til. Frikyrkja har opne for kvinnelege eldste. Eg fryktar nok at dei ikkje heilt veit kva dei gjer.  Og eg trur nok at det vil bli langt vanskelegare for Frikyrkja å fasthalde eit bibelsk kjønnsrollemønster. Og det er grunn til å spørje om ikkje dette vil vere eit steg på vegen mot teologisk liberalisering. På dette siste punktet er det ikkje nokon nødvendig automatikk, men mange argumenterte på denne måten då Dnk og MF opna for kvinnelege prestar. Dei vart for det meste avvist med at dei krisemaksimerte, men utviklinga gjekk som den gjekk. Eg vil gjerne føye til at eg kjenner mange kvinnelege prestar og har respekt for dei og ser dei som kristne systrer. Men eg har vanskar med å sjå at det er rett at dei vert prestar. Men ja, dette skreiv eg ein del om for ikkje så lenge sidan.

- Elles har eg tenkt på ein ting. Jorunn A. heldt ein fin andakt på MUF her om dagen. Ho peika på ein ting som eg ikkje hadde tenkt på før, men som er heilt sant. Altså, kva er eigentleg "tilbeding"? Jo, det greske ordet er naturlegvis "proskynein", det hebraiske har eg ikkje lært enno :) Men det seier noko om at det bibelske bønespråket er veldig fysisk, med heile kroppen. For proskynein tyder rett og slett "å bøye seg ned", og naturlegvis med konnotasjonar om at du bøyger deg ned for ein som er større, er mektig, er ærefull etc.

Men det er mange andre "fysiske" sider ved bønespråket i Bibelen. Ein kan til dømes rive kappa si i to. Eh, ja. Så kan ein lyfte hendene sine mot himmelen. Ein kan synge og spele. Ein kan danse. Og ja, naturlegvis knele, altså. Så eg tenker at kroppsspråket verkeleg er veldig neglisjert i vårt bøneliv. O. Hallesby, han fekk heile auditoriet på MF til å snu seg, knele ved stolen og be. Eg trur det verkeleg gjer noko med oss å ta i bruk slik gestar. Og kanskje det gjer noko med Gud også? Hm.






- Så til eit tema som eg tenker svært mykje på, men som eg stort sett aldri skriv om på bloggen. Jo, eg har tenkt på at eg har lyst til å få meg familie ein gong. Og eg veit at det verkeleg kan vere både spennande-utviklande og trygt å ha ein "livsledsagar", sånn føresett at ein kan møte kvarandre i personlegdom, tankenivå, grunnverdiar. Men heile problemstillinga er veldig stress, tykkjer eg. Uansett. Bortsett frå "nametagginga" ("Conservatives are the good ones, liberals are the bad", yada, yada), som er litt for self-congratulating, så har eg verkeleg tenkt på at det er mykje visdom i dette: "Conservative women understand human nature, and they like men the way they are. They do not believe American women are oppressed, and they embrace marriage and motherhood and all that it entails - including taking their husbands' names. This attitude is a prerequisite for marriage." Hm, ja, dette er gode og trygge haldningar for eit ekteskap, på ein måte. Eg er veldig samd. Det er liksom...mindre "tense", liksom. Meir...rett. Så det gjeld å satse på ei smart dame med slike haldningar. Går an å drøyme, i alle fall :) Yup.

Takk til Einar :)

Ok, tenkte berre eg kunne seie at...eg var i Storsalen i dag,på G19,  og det var eit verkeleg flott møte, eg var veldig nøgd.  God miks av nyare songar og gode, gamle salmar. Flott, seriøs, godt bibelsk fundert forkynning. Nattverd, bønevandring. Stort sett fin liturgi, bortsett frå syndsvedkjenninga, som eg ikkje likar. Då held eg munnen att, inntil Kyrie. Men ja, dette var verkeleg ei fin oppleving, altså. Takk, Storsalen.

Ja, forresten. Kva tenker de eigentleg om dette? Eg meiner...hm...hm...eg veit ikkje heilt kva eg skal tenke.

Del 2, "Flipside of feminism"

Det fylgjande kapittelet eg tenker å referere hovudtankane i, er veldig interessant, relevant og augeopnande. Det verkeleg interessant å liksom analysere min eigen familiebakgrunn i ljos av det, men også dei breiare haldningane som rører seg i samfunnet. Så ja, eg tør seie at det fylgjande er anbefalt lesning, for her er ein del resonnement og påstandar som stort sett ikkje blir fronta i det norske samfunnet. Men dei er likevel veldig relevante for dei som tenker å stifte familie. Så here goes nuthin':


Kapittelet har tittelen "When mothers work". Det vert innleidd med å understreke at dette er eit område som treng nyansar og innsikt, ikkje "slogans". Til dømes: Mødre som arbeider som heimeverande (særskilt når borna er små), gjer eit verkeleg tungt arbeid (det har for øvrig eg gong på gong blitt slått av etter at eg fekk min kjære nevø og mine kjære nieser). "Arbeid" er ikkje berre det som skjer utanfor heimen. Og det er stor forskjell på å arbeide fulltid og deltid, eller at ungar er i barnehage fulltid eller deltid, eller at dei kjem i barnehage når dei er 9 mnd. eller evt. 3 år etc. etc.

Kapittelet peikar så på ei undersøking i Public Agenda som viser at 70 prosent av foreldre meiner at det er best for born under 5 år ha ein forelder heime. 63% er usamde i at born i barnehage får like god omsorg som born hjå ein forelder. Forfattarane hevdar så at det å plassere born i barnehage får svært ung alder, medan mor arbeider fulltid, er eit katastrofalt sosialt eksperiment (meir om dette nedanfor).

Men kvifor er det nesten ingen som seier dette i media, dersom det faktisk er mykje god forskning som peikar på det? Jo, fordi dei aller fleste high-profile kvinnene i media nettopp arbeider fulltid. Det er altså verkeleg ein bias i meir anti-konservative medier, jfr. her. (Ikkje at kristne bør klage for mykje her, dei har masse moglegheiter til å nå ut med sine standpunkt dersom dei berre vil). Så altså: Konservative haldningar i mediene ville innebere ein slags dom over dei personlege vala som dei fleste karrieremenneska der har teke. 

Heimeverande kvinner før i tida vart ikkje undertrykte, men dei visste at born har behov, og at det å vere mor og ektefelle også handlar om å tene eit større gode, ikkje berre eigen karriere (meir nedanfor; poenget er ikkje å avvise at kvinner kan ha karriere, men heller å finne gode måtar å sameine morskap og karriere på). Det fylgjande avsnittet er veldig interessant, sjølv om ein kan diskutere om radikal-feminismen er the main culprit, eller heller eit slags symptom på eit større problem (noko eg trur):

"Then feminists came along and undermined the value of motherhood. They spread the message that motherhood isn't a suitable career goal for educated women. Women, they said, should make careers - not children - the focus of their lives. Substitute caregivers, in other words, are perfectly capable of doing what mothers have historically done for free.

And women listened.

Thirty years later, here's what we have to show for it: and enormous rise in emotional problems among even the very young; and epidemic of defiant schoolchildren, to the point where anti-bullying programs have become a commonplace; a triple increase in childhood obesity; chronic sleep deprivation; a marked increase in premarital and sexual activity; an almost total lack of exposure to nature and healthy exercise; and, most important, a complete collapse of parental discipline.

...we are suggesting we look back at where we went wrong - because here's a sobering fact: Society may change, but children don't. They come into this world today with the same needs and expectations as they did one hundred years ago, and parents continue to be the most significant influence in their lives."

Ok, det er viktig å hugse på at ein ikkje berre kan anta at alt elendet som vert skildra ovanfor har å gjere med moderne feminisme og dens haldningar. Men altså, som eg peika på tidlegare, finst det mykje solid forsking som peikar på slike samanhengar, altså dersom ein då reknar liberal samlivsetikk med til moderne feminisme. Jfr. Sigurd Skirbekks analysar o. l. Men dette er naturlegvis eit område som bør diskuterast på ein sakleg (og ikkje ideologisk!!) måte.

Uansett, den neste delen av kapittelet dreier seg om at sk. "multitasking" er ein myte; at vi menneske konsentrerer oss om ein ting om gongen, ikkje fleire, og at "Pursuing a full-time career alongside of motherhood, at least when children are young, is an attempt at multitasking". Dette i motsetning til pre-feministisk tenking, der kvinner delte opp livet meir i epokar. Kvinner kunne få i pose og sekk, men ikkje på same tid. Dei kunne oppdra born, dei kunne ha interesser, dei kunne arbeide. Men ikkje alt på fulltid, på same tid. Her er oppsummeringa:

"Feminists want you to think the reason mothers in the past didn't do what mothers do today is because women were oppressed. But the real reason women planned their lives accordingly is because they were less focused on themselves and more concerned with the greater good, and part of the greater good meant taking responsibility for one's children. Modern women, on the other hand, have been taught to focus on their own needs - what they want is what matters most in life. So if women don't want to, or 'choose' not to, stay home with their children, they shouldn't have to."

Men dette fører til at mødre blir verkeleg overarbeidde. Ein skal ta seg av babyar og småborn, planleggje, handle, lage mat, ta klesvasken, hjelpe med lekser, halde kontakt med skulen, køyre borna til aktivitetar, ta born til legen, ta seg av eldre foreldre, organisere det sosiale livet til paret. Altså: Dersom båe foreldre arbeider fulltid, vil desse aktivitetene lide under det. Forfattarane peikar på at dette er hovudårsaka til at kvinner ikkje når toppstillingar - det er ikkje hovudsakleg eit "glastak" som står i vegen. I high-class studier som jus, medisin og næringsliv, er det ca 50/50 med menn og kvinner. Men i toppstillingane er 4/5 menn. Kvifor?

Jo: "...women are realizing they're not willing to put in the hours required to make it to the top."

Dette handlar ikkje om at desse kvinne er "late" og arbeider noko særleg mindre enn menn. Men dei prioriterer å arbeide på ein annan måte, dvs. også heime og i familien. I den neste delen av kapittelet peikar forfattarane på kor ofte "skuldkjensle" er oppe som tema blant slike fulltidsarbeidande mødre. "The May 2010 issue of the Magazine Working Mother featured an article on the cover titled, "Will my child turn out okay?" In the following issue, the cover story was titled "Never feel GUILTY again!" This magazine is so consumed with guilt it might as well be called 'Guilt-free Living.'"

Forfattarane nemner fleire døme på det same fenomenet, og viser også døme på korleis grunnar for reell skuldkjensle, dvs. når småborn tryglar foreldra om å vere i lag med dei, blir neglisjert og avvist som ugrunngjeve kjensler. Eit grunnproblem er altså at både media og samfunnsideologi pressar kvinner inn i dette mønsteret. Og når dei kjenner skuldkjensle for å neglisjere born, blir dei fortalt at det er dei det er noko gale med. Hm, er dette miskunnsamt? Men kva så med mannens ansvar i familien? Meir nedanfor.

No fylgjer fyrst ein veldig interessant del av kapittelet. Veldig interessant, ja. For er det ikkje slik at moderne familiar treng to inntekter? Er det ikkje strengt nødvendig av økonomiske omsyn at kvinna i familien arbeider fulltid heile tida, inkludert når borna er små? Nei, dette er ein myte. Forfattarane peikar på korleis amerikanske familiar hadde det før 70-talet (då feministargumentasjonen byrja å vinne styrke). Det var ein bil, ein tv, eit stereoanlegg. Borna dela soverom. Huset var ikkje så stort. Ein reiste ikkje på feriar til utlandet. Ein tok med seg smurt niste til jobb. Ein hadde enkle bursdagar heime i staden for på McDonalds. Ein klypte håret til borna i staden for å gå til frisøren. Sysken arva klede av kvarandre. Ein kunne låne bøker/filmar på bibl. i staden for å kjøpe. Ein kunne ha ein billig, funksjonell bil over lengre tid. Etc.

Den enorme veksten i levestandard dei siste tiåra har vore drive av at kvinner har gått ut i arbeidslivet.

Altså har moderne familiar no råd til fleire tv-ar, dyre feriar, masse leiker, fancy klede, ipods, mobiltelefonar etc. Men det er meir interessant her. For det at mora går ut i arbeidslivet medan borna er veldig små, medfører også ein del ganske store kostnader: Arbeidsrelaterte utgifter av ulik slag, ekstra køyring, utgifter til ferdigmat (som det altså no ikkje er tid til å lage), barnehageutgifter, skattar etc. Poenget er at i praksis blir ikkje nettogevinsten like stor som ein skulle tru. Men staten får naturlegvis mykje meir inntekter, og økonomane er også glade til, for jo meir arbeid, jo meir smøring til økonomien. Dei einaste som ikkje har så stor grunn til å juble, er borna, som heller ikkje er i stand til å kjempe for si sak.

Så ja: Familiar der det er relativt tradisjonell arbeidsdeling, der mora tek ein større del av arbeidsbyrden heime medan mannen tek ein større del av arbeidsbyrden utanfor heimen, får ikkje like god økonomi som heimar der båe arbeider fulltid når borna er små. Men ein får meir tid til familien. 

Så ja. For moderne feminisme er altså resonnementa ovanfor anathema. Ein fokuserer ikkje så mykje på borns eller families behov, heller at kvinner må vere fullstendig uavhengige, særleg økonomisk. Og ein ville eliminere heimeverande mødre, i og med at desse representerte ein trussel mot fullstendig likestilling også på dei høgare plana i arbeidslivet. Når ein nedvurderer arbeidet som ei heimeverande husmor gjer, og oppvurderer arbeidet utanfor heimen, blir det sett på som djupt urettferdig at menn skal få forfylgje karriere på bekostning av "undertrykte" kvinner som arbeider med familie.

Men forfattarane - som sjølve er veldig ressurssterke og har arbeidd mykje både i og utanfor heimen - meiner slett ikkje at kvinner automatisk er kalla til å vere heimeverande heile tida. For det fyrste peikar dei på at det er mykje mumbo-jumbo med statistikk på dette området: I praksis er det eit mindretal av par i USA der menn og kvinner arbeider fulltid heile tida. "Most parents take full-time, or almost full-time, care of their children." Ikkje berre er mange menn heimeverande i periodar, berre 1/5 av kvinner seier at det er eit ideal å arbeide fulltid heile tida; ein vurderer det slik at arbeid også må kombinerast med omsyn til familiens behov. Og då kjem noko veldig interessant:

For forfattarane peikar på omgrepet "sequencing": Nemleg at kvinner bør planlegge livet i epokar, så å seie, og leggje like mykje vekt på morskapsansvar som yrkeskarriere i planleggjinga: "Women in college should assume the exact opposite of what they are currently taught by professors and peers. They should assume they probably will want to stay home with their children, and thus will be out of the workforce for a period of time - perhaps up to ten years, depending on the number of children they have." Forfattarane peikar på nokre "planleggjingspunkt" (som naturlegvis kan diskuterast, men som likevel er veldig interessante):

Velje ein karriereveg som opnar for fleksibilitet, slik at ein ikkje til einkvar tid er tvinga til å arbeide mykje overtid, men også kan avsjå tid til barneoppseding og familie.

Velje å bu ikkje altfor langt frå besteforeldre og nær familie, som kan hjelpe til når familielivet blir krevjande.

Passe på å halde ein låg levestandard før ein giftar seg og stiftar familie, i og med at det er veldig vanskeleg å senke levestandarden når ein får born og inntektene blir mindre.

Kvinner bør velje ein mann som er i stand til å arbeide fulltid stabilt over tid, slik at han kan forsørgje familien. I motsetning til kva radikalfeminisme seier, er det ikkje eit nederlag for ei kvinne å vere økonomisk avhengig av mannen for periodar; det dreier seg heller om arbeidsdeling til beste for familien og borna

Men i det ovanfor nemnte er det stort sett føresett at kvinna bør vere heime med borna når dei er små medan det er mannen som bør ut og arbeide. Dette er ikkje ein akseptabel tanke i offentleg debatt. Men det likevel ofte realiteten, pga. kjønnsforskjellar:

"...girls who were daughters of the baby boomers grew up assuming they would marry their best friend, both take a job, and both share in their duties at home (probably fifty-fifty). They didn't anticipate that once they became mothers, they would be the psychological parent - the one who always feels a direct personal responsibility for the whereabouts and well-being of each child. If and when women make these feelings public, the culture assures them they only feel this way because of outdated stereotypes. It was never imagined that women feel this way due to gender differences."

Naturlegvis er ikkje dette clear-cut forskjellar, og ein del av familielivet handlar om å tene kvarandre som mann og kone som best ein kan og hjelpe kvarandre med ulike oppgåver. Og her vil det naturlegvis vere variasjonar frå familie til familie. Men ja: Som best ein kan. Det er ei vitskapleg sanning at det finst naturmessige, statistiske forskjellar mellom menn og kvinner i kva oppgåver dei foretrekker og trivast best med. Som forfattarane understrekar: "Gender differences simply constitute a framework that, if adhered to, make life easier." Denne sanninga er altså...sann, men politisk ukorrekt.

Siste delen av kapittelet dreier seg om forsking på born i barnehagar. Kortforteljinga er at born i alderen 1-3 år treng stabil, emosjonell tilknyting til ein person for å utvikle ein sunn personlegdom seinare i livet. Dette bør vere ein av foreldra (fortrinnsvis mor), men kan også vere ei bestemor, ein nanny el. l. Men det er ikkje bra med fleire ulike, skiftande omsorgspersonar, som i barnehage. På same måte er det verre med mykje tid i barnehage enn litt tid. Dette gjeld altså emosjonell utvikling, ikkje kognitiv utvikling. For øvrig viser forfattarane også til skilsmålsproblematikk, der denne studien viser at det er mange negative konsekvenser for born knytt til skilsmål. Mange av borna klarte seg greitt likevel, men bottom linen er at ein ikkje må behandle småborn/born som "små vaksne" som tenker rasjonelt, veit korleis dei skal tolke opplevingar rett, veit korleis dei skal sortere kjensler etc.

Mm, igjen tykkjer eg konklusjonane i dette kapittelet framstår som fornuftige og informerte. Men no vil eg gjerne høyre dine tankar om dette kapittelet, Katrine, som "feministekspert" :) Kva er du samd med, kva tenker du er meir problematisk? Andre er sjølvsagt også hjarteleg velkomne til å kome med saklege innspel, personleg har eg ikkje heilt fastspikra meiningar her.

Ok, så eg har sløst vekk litt tid på ein laurdagskveld. Her er nokre morosame bilete:


Eg har så mykje imot Twilight, altså. Men dette er humor.





Get it? Unicorn! See??





På kornet, kva?








Denne er sjarmerande og på kornet:









Denne er djup. Scroll sakte nedover, og tenk...



Hehe.



Denne er til Ingar og Einar og andre filminteresserte:



Hehe, jaja.




Det er vel ein god del anna livet også er for kort til.


Og så denne til slutt...

Oh yeah, check denne. Veldig tøft.

Okei

Meir personleg stuff, så les om du er interessert.



























Ja, sidan sist har eg lese på MF. Og kva kan eg seie...eg har verkeleg problem med å få tak i bøker, sidan eg er i Noreg. Men eg bestiller, då, på Amazon. Det går ut over økonomien, men pyttpytt, pengar er til for å brukast...på gode føremål.

Hm, jaja. Uansett. Eg har brukt mykje pengar i det siste, ja. Eg har ein tex-mex gitar, dvs. ein billig versjon av ein amerikansk fender. Den har eg hatt i 15(!) år, og han har vore trufast. Men i det siste har eg tenkt ein del på at lyden i han eigentleg er ganske dårleg. Mexicanske fenders er kjent for å ha litt dårleg elektronikk. Så ja, no har eg bestilt dette:



Dvs. plekterbrett med fullstendig ny elektronikk, inkludert tre fender pickups, dvs. desse:



Så ja, eg bestilte via eBay, så då får eg alt saman for ca 2000, i motsetning til om eg skulle kjøpt i Noreg for 3000. Så vi får sjå korleis dette blir. Dersom lyden er god, så held eg meg med gitaren framover også. Eg måtte uansett skifte ut pickupane i gitaren, for han er ikkje spesielt brukande no, eigentleg. Men dersom eg ikkje blir nøgd, så har eg lyst til å kjøpe ny gitar. Det blir ein del konsertar framover, så då er det litt viktig å ha ei god øks. Moglegvis ein Eric Johnson Fender Strat, slik:



Og elles er eg med i ein liten debatt på VD også, her. Vanskeleg debatt som eg ikkje har heilt fastspikra meiningar i. Men artig å debattere litt.

Flipside of feminism

Hm. Sidan eg har uttala meg så mykje om feminisme etc. i det siste, kan eg vel like gjerne gå the whole nine yards. Eg kom nemleg attende til Oslo i dag, og eg har fått bøker i posten (namnam!) Jaja, det var altså, hm, Rosners vidunderlege korintarbrevskommentar, Hoehners viktige bok om datering av hendingar i det fyrste århundret, og så Suzanne Venkers Flipside of feminism, som eg altså bestilte for ei god stund sidan. Ja, kva kan eg seie. Ok. Jaja, eg refererer nokre utdrag, ta det som det står, les, lær, kritiser, whatever. Eg vil ikkje presse nokon til å meine noko her. Men det ER ei verkeleg interessant og augeopnande bok som tenkande, unge menneske i Noreg hadde hatt godt av å lese. Kven som helst er elles frie til å kome med innspel i kommentarfeltet.



"Second Wave Feminism refers to the 1960s feminists who supposedly picked up where the suffragettes left off. In fact, the two groups have nothing in common. The suffragettes fought for (and won in 1920) the right for women to vote in all fifty states, but they were family-oriented women who had no desire to eradicate female nature. They were also resolutely opposed to abortion."

"The second tenet of feminism is that, of all the injustices perpetuated on women through the centuries, the most oppressive is that women have babies and men do not. The abolition of this inequality is the primary goal. That is why women on the left are compulsively driven to make abortion and day care universally available to all women - and taxpayer funded. Eliminate the babies, and the equality goal will be achieved."

"For centuries, women considered marriage and motherhood to be their highest calling and planned their lives accordingly, and many of those who didn't regretted it. A major difference between today's generation and previous generations is that in the past, society respected motherhood and all that it entails."

"For the past several decades American women have been pushed to work outside the home - where it is assumed their brains will atrophy from lack of use. Rather than expand their horizons beyond home-making, modern women have done a 180 and seek the highest possible career aspirations. But to what end? While careers are fulfilling, they do not replace the fulfillment most women get from being wives and mothers. Moreovers, these types of careers will inevitably conflict with the demands of home and children. Careers should be icing on the cake - not the cake itself."


Despite the evidence that feminism has been a failure, women still think they identify with its basic premise. Even conservative women believe the mass exodus of mothers from the home has been the 'consequence of the great feminist revolution that stormed the barricades of the patriarchy and won a glorious victory.

This never happened.

The most important factor that influenced the significant shift of American women into the workplace is the invention of the laborsaving devices. The folks to whom women are truly indebted are inventors Thomas Edison (electric lights), Elias Howe (the sewing machine), Clarence Birdseye (the process for frozen foods...Technology and the mechanization of housework - such as the washing machine, dryer, dishwasher, and vacuum cleaner - allowed women to turn their attention away from household duties... The Equal Pay Act of 1963 was also helpful. It abolished wage disparity based on sex. None of these factors - America's inventors, the Great Depression, WWII, and the Equal Pay Act - have anything to do with feminism.

"The truth is that feminism has been the single worst thing that has happened to American women. It did not liberate women at all - it confused them. It made their lives harder. Women today are caught between man and nature. Their female nature tells them sex requires love; marriage is important; children are a blessing; and men are necessary. The culture, meanwhile, tells them to sleep around and postpone family life because that will cost them their identity. And, if marriage doesn't work out, it's no big deal. They can always get divorced. Is it any wonder modern women are unhappy?"



Psychotherapist and author Kerry Cohen knows the feeling of emptiness well. In her 2008 memoirs Loose Girl, Cohen examines her promiscuous past, which included sleeping with almost fourty boys and men. Loose Girl is the best evidence to date of how emotionally harmful the sexual revolution has been to women. The bottom line is that ms. Cohen wanted guys to like her. "I let these men inside me, wanting to make me matter to them."

The average male does not ruminate over who he had sex with or why he did it. He knows why he did it. Nor does he have sex with a woman because he wants her to like him. Men have sex when it's available to them - period. The more offers they get, the better.

There are millions of Kerry Cohens in America today - perhaps not as promiscuous, but promiscuous nonetheless. They may not all be having sex for the same reasons, but most come away from their sexual encounters the same way Cohen did: They've confused men's interests with love. They thought, or hoped, that if a man was willing to sleep with them, he might be willing to have a relationship, too. In other words, women go against their conscience and have sex first, thinking it will bring them love.

The movie He's just not that into you is a splendid example of how feminism failed women. The sexual revolution was billed as something that would put women on par with men, but instead it has ruptured the male/female relationship. At first, women hesitate to get married because they think they'll lose their identities if they do; then when they are ready to get married (because their biological clocks are ticking), the men in their lives don't want to marry them. That is hardly progress on the road to happiness.

Despite the failure of the feminist movement, it did have one powerful effect. It eradicated the power women once had over men! Before the 1960s, Americans understood that women had something men wanted, needed, and couldn't have without a woman's consent: sex and his own children. Bu equating sex with love, as women naturally do, men become better human beings - and society is better for it. Now that feminism has eliminated men's need and desire to marry, the relationship between the sexes is unstable. Today, there are fewer reasons than ever for men to settle down - many are content to live for years with their girlfriends.


...many men suffer in silence with the consequences of the feminist movement. By making men financially and biologically unnecessary, and by being dismissive of their needs and goals, men feel depleted - and some reject marriage altogether. That isn't the answer, of course - particularly if men have, or want to have, children. Indeed, one of the best ways to counteract feminism is not to succumb to the world feminists have created, but specifically to deny it. The only way to beat feminism is for women to reject the movement altogether and for men to marry women who do. Conservative women understand human nature, and they like men the way they are. They do not believe American women are oppressed, and they embrace marriage and motherhood and all that it entails - including taking their husbands' names. This attitude is a prerequisite for marriage. 

Seventy-five percent of college freshmen say raising a family is an 'essential or very important goal'. But 55 percent of younger high-achieving women are childless at thirty-five, and 89 percent think they will be able to get pregnant into their forties. This is patently false. It is easiest for a woman to conceive and deliver a healthy child in her twenties. Fertility declines at thirty, and more dramatically at thirty-five. Waiting rooms at fertility clinics are packed with health-conscious women who work out and count calories - they're there because they're forty years old.


A recent study of the hook-up culture at Princeton university reveals that before the hook-up, girls expect emotional involvement almost twice as often as guys, and 34 percent hope ' a relationship might evolve'. Guys, more than girls, are in part motivated by  the hopes of improving their social reputation, or of bragging about their exploits to friends the next day. After the hook-up, 91 percent of girls admit to having feelings of regret, at least occasionally. Guilt and 'feeling used' are commonly cited, and overall, 80 percent of girls wish the hook-up hadn't happened."










Mhm. Eg trur ikkje eg skal kommentere så mykje. Men eg er grunnleggjande samd i dei fleste resonnementa og konklusjonane i boka. Nok sagt for no. Foo Fighters får det høvelege siste ordet:

Ja, så har eg slengt meg på i ein ny debatt :) Denne gongen om islam og kristendom. Walid Al-Kubaisi, som eg eigentleg tykkjer ofte seier fornuftige ting, plumpar fælt uti når han skal drøfte forholdet mellom kristendom og islam i det norske samfunnet. Kanskje fordi han er prega av TF-kristendom, det er ikkje så godt å seie. Velvel, les meir her.

Eg var kanskje litt streng med argumentasjonen hans, men det er jo også litt rart at han kan uttale seg så sjølvsagt og på same tid så feilaktig om så viktige ting. Det er i det heile teke lurt å ha god ryggdekning før ein uttalar seg offentleg om ting, eller evt. å moderere utsegnene sine. Men av og til kan ein jo likevel trakke feil, og måtte trekke attende ting.

Sidan sist har eg sett filmen "The Way Back". Ein av mine favorittregissørar, Peter Weir, står bak. Og han skuffa ikkje denne gongen heller. Ein vidunderleg film, sjølv om det er noko omdiskutert om filmen byggjer på ei sann historie eller ikkje. Flotte landskapsscener, intelligent screenplay, fascinerande innblikk i livet i ein Gulag. Eg likte filmen veldig godt, ja. Eg slenger med traileren, men dersom du tenker å sjå filmen, vil eg eigentleg anbefale deg å ikkje sjå traileren, det er ein del spoilers der.

Blågestad, familie etc.

Fyrst litt samfunnsaktuelle ting. Nedanfor skreiv eg om Kreeft, som peika på at nokre folk såg familieliv som ei skjebne verre enn døden. Dette kan synast litt sleivete, men i går las eg ein kronikk som faktisk stadfesta slike haldningar. Det var verkeleg trist å lese. Eg talar om denne kronikken, som er eit tilsvar til denne kronikken. Og no har eg lyst til å gå gjennom argumentasjonen i fyrstnemnde kronikk, så eg kan peike på kva eg meiner er gale med han. Hm. Eg må vel berre seie: "Les på eige ansvar". Kanskje du er usamd med meg, då er det ok å hoppe over denne posten. Eller du kan lese, og kome med saklege innvendingar i kommentarfeltet.


Vi går fyrst til innleiinga:

"Det er ikke til å tro. Man må lese innlegget til Lise Christensen og intervjuet av henne om igjen og om igjen. Det er en logikk, en harme og en moralsk indignasjon som kunne vært grunnlag for sosialantropologiske studier. Synspunkter og en nesten skamløs retthaverskhet man vanligvis må langt inn i eksotiske, religiøse miljøer for å finne."

Dette er, som Shakespeare skriv, "a tale...full of sound and fury, signifying nothing". Det er tom, nedsetjande retorikk. Men det seier vel litt om at Blågestad har sterke meiningar, og at ho moglegvis har problem med anten å forstå, eller akseptere, at andre kvinner sluttar andre konklusjonar enn henne.


"Kanskje Lise Christensen, den selverklærte rasende moren i Lyngdal, ennå er i tung ammetåke, hun ammer i to år."

Meir tom retorikk, denne gongen med eit "ad hominem" åtak, altså ein textbook logical fallacy. Ho går til åtak på person i staden for å drøfte argument.


"For mens Europa og verden rundt henne skjelver av fremtidsutsiktene nå, av stigende ledighetstall og engstelige banker og børser, av eldrebølgen som vil kreve mer velferdskostnader enn noensinne, så konkluderer denne mammaen i Lyngdal helt på tvers av virkeligheten. For hun skal yte mindre, men få mer velferd. Mens de fleste andre heldigvis erkjenner at hvis vi skal komme oss gjennom dette må atskillig flere yte. Ikke for å øke velferden – men bare for å klare å opprettholde den."

Dette er faktisk ei ganske kuriøs argumentasjonslinje. Det er rett at vi som borgarar må yte, granted. Det er rett at det er ei viktig oppgåve å halde oppe velferden, granted. Men dersom dette skal skje, må dugelege og velfungerande samfunnsborgarar produserast. Altså må det skapast born, og staten må leggje til rette for at det er gunstig og gjennomførbart å gjere det.

Det er nettopp dette Christensen argumenterer for. Eg er difor freista til å seie at dersom det er nokon her som ligg nær å vere på kant med røyndomen, så er det Blågestad sjølv, som erkjenner at eldrebølgja kjem, men som tydelegvis ikkje reflekterer over kvifor denne skjer, og kva som verkeleg vil monne i å avhjelpe ho.




"«Jeg minner om at vi lever i et av verdens rikeste land …», skriver Lise Christensen populistisk i sitt harmdirrende innlegg. Og hun har jo rett. Nettopp derfor har vi i Norge hatt råd til å ha de mest lukrative permisjonsordninger i verden når vår nye nordmenn og -kvinner ankommer. En ordning som får blant andre amerikanske, franske og engelske foreldre til å gape i ren vantro. For ikke å snakke om foreldre i den tredje verden."

Sant. Globalt sett er permisjonsordningane gode i Noreg. Det Blågestad enkelt og greitt styrer utanom, er for øvrig Christensens argument mot at staten, v/Lysbakken, skal bestemme korleis familiar legg opp permisjonsordninga. Dobbelt problematisk blir dette når vi veit (for a fact) at Lysbakken og hans miljø held seg med ideologiske røyndomsoppfatningar som er i strid med biologi og natur.


"Utspillet til Christensen beviser hvilken boble vi i Norge er i, enn så lenge, som i det hele tatt har tid til å tenke slike tanker, bruke tid på å klekke ut hvordan vi kan suge flere velferdskroner ut av staten og få det mer bekvemt i hverdagen. Samtidig som land nær oss kutter brutalt i sine sosiale budsjetter."

Igjen: Nøyaktig kven er det som skal produsere verdiar som kan gå til velferd? Er ikkje det menneske? Ja, men så må det eksistere menneske, då. Dei må setjast til verda. For øvrig begår Blågestad også her eit klassisk feilgrep innanfor argumentasjonslæra, nemleg tendensiøs attgjeving av andres synspunkter. Ein bør referere motstandarens synspunkt på ein måte som gjer at motstandaren kan seie: "Ja, dette meiner eg, ja, dette er det vi diskuterer". Det er djupt urettferdig å avblåse diskusjonen ved å seie at den eine ynskjer å "suge velferdskroner ut av staten".



"Heldigvis – da Fædrelandsvennen la ut innlegget fra denne sinte moren til debatt, så fikk hun pepper. Det er betryggende at hennes tankegods er kontroversielt. Men Lise Christensen har også sine meningsfeller, blant annet i forumet «Mammanettverket – Tid for barn», etablert av blant andre kristiansandsdamen Lill May Vestly, som forfekter det samme tankegodset."

"Heldigvis...betryggende". Godt mogleg, det, men du har ikkje gjort deg fortent til å ta i bruk slike uttrykk så langt i kronikken, Blågestad. Argumenta manglar.




"Og det er derfor vi tross alt må ta dette historieløse, reaksjonære visvaset på alvor. Vi kan ikke bare feie denne moren til side og le av hennes litt – eh – egoistiske utgangspunkt. For selv om vi teller år 2011, popper disse damene opp. I alle mulige slags sammenhenger. Det er liksom noe i tiden."

Christensen er egoistisk? Ja, sånn kan det seiast. Ein kan jo opplyse Blågestad om at det er nettopp dette som er saka som står under debatt, og som ho absolutt ikkje har behandla i sin argumentasjon. Er det nødvendig at mødre er heime med borna, dvs. treng born dette? Blågestad svarer "Nei!", men ho viser ikkje at ho har argument for dette synet (og som eg kjem attende til nedanfor, finst det fleire argument imot).

Ellers er det meir retorisk tomprat, det som Arne Næss ville omtala som "tendensiøst utenomsnakk". Blågestad omtalar Christensens argument som "Reaksjonært visvas". Det er i det heile teke skammeleg at Blågestad argumenterer på denne måten, og eit nederlag for Fædrelandsvennen at dei står ansvarlege for denne typen hersketeknikk på trykk i deira avis.




"Det er mange tegn på at pendelen svinger. Eller står stille. Tidligere denne uken kom regjeringen med sin likestillingsplan som viste at forskjellene i likelønn har stoppet helt opp. Forrige uke ble det kjent at det er vanskeligere enn antatt å redusere prosenten med deltidsarbeidende kvinner, og en teori er at noen av dem slettes ikke vil jobbe fullt. I leketøys- og klesbutikker for barn er skillet mellom det lyseblå og lyserosa skarpere enn det var på femtitallet. Her i Agder har vi flest kvinner i deltidsjobber, vi har lavest utdanning, færrest kvinnelige ledere og kvinnerepresentasjonen i våre kommunestyrer er minst. Og i alle «dameblader» og livsstilsmagasiner kappes velkledde, delikate damer om å ha det peneste hjemmet med ton-i-ton farger, de gir gode tips om innredning av barnerom, sunne middagsoppskrifter og usunne cupcakes, mens de hele tiden prater om viktige familieverdier, tid til barna og – grunner til å velge vekk karriere og heller prioritere familie akkurat nå, nå mens barna er små."

Her nærmar vi oss kjernen i problemet. Det synest som at Blågestad har eit ideal om fullstendig likestilling - fullstendig likskap? - mellom mann og kvinne. Det er naturlegvis eit stort - og uoverstigeleg - problem her, nemleg at menn og kvinner har ulik natur på grunn av ulike hormon og hormonnivå. Dette vil det ikkje nytte å utjamne ved hjelp av praktisk politikk, i så fall vil ein berre undertrykke majoriteten. Dersom jenter ynskjer jenteleiker og gutar ynskjer guteleiker (noko som faktisk er tilfelle, allereie frå eittårsalderen), er dette eit "problem", eller er det noko vi skal akseptere, for å la gutar og jenter blomstre på kvar sine premiss, med kvar sine eigenskapar?

Sjølv er eg svært for at kvinner og menn skal ha lik løn for likt arbeid. Eg er derimot svært imot at kvinner på ulike måtar skal forfordelast i tilsetjingar, lønsforhandlingar etc. berre fordi dei er kvinner. Dersom menn arbeider meir enn kvinner, søkjer høgtløna stillingar, søkjer risikoarbeid etc. (slik dei faktisk gjer), er det ikkje då rettferdig at dei blir løna deretter? Om ikkje, kvifor ikkje?

Det er eit problem at radikale, sosiologiske analysar av kjønnsforskjellar fort kan utelukke natursider ved kjønn, og i staden tilskrive forskjellane til "patriarkalske, undertrykkande" mønster. Eg vil slett ikkje utelukke at slike haldningar kan finnast. Men ein kan ikkje berre a priori anta at det er slikt som gjer at vi får kjønnsforskjellar i økonomi og arbeidssituasjonar.

For øvrig kjem Blågestad her fram med sin forakt for familielivet. Det er ikkje for sterkt å seie det slik, trur eg. Kva om både kvinner og menn faktisk ynskjer familieliv? Blågestad må gjerne for meg satse på karriere, men ho har ingenting med å nedvurdere kvinner som heller (evt. også) ynskjer å prioritere familie. Trass alt har kvar og ein av oss våre foreldre å takke for at dei valte å stifte ein familie, bruke enormt med tid og pengar på oss, vise oss omsorg etc.



"Det bugner av andre ord med luksus. Luksus på tid og kapital, for ellers i verden er dette forbeholdt en liten privilegert klasse. Men selv i vårt sosialdemokratiske Norge begynner denne tilværelsen å bli vanlig, og bloggene flyter over av det. Det vises fram. En dyrking av en husmorrolle vi egentlig trodde vi hadde befridd oss fra for tiår siden. Det er en amerikanisering av verdier. Det er hjemmet som betyr mest. Den nære familien. Hjemmebaksten. Gardinene. Dill og utrolig mye dall."

Meir forakt for familielivet. Kva er gale med "den nære familien"? Kva er gale med "heimebakst"? Kva er gale med "gardiner"? Eg meiner absolutt ikkje at alle kvinner skal bli heimeverande husmødre. Dersom eg nokon gong blir gift, kjem det sannsynlegvis til å bli med ei høgt utdanna kvinne som er rimeleg aktiv i arbeidslivet, såpass godt kjenner eg meg sjølv og min kvinnesmak. Men kvifor denne forakten for dei som veljer å vere husmødre?

Dei bidreg ikkje til fellesskapet, vil Blågestad seie. Kva fellesskap? Kven har makt til å definere kva fellesskap som veg tyngst? I fylgje kristendemokratisk, politisk tankegang må nødvendigvis familiecella vere den viktigaste grunneininga i samfunnet. Det er her nye borgarar får sin tryggleik, lærer kunnskap, lærer danning, lærer kristendom, blir dugelege ytarar til det breiare samfunnet. For Blågestad er det heile folkekollektivet, i praksis formidla via staten, som er den viktigaste eininga, den som krev vår lojalitet, vår arbeidskraft, vår tid og våre pengar. Det er korrekt, som Matlary peika på for nokre veker sidan, at det her står mellom to grunnleggjande ideologiske innfallsvinklar.

Det er i det heile teke verdt å tenke over kva all denne "velferden" som Blågestad talar så varmt om, faktisk skal gå til. Ei sak er at born som veks opp i trygge og stabile familiar vil bli langt mindre utgiftskrevjande for staten, i og med at dei vil halde seg unna kriminalitet, stoff, helseproblem, arbeidsløyse etc. i større grad enn dei som kjem frå problemheimar. Det er kanskje politisk ukorrekt å påpeike dette, på grunn av våre liberalistiske innstillingar, men det er no ein gong tilfelle. Sjå Sigurd Skirbekks artiklar om "familiesosiologi" på denne sida.

Eit anna poeng er naturlegvis at ein må spørje kvifor staten er så mykje betre skikka, og har ein prima facie rett, til å ta seg av born i staden for borna sine eigne foreldre. Båe desse punkta er djupt problematiske. Nettopp difor er kontantstønaden viktig, fordi det gjev foreldre valfridom. Dei kan sende i barnehage, eller dei kan vere heime med borna litt lengre.



"Mens nordmenn egentlig, i byggingen av velferdsstaten, har blitt oppdratt til å tenke på et større fellesskap. Ha verdier som også favner dem utenfor hjemmets lune og nyvaskede rede. Nå tar vi velferden for gitt, og vil ha mer, uten å yte mer. Og får vi ikke mer blir vi, som mammaen i Lyngdal, ordentlig sinna. Selv om vi lever i verdens rikeste land. Som for øvrig igjen er kåret til det beste landet å bli mamma i."

Vel, om Noreg er kåra til det beste landet å bli mamma i, så er det ikkje på grunn av proponentar som Blågestad. Det er klart at dersom kvinner arbeider mindre, og ynskjer å vere heime meir, så må ein rekne med mindre verdiskaping. Men kvifor er dette eit nederlag? I Noreg har vi no meir pengar enn vi nokon sinne har hatt, men lukkeindeksen nådde toppen på 70-talet. Kva er viktigst, å eige mest mogleg, ha stor hytte på fjellet, dyr bil etc. eller å ha ein god og trygg familie som ein er glad i?

For øvrig er eg fullt for eit godt helsevesen, medan eg meiner staten godt kunne brukt mykje, mykje mindre pengar på ein god del andre ting. Men dette er ikkje eit område der eg har så sterke meiningar, eg betalar prinsipielt sett gjerne skatt, eg, sjølv om eg erkjenner at skattepengar svært fort kan brukast til ulike typar av ideologisk indoktrinering.





"Som andre meningsbærere i ytterkantene, er også Lise Christensen og hennes likesinnede svært selektive når de finner fram til forskning som underbygger deres valg. Hadde det vært en flik av sannhet i frykten for barnehagene, hadde det gått svært galt med hundretusener av oss. Og når forskningen ikke strekker til, er det jo i likestillings- og omsorgsdebatter lett å ty til sin egen private empiri. Der skriver Christensen at hun prøvde å holde sin datter borte fra barnehagen i det lengste, men etter to og et halvt år klarte hun ikke mer."

Det ironiske i denne sterke retorikken er at Blågestad er langt nærare ytterkanten enn Christensen. Såg Blågestad i det heile "Hjernevask" og den forskinga som vart presentert der? Har ho lese Richard Lippas "Gender, nature and nurture", dvs. metaanalysen av tilgjengeleg, empirisk kjønnsforsking? Og elles kan eg forsikre Blågestad om at det er langt, langt meir enn ein "flik av sannhet i frykten for barnehagene", og dette seier eg med oppbacking frå solid forsking (sjølv om eg innrømmer at dette er eit fagfelt eg kan lite om, og der det vil vere mykje usemje. Poenget er berre at det er heilt misvisande å tale om "en flik av sannhet"). Sjå oppsummerande artiklar her og her, bøker her og her. Dette gjeld altså det å sende born i barnehage frå eittårsalderen av, som nettopp er den perioden Christensen drøftar. Forholdet vil vere ganske annleis dersom det er tale om born i 3-4 årsalderen.


"Datteren gikk to dager i uken i barnehagen og jeg siterer: « … det tok to til tre dager før hun klarte å roe seg ned etter en barnehagedag». Det blir nesten litt vondt å kommentere, men den siste viktige barnehageforskningen viser faktisk at barn som går i barnehage mestrer livet etterpå bedre, enn dem som sitter hjemme med mor. For der, ute i livet, er det ikke bare myke puter og god tid og duft av hjemmebakst og dvaske fang og ømme stemmer og rettferdig lek og harmoniske farger."

"Det blir nesten litt vondt å kommentere", seier Blågestad. Igjen er det arrogant retorikk. Elles refererer ikkje Blågestad kva ho siktar til med "den siste viktige barnehageforskningen", så det er ikkje så enkelt å vite kva dette er.



"Og en veldig stor del av oppdrageransvaret vi som foreldre har er å herde våre barn, forberede dem på livet, gjøre dem til livsdugelige samfunnsborgere. Men det livet er hardt, og det er nettopp derfor man får en nagende følelse av at disse kvinnene feiger ut – det er krevende å være en moderne kvinne med full jobb, barn og familie. Det er mye koseligere å putle hjemme over gryter og blogger, og det er forståelig at mange kvinner velger dette i perioder av sitt liv. De fleste uten å bli sinna for at resten av oss ikke gidder å betale for det."

Blågestad sin strategi er altså: Borna blir dugelege samfunnsborgarar ved å bli "herda", ved å oppleve eit "hardt liv". Vel, eg er i sterk tvil om dette er ein særleg konstruktiv framgangsmåte, det er i alle fall i strid med det meste av det eg har lært om utviklingspsykologi hjå 1-2 åringar i mi utdanning. Men dette er ikkje mitt fagområde. I alle fall ser eg ikkje så mykje grunn til å setje mi lit til Blågestads resonnement.

Blågestad gidd ikkje å betale for heimeverande mødre. Hm. Eg veit ikkje heilt kva eg skal meine om dette. Kor mykje pengar bør permitterte heimeverande mødre få? Eg har eigentleg ikkje så sterke meiningar her, sikkert er det i alle fall at spørsmålet ikkje kan bli besvart på grunnlag av analysar som manipulerer eller tilslører våre oppfatningar om kva som er borns beste, slik Blågestad til dels gjer. Men ja, vi er veldig rike i Noreg, pengar er ikkje det viktigaste for meg, sånn personleg, så lenge eg har greitt å leve av. Og eg står for eit robust ekteskapssyn der mann og kvinne i fellesskap skal få heimen til å fungere, og dele sine gode og sine løner. Det er eit sørgjeleg faktum at mykje av den moderne radikalfeminismen har fått bensin på bålet ved erkjenninga av at familielivet ikkje er stabilt nok til å kunne stole på, og gå inn i.



"Hvis teoriene til dette mammanettverket brer om seg, er vi tilbake til start. Da kan vi glemme kvinners økonomiske frigjøring, glemme historien. Da er far fraværende som omsorgsperson og hushjelp, det er en feminisert sfære. På 70-tallet skulle kvinnene kaste bh-en. Nå må mantraet være motsatt. Få den for guds skyld på. Rull inn puppen. Få barna ut i det virkelige livet. Og kom deg på jobb."

Vel, eg kan berre tale for meg sjølv: Eg ser gjerne at kvinner har karriere og gjer ein god yrkesjobb til teneste for andre menneske. I så måte er eg vel ein slags feminist. Men den typen feminisme som Blågestad her gjer seg til talskvinne for, har eg lite sympati for. Den er arrogant, og (i alle fall slik han framtrer) vitskapleg uinformert, med ideologisk slagside og forakt for familielivet. Og Blågestad viser ikkje at ho har spesielt mykje omsorg for borns behov; dei blir den svake parten som kjem til å lide dersom radikalfeminismens barnehageideal bryt fram, som til dømes i Storbritannia.






































Så passar det vel å understreke at det i dag har vore familiegudsteneste i Kviteseid. Det vil seie: Det var familiegudsteneste, det var 2x dåp, det var 4-åringar, det var 5-åringar, det var konfirmantar og det var barnekor. Puh. Så då dukkar det alltid opp ting før gudstenesta byrjar. "Skal vi gjere slik? Eller slik? Den teksten? Når kjem det innslaget?" Etc. Ein tenker det er planlagt, men jammen viser det seg ikkje å dukke opp ting likevel. Men ein lærer jo av det også.

Så plutseleg var gudstenesta i gang, og det gjekk veldig fint, trur eg. Fine dåpsfylgje, flott song frå koret, livlege ungar og god salmesong. Og sjølvsagt kjekke konfirmantar. Etter at gudstenesta var ferdig, kunne eg puste litt ut, no har eg endeleg fri ei stund, for det har som sagt vore ei veldig travel og innhaldsrik veke. I går var det elles fotballturnering på Kvitsund, med rundt 60 deltakarar frå rundt omkring i Vest-Telemark (ungdomsskulealder). Det var stor stas, med hyggelege samtalar, fotball, god mat, gudsteneste etc.