Radical Orthodoxy - hva er det, og hvorfor er det viktig?

Radical Orthodoxy er en bevegelse i Storbritannia. Bevegelsen oppstod for noen tiår siden, da John Milbank gav ut boka "Theology and social theory." Senere er det gitt ut en rekke bøker og artikler, først og fremst av forskere tilknyttet det teologiske miljøet i Nottingham - Graham Ward, Catherine Pickstock, Conor Cunningham, Simon Oliver etc. Så hva dreier RO seg egentlig om? Bevegelsen preget av dyp lærdom - både teologisk og filosofisk - og skriver ofte på poetiske (noen vil si: obskure) måter. Men kort sagt kan man si det slik: Hovedpoenget i RO er at moderne sekularisme ikke er en slags nøytral og feilfri forståelse av virkeligheten eller det politiske liv. Nei: Moderne sekularisme er et feilskjær - dårlig teologi, en kristen heresi. Dette er grunnpoenget i Milbanks overnfor nevnte bok, og han understreker altså at moderne sekularisme har oppstått mye som en følge av en dreining i middelalderens kristendomsforståelse - heller enn som en følge av moderne vitenskaps landevinninger eller lignende (dette er for øvrig også et stadig tilbakevendende tema også i Taylors "A secular age.") I det følgende skal jeg, med utgangspunkt i Simon Olivers innføringsartikkel i RO, gi en kort oppsummering av hovedtankene i RO.


Vi sier at vi lever i en sekulær tid. Hva betyr egentlig dette? Vel, det kan bety ulike ting; det kan sikte til at ulike institusjoner - skole, sykehus, stat etc. - differensieres og gjøres ikke-kristne. Det kan også sikte til en slags "social imaginery", dvs. en slags "tidsånd" vi lever i, som bestemmer hva folk tenker om Gud, religion, kropp, ritualer, tid, moral, mening etc. I så måte er vår tid langt mindre åpen for kristendommens virkelighetsforståelse enn samfunnet var for 500 år siden. I vår tid er vi innstudert i myten om at "opplysningstiden" skrellet bort "overtro" (=kristendom), la grunnlaget for moderne naturvitenskap, slik at vi deretter endte opp med det opplyste demokratiet, der vi er kvitt religionen, som skapte så mye overtro og elendighet. Det vil si: Religionen er ikke helt borte, men bare vent, så dør den nok ut.

Vel, denne "frelsesfortellingen" er altså en dypt tendensiøs gjenfortellingen av det som virkelig skjedde, noe Taylor forsøker å bøte på. Både Taylor og Milbank understreker at "det sekulære" - og alt som hører med denne livsinnstillingen - egentlig er en konstruksjon. Det er ikke noe "nøytralt":

"So Milbanks crucial point is that the secular is not simply the rolling back of a theological consensus to reveal a neutral territory where we all become equal players, but the replacement of a certain view of God and creation with a different view which still makes theological claims, that is, claims about origins, purpose and transcendence. The problem is that this 'mock-theology' or 'pseudo-theology' is bad theology. Secularism is, quite literally, a Christian heresy - an ideological distortion of theology."

Milbank understreker videre at denne dårlige teologien ser vold og uorden som "basic" i verden/skaperverket. Kreftene i natur og samfunn - enten hos Newton, Darwin, Nietzsche, Marx, kapitalismen - forstås som konkurrerende krav på makt. Derfor må samfunnet konstruere en sterk statsmakt som må "holde ting på plass" (Jfr. Hobbes "Social contract"). Dette medfører at borgeres lojalitet rettes mot staten, og det var for øvrig også denne utviklingen som skapte de såkalte "religionskrigene".

I alle fall. Kristendommen ser derimot fred og harmoni som det "dypeste" i virkeligheten. Vold og uorden er nettopp inngripen i den rette orden. Men denne rette orden skal, i følge klassisk kristen tenkning, ikke innføres ved hjelp av en sterk statsmakt, men derimot ved at ulike borgere og institusjoner lever i tråd med sin egen natur, sine talenter, sine "chief ends," slik at samfunnet dypest sett reflekterer "the difference in unity" som også finnes i den treenige Gud selv. I moderne tid blir derimot forskjeller mellom mennesker sett som grunnleggende problem, ikke som grunnleggende ressurser. Forskjeller - i natur, kultur, synspunkter, begjær, interesser, viljer - ses som konfliktskapende, slik at man i stedet forsøker å skape ren enhet og homogenisering. (Imidlertid er vår tid en blanding av slike idealer - og en reaksjon mot dem, i og med at de ble drevet til det ytterste i nazismen).

Vel - det er liten tvil om at den rent idehistoriske forståelsen av moderniteten her holder noenlunde vann. Jeg vet foreløpig ikke om man kan si det samme om den løsningen som her presenterer. Her må jeg evt. lese mer.

I alle fall. Videre til drøftingen av endringen av forståelsen av Gud i middelalderen, som altså gjorde såpass mye for å bane veien for sekularisme, i følge RO. RO tar her dypt utgangspunkt i Aquinas. Aquinas drøfter mye: Hvordan kan vi i det hele tatt bruke språk om Gud? Gud er så utrolig annerledes enn oss, og han er ikke synlig. Hvordan kan da vårt "jordiske" språk beskrive ham? Vel - vi beskriver ham i liturgi, gudstjeneste, salmer og bønn - så vi vet at det er mulig. Men dersom vi skal tenke gjennom dette rasjonelt; hvordan er det mulig?

Her peker Aquinas på at vi kan vite noe om Gud ut fra skaperverket. Hvordan? Jo, fordi enhver "effekt" reflekterer noe av dens "årsak." Dersom du sparker en ball, og noen kun ser ballen, men ikke deg, så kan de likevel si ett eller annet om hva som skapte denne "effekten" i ballen. Dersom du ser en nybakt kake, så kan du vite ett eller annet om hvordan denne kaken har blitt til og hvem som står bak den. Dersom du ser et håndlagd kar av leire, så kan du reflektere over ett eller annet om pottemakerens egenskaper, stil, intensjon, fantasi etc.

Derfor bruker vi også ord om Gud som vi også bruker om ting i skaperverket, litt på samme måte som Jesus brukte ting i skaperverkert (korn, fugler, bryllup, vin) til å forklare om hva Guds rike er. Men dette er ikke helt uproblematisk. Sett at jeg sier: Gud er "god." Ok, vi aksepterer dette. Men på hvilken måte er Gud "god?" Er han "god" på samme måte som den nybakte kaka er "god"? Nei, ikke akkurat. (Aquinas vil her da henvise til tings "naturer". Vi må gripe en tings natur, dens "form", for å vite hva det vil si å være god for denne tingen, for eksempel kaka eller et menneske.) Men Aquinas vil heller ikke si at "god" betyr helt forskjellige ting her. Det er en slags middelvei - analogien - som gjør at vi kan bruke skaperverkets attributter og egenskaper for å beskrive Gud.

Og den som vil vite hvordan Aquinas mer detaljert resonnerer på dette punktet, kan finne fram hans "Summa". Konklusjonen hans blir i alle fall at "godhet" og "væren" er noe Gud "er" i seg selv. Det er ikke slik at Gud har dette, og så gir han det videre til ting i skaperverket, som så får disse tingene på nøyaktig samme måte som Gud har dem (altså på en selvstendig måte). Dette vil stride mot Aquinas' klassisk-filosofiske tanker om Guds "årsak-virkning"-sammenheng med skaperverket. Poenget blir kort sagt: Gud er god, vis, eksisterende etc. Vi mennesker - og skaperverket - reflekterer disse attributtene fordi vi "har del i" Guds egenskaper, på sett og vis. Guds egenskaper er absolutte og perfekte, vi har en refleksjon av disse egenskapene fordi vi til enhver tid holdes oppe av Gud og hans kraft.

"We say that God is good in himself. I am not good in myself, but virtue of my relation to God, for God enables me to be good and, in being a creature of God, I am a sign of God's goodness."

Våre egenskaper og vår eksistens er altså derivert fra Gud. Gud er dermed ikke bare en "ting", et "kjempestort menneske" som egentleg bare er en mega-versjon av oss. Han er selve godheten, selve eksistensen, selve "urgrunnen", og den som holder oppe alle ting, og den som gir alle ting liv, godhet, visdom, kropp etc. Altså: Når vi eksisterer, når vi tenker, når vi lever, når vi elsker etc., så gjør vi ikke dette som selvstendige, selvoppholdende individer, slik man gjerne vil tenke i moderne tid. Nei: Vi gjør det som Guds skapningar, som i hvert millisekund holdes oppe av Gud og får livet som gave av ham.

I tidleg-moderne tid var det på moten å være "deist". Taylor beskriver deismen som bare en mer eller mindre kort overgangsperiode fra klassisk gudsforståelse og over til ateismen. Deismen så på universet som et stort og selvoppholdende urverk som gikk "av seg selv". Gud startet det hele, og passet på at ting ville være fint innstilt. Så trekte han seg unna og så på at ting gikk av seg selv. Av og til måtte han selvsagt gripe inn - ved under, bønnesvar, "Intelligent Design" og lignende. Men ellers gikk ting av seg selv. Dette er på sett og vis en karikatur, for her fantes nyanseringar. Men grovt sett er det på kornet.

For den klassiske gudsforståelsen (og for øvrig også for den bibelske gudsforståelsen som for eksempel profetene, Jesus og apostlane holder seg med) er det meiningsløst å tale på denne måten. Det er en forkastelse av Guds "creatio continua", hans opphaldende gjerning. Gud er til stedes overalt, til enhver tid, for "det er i han vi lever og rører oss og er til." Alt i skaperverket kommer fra Guds hånd, og holdes oppe av ham. Derfor er ondskap ikke noko eigentleg, noe "virkelig", men heller privatio boni, altså en forvrengning, en "gisseltagning" av det gode.

I alle fall: Konsekvensen av alt dette er at det ikke finnes noen sfære av livet - og heller ikke noen vitenskapsdisiplin - som ikke har med Gud å gjøre. Så framt Gud har skapt alt, og Jesus har dødd og stått opp for å forsone det og herske over det, og Ånden er i ferd med å nyskape det - så finnes det ingen sfære av livet som er løsrevet frå Gud.

Det er interessant å registrere RO sin argumentasjon her. For dette er ikke nytt for meg. Jeg tenkte ofte på dette da jeg leste nøye i NT om hvordan "evangeliet" blir forstått. Evangeliet er universelt, det gjelder for alle. Det gjelder så avgjort ikke "bare for oss", mens "de sekulære" der ute ikke har med oss å gjære. Naturligvis vet vi dette, vi driver jo misjon for "de der ute." Ja, vi vet dette, men har vi tenkt igjennom hvor radikal Paulus egentlig er når han seier at "alt tilhører dere [som tror]"? Selve verden tilhører Gud, Jesus har all makt, altså dreier evangeliet seg om å vinne tilbake heile verden. Og det å være kristen dreier seg derfor også om å "se" verden som Guds allerede, og tenke gjennom hva dette egentlig vil si for våre lojaliteter, våre analyser, våre levesett etc.

Dette er også i hjartet av RO sin tenkning om teologi som "queen of the sciences". Dette var heller ikke så nytt for meg i og med at jeg har lest en del av/om Pannenberg (eller for øvrig McGrath), som også understreker det samme; teologien må se det som sin rolle å integrere tilgjengelig kunnskap til et teologisk hele, å "ta alle tanker til fange i lydighet mot Kristus", for å bruke Paulus' ord. Dette er naturlegvis en veldig krevende oppgave, men det er også en veldig spennende og interessant oppgåve. Og det er en nødvendig oppgåve, dersom kristne skal ta på alvor at troen faktisk har å gjøre med denne verden, og ikke med noe helt annet. Jesus ble virkelig inkarnert, Guds rike brøt fram på jorda.

RO vil altså understreke at det ikke finnes noe "nøytralt" standpunkt her. Vitenskapene driver naturlegvis med sine mer eller mindre begrensede felt, men dersom man skal syntetisere dette, og uttale seg om hva kunnskapen som er vunnet, har å gjøre med de større og mer grunnleggende spørsmål, så må man ty til god - eller dårlig teologi. Milbank: "If theology no longer seeks to position, qualify or criticize other discourses, then it is inevitable that these discourses will position theology: for the necessity of an ultimate organizing logic  [...that is, a '(pseudo-)theology' of some kind] ... cannot be wished away." Dette er faktisk nettopp det samme som Pannenberg skriver i "Basic questions in theology."

Ok, når det gjelder Duns Scotus og "univocity", så kan jeg referere hva RO mener her. De vil peke på at Scotus ser Gud og andre "ting" som at de har eksistens på den grunnleggjande "samme måten." Men Guds "væren" er uendelig større enn vår. Poenget til RO er da at denne forståelsen medfører at Gud også blir "uendelig langt borte", og at det er umulig å nå fram til ham ved hjelp av fornuften. Dermed blir også teologien utelukket fra de andre vitenskapene. Mennesket lever "i sin egen sfære", så å si, i praksis avskjært fra Gud. Ok, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette resonnementet, jeg kjenner ikke til Scotus. Men uansett om Scotus er "the bad guy" her eller ikke, så bør man virkelig merke seg det følgende, som jeg har tenkt mye på, og som jeg i sterk grad kan være enig med (i og med at jeg har gått "through the motions" selv, og endret min forståelse på dette punktet):

"At the same time, because God is understood univocally as 'good' or 'just' in the same way as you or I might be 'good' or 'just', only infinitely more so, God comes to be understood in anthropomorphic terms as rather like an infinitely large person, a cause alongside other causes in the universe, or an object amongst other objects in the field of our attention. This is the God of modern theology and philosophy. It is the contention of RO that the God in whom people do not believe today is this God of modernity, not the God of orthodox, pre-modern Christian theology." Nett so.

Ellers peker RO på utviklingen av nominalismen hos Scotus, som medførte at vi ikke lenger hadde tilgang til ting slik som de var "i seg selv", men bare til representasjonene av disse tingene inne i hodet vårt. Vel, ja. Jeg har ikke kompetanse til å si noe om forholdet mellom denne nominalistiske utviklingen og tidleg-moderne naturvitenskap, som også innebar at man tenkte at vi fikk radikalt mindre tilgang til verden "der ute" i og med at verden "der ute" egentlig bare er matematisk, og alt annet bare er illusjoner. Vel, det får holde.