Eg har skrive eit innlegg om ekteskap etc. på Nye Meninger, som ein respons til ein kronikk som stod i Dagsavisen. Kronikken kan lesast her, mitt tilsvar her.
Eg tenker vel at mange av dei argumenta som eg peikar på i mitt innlegg, bør gje litt kontur og bakgrunn for kva desse innad i kyrkja som arbeider for å avvikle det klassiske ekteskapet, faktisk arbeider for.
7 comments:
Strålende. Der fikk kronikkforfatteren et mye bedre svarinnlegg enn han kunne drømme om - enn si fortjene. Skal bli interessant å se om han responderer, og i hvilken tone.
Takk for det, Morten. Ja, vi får sjå kva han svarar. Det kunne sikkert vore fint å ha ein dialog med han. Sjølv om han hadde litt "flåsete" tone i kronikken, så er det jo viktige problemstillingar han reiser.
Jeg synes det hadde vært veldig interessant om du hadde kunnet skrive noe om skilsmisse/gjengifte-problematikken utfra alt det du kan om NT (er veldig imponert over innleggene dine, selv om jeg ofte lander på andre konklusjoner).
Gjengifte er jo i praksis helt akseptert i Dnk idag. Såvidt jeg vet er det ingen av biskopene som avviser kirkelig vigsel av gjengifte, og minst én av dem er vel også selv skilt og gift på nytt. Jeg vet ikke om at dette noen gang har blitt drøftet teologisk på en måte som har resultert i en offisiell uttalelse, selv om det sikkert finnes noen bispemøteuttalelser hvis man går i arkivene. Jeg vil imidlertid anta at dette er noe som bare har "skjedd", ved at enkelte prester har begynt å utføre det, og så har resten av kirken fulgt etter i takt med samfunnsutviklingen (litt på samme måte som med kvinnelige prester).
Når det kommer til "likekjønnede vigsler", så roper magefølelsen min "nei!" Men rettferdighetssansen min synes på en måte at det blir vanskeligere og vanskeligere å forene et så godt som entydig kirkelig "ja" til gjengifte, med et ganske så tydelig "nei" til vigsel av homofile par. Så spørsmålet til deg er: Dersom man har oppgitt ekteskapets prinsipielle ubrytelighet, kan man da med henvisning til en kirkelig, bibelsk ekteskapsteologi opprettholde ekteskapets prinsipielle kjønnspolaritet? Fordi at for meg så ligner dette mer og mer på en helt tilfeldig diskriminering av homofile.
M.a.o.: Er det virkelig (med henvisning til en kirkelig, bibelsk ekteskapsteologi) lettere å administrere en statlig, antallsnøytral ekteskapslov (seriemonogami) enn det er å administrere en statlig, kjønnsnøytral ekteskapslov?
Dette blir for meg veldig uklart i mye av argumentasjonen til "nei-listen". Du kan ha tilleggsargumenter om barnas stilling osv., men en del av dem vil jo ha det til at dette handler om lojalitet til kirkens og bibelens forståelse av hva et ekteskap er. Og da tenker jeg at et ekteskap i kirkelig og bibelsk forstand er innstiftet av Gud, mellom én døpt mann og én døpt kvinne, prinsipielt uoppløselig og et "mysterion" som viser til forholdet mellom Kristus og kirken. Idag vies gjengifte med samme liturgi (!) som andre, ergo må jo Dnk mene at det ikke er noen prinsipiell forskjell på 1. og 2. gangs ekteskap, tenker jeg... Og har man da noen egen ekteskapsteologi i det hele tatt; har man ikke ukritisk administrert en statlig ekteskapsforståelse som går på tvers av bibelen og kirkens tradisjon siden 70-tallet?
Selvsagt kan man si at det ikke blir bedre å ha pest av at man får kolera i tillegg, men jeg synes det hadde vært interessant å høre hva du mener om dette. Særlig siden ditt eget innlegg trekker så langt i retning av å se den siste utviklingen som en "følgefeil".
Innlegget ble sikkert litt rotete, men:)
Takk for gode ord og spennande/viktige spørsmål. Eg må tygge litt på dette, og freiste å kome attende med eit forsøk på svar om litt.
Vel, om eg skal freiste å gje eit svar her.
Eg er usikker på korleis Bispemøtet har uttala seg om skilsmål og gjengifte. Ser at det refererast til ei sak BM 22/89 når eg googlar, så det er mogleg dette er det siste. Men veit ikkje kva innhaldet her er.
Personleg held eg meg,tentativt, til "gjengifte for den uskuldige part", men eg kan ikkje sjå at vi har tradisjonsmessig eller bibelsk grunnlag for å opne opp for "generell" gjengifte, og eg tykkjer det er veldig problematisk - m. a. sett i ljos av "embetskrava" i pastoralbreva - at prestar og biskopar er skilde og gifte på nytt.
Men det er klart at dette som eg står for nok er ein minoritetsposisjon i Dnk i dag, i og med den sterke liberaliseringa dei siste tiåra. Eg forstår argumentet ditt, om at Dnk då allereie har lausrive seg frå ei bibelsk ekteskapsforståing, og at ein difor bør vere konsekvent, og også tillate homofile å gifte seg.
Men eg tenker nok her for det fyrste, som du også antyder, at det at utviklinga har gått såpass langt bort frå NT/tradisjon, ikkje er eit gyldig argument for at vi like gjerne kan ta eit endå lenger steg bort. Heller burde vi stanse opp og i det minste tenke grundig gjennom kvar vi står, før vi tek nye (og drastiske) utviklingssteg.
For det andre meiner eg at idéen om sk. kjønnsnøytrale ekteskap er ganske fundamentalt i strid med teologien i GT og NT, og det på ein endå meir djuptpløyande måte enn det som har med gjengifte å gjere (trass alt vil eg vere open for at "unntaksklausulen" i Matt 5,32 faktisk opnar opp for gjengifte for den uskuldige part, om ikkje for alle skilde).
Men det å akseptere ekteskap for to av same kjønn, går på ein grunnleggjande måte imot skapingsstrukturen, etter bibelsk tenking. Eg tenker difor at den som tek oppgjer med dette, implisitt tek oppgjer med sjølve ideen om at Gud har skapt skaparverket med visse strukturar, ordningar, føremål etc. (Dette er for øvrig ei tenking som vi finn mykje av hjå Jesus og Paulus, men som er djupt neglisjert ikkje berre i Dnk, men eigentleg i heile NT-lauget, pga. vår "demokratiske" tidsånd. Masse spennande stoff her som ligg og ventar på å bli friska opp.)
Då dei fyrste røystene i Dnk opna opp for homofilt samliv, var det ikkje tale om at dette var noko "naturleg". Ein tala heller om at homofilt samliv var ei "naudløysing". Men det gjekk ikkje lang tid før det vart ganske vanleg å seie at homofilt samliv er "normalt." No er det lenge sidan eg har høyrt nokon "homoliberale" tale om at homofili er "unaturleg", slik Paulus gjer, med bakgrunn i klassisk jødisk skapingsforståing.
(Trass alt drivast endringane fram av ideologi, nærare bestemt politisk liberalisme, som ikkje anerkjenner "normalt"/"unormalt", i og med at liberalismen i dei fleste utgåver byggjer på - eksplisitt eller implisitt - reint materialistisk/mekanistisk metafysikk som ikkje anerkjenner teleologiske "gode" - i motsetning til Bibelen og klassisk filosofi. Når ein fyrst "gav etter" for slik ideologi og røyndomsforståing i Dnk, var det vel berre eit spørsmål om tid før dei neste skansane ville falle.)
Men denne avvisninga av Bibelens tale om normalt/unormalt i skapingsstrukturen var for øvrig allereie føregripe i godtakinga av kvinnelege prestar, som du sikkert fekk med deg at eg nemnte. (Her er 1 Kor 11 ein særleg sentral tekst).
Eg tenker vel dermed, som før nemnt, at spørsmålet om sk. homofile ekteskap på mange måtar dreier seg om langt større ting enn berre eit isolert, etisk tema. Det dreier seg heller (for å seie det litt stort) om modernitetens røyndomsforståing vs. klassisk/bibelsk røyndomsforståing. Difor tenker eg også, slik eg no ser ting, at det å opne opp for sk. kjønnsnøytrale ekteskap vil vere eit vesentleg steg nærare å sage over greina som ein sit på, dvs. å underminere det grunnleggjande truverdet og den grunnleggjande plausibiliteten i det kristne livssynet. Det er jo litt dramatisk å seie det slik. Men eg må jo seie at eg er overtydd om at det er slik det faktisk er.
(Dermed skal det på ingen måte utelukkast at eg sjølv har godteke premiss som fungerer på same måte, i mi tenking. Men forhåpentlegvis ikkje så fundamentalt avvikande premiss. Det er kanskje verre at/om min livsførsel representerer eit premiss i strid med trua mi, dvs. at/om eg lever på måtar som ikkje samsvarer med sanninga. Der kan eg ikkje rose meg, akkurat.)
Vel, det var nokre tankar. Kom gjerne med ein respons, om du har noko på hjarta.
Post a Comment