Amin’. 
Blagoslovi, dushe moya, Gospoda. 
Blagosloven yesi, Gospodi. 

Amen.
Bless thou the Lord, O my soul.
Blessed art thou, O Lord my God.


Gospodi Bozhe moy, vozvelichilsya yesi zelo. 
Blagosloven yesi, Gospodi. 

O Lord my God, thou art become exceedingly glorious.
Blessed art thou, O Lord my God. 


Vo ispovedaniye i v velelepotu obleklsya yesi. 
Blagosloven yesi, Gospodi. 

Thou art clothed with majesty and honor.
Blessed art thou, O Lord my God.


Na gorakh stanut vody. 
Divna dela Tvoya, Gospodi. 

The waters stood above the mountains.
 Marvelous are thy works, O Lord.


Posrede gor proydut vodi. 
Divna dela Tvoya, Gospodi. 

Among the hills flow the waters.
 Marvelous are thy works, O Lord.


Vsya premudrostiyu sotvoril yesi. 
Slava ti, Gospodi, sotvorivshemu vsya.

In wisdom hast thou made them all.
 Glory to thee O Lord, who has made them all

Carl Braaten om læreutviklinga i den amerikanske lutherske kyrkja (ELCA)

Nokre av dykk kjenner kanskje til Carl Braaten, ein (norskætta) amerikansk robust lutheraner som har gjeve ut ein haug med bøker, m. a. dogmatikkbøker med Robert Jenson. Då ELCA, den største fraksjonen av lutheranarar i USA, godkjente homofilt sambuande prestar i 2009, skreiv Braaten eit innlegg om saka. Det er veldig interessant lesing som er veldig relevant for vår situasjon som lutheranarar i Noreg. Utviklinga er ganske parallell med utviklinga i Den norske kyrkje, vil eg nok seie. Braaten drøftar her korleis det kunne gå til at ELCA vedtok ei heilt ny lære som gjekk på tvers av tidlegare ortodoksi i den lutherske kyrkja i USA. Her fylgjer utdrag:

"How could the ELCA embrace a new doxy, indeed, a heterodoxy, that contravened what the leading theologians and presiding bishops of its predecessor church bodies — the American Lutheran Church and the Lutheran Church in America — had unanimously taught? (...) to my knowledge none of [the earlier lutheran theologians] deviated into the kinds of heresies and heterodoxies now rampant and tolerated in the institutions of the ELCA. Thus the question is understandable, “How did we get from there to here?” Why is confessional Lutheran theology unravelling in the ELCA?


Many will, of course, deny that there are any profound theological problems troubling the ELCA which threaten its unity. Everything seems to be in order. There was no lack of Lutheran slogans and clichés flying around the mikes at the Convention Center in Minneapolis. Bishop Mark Hanson voiced them well, as did most of the speakers. The Lutheran lingo reminded me of the phrase Erik Petersen coined to describe modern German Protestantism in its defection from the doctrinal theology of the Reformation; it’s “the aroma of an empty bottle.” There’s not much left of the original Reformation. The Lutheran “solas” can be used as slogans to mean the opposite of what the Lutheran confessors intended. In the current circumstance they are the tell-tale clichés of “gospel reductionism.”

I will leave it to smarter historians than I to explain how it happened that the ELCA could slide so quickly down the slippery slope of liberal Protestantism. Meanwhile, I would hazard two suggestions. First, Lutheranism may contain within its origins the seeds of its own instability. When the first Lutherans lost the magisterial authority of the Roman Catholic Church, it had no sure authority to put in its place. The solas sounded good in theory, but it finally comes down to who who has the authority to interpret and apply them in changing times. In the history of Lutheranism the locus of official authority has been wandering all over the place. In the ELCA final authority lies in the hands of a quota-selected majority of lay members who could, if they chose, decide to merge with the Moonies or Mormons, just as they have decided in favor of altar and pulpit fellowship with Methodists and Moravians. Far-fetched? Not any more than the decisions taken at the 2009 Assembly in Minneapolis. In the church the leaders are supposed to be successors of the apostles and not echoes of majority opinion.


My second suggestion is that the ELCA has succumbed to the same ailment as liberal Protestantism. What is that? Modern Protestantism is an amalgamation of historic Christianity and the principles of the Enlightenment, its rationalism, subjectivism, and anthropocentrism. The underlying assumption is the neo-gnostic belief in the inner-dwelling of God, such that everyone is endowed with the inner light that only needs to be uncovered. The light of truth does not shine through the Scriptures and the Christian tradition as much as through scientific reason and individual experience. This is what happened in Minneapolis: appeals to reason and experience trumped Scripture and tradition, punctuated with pious injunctions of Lutheran slogans and clichés. The majority won. And they said it was the work of the Spirit, forgetting that the Holy Spirit had already spoken volumes through the millennia of Scriptural interpretation, the councils of the church, and its creeds and confessions. 


Bishop Mark Hanson repeatedly assured the ELCA Assembly that for Lutherans, our unity is in Christ alone, and not in our “agreements or disagreements.” That is a false use of the “solus Christus.” Our Christian unity does lie in our agreements. That is what Nicaea was all about. That is what the Augsburg Confession was all about. Lutherans do not accept the sectarian slogan: no Creeds but Christ! Our unity is in Christ, to be sure, but according to the Scriptures and according to the Creeds and Confessions. Orthodox Christians affirm their unity through the use of liturgies and creeds, and if we share no agreement on these, then in fact we are not one in the same communion.












Og elles eit bittelite utdrag frå kardinal Avery Dulles bokmelding av Braatens bok "Mother church: Ecclesiology and ecumenism". Her dreier det seg om det same temaet som ovanfor:


"Remarkable in this book is the author's strong emphasis on magisterial authority. Three times he quotes from Article 28 of the Augsburg Confession to the effect that bishops by divine right have the office to preach, to forgive sins, to judge doctrine, to condemn heresy, and to excommunicate the ungodly. Such authority, he asserts, cannot be given without ordination. One of the tragedies of the Reformation, in his view, is that it severed the links between ordination and magisterium. The laity cannot be expected to teach with authority when they have not received, by ordination, the charism from the Holy Spirit to be teachers of the Church. In expressing this criticism of contemporary Lutheranism, Braaten is consciously echoing the thought of Dietrich Bonhoeffer, who complained that within Protestantism the concept of heresy had been lost. Lutheranism, according to Braaten, suffers from a “magisterial vacuum”; it possesses no concrete official and public locus of authority."

Vel. Dette er nok ein meir "høgkyrkjeleg" luthersk variant enn den ein finn i norsk samanheng, stort sett. Uansett, i Noreg har problemet heller vore at politikarar har overstyrt kyrkja og valt biskopar som samstemmer med deira høgst moderne ideologiske prosjekt.

Bauckham om tematikk i Openberringa

We have suggested that one of the functions of Revelation was to purge and to refurbish the Christian imagination. It tackles people’s imaginative response to the world, which is at least as deep and influential as their intellectual convictions. It recognizes the way a dominant culture, with its images and ideals, constructs the world for us, so that we perceive and respond to the world in its terms. Moreover, it unmasks this dominant construction of the world as an ideology of the powerful which serves to maintain their power. In its place, Revelation offers a different way of perceiving the world which leads people to resist and to challenge the effects of the dominant ideology. In other words, it enables the church to play a counter-cultural role. Though the form this takes will differ in different societies, it is always necessary for the church to witness to values not held by the dominant culture, and to be prepared for the cost of doing so.

Revelation does not respond to the dominant ideology by promoting Christian withdrawal into a sectarian enclave that leaves the world to its judgment while consoling itself with millennial dreams. On the contrary, Revelation is orientated to the coming of God’s kingdom in the whole world and calls Christians to active participation in this coming of the kingdom. It requires them to stand for the truth of God in the public, political world. The worship of God, which is so prominent in the book, has nothing to do with pietistic retreat from the public world, but is the source of resistance to the idolatries of the public world. Revelation’s bold hope for the conversion of all the nations to the worship of the true God and its insistence that God’s kingdom impacts on the social, political, and economic life of its time contrast with the narrowness of so much contemporary Christian vision. Revelation has an important function to perform in widening our horizons to match the scope of God’s universal kingdom.



So the theme of messianic war has brought us back to the theme of witness to the truth. As usual, John's major themes serve to interpret one another. But the theme of the messianic war has its own importance. By using the military image for both assessments of what is happening when the martyrs die - the beast is victorious, the Lamb is victorious - John is able to pose most effectively the crucial issue of how one sees things. Is the world a place in which military and political might carries all before it or is it one in which suffering witness to the truth prevails in the end?

Thus Revelation offers its readers prophetic discernment guided by the core of Christian faith: that Jesus Christ won his comprehensive victory over all evil by suffering witness. It also calls for courageous adherence to that discernment in practice, as the calls `for the endurance and faithfulness of the saints' (13,10; cf. 14,12), inserted into the portrayal of the messianic war, indicate. Whereas modern terminology calls martyrdom `passive resistance', John's military imagery makes it just as active as any physical warfare. While rejecting the apocalyptic militancy that called for literal holy war against Rome, John's message is not, `Do not resist!' It is, `Resist! - but by witness and martyrdom, not by violence.' On the streets of the cities of Asia, John's readers are not to compromise but to resist the idolatry of the pagan state and pagan society. In so doing they will be playing an indispensable part in the working-out of the Lamb's victory.

Etc

Eg var på kino i dag, og såg Dark Knight Rises. For ein film, altså. Det var ein film som klarte å vere intelligent, engasjerande og teknisk vellaga samstundes som han hadde ein nokonlunde god moral. Det var jamvel positive referansar til kristendomen i han. Eg frykta at han skulle vere unødvendig brutal, slik eg opplevde at den førre var. Og vel...hm...denne var også brutal, sjølv om, vel, eg veit ikkje - makt og autoritet er ikkje nødvendigvis vondt, det handlar om det utøvast med rettferd. Og det er faktisk eit vesentleg poeng i denne filmen. Vel, dersom du tenker over kva du ser, så er filmen anbefalt, trur eg ein kan seie. Eg er litt i tvil, stundom, men. Det er såpass overveldande at eg stundom undrast på om det er betre å liksom halde seg unna filmmediet. Vel, om du ser filmen, kjem du til å bli "blown away", og det meiner eg stort sett i positiv forstand. Det var applaus i salen då filmen var ferdig, jamvel.

Reklamene før filmen starta var ikkje på langt nær like tilfredsstillande, kan ein seie. Dvs. dei framstiller livet som så utruleg perfekt, med superglade menneske som reiser verda rundt, opplever spennande ting, er på fest med andre glade og vakre menneske, reiser til høge fjelltoppar, haikar til Afrika etc. etc. etc. Det er liksom så lett å sjå igjennom det, samstundes som det påverkar oss også, i veldig sterk grad. Eg anbefaler til dømes denne artikkelen, som legg det fram heilt kurant. Livet er ikkje sånn. Og for kristne bør det ikkje ein gong vere eit overordna mål å freiste å gjere livet slik. Vi blir fort sugd inn i det. Og ein må jo tenke; kvar finst det alternative førebilete, alternative kjelder å hente inspirasjon og rettleiing til livsprosjektet sitt frå, dersom ein ikkje skal lytte til sosialdemokratiet eller marknadskreftene? Hm. Dette er verkeleg noko å vere medviten om, meiner eg.

Jajaja, så er eg ferdig med Barrs bok om Bibelen og naturleg teologi. Boka er eit flammande oppgjer med Karl Barths forståing av naturleg teologi og openberring. I nett dette lukkast boka veldig godt; ho gjev ein knusande kritikk av Barths argumentasjon, og ho viser til fulle at naturleg teologi, dvs. at ein kan vite noko om Gud og hans vesen og vilje og relasjon til skaparverket ved å undersøke naturen, er å finne i Bibelen, med positivt forteikn. Ikkje berre i einskilde tekstar, men også i djupare strukturar, i språkbruk, i fenomen som er overteke frå andre kulturar etc. Dei mest sentrale tekstane er Salme 104, Salme 119, Visdomslitteraturen, og i NT: Apg 14, Apg 17 og Rom 1. Ein kunne også nemnt fleire. Poenget er i alle fall at Paulus og dei fyrste kristne, så langt eg les Paulus, er i tydeleg kontinuitet med dei apostoliske fedrane når dei knytte an til gresk filosofi og andre kjelder/fenomen for å forkynne evangeliet.

Dette var i større eller mindre grad også oppfatninga hjå reformatorane, særleg hjå Calvin (eg fekk omtrent bokstaveleg tala hakeslepp då eg las, på flyplassen i Praha, at Calvin heldt fast på læren om Guds "impassibility." Barr meinte at dette var årsaka til at Calvin også heldt fast ved dobbelt predestinasjon, men Barr argumenterte ikkje meir for dette. Hmmmmmmmmmmmmmmm... Eg meiner: Hm...........) Vel, uh, Luther var naturlegvis oppteken av at Skrifta måtte ha forrang framfor fornufta, likevel hadde han eit positivt forhold til fornufta og til den naturlege lovopenberringa. Uansett. Mange andre ting i boka til Barr der eg rista på hovudet og tenkte "uh, her har du verkeleg ikkje ført god nok argumentasjon." Det er forskjell på Barr og Wright, for å seie det slik. Wright er nesten "limt fast" til teksten, han held seg pinleg nær han, og difor blir også eksegesen så veldig god. Barr er meir sloppy, tykkjer eg, og har ikkje heilt godt grep på NT, i alle fall ikkje på langt nær så godt som GT (han er trass alt prof i GT).

Men uansett. Eit veldig interessant innspel til spørsmålet om forholdet mellom kristendom og filosofi. No står Pelikans bok om kristendom og den klassiske kulturen for tur. Det blir også ei veldig spennande og avgjerande bok for mi forståing av desse tinga, trur eg.















Så til slutt to songar som handlar om tru/kjærleik/Gud/livet/von. Og meg, meg, meg.

Everything then depends on the context within which the history is done. The most important decisions we make in life are not taken by post-Enlightenment left-brain rationality alone. I would not suggest that one can argue right up to the central truth of Christian faith by pure human reason building on simple observation of the world. Indeed, it should be obvious that that is impossible. Equally, I would not suggest that historical investigation of this sort has therefore no part to play, and that all that is required is a blind leap of faith. God has given us minds to think; the question has been appropriately raised; Christianity appeals to history, and to history it must go. And the question of Jesus’ resurrection, though it may in some senses burst the boundaries of history, also remains within them; that is precisely why it is so important, so disturbing, so life-and-death. We could cope—the world could cope—with a Jesus who ultimately remains a wonderful idea inside his disciples’ minds and hearts. The world cannot cope with a Jesus who comes out of the tomb, who inaugurates God’s new creation right within the middle of the old one.

That is why, for a complete approach to the question, we need to locate our study of history within a larger complex of human, personal and corporate contexts. This of course forms a challenge not only to the historian, not only to the scientist, but to all humans in whatever worldview they habitually live. Worldview issues are at stake here, and are not to be dealt with by the old liberal strategy of pretending (as some reviewers of my earlier work have suggested) that to believe in the resurrection of Jesus is impossible for those who accept what one writer has called ‘current paradigms of reality’. If this means capitulating before the worldview of Hume and other Enlightenment thinkers, I reply that precisely now, in the early twenty-first century, there are all kinds of reasons for questioning current paradigms. In any case, it is as we have seen wrong to imply that the choice is between an ancient worldview and a modern (or even a postmodern) one. The ancient worldview of Homer, Plato, Cicero and the rest had no room for resurrection either. What is at stake is the clash between a worldview which allows for a God of creation and justice and worldviews which don’t.


(Wright, Surprised..., s. 80)

Del #4, evangelikalisme og katolisisme

Vi skal no ta dei siste delane av det Smith opplever anomaliar i den evangelikale rørsla. Eg føyer til mine kommentarar. Dersom de skulle ynskje at eg skulle ta til med hans punkt om "Catholic revolutionary science," (d. e. hans punktmessige presentasjon av det han oppfattar som ei betre kristendomsutgåve i form av katolsk kristendom) så får de berre seie frå. No fylgjer dei siste anomaliane i det evangelikale paradigmet.

GET TO KNOW PERSONALLY SOME CATHOLICS WHO BELIEVE IN JESUS AND ARE IMPRESSIVE IN THEIR FAITH
Dei fleste evangelikale har liten eller ingen kontakt med katolikkar i sitt liv. Men det å ha slike relasjonar, vil sannsynlegvis ha stor innverknad på ein. Smith reknar med at slike relasjonar vil knuse ein del illusjonar om kva det vil å seie å leve - og tru - som ein katolikk. "La katolisismen bli humanisert for deg." Dette er eg heilt samd med, for øvrig. Det er eit vesentleg poeng, spesielt i og med at evangelikale samanhengar er mykje prega av polemikk mot r-k kristendom (men dette går også andre vegen.)

Eg kan nemne nokre personlege røynsler. Som de veit, har eg vore ein del i Jehovas vitne her i Oslo, på møte og stemne og sånn, og blitt kjent med flotte folk. Teologien der er god på mange punkt (betre enn vår evangelikale), men også verkeleg ute å køyre på grove måtar på andre punkt. Men her er det verkeleg sterke sosiale og organisatoriske strukturar som aktivt hindrar "vitna" i å kunne bryte ut. Dei blir rett og slett hindra i å ha kontakt med andre kristne, både fordi dei blir "observert" av kvarandre, og fordi Vakttårnet nesten forbyr dei å gjere det, men også fordi dei brukar såpass mykje tid på eigne aktivitetar at det knapt blir tid att til det. Men eg veit godt kor mykje - verkeleg mykje - dei hadde lært av å verkeleg kjenne godt andre, varme kristne. Og eg veit veldig godt at dette også går andre vegen; det held ikkje å berre lese bøker om Jehovas Vitne. Ein må vere i lag med dei og sjå korleis dei lever og trur.

Ein veldig god katolikk eg gjerne tykkjer vi kan ære, er gode A Haram, som nyleg døydde. Han var heilstøypt på så mange måtar. Han levde eit disiplinert liv, med bøn og Bibel, han var raus i møte med dei fleste ulike folk, men samstundes hadde han tydeleg tale i alle samanhengar. Han var frimodig og gav ofte venlege oppmuntringar. Han var ein type det var lett å bli trygg på. Det betyr naturlegvis ikkje at hans teologi dermed var korrekt i alle punkt. Men hans liv føyer seg i alle fall inn i eit heilskapsbilete som ein treng å ha for å vurdere ein konfesjon.

ENTERTAIN THE QUESTION WHETHER THE KINGDOM OF GOD REALLY STANDS AND FALLS ON THE DOCTRINE OF BIBLICAL ERRANCY
Reformasjonen avviste tradisjonen og kyrkjeembetet som autoritative for teologien, grovt sagt. Det var Skrifta åleine som skulle gjelde - Sola Scriptura. Dette kjenner vi godt til, og ein kan godt diskutere dette prinsippet. Dvs. det må ein gjere, for det er ikkje eit opplagt og enkelt prinsipp. Men ok. Då moderniteten kom, med sine utfordringar, som nemnt i ein post nedanfor, så utvikla ting seg. Det veldig interessante her, er at konservative, protestantiske rørsler responderte med å skjerpe og forsterke skriftprinsippet.

Dette er eit poeng det tok meg lang tid å bli klar over. Altså, både reformatorane og katolikkane fastheldt at kyrkja er "ufeilbar, Guds ord" etc. Det gjer også moderne evangelikale. Men moderne evangelikale gjer også mykje meir! Dvs. dei seier ein heil del anna om Bibelen, og brukar Bibelen på måtar, som reformatorane ikkje gjorde. Bibelsynet blir eit slags "fort" som ein brukar for å stenge ute alle slags ugudelege retningar, ideologiar og filosofiar.

Dette er godt så langt det rekk, men berre så langt det rekk. Ein kan ikkje respondere på kantiansk filosofi utelukkande ved å vise til Bibelen, liksom. Ein kan ikkje respondere på Dawkins' røyndomsforståing berre ved å vise til Genesis. Ein kan ikkje respondere på ny ekteskapslov berre ved å vise til Matt 19. No er kristne i Noreg dels klar over dette. Men berre i liten grad, og utan å ha tenkt systematisk gjennom ting (med nokre heiderlege unnatak, då - til dømes A Valen-Sendstad - men hans forslag finn eg ikkje tilfredsstillande uansett, som eg tidlegare har skrive om). Dette er ei avgjerande årsak til at samfunnsendringane går såpass fort i Noreg i vår tid.

Eg har så vidt byrja å lese Smiths "The Bible made impossible." Her byrjar han med å skissere det evangelikale bibelsynet han i det fylgjande skal polemisere mot. Han viser naturlegvis til overmål kor nærverande dette bibelsynet er i den evangelikale rørsla. Men det interessante var at eg knapt kunne skrive under eitt av dei 10 punkta han ramsa opp som kjenneteikna evangelikalt skriftsyn i USA. Ved alle punkta tenkte eg: "Nei, slik kan ein faktisk ikkje seie det; nei, dette må modererast; nei, naturlegvis er dette feil."

Litt personleg att: Denne prosessen med å moderere mitt bibelsyn har også gått steg for steg, med gradvis moderering av det eg lærte om bibelsyn frå ungdomstida av, og i mine tidlege studiar. Eg har for så vidt aldri forkasta grunnideen i det eg lærte, men utallige gonger måtta moderere ting, og nyansere. Særleg fekk denne prosessen fart då eg byrja å jobbe seriøst eksegetisk med NT på eiga hand, ved lese gresken, freiste å forstå evangelia og Paulus etc. Då forstod eg godt at det eg hadde lært, rett og slett ikkje fungerte i praksis; kartet stemte ikkje overeins med landskapet.

Ei anna problemstilling her, er naturlegvis forholdet mellom den bibelske skildringa av røyndomen og vår vitskaplege forståing av røyndomen. Også eit veldig spennande, men også eit komplisert, tema. Det ein i alle fall kan seie, er at ei "Skrifta åleine"-innfallsvinkel ikkje vil fungere her, med mindre ein då vil isolere seg frå den breiare verda og få "sekteriske" trekk (altså ved å stenge ute impulsar og kunnskap frå omverda, og ikkje gå i dialog med dei). Men sistnemnde strategi kan arguably seiast å vere i strid med grunnideen i evangeliet; Gud er Skapar for alle ting, Jesus er Herre for alle ting, Anden er nyskaparen av alle ting - altså må kristne kunne få rom for "alle ting" i si røyndomsforståing. Men dette krev at ein også tek i bruk metafysikk, filosofi, vitskap i analysen av røyndomen - men alt dette må vere underlagt Jesu herredøme.

START WONDERING WHAT IT MEANS TO PROFESS 'ONE HOLY, CATHOLIC, AND APOSTOLIC CHURCH'
Desse kjenneteikna ved kyrkja vert stadfest ved Ignatius og Nikea, m. a. Spørsmålet Smith stiller her, er om den reformatoriske forståinga av omgrepa "ei", "heilag", "katolsk" og "apostolisk" samsvarer med den forståinga ein eksplisitt finn i oldkyrkja. Han meiner den reformatoriske forståinga av desse termene er ei vidareutvikling av, og også eit oppgjer med, den oldkyrkjelege forståinga. Dette er ei viktig problemstilling der eg er på veg, og eg vil ikkje uttale meg i eine eller andre retning.

BEGIN WONDERING WHAT THE DIFFERENCE IS BETWEEN EVANGELICAL MUSEUM PIECES, MEMORIALS, AND KITCH AND CATHOLIC ICONS, STATUES, AND OTHER SACRAMENTALS
Dette punktet er greitt; i katolske kyrkjer o. l. (som i Praha) kryr det av statuar, ikon, relikvier etc. Men evangelikale har også sine tilsvarande fenomen, som "Billy Graham Center" med ein haug av Grahams eigedelar, manuskript etc. Dei har statuar av kjente evangelikale, minnesmerke for misjonærar etc. etc. Smith tykkjer dette er heilt passande og bra. I norsk samanheng her kan ein vise til: bysten av Ludvig Hope, måleria av høvdingar ved inngangen til auditoriet, rekka med måleri av misjonærar etc. i klasseromma i andre etasje, Brandtzægs pult og eigedelar ved inngangen til biblioteket etc. Alt flotte ting som viser til førebiletlege kristne, verkeleg. Smiths poeng er at dette i sosiologisk forstand i mangt og mykje tilsvarar den katolske vekta på helgenar og "sacramentals"; tinga/ikona/statuane fungerer for å styrke, oppmuntre og inspirere oss i dag.


ASK YOURSELF WHY AND HOW WHAT BEGAN AS A REFORM AND RENEWAL MOVEMENT BECAME ENTRENCHED AS YET ANOTHER ESTABLISHED RELIGIOUS MOVEMENT
Hjarta i den evangelikale rørsla, seier Smith, er å reformere og fornye. Ein skal vekke kristne til pietistiske ideal, til ei heil og levande tru, ein skal reinse og fornye kyrkja. Dette er flott, seier Smith. Og det er naturlegvis heilt på kornet også i vår norske samanheng, jfr. "ellipsemodellen" med kyrkja på føremiddagen og bedehuset på kvelden. Eg har personleg veldig mykje å takke denne ellipsemodellen for.


Men her får dei evangelikale eit stort dilemma, som til dømes NLM er djupt inn i nett no. For vekkingsmotivet stilnar (det er lenge sidan ein høyrte om store vekkingar no, ikkje minst fordi dei sosiologiske premissa for vekkingar - at det norske folk har god bibelbakgrunn og faktisk går til galleriet på bedehuset - for ein stor del er borte), rørsla blir institusjonalisert og får karakter av eit kyrkjesamfunn. I Noreg har denne prosessen naturlegvis blitt mykje forsterka av at Dnk har utvikla seg såpass raskt i liberal retning i dei siste tiåra. 


I verste fall kan den "vekkande" sjølvforståinga medføre at det etablerte kyrkjesamfunnet om ikkje lenge blir splitta opp i stadig nye og meir "levande" fraksjonar. Eg ser ikkje nett teikn til dette i norsk samanheng; her er ein meir grunna i den lutherske tradisjonen, og ein har hatt "høvdingar" som har gjeve veldig gode bidrag til teologien, og stabilisert ting. Men ja; faktum står like fullt; det som ein gong var ei vekkingsrørsle som "levde av" det breiare norske kyrkjesamfunnet, har no blitt sjølvstendig. Så det er ein vanskeleg situasjon.


START DOUBTING THAT THE NEXT EVANGELICAL RENEWAL MOVEMENT WILL REALLY RENEW THE CHURCH
Smith viser her til den såkalla "emergent church"-rørsla i USA, som de sikkert kjenner til. Men dette er berre den siste i ei lang rekke av mange forskjellige fornyingsrørsler i USA. Mange har berre kome og gått. Her er Smiths kommentar, som er veldig interessant: "Notice how renewal movements today that are arising out of discontent with established evangelicalism seem, if anything, to base their promised renewal on 'action' and 'practice' at the expense of thought and doctrine. 'Forget theology, let's just live faithfully,' is the idea. Warning signal: Dead End Ahead." Sant nok. Men igjen; på dette punktet tykkjer eg mykje av norsk evangelikalisme er mykje sunnare enn det ein finn mange stader i USA.


READ GK CHESTERTON
Særleg boka "Orthodoxy." Denne hadde eg ein gong for mange år sidan. Eg byrja å lese, men tykte det var litt vanskeleg å forstå, så eg la ho til side. Gav ho til Fretex gjorde eg også. Men eg trur eg hadde hatt langt større utbyte av å lese ho i dag. Jaja, no har eg bestilt hans sjølvbiografi :-) Chesterton gjekk altså over til den r-k kyrkja. Han var i alle høve ein enorm figur i den intellektuelle verda. Men vi i det sosialdemokratiske Noreg har knapt høyrt om han.

TAKE NOTICE OF JOHN PAUL II
Både JPII og Benedict er verkeleg framifrå kristne leiarar, må ein seie, altså. Dei har spela ei enormt viktig rolle for verdskyrkja, og sagt og gjort ting som også kjem oss protestantar sterkt til nytte. Det bør i det minste mane til takksemd.

START TO WONDER IF AMERICAN EVANGELICALISM, NOT TO MENTION PROTESTANTISM, ACTUALLY EVER REFORMS ITSELF
"Protestantism in the long run tends either toward theological liberalism and cultural accomodation or toward defensive sectarianism." (!!) Den evangelikale rørsla reformerast i liten grad, hevdar Smith, for når ting blir for ille i rørsla, trekker berre folk seg ut og byrjar ein annan stad. Dette er eit poeng eg også har tenkt mykje på i norsk samanheng. Men Smith vil hevde at den r-k kyrkja faktisk reformerer seg sjølv og faktisk fornyast på ein genuin måte, samstundes som ho er i kontinuitet med tradisjon. Han viser til Vaticanum II. Vel, grunnteologien er den same, som til dømes Wisløff viste på ein god måte. Men på andre punkt, til dømes i økumenikken, er det endringar. Spørsmålet er korleis stoda er når det gjeld rettferdiggjeringa.

START TO WONDER WHERE ALL THE EVANGELICAL INTELLECTUALS ARE
Ouch. Dette er eit poeng som gjer djupt inntrykk på meg. Smith viser til Wolterstorff, Plantinga og nokre til. Ok, det er nokre. Men dei trekker stort sett til det katolske Notre Dame universitetet. Og dei har ikkje røter i moderne amerikansk evangelikalisme, men konfesjonell, nederlandsk protestantisme. "Beyond these observations, I need write nothing more on this point, since Mark Noll already summarized it himself in his book, The Scandal of the Evangelical Mind - the scandal of the evangelical mind is that there is no such thing." No er nok ikkje Smith heilt fair her, for det finst ei rekke veldig kapable evangelikale eksegetar. Her er den evangelikale rørsla veldig sterk, tykkjer eg, med namn som Carson, Witherington, Goldingay etc.

Når det er sagt, har den r-k kyrkja ein drøss med sentrale og høgtståande intellektuelle. Det var nesten eit sjokk for meg då eg byrja å lese innanfor filosofi og forstod kor (nesten totalt) dette feltet er dominert av katolikkar (og i nokon grad anglikanarar). Smith nemner nokre - ein kunne også nemnt fleire: Alasdair Macintyre (Notre Dame), Charles Taylor (McGill), Elizabeth Anscombe (Cambridge), Jaques Maritain (div.), Mary Douglas (Univ. College, London), Robert P George (Princeton), Mary Ann Glendon (Harvard), Michael Dummett (Oxford), Rene Girard (Stanford), John Finnis (Oford) etc. etc. (etc.) Smith held fram med å nemne ein drøss med r-k forfattarar. Og til dømes at seks av ni høgsterettsdomarar er katolikkar, medan det aldri har vore ein evangelikal med dette vervet.


Dersom ein også tok med anglikanarar, ville ein finne ein god del intellektuelle med evangelikale sympatiar der, til dømes Alister McGrath og NT Wright. På luthersk side er det mitt inntrykk at dei som er intellektuelle gjerne er ganske liberale. Så. Er det intellektuelle arbeidet ein essensiell og viktig del av kyrkjas oppgåve? Hm. Men eg må også utforske ortodoks teologi meir, for å sjå nøyare korleis dei løyser problema der. Det er ganske annleis enn den r-k måten.










Ok. Det var anomaliane ved det evangelikale paradigmet i USA. Resten av boka dreier seg om det alternative r-k paradigmet. Saklege kommentarar til det ovanfor skrivne er varmt velkomne.

Etc

Så har eg bestilt nokre nye bøker att:

Mark Noll: Is the reformation over?
Noll er ein veldig dyktig kar, og dette er veldig spennande materie. Noll gjev ei evangelikal vurdering av notidig romersk-katolsk kristendom. Kan bli ei spennande motvekt til Smith, tenker eg.

Alister McGrath: The genesis of doctrine
Dette er ein klassikar som eg faktisk aldri las. Så no som eg går litt inn i dette som har med lære og autoritet, så er nok dette ein grei stad å starte. Mcgrath er ganske solid evangelikal og anglikansk, for øvrig.

Owen Chadwick: From Bossuet to Newman
Ei historisk-teologisk bok om læreforståing i ulik moderne kristendom.

Herbert McCabe: God Matters
McCabe er ein dyktig kar, så det kan bli spennande å sjå kva han har å seie. Ulike artiklar om religionsfilosofiske drøftingar av Gud.

John Newman: Apologia pro vita sua
Newman gjer greie for si personlege og læremessige utvikling.

GK Chesterton: Autobiography
Same for Chesterton


Litt usikker, som alltid, på når eg får lese alle bøkene, men eg tek litt etter litt :-)

Del #3, evangelikalisme og katolisisme

Vi er kome til den tredje posten om Christian Smiths bok om korleis ein går frå evangelikalisme til katolisisme. I tidlegare postar har eg skildra det "Kuhn"-ske rammeverket Smith brukar, og så presentert dei anomaliane han peikar på i det "evangelikale" paradigmet, med mine kommentarar attåt. Eg ser sjølv ein del veldig store problem med notidas norske evangelikalisme; det er ikkje dermed sagt at dei same problema er å finne i den reformatoriske kristendomen på 1500-talet. Det er heller ikkje dermed sagt at det romersk-katolske alternativet er eit betre alternativ; det er ein diskusjon for seg (der eg likevel har ein god del meiningar). Men la oss no halde fram med anomaliar:

START WONDERING WHEN THE SUPPOSED 'GREAT APOSTASY' HAPPENED AND WHERE THE TRUE CHRISTIAN CHURCH WAS FOR THE 1000-1400 YEARS BETWEEN THEN AND THE REFORMATION
Amerikanske evangelikale opererer med ideen om eit stort fråfall ein gong i kyrkjehistoria; dei evangelikale representerer gjenopprettinga av dette fråfallet (no less). Men når skjedde fråfallet? Og kva bestod det eigentleg i? Skjedde det pre- eller post-Nikea? Vert sjølve ortodoksien i oldkyrkja avvist? Kva kriterier brukar vi for å vurdere kor ortodoks kyrkjehistoria er? Og dersom vi aksepterer oldkyrkja, kva i oldkyrkja aksepterer vi, og kva aksepterer vi ikkje? Sagt med andre ord: Bør vi godta det Ireneus, Tertullian, Cyprian, Augustin etc. eksplisitt fastheld som katolsk/felleskristeleg? Smith vil hevde at "restaurasjonstenkinga" ikkje fungerer dersom ein tenker nøye på "actual history." Eg veit neimen ikkje, men eg nemner problemstillinga her, så de kan tenke over ho sjølv. Eit viktig steg vidare for meg vil bli når eg er gjennom Pelikans dogmehistorie-band, og når eg får verkeleg sett meg betre inn i romersk-katolsk rettferdiggjeringslære (og ikkje minst: Om det verkeleg er ei genuin utvikling her, frå Tridentinum og fram til felleserklæringa om rettferdiggjeringa, med lutherske kyrkjer).

TAKE NOTE THAT EVEN EVANGELICAL CHURCHES THAT ARE OPPOSED TO 'HUMAN TRADITIONS' AND 'RITUALS' TURN OUT TO HAVE AN AWFUL LOT OF THEIR OWN HUMAN TRADITIONS AND RITUALS
Dette er eit viktig punkt som eg kan samstemme med. I "evangelikale" samanhengar er ein gjerne oppteken av at ting ikkje skal bli stivt eller bunde; det skal vere fritt og ledig, så Anden kan arbeide fritt, vil ein kanskje seie. Ting skal vere nytt, friske, fornya, levande etc. Smiths poeng her er kort og godt at alle må ha tradisjonar, praksisar, veremåtar anten ein vil eller ei. Spørsmålet er om dei er gode og om dei er gjennomtenkte og om dei byggjer opp trua vår på ein ansvarleg måte.

No skal eg bli litt personleg att. Eg har i den seinare tida innsett kor verkeleg lite min tradisjon er i kontakt med dei breiare straumane av spiritualitet i kyrkjehistoria. Eg er djupt takknemleg for slikt som "Fellesskapet" i Misjonssalen og bønemøte for laurdagsmøta i Misjonssalen. Og eg er ikkje sjølv eit spesielt godt førebilete i å ha bønedisiplin etc. Men: Eg har ikkje fått så mykje hjelp av tradisjonen heller. Det var så forfriskande og herleg å kome til den anglikanske kyrkja i England og delta på Evensong og Evening prayer; fleirstemt, vakker renessansemusikk, vekselbøn med formuleringar frå Bibelen og den tidlege kyrkja, veksellesing av Salmetekstar etc.

For å seie det slik; eg har stundom undra på om den spiritualiteten som er gangbar mynt i mine samanhengar anno 2012 verkeleg er sustainable, verkeleg er tilstrekkelege for å halde oppe eit sunt kristenliv. Og ein må spørje: Kvifor er det så djup og sterk motstand mot å akseptere denne delen av kristen tradisjon og praksis - ein tradisjon som til dømes reformatorane var heilt inneforstått med (sjå til dømes Luthers Deutsche Messe).

START ASKING WHERE THE THEOLOGICALLY ORTHODOX DOCTRINES OF THE TRINITY AND CHRISTOLOGY CAME FROM
Smith peikar på at dei ortodokse dogmene som alle evangelikale held fast ved, vart fastslått på dei store, økumeniske konsila i 325, 381, 431 og 451. Men her var det leiarar i den verdsvide, katolske kyrkja som tok avgjerdene, på vegne av kyrkja. Og på denne måten avverga dei heresiar, og bidrog til at kyrkja faktisk overlevde. Men kan ein på ein koherent måte akseptere dei ortodokse dogmene som "non-negotiables" og samstundes avvise den biskopelege embetsautoriteten? Det er spørsmålet her. Vel - her må eg rett og slett lese meir, som før nemnt, for å sjå korleis dynamikken eigentleg var i prosessen. Eg nemner problemstillinga.

READ MARTIN LUTHER'S 95 THESES SUPPOSEDLY 'NAILED TO THE DOOR IN PROTEST' AT WITTENBERG
Dette er ein enkel og grei kritikk; dei fleste evangelikale har ikkje lese tesene, og kan ha ei feil forståing av kva dei faktisk dreide seg om; ikkje ei "wholesale" avvising av den romersk-katolske kyrkja, men teser til diskusjon om avlat, omvending o. l. Målet med tesene var altså open diskusjon (noko han, til si store skuffing og overrasking, etter kvart fann ut at embetshierarkiet ikkje var vidare interessert i). Men Smith slenger også inn her kritikk av Luthers seinare "radikalisering" og "nyoppfunne historiske påstandar." Det er slett ikkje ein kritikk eg tek på face value. Men det er lenge sidan eg las Luther no. Eg kvitta meg jamvel med eit fullstendig sett av "Luther's works", med fleire titals band. Hehe, jaja. Får ta det opp meir etter kvart.

BEGIN TO REALIZE HOW VERY MODERN EVANGELICALISM IS
Ouch, ouch, ouch, ouch. Her treff Smith spikeren på hovudet så det syng. Fyrst: Det er ingen tvil om at modernitet og sekularisering har djupe røter i ein del val som vart gjort på reformasjonstida. Ein kan nemne den særeigne teo-politiske konstellasjonen, der kyrkja vart underlagt kongsmakta; den prinsipielle avvisninga av tradisjonen som gyldig norm i teologien; avvisninga av ei rekke sentrale sider av det tidlegare gudslivet, som bilete, ikon, statuar, helgenvenerasjon etc. (her må ein imidlertid skjelne mellom dei ulike reformatorane); den sterke vekta på samfunnsarbeid og ekteskap som dei mest sentrale stender for den som vil tene Gud; vekta på den einskildes direkte relasjon til Gud prinsipielt uavhengig av den hierarkiske embetskyrkja etc.

Eg meiner slett ikkje her å kome med nokon kritikk av desse punkta. Eg berre understrekar (med Taylor) at ein her kan finne ein del ansatsar til seinare modernitet (d. e. sosial og kulturell endring som har å gjere med økonomisk vekst, vekt på kontroll og makt over naturen og mennesket, vekt på uhilda og objektiv rasjonalitet, skepsis til andre kunnskapskjelder etc.) Om ikkje reformatorane var "moderne", så vart det sett i gang ei rørsle som hadde å gjere med framveksten av moderniteten. Taylor, til dømes, vil imidlertid her peike på større historiske liner; "problemet" ligg i dei mange ulike reformasjonsforsøka gjennom middelalderen, d. e. forsøka på å oppheve forskjellene mellom "streng", heilhjarta kristen praksis og folkets kristendom - nettopp ved å reformere folket, så alle vart kristne. Dette gav, i fylgje Taylor, etter kvart ein sterk rekyl. Vel, tja, eg veit ikkje; det er nok utvilsomt mykje i det, men det er berre ein del av biletet.

Det fylgjande hjå Smith er i alle fall djupt interessant, og verkeleg viktig. Eg kan berre seie at eg personleg har tenkt meir og meir i dei banar som Smith gjer her:

"Nå, begynn å mistenke at en kristen kirke som springer ut av moderniteten (dvs. protestantismen) etter hvert vil bli slukt av moderniteten og postmoderniteten. Tegnene på dette er allerede åpenbare, for den som har øyne til å se. Begynn å gjør deg vant med den tanken at dersom den kristne kirke skal kunne overleve moderniteten, så må den høyst sannsynlig ha åndelige, intellektuelle, teologiske røtter som går forut for moderniteten.

Å være av moderniteten er å være fanget av moderniteten, ikke bare dens levemåter, men også dens grunnleggende antagelser og instinktive synsmåter. Her sikter jeg til ting som autonom individualisme, Opplysningstids-skeptisisme, mistillit til tradisjon, moralsk relativisme, forbruker-materialisme, ukritisk fiendskap mot autoritet, markedets kolonisering av de ikke-økonomiske sfærene i livet (som kirken), og dominansen av massemedier, reklame, scientisme og rasjonalisme."


Vel, ein kan diskutere samanhengen mellom reformasjonen og moderniteten (eg skal nok etter kvart lese Dupres "Passage to Modernity" om tematikken, Taylors Secular Age var også framifrå). Men at dagens kristendom på så veldig mange og djupe måtar (ofte, eller jamvel i regelen, umedvite) byggjer på distinkt moderne premiss og tenkemåtar, er heva over tvil. Det er også det som gjer at eg ser så store problem med dagens kristendom i Noreg, også den konservative, sjølv om den "liberale" er verkeleg langt meir ute å køyre. Og spørsmålet er kva om er vegen ut av dette, eller om det i det heile teke finst ein veg ut av det. Det er ingen tvil om at det ikkje vil vere nok å gå til reformasjonen, om ikkje anna så fordi reformatorane føresette sjølve ein heil del tradisjon frå oldkyrkja av som vi i moderne tid ikkje er i kontakt med.

CONSIDER THE HISTORIC SOCIOLOGICAL CONNECTIONS BETWEEN THE REFORMATION AND SECULARIZATION
Her er Smith inne i sitt fagfelt, sosiologi, og han peikar på at i moderne tid er det reformasjonslanda som har vorte sterkast liberalisert i teologien, og sekularisert. I dei katolske nasjonane har imidlertid sekulariseringa vore ein del seinare og ein del meir moderat. "The point is this: a strong empirical, historical correlation exists between the spread of Protestantism, theological liberalism, and societal secularization. That much is historically clear." Sekulariseringa har vore langt sterkare i lutherske land. Kvifor? Vel, her kjenner jo eg Noreg godt, og eg kan jo peike på tydelege årsaker.

Til dømes: Nesten ingen av oss kristne i Noreg har filosofisk kompetanse til å analysere, vurdere eller ta oppgjer med ulike ideologiske og filosofiske rørsler i vestleg kultur, til dømes materialistiske og nihilistiske røyndomsforståingar. Kvifor ikkje? Vel, hm. Vel. Komplisert spørsmål. Men moderne, sekulær filosofi har framstilt seg sjølv som objektiv, nøytral, "uhilda" etc., og avvist både klassisk filosofi (og dens syntesar med kristen tru) og kristen tru som ikkje truverdige. Så mykje moderne tenking er liksom både framstilt som objektiv og gjennomtenkt - samstundes som han er "tailormade" for å avvise kristen-klassisk tenking. Det betyr at vi kristne som vil bruke Skrifta åleine og ikkje meiner vi ser behovet for filosofi er eit enkelt bytte for alle moglege slags filosofiske ideologiar, særleg når desse får eit godt tak i folket og blir nesten "second nature" for folk.

Vel, uh. Eit anna stort problem er altså forholdet mellom stat og kyrkje. Kyrkja har vorte underlagt ei sekulær statsmakt. Kyrkja har mista frimodet til å tale autoritativt til dei politiske maktene - og dei politiske maktene på si side, styrer kyrkja og innset biskopar som dei veit at ikkje vil kritisere deira ideologiske prosjekt. Slik blir kyrkja lamma innanfrå, eller ovanfrå. Eg har tenkt ein del på dette. Dersom kyrkja hadde vore heilt fri frå statsinnflytelse, kunne vi hatt biskopar i Dnk som...tja...J Gossner, A Dingstad, T Bjerkholt, R Kjøde osb. Det hadde vore andre bollar, og det hadde i nokon grad hindra sekulariseringa av Noreg. Men slik det er no, fungerer det motsett; biskopane spelar på lag med rådande ideologi og går imot kyrkjeleg ortodoksi og tradisjon.

Smith konkluderer slik: "In fact, Protestantism seems to itself embody elements that spawn and promote secularization, its own destruction, and then later to 'infect' Catholic countries and cultures." Og vel, hm, dette er ein analyse eg også i nokon grad vil vere samd med. Dagens protestantisme manglar ressursane til å ta oppgjer med sekulariseringa. Igjen; dette er ikkje nødvendigvis ein kritikk av reformatorane, som ein kan seie at gjorde det som var rett den gongen, på deira premiss. "A tragic, but necessary split", for å vise til Pelikans analyse. Men vi lever i 2012, ikkje 1517. Og vi veit altså noko om korleis historia har vore, korleis ting er no, og i nokon grad korleis ting vil utvikle seg vidare.

Eg skal ta med eit sitat til slutt, eit sitat som er ganske urovekkande, men som eg ikkje kan fri meg frå at har plausibilitet, ikkje minst med tanke på den utruleg raske og drastiske utviklinga i kyrkje og samfunn i løpet av dei siste 5-10 åra, både når det gjeld bioteknologi, abortlov, menneskesyn, samlivsetikk, RLE-fag, statskyrkje, liturgireform, ekteskap, fastlegereform, aktiv dødshjelp etc. (Og som Smith elles peikar på: Vi lever i ein tidsperiode der verdskristenheita går gjennom kolossale og dramatiske endringar! I Kina er det enorme vekkingar; Europa er i ferd med å døy, andeleg tala; den katolske og ortodokse kyrkja er på veg mot kvarandre; den anglikanske kyrkja er i ferd med å brytast opp.)

Smith seier då det fylgjande. Det er naturlegvis ord frå ein "biased" talsmann for katolisismen. Problemet er berre at orda hans får tyngd av å sjå på ting som rasar rundt oss i vestleg kultur - og av erkjenninga som eg smått om senn har fått i mine studiar, av at det er såpass få i norsk kristenheit som anar kvifor ting skjer, eller kva som bør gjerast for å respondere på utviklinga. I tillegg manglar vi for ein stor del både strukturar og tradisjonsressursar for å halde oss fast i ortodoks. Det er "troubling." Igjen, eg vil ikkje gå ut på bloggen her og anbefale folk å bli katolikkar, så ikkje misforstå. Det er eg, som før nemnt, ikkje overtydd om at er rett. Eg har rett og slett ikkje nokon klare meiningar om kva som må til her, eller gjerast (dvs. har jo mange oppfatningar, men no talar vi altså om dei litt store og meir konsekvensrike vala, om de skjønar). Men det fylgjande sitatet er vel verd å reflektere over, om ikkje anna for å revidere si eiga evangelikale kristendomsforståing:

"An option is to 'read the sign of the times' and respond accordingly - even if that means making significant changes in your life. This books has suggested that the best response for American evangelicals today, in light of the big picture, is to throw their lot with the Catholic Church. Catholicism is the Church of Western Christianity's deep past. It is a dynamic Church of the present. And it is the West's and perhaps the world's Church of the future.

If you want your great-grandchildren to be orthodox Christians after you are dead and gone, for example, do not leave them to the instabilites of American evangelicalism(!) They'll have a much better chance of being faithful Christians if their lives are rooted in Catholicism, its Church and traditions. Think hard about that."

Del #2: Evangelikalisme og katolisisme

I går skreiv eg ein post om Christian Smiths bok om å gå frå evangelikalisme til katolisisme. Ei djupt interessant bok med mange spennande tankar, ikkje minst fordi boka uttrykker eit skikkeleg pro-katolsk standpunkt; det gjer at synspunkt og nyansar blir ganske annleis enn i anti-katolske bøker (som eg har sagt før, så er det eit veldig, veldig godt råd å lese gode bøker frå fleire standpunkt, i tema der det er mykje kontroversar.) Men ja; eg skildra "anomaliar" som Smith sjølv har opplevd i sitt evangelikale paradigme. Det er ikkje dermed sagt at andre paradigme nødvendigvis er betre; det blir ei anna side av problemstillinga. Kanskje er alternativet å freiste å "redde paradigmet", dvs. betre evangelikalismen.

Det trur naturlegvis ikkje Smith er den beste vegen å gå, men det er altså ei sak for seg. Uansett er det berre nyttig og positivt - frå eit evangelikalt perspektiv - å merke seg anomaliane, om ikkje anna for å reflektere over sitt eige standpunkt og så evt. tenke eller gjere ting annleis. Kort sagt: All sanning er Guds sanning, altså bør vi leite etter, og omfavne, sanning overalt der vi kan finne det, og adlyde sanninga. Naturlegvis er ting meir komplisert i røyndomen enn dette høyrast ut. Men prinsippet står fast. Ok, nok prat, vi hoppar vidare til neste anomaliar:

START TO WONDER WHERE THE NEW TESTAMENT CAME FROM
Smith peikar her på at kanonprosessen var lang og komplisert, og ikkje var fullført før på 300-talet. I dei fyrste hundreåra var det mange kyrkjer som ikkje hadde alle dei kanoniske bøkene i NT, og nokre innlemma bøker som seinare har vorte utelukka, som Hermas Hyrden og Klements brev. Det betyr naturlegvis at ei naiv "Sola Scriptura"-forståing av kyrkjeleg autoritet ikkje fungerer; det er på sett og vis anakronistisk å seie at "Det nye testamentet" er avgjerande norm for kristen teologi. Ein må kvalifisere slike utsegner, og heller seie noko slikt som at "Jesus er autoriteten, og han har gjeve vidare av denne autoriteten til sine apostlar, og deira overleveringar og evangelieforkynning er autoritative for oss." Dette er naturlegvis eit vesentleg poeng, og her må vi halde tunga rett i munnen. Det er heilt korrekt at autoriteten i urkyrkja ikkje berre var skriftlege dokument som seinare vart kanonisert, men også munnlege overleveringar frå apostlane og Jerusalemkyrkjelydens autoritet ved apostlane og dei eldste. Det betyr at ei naiv "Sola Scriptura"-forståing ikkje fungerer; vi må forstå Skrifta i ljos av den tidlege tradisjonen, som også viser oss kva teologi/forkynning etc. som gjaldt som apostolisk den gongen.

Alt dette er nok ikkje så altfor kontroversielt blant teologar, det handlar mest om å ha ei genuin og informert historisk forståing av korleis autoritetsmekanismane fungerte i den tidlege kyrkja. (Det hadde jo også reformatorane, så langt eg kan sjå.) Meir problematisk blir det når ein spør kva rolle biskopar, embete etc. spela. Her veit eg jammen ikkje kva eg skal tenke; det er svært vanskeleg å finne heilt klare mønster her i NT, og allereie i Ignatius ser vi ei tredeling av embetet som det er vanskeleg å finne i NT, så langt eg kan sjå. Nøyaktig korleis ein skal forstå samanhengen mellom dei apostoliske fedrane og NT her, er eg usikker på. Eg ser det som rimeleg sikkert at "eldste" (presbyter) og "tilsynsmann" (episkopos) er synonyme omgrep i NT, jfr. til dømes Tit 1. Men kva rolle desse hadde i den fyrste kristne kyrkjelyden, og korleis ein skal tenke om den hierarkiske strukturen, der blir eg meir usikker.

Lat meg likevel seie noko som slo meg då eg skreiv ein artikkel om tilsynsmann-lista i 1 Tim 3 (for Ung Teologi) for ei stund sidan. Det var veldig spennande arbeid. Det slo meg at Paulus føreset at tilsynsmannen har langt meir ansvar, og langt meir påverknad på kyrkjelydsmedlemene, enn eg er van med frå min kyrkjelege samanheng. Det er også eit teikn på diskrepans mellom tida vi lever i (som er djupt autoritetskritisk) og den tidlege kyrkja. Men altså; her må eg lese meir. Smith betonar sterkt at kanonspørsmålet i oldkyrkja vart avgjort med utgangspunkt i kyrkjeleg embetsautoritet; dette faktum undergrev at "Skrifta sjølv" er einaste autoritet. Skrifta var i staden avhengig av kyrkjeleg autoritet. Eg nemner argumentet, og seier kort sagt at eg må lese Eusebius her (og det er eg i gang med). Eg er slett ikkje sikker på om dette er eit argument som held vatn.

READ JRR TOLKIEN
Smith betonar at Tolkiens "univers" reflekterer hans djupaste og mest reflekterte katolske standpunkt og oppfatningar. Det er eit veldig, veldig interessant poeng. Noko Ingar sikkert kan utdjupe dersom han publiserer ein artikkel (som eg vonar). Smith nemner mange katolske forfattarar og poetar, og spør kvar det blir av dei evangelikale. Er Tim LaHaye og Frank Peretti det beste dei klarer å produsere? Dette meiner Smith har noko å gjere med den intellektuelle og "imaginative" djubda i tradisjonen. Eg har ikkje kompetanse her.

START ASKING WHY EVANGELICAL CHURCHES ARE SO SEGREGATED BY RACE AND CLASS
Eg er litt usikker på i kor stor grad dette gjeld norske kristne, i forhold til amerikanske. Smith viser til sosiologisk forsking til stønad for segregering i amerikanske kyrkjelydar, og viser at denne segregeringa er mindre i katolske kyrkjer. Og vel - noko av problemet er at "kyrkjeshoppinga" ikkje vert sett på som eit teologisk problem i våre samanhengar. Men det er det altså; "her er ikkje jøde og grekar" etc. "De er alle eitt". Og dette, seier Paulus - denne einskapen i trua, som skal reflektere at Gud er éin og at Kristus er éin og at evangeliet er eitt og at kjærleiken sameinar heile Guds folk - må vise seg i at kyrkjelydsmedlemene held saman i eitt sinn, ein tanke, ei tilbeding, ein nattverd. Og: At dei tener kvarandre, oppbyggjer kvarandre, og gjer sitt ytste for å tole kvarandre, strekke seg for kvarandre og halde ut med kvarandre.

FEEL SOME DISMAY ABOUT EVANGELICAL SOCIAL ETHICS
Igjen litt usikker på kor relevant dette er for norske forhold; vi lever i eit sosialdemokrati, og er forhåpentlegvis klar over at ein tydeleg del av det kristne ansvaret går på å hjelpe dei fattige, kle dei nakne, gje mat til dei svoltne, besøke dei einsame etc. Men det er ingen tvil om at i bedehustradisjonen (som altså er det næraste vi kjem til ein evangelikal tradisjon i Noreg), så er det ein del teologiske feilforståingar og feil vektleggjingar som verkar imot ei sunn forståing av desse tinga. Kort sagt: Kva er poenget med kristendomen? Er det å få tilgjeving for sine synder fordi Jesus døydde på krossen, så vi kan kome til himmelen? Eller er det i like stor - eller større - grad at Jesus kom for å bringe Guds rike, fornye oss og verda, gjere oss fri frå forgjengelegdom og gjere oss lik Gud? Båe perspektiv er viktige, men dersom ein neglisjerer det sistnemnde, har ein ikkje ein fundamental motivasjon for å gjenopprette verda og menneskeliv.

BEGIN TO NOTICE HOW ALLERGIC MANY EVANGELICALS ARE TO MARY
Her er eg for så vidt samd med Smith, sånn i utgangspunktet; evangelikale vil nesten ikkje ta i Maria med eldtang, i alle fall ikkje når det gjeld hennar rolle som berar og mor for Jesus. Det vil seie at ein nok uansett bør revidere og tenke gjennom på nytt sitt syn på Maria. Ho var - i det minste - ein sterk helgen som var lydig mot Guds kall og stod trufast ved Jesu side heilt inntil døden. Og ho var også viktig i den fyrste læresveinflokken. Men så er det altså dei særeigne katolske dogmene om Maria - at ho vart unnfanga utan synd, samt at ho vart teken lekamleg til himmelen - samt også praksisen med å be henne om å gå i forbøn for ein. Dette kan ikkje evangelikale godta på face value, i og med at det ikkje er klart grunngjeve i Bibelen. Imidlertid finst det visse meir eller mindre rasjonelle grunngjevingar av praksisen; grunngjevingar eg faktisk ikkje kjente til før eg no las kva Smith sa om dette. Så det seier i det minste litt om at vi evangelikale er noko uinformert om ein del katolsk praksis og teologi (eg ser vel på meg sjølv som over gjennomsnittet informert, men likevel ingen ekspert på romersk-katolsk teologi...) Dette kjem eg evt. attende til seinare, det kjem litt seinare i Smiths bok.

START TO GROW BORED WITH WHITE VANILLA BREAD AND VANILLA FLAVORED EVANGELICALISM
Vel, dette er eit litt...hm...tja...sleivete punkt, kanskje. Eller kanskje ikkje? Sjå om du kjenner deg att. Smith kritiserer her at ein har teke bort bilete og figurar av patriarkane, Jesus, apostlane, helgenane - og i staden for berre har kvite veggar, og så kanskje ein kross på veggen, då. Dette er jo på sett og vis det klassiske bedehusdesignet. Men Smith vil seie at mykje av evangelikalismen har denne "whitewashing"-tendensen, og tek bort det skapte, det figurative, det som hjelper innlevinga og fantasien. Men "alt Gud har skapt, er godt." Ok, dette punktet vil nok variere mykje, for ulike evangelikale samanhengar. Men det er ingen tvil om at den lutherske kyrkja har vore ei "ordets" kyrkje, og til tider på bekostning av andre sider ved evangelieformidlinga. Ingen tvil om at evangeliet er ein munnleg bodskap som kan formulerast i ord. Men det er ikkje det einaste Gud brukar for å vende folk om, og Ordet kan uansett ikkje brukast som eit middel for å utelukke andre kommunikasjonsformer (tenk på gode gjerningar i ulike former, dramatisering, intuisjonar, naturleg openberring etc. etc. Og tenk også over korleis desse tinga nesten systematisk har vorte underbetona i mykje norsk "evangelikal" tradisjon, sjølv om dei har tydeleg bibelsk basis.)

NOTE YOUR DISSATISFACTION WITH THE HEAVILY COGNITIVE, OFTEN RATIONALIST, NATURE OF MUCH PROTESTANTISM
Eit interessant punkt i forlenging av det førre. Her peikar Smith på korleis mykje moderne evangelikalisme er svært oppteken av "den rette trua." Det som gjeld, til sjuande og sist, er å ha dei rette meiningane. Og...hm...eg er nokonlunde motvillig til å kritisere akkurat dette. NLM, til dømes har klart å halde fast ved ein nokonlunde ortodoksi i trass av at dei ved dette har blitt svært motkulturelle. Men det er ingen tvil om at Smith har eit viktig poeng her. Det er bra å ha dei rette meiningar, ja. Men skal dette spele ei så stor rolle i den kristne trua som ein kan få inntrykk av? (Ein særleg ironi for meg var då eg etter kvart fann ut at også norsk bedehuskristendom har ein god del ganske grove feilforståingar av NT. Så dei har litt å rydde opp i sjølv også. Men igjen; eg er i det store og det heile glad for deira utrøyttande kamp mot fråviking frå bibelsk kristendom).

Kva med kroppen? Kva rolle skal denne spele i den kristne trua? I tilbedinga? Kva med å gjere krossteiknet? Å vedkjenne sine synder på ein munnleg måte? Å verkeleg faste frå mat og drikke før påska? Å bøye kne når ein bed? Kva med salving med olje? Kva med teikning av krossen med aske? Kva med å dele eit måltid påskenatt? Kva med å delta i Guds skapargjerning i seksualiteten? Kva med å - hald deg fast - leve ut frelsa ved å bruke kroppen din etter Guds vilje? (Frelse er ikkje berre "fred med Gud for Jesu skuld", det er også det som skjer i og gjennom kroppen din når du trur!) Etc. etc. Det er noko som er "tilta" feil her, og noko som ikkje er heilt godt og rett forstått i NT.

START NOTICING THAT EVANGELICALISM SEEMS TO THRIVE ON EXTERNAL THREATS AND ALARMIST CLAIMS
Dette er eit interessant poeng. Smith viser til forsking som skildrar korleis den evangelikale rørsla i USA "lever av" å ha fiendar dei kan "samle seg" mot. Difor trengst også "alarmist claims" retta mot påståtte fiendar av den evangelikale rørsla, fiendar som går imot evangeliet eller også hindrar evangeliets innflytelse. Jo, eg kan kjenne dette att i amerikansk evangelikalisme. Litt meir usikker på om ein kan seie at dette er tilfelle i norsk, konservativ kristendom anno 2012. Eg kan uansett vere samd med Smith; det er sunnare for kristne å vite kva ein er grunnleggjande for, og så slappe av i dette. Det er bra å kjempe mot usanning og nedbryting av den kristne trua. Men endå viktigare er det å halde positivt fast ved trua.

BEGIN TO SEE HOW VERY THIN THE 'BIBLICAL BASIS' OF MANY EVANGELICAL BELIEFS ARE
Eigentleg eit interessant punkt, men eg tykkjer ikkje døma Smith nemner - løn for pastorar, menns andelege hovudfunksjon i ekteskapet, behovet for "personleg omvending" etc. er så gode her. Smith har vel heller eit generelt poeng om at ein del grunngjeving av evangelikal praksis er "sloppy" og ikkje koherent og logisk. Tjaja, veit ikkje heilt, eg.

START WONDERING WHY AUTHORS AND PUBLISHERS OF EVANGELICAL PROPHECY BOOKS ARE NEVER HELD ACCOUNTABLE FOR THEIR FAILED PREDICTIONS
Tykkjer vel ikkje dette er eit særleg stor problem blant bedehuskristne, det er vel nesten motsett; at ein er litt for lite open for profetiske nådegåver, kanskje. Dette punktet er nok meir relevant for Oase-rørsla.

THINK ABOUT WHY AMERICAN EVANGELICALISM CONTINUALLY SPINS OFF A NEVER-ENDING SUPPLY OF PROBLEMATIC PREACHERS, LIKE ROBERT SCHULLER, JIMMY SWAGGART, JIM AND TAMMY BAKER, PAT ROBERTSON AND JOEL OSTEEN, TO NAME A FEW.
Igjen, ikkje eit stort problem for norsk evangelikalisme, tykkjer eg. Vi har derimot ei lang rekke flotte og flinke forkynnarar. Det er heller ein del rimeleg problematisk forkynning i Dnk, ville eg seie.

NOTICE THAT TOO MANY EVANGELICAL PASTORS AND LEADERS SEEM TO THRIVE AND PERHAPS ENTERTAIN THEMSELVES AND OTHERS BY DISPUTING MINOR DOCTRINAL ISSUES
Dette kan nok ha vore ein issue før, kanskje ikkje så mykje i dag. Norsk kristendom har blitt såpass...splitta, liksom. Så det er plenty av ganske radikale avvik frå ortodoks kristendom å ta tak i og diskutere, for å seie det slik. Men det er ingen tvil om at norsk "evangelikalisme" kunne ha veldig godt av å utvide sine perspektiv ein god del, og at dette ville vore sunt for deira haldningar til andre kristendomsforståingar. Eit personleg døme; då eg sjølv byrja å lese om evolusjonsteori og det nye paulusperspektivet, endra eg mykje meiningar. Men meiningsendringane mine var velgrunna og informerte. Men slike meiningsendringar og tematikkar er det viktig at møtast med respekt og gjennomtenking. Men dette er krevjande; det krev innsikt, arbeid og kompetanse. Og det kan ikkje vere eit seriøst alternativ å "lukke seg inne" og ikkje ville tenke gjennom ulike tenkemåtar, teoriar etc. Så dette er ein vanskeleg situasjon.

PAY CLOSER ATTENTION TO ANY OF YOUR OWN OR OTHERS' PRIMORDIAL EMOTIONAL REACTIONS AGAINST CATHOLICISM
Smiths poeng her er at det finst ein drøss med grunnar for å vere skeptisk til katolisisme, og at dei kan ha å gjere med oppvekst, historieforståing, syn på samlivsetikk, syn på autoritet, eller også reint teologiske oppfatningar. Men det er mange feiloppfatningar om katolisisme ute og går, seier Smith, og det er eit fair poeng.

ATTEND ONE TOO MANY BIBLE STUDIES THAT TURNS OUT NOT TO BE ABOUT THE BIBLE, ACTUALLY, BUT INSTEAD ABOUT THE LARGELY UNINFORMED 'OPINIONS' AND 'FEELINGS' OF THE PARTICIPANTS
Tja, eg har vore med på mange bibelgrupper, eg. Og eg tykkjer dei har vore ganske gode. Men mine vener frå bedehusrørsla o. l. har vore relativt bibelsterke, og det er veldig bra. Så vel, eg veit ikkje heilt om dette punktet er så relevant for oss.

ASK YOURSELF WHY WE NEED A 'NEW MONASTICISM' WHEN CATHOLICISM STILL HAS CHRISTIANITY'S OLD MONASTICISM
Smiths poeng her er generelt; evangelikalismen er ikkje i kontakt med breie straumar av kyrkjeleg tradisjon. Men dei kjem raskt opp i ulike typar problem som den kristne kyrkja har vore oppe i utallige gonger - men dei kjenner altså ikkje korleis slike problem har vorte takla tidlegare. Resultatet blir dermed langt dårlegare enn det kunne vore. Smith nemner då praksisar hjå munkar i den katolske kyrkja; desse praksisane er på mange måtar på veg attende i norsk kristenliv, jfr. Korsvei, Strek, Magnus Malm, Peter Halldorf etc. Men det er så utruleg mykje godt å lære, så utruleg mykje bra ein går glipp av når ein avskjer seg frå breie straumar av kyrkjeleg tradisjon. Men romersk-katolsk kristendom tek vare på mykje av dette, altså, så uansett kva ein elles måtte meine om dei, så har ein mykje å lære av dei.

START WONDERING WHETHER 'GETTING INTO HEAVEN' IS THE CORE OF WHAT CHRISTIANITY IS ABOUT
Her er Smith spot on. Eg hugsar då eg var sånn halvvegs i studiet. Eg skulle halde nokre preiker. Eg lurte på kva i all verda eg skulle forkynne om. Eg var heilt inne i Olav Valen-Sendstads kristendomsforståing og Wisløffs preikelære. Eg må forkynne lov og evangelium (på måtar som eg seinare fann ut at var ganske uhaldbare, sett i ljos av NT; merk at eg ikkje her drøftar Luthers forståing av desse tinga, men seinare tradisjons). Eg må passe meg for "gjerningsrettferd". Preikene må alltid munne ut i ei formaning til, og forklaring på, korleis ein blir ein kristen. Det betyr at eg må ha tydeleg vekt på å forkynne om krossen, om syndsforlatinga, om den reine nåden, om anger og tru, om at Jesus vart straffa for våre synder. Men ja; det vart vanskelegare og vanskelegare for meg å forkynne på denne måten, for eg klarte ikkje å byggje bru frå bibelteksten og over til dette dogmatiske rammeverket. Og vel, no har eg naturlegvis forkasta mykje av det og revidert mykje av det. Men Wisløffs andaktsbok, til dømes, og hans preikesamlingar, har veldig mykje bra, altså, det må vere sagt. Det er flotte bøker som også er bibelnære. Det vart eg veldig positivt overraska over då eg skreiv ein artikkel om Wisløffs GT-forkynning for nokre år sidan.

Men når det gjeld dette med å "kome til himmelen" er det dei ganske drastisk og veldig misvisande forenkling av kva kristendom eigentleg dreier seg om. Og eg talar av eiga røynsle når eg seier at det tok meg mange år å forstå kva NTs bodskap eigentleg er her, mykje på grunn av den tradisjonsmessige bakgrunnen min. Men det er klart at dette ikkje er eit "særproblem" for norsk bedehuskristendom. Det er eit større, vestleg, protestantisk (og jamvel katolsk) problem; ortodoks kristendom har lagt vekta på dei tinga vi har gløymt, sjølv om det vi har lagt vekt på (rettferdiggjering, domsaspektet etc.) også er viktig og legitimt. Men dette har eg sagt mykje om før, og dessutan skal eg halde seminar om det på UL :-)








Det var dei fyrste og mest elementære "anomaliane" Smith peikar på ved det evangelikale paradigmet. Det neste kapittelet dreier seg då om dei meir alvorlege og djupare anomaliane. Og der blir det veldig spennande, tykkjer eg. Men ja. Det kunne, som Noll understrekar, vore veldig spennande om ein katolikk som vart evangelikal hadde skrive ei identisk bok, berre med motsett perspektiv, dvs. "anomaliar i det romersk-katolske paradigmet." Kanskje Nolls bok (Is the reformation over?) er det næraste vi kjem, og den har eg ein intensjon om å lese. Velvel, saklege kommentarar er veldig velkomne, som alltid.

I dag etc.

I dag har vi vore på kommunisme-museet i Praha. Det var verkeleg kvalitet. Eit flott og informativt museum, sjølv om det var ganske lite. Eg lærte mykje om tsjekkisk historie som eg ikkje visste frå før. Og eg fekk sjå på nytt kor skrudd og vondskapsfull kommunismen var for dei som levde under han.

Vi fekk oss god mat, att. Så har eg kjøpt nokre nye ikon, eitt handlaga og nokre bilete, berre. Skal bli fine å ha på kontoret og hybelen, tenker eg. Eit klassisk motiv med Jesus, eitt med Jesus som velsignar borna, og eitt med Jesus på krossen.

- Deretter var vi på eit minicruise på Vltava-elva i Praha. Vi fekk litt kake og te, og såg Praha frå elva. Varmt og godt ver, og båten gjekk veldig sakte. Så var det også ein veldig hyggeleg guide frå Balkan, som hadde budd i Praha i 20 år. Han fortalte oss ditt og datt om Praha. Mellom anna:

- Før krigen var det rundt 80 000 tsjekkiske jødar i Praha. Mesteparten vart drept under krigen(!) No er det ingen jødar att i Praha, unnateke 2-3000 innflyttarar som driv med business etc. Dette i trass av at ein stor del av Praha er det jødiske kvarteret, med m. a. Europas finaste synagoge.

- Guiden fortalte også litt om Prahas kristne historie, med strid mellom reformatoren Huss og katolikkar. Praha og Tsjekkia er utruleg sekulært, verkeleg. Ein haug med superflotte kyrkjer, men dei er nesten tome, og det er stort sett konsertar og sånn der. Om Noreg er ein "spiritual desert," så er dette i endå sterkare grad sant om Praha, så langt eg kan sjå.

- Praha har eit universitet frå 1348, som er eldre enn noko universitet i Italia eller Tyskland eller Skandinavia. Verkeleg gamalt, altså. Vi var innom der og snakka litt med ei dame. Såg ut som eit fint universitet, men eg kunne ikkje tenkt meg å studere der. Litt for usentralt, på ein måte.

- Guiden anbefalte oss å ta ein tur på nattklubben eg fortalte om i går. Vi var ikkje så interessert i det, naturlegvis. Men eg tenkte: Dette rådet føyer seg inn i biletet av kor sekulære folk er her i Praha; til og med ein elles flott og respektabel guide anbefaler oss slikt. Godt vi er kristne.

Så no er det snart heim att, og det er veldig greitt. Praha-ferie er det det er, for å seie det slik.

Evangelikalisme og katolisisme

Ok, så eg er ferdig med Christian Smiths "How to go from being a good evangelical to a committed Catholic in 95 difficult steps." Djupt interessant bok, eigentleg varmt anbefalt. Kanskje eg då skal flankere den med Mark Nolls "Is the reformation over?" som eg ikkje har lese, men som handlar om dei same tinga, men då frå perspektivet til ein evangelikal høvding.

Ok. Smith har også vore ein evangelikal høvding, med fleire veldig gode bøker bak seg, og ein PhD frå Harvard (no less). Men no har han gått over til den romersk-katolske kyrkja. Og boka hans er altså ei bruksanvisning for å gå over frå å vere evangelikal til katolikk. Hans personlege erfaringar er mellom linjene heile vegen.

Boka er bygd opp med utgangspunkt i Kuhns forståing av vitskapshistoria, som dreier seg om paradigmeskifte. Ok, de hugsar vel dette frå ExPhil, vel? Kort sagt: Vitskapleg framsteg er ikkje graduelt, lineært, utan brot. Nei; det er heller slik at forskarar arbeider med paradigme, ei heilskapsforståing av røyndomen. Innanfor dette paradigmet driv dei forskinga si, og dette paradigmet bestemmer kva data som vert akseptert, kva spørsmål som vert stilt, korleis ting blir tolka etc. Men det vil alltid vere anomaliar, ting som ikkje "passar inn" og let seg forklare ut frå det paradigmet ein har. Anomaliane forklarast i regelen bort, men dersom det hopar seg opp for mange, så er dette eit teikn på at heile paradigmet må forkastast; det aktuelle paradigmet evnar ikkje å forklare dataa; dette er eit tydeleg teikn på at paradigmet anten ikkje er sant eller ikkje er tilstrekkeleg. Eit nytt paradigme må til. Men: Paradigme er gjerne inkommensurable, i større eller mindre grad; det manglar ofte felles standardar til å døme om kva paradigme ein bør gå for. Då må ein sjå etter kva paradigme som altså forklarar data best, og kan favne mest.

Ok, dette kan de forhåpentlegvis (viss ikkje, sjå oppsummering her). Smith brukar dette rammeverket for å forklare korleis det er å vere evangelikal; han byrjar med å skildre det "evangelikale paradigmet", dvs. korleis evangelikale tenker, korleis dei lever, korleis dei oppfattar kristendom etc. Ok, tenk sånn ca. NLM i moderne utgåve, eller Normisjon, så har du det sånn ca. Mange (slik som meg, for ca 10 år sidan) oppfattar dette paradigmet som sant, sunt og tilstrekkeleg. Og eg vil ikkje bli trøytt av å seie kor mykje eg skuldar bedehus-Noreg, som har lært meg så mykje og gjeve meg gode samanhengar å vere i.

Når det er sagt; hjå meg har anomaliane blitt fleire og fleire, og sterkare og sterkare. Og merk vel! Då talar eg om anomaliane i dei kristendomsformene som eksisterer i Noreg anno 2012. Sjølv om desse anomaliane medfører at eg blir nøydd til å tenke gjennom kristendomen anno 1600-talet også. Men det er ein litt annan ting som ein må diskutere for seg. Det same gjeld kva ein skal tenke om romersk-katolsk kristendom. Her er eg veldig på veg, sjølv om eg også har ein god del meiningar. Men lat oss no sjå på dei fyrste og mest elementære anomaliane som Smith skisserer opp  i høve til notidas evangelikalisme. Seinare kjem han med nokre som er endå meir djupe og problematiske. Men her er dei fyrste, og mest iaugefallande. Eg kommenterer litt under kvar:

- BEGIN TO FEEL ROOTLESS
Smith peikar på behovet for å kjenne seg knytt til ein djup og gamal tradisjon; men dette behovet dekker ikkje evangelikalismen, som stort sett peikar på Bibelen åleine. Vel, kort: Luther og co var veldig opptekne av at deira kristendomsforståing var grunngjeve i kyrkjefedrane. Det er ikkje norske kristne. Det medfører at dei har ei feilforståing av NT på ein del punkt. Og når ein etter mykje studiar innser dette (++), byrjar ein nettopp å kjenne seg heimlaus og rotlaus.

- START TO NOTICE THE CHURCH FRAGMENTATION AND DISUNITY
Vi er vant med å tenke at kyrkja er "usynleg" og at kyrkja er overalt der Ordet blir rett forkynt og sakramenta forvalta. Heilt slik tenkte dei ikkje i oldkyrkja; då var kyrkjeleg einskap knytt til kyrkjeorganisasjonen. Men eg skal dele ei røynsle til; då eg lærte kristendom som ungdom og ung vaksen, lærte eg fort at ein skal skilje seg av med vranglærarar. Og det er sant. Det er fleire tekstar i NT som talar om dette. Så lærte eg også at den kyrkjelege einskapen er ein andeleg einskap som alle Guds born har i trua på Jesus. Jo, sant. Det eg imidlertid ikkje lærte før eg sjølv sat i dei indre skogar i Telemark og pløyde gjennom NT på gresk, var det fylgjande: NT er stappfullt av alvorlege formaningar til å halde saman som kristne, til å ha same sinn, til å vere eitt, til å elske kvarandre, til å ha same tanke - og motsett: alvorlege formaningar til for all del ikkje å splitte kyrkjelyden, til for all del ikkje å lage skismer, til å ikkje setje noko anna enn evangeliet og Kristus som det einskapsskapande.

Dette var ikkje noko eg hadde lært i min tradisjon. Og det kan vi jo forstå; bedehusrørsla er for ein stor del basert på protest mot embetskyrkja, skilje ut i eigne foreiningar etc. Men ikkje misforstå; mange av bedehusrørslas åtvaringar mot liberalteologi etc. er rette og på sin plass. Men det må ikkje underslåast at einskap faktisk må vere standardsituasjonen for kristne - ikkje berre "andeleg einskap", men også einskap i tilbeding, kjærleik, sinn, tanke og sakrament. Det betyr mellom anna at det at det finst ulike trussamfunn i utgangspunktet er eit djupt og alvorleg teologisk problem; eit djupt nederlag for den kristne kyrkja, og også noko ein må motarbeide så sterkt ein kan, så lenge ein ikkje kompromitterer evangeliet!

Dette er altså noko ganske anna enn å seie at ulike trussamfunn er ein "OK" ting, ein normalsituasjon for den kristne kyrkja. (Og vel, eg må seie eg nesten grøssar ved tanken på at til dømes NLM og Normisjon skal bli eigne og sjølvstendige "kyrkjesamfunn", som eit "nytt og sjølvstendig tilbod" i verdskyrkja. Ikkje fordi eg er imot NLM/Normisjon, men fordi det å danne eit kyrkjesamfunn på denne måten er eit djupt teologisk problem. Men kva skal dei gjere? Deira sine qua non fram til no, Den norske kyrkja, er også i djup krise.)

NOTICE THE BIBLE'S INABILITY TO SETTLE THE MATTERS IN DISPUTE
Denne er meir tricky. Denne skal vi nok kome attende til her på bloggen, vonar eg. Her er eg veldig på veg, og er neppe heilt samd med Smith. Får sjå meir her når eg får pløyd gjennom hans The Bible made impossible.

START TO GROW WEARY OF "MEANINGFUL" WORSHIP SERVICES
Eg tykkjer det er veldig kurant å vere med på vanlege møte i bedehussamanheng, det har eg stort utbyte av. Det eg reagerer ganske mykje på, og som eg ser som eit djupt og stort problem, er den nesten allergiske reaksjonen mot liturgi og mot ordna former i desse sakene. Dette er eitt av punkta der oldkyrkja verkeleg skiljer seg frå vår praksis. Tenk til dømes over kor viktig liturgien var for å avgjere den livsviktige debatten om ariansk kristendom; den som kunne vise til ortodoks og felleskyrkjeleg liturgi, hadde dei definitivt beste korta på handa; dette var ein grunnvoll for den kristne trua, og det var ein essensiell del av det kristne livet, den kristne "livshaldninga" og "livsvisjonen", for dei kristne i oldkyrkja (og det på ein langt djupare måte enn dei fleste av oss kan tenke oss!) Tvert imot det ein skulle tru, er god og gjennomtenkt liturgi langt meir engasjerande enn den vanlege møteforma med Velkomen, song, song, opning, song, song, song, preike, song, song, song, fri forbøn, song, song. Eg tykkjer sistnemnde møteform er heilt kurant som eit alternativ. Men berre som det. Vel, dette kunne ein seie mykje meir om. Det er eit stort problem at det liturgiske medvitet også i Den norske kyrkja er nesten fråverande, og at den tradisjonelle liturgien er i ferd med å smuldre opp. Igjen: Kvar skal dei evangelikale gå? (Altså: Deira eigen tradisjon gjev dei knapt ressursane dei treng for å kome på rett spor her).

GET ANNOYED AND STAY ANNOYED WITH EMBARRASSING EVANGELICAL SPOKESPEOPLE
Dette er ikkje eit problem i Noreg, meir i USA. Vi har mange flotte talsmenn for norsk "evangelikalisme" i Noreg. Eg har stor respekt og beundring for E Ottosen, R Kjøde, E Sjaastad, H Gravaas, L Dahle, Ø Benestad etc. Det ein imidlertid må seie, er at dei, med deira tradisjonsbakgrunn, ikkje har gode nok ressursar til verkeleg å utfordre det breiare sekulære samfunnet. Det er ikkje deira feil, det er berre slik tradisjonen vår er; for tynn og snever, så å seie. Ikkje noko gale med dette, nødvendigvis; han fungerte godt på 1500-talet, eller 1800-talet. Han fungerer ikkje like godt på 2000-talet.

GROW TIRED OF CHURCH SHOPPING AND START TO WONDER WHETHER CHURCH IS SOMETHING THAT IS EVEN SUPPOSED TO BE SHOPPED FOR
Same som det eg tala om ovanfor. Kyrkjeshopping er faktisk eit fenomen som i beste fall er problematisk, i verste fall er i direkte motstrid med apostoliske formaningar. Kort sagt er kyrkjeshopping eit resultat av at kristendomen har vorte forma av moderniteten (noko som har skjedd på så utruleg mange måtar i moderne protestantisk kristendom, også konservative variantar - og folk veit det ikkje ein gong sjølv. Vi slenger på eit utropsteikn. Slik: ! )

START WONDERING WHERE THE MYSTERY OF FAITH AND LIFE ARE
Dette er det litt vanskeleg å forstå for evangelikale som ikkje har sett at det finst alternativ, liksom. (Eg talar mykje av røynsle her). Eg vart veldig merksam på denne tematikken då eg las Taylors Secular Age, og han skildra korleis vesten vart veldig "demystifisert" i etterkant av reformasjonen og den såkalla "vitskaplege revolusjon." Ikkje berre spatialt, med forståinga av himmel og jord, synet på helgenar, synet på ikon, jord, olje, aske, krossmerke etc. Men også temporalt! Oldkyrkja og middelalderen opererte med ei ganske anna tidsforståing enn vår; derav liturgiens svært viktige rolle for å forme ei kristen livshaldning. Tida er ikkje berre i går, i dag, i morgon. Tida er...Guds - og Gud gjennomtrenger all fortid og notid og framtid på same tid. Og Jesu frelsesverk gjer det same. Og dette skal slå inn i vår liturgiske og tilbedande praksis, på ulike måtar. Høyrest dette gresk ut for deg? Det gjer det nesten for meg, men det har det ikkje gjort for tidlegare tiders kristne. Ein kan også formulere dette punktet litt meir generelt: Kvar er det ukjente, det spennande, det uføresette ved den kristne trua - ved triniteten, ved nattverden, ved naturen, ved bøna etc.?

HEAR ABOUT SOMEONE YOU RESPECT BECOMING CATHOLIC
Plenty av dei, verkeleg. Eg er imidlertid framleis ikkje overtydd om at det er det rette å gjere. Men eg skal i det minste få nokon veldig spennande teologiske utforskingar framover.

BEGIN WONDERING IF BEING "RELEVANT" IS SIMPLY IRRELEVANT
Dette er veldig viktig for amerikanske evangelikale; eitt av dei hippaste magasina deira har jamvel tittelen "Relevant". Eg humra litt for meg sjølv då eg tenkte på det. Men ja, eit flott magasin. Spørsmålet er heller om det manglar noko grunnleggjande i tillegg. Ta debatten i NLM Ung på GF no nyleg. Eg er veldig glad for NLM Ung, og dei gjer eit flott arbeid. Men så var det ein debatt om kva som trengst for å nå ungdom i dag. Ja, kva trengst? Det var mange gode svar, som i det store og det heile gjekk på det å vere "relevant". Og eg seier ikkje at det er gale! Det er berre det at det slett ikkje kan vere nok. Og spørsmålet blir då om ein har ressursane som skal til for å overtyde folk og lære dei den kristne trua innanfor ein kultur som blir stadig meir, og stadig djupare, i motsetning til den kristne trua.

NOTICE AMERICAN EVANGELICALISM'S CULTURAL ACCOMODATION
Igjen; her er det betre stilt med norske kristne enn mange amerikanske, etter mitt inntrykk. Norske kristne i frikyrkjelege samanhengar er ofte godt kjente i Bibelen og tydelege på trua si, i staden for å utvatne ho. Slik er det i alle fall i NLM, som eg kjenner så godt. Men Smith nemner "Worship services" som eit døme; her er den kulturelle tilpassinga til tider ganske stor, tykkjer eg, både når det gjeld møteform, oppbyggjing, musikk, tekstar, lydnivå etc. Eg har vel inntrykk av at dette ikkje vert sett på som eit særleg problem, og som ei slags alternativ møteform treng det kanskje ikkje nødvendigvis det, heller. Men det er eit stort problem, etter mitt syn, for hovudsamlinga i kyrkjelyden.

READ SOME CHURCH HISTORY
Og ikkje berre sekundærlitterære kjelder; les primærlitteratur. Dette er eit godt råd for oss alle. På mange punkt er norsk bedehuskristendom i veldig god overeinsstemming med ur- og oldkyrkjeleg kristendom. På andre punkt er ein slett ikkje det. Vel, eg anbefaler veldig sterkt Pelikans dogmehistorie, som eg no driv og les (sånn i ledige tider og stunder). Framifrå og opplysande. Dette rådet er elles veldig godt fordi det får oss til å innsjå at reformasjonstida med dens kristendomsforståing, også er djupt historisk betinga. Ikkje noko gale med det, slik var det berre; reformatorane hadde sine problemstillingar som var forma av kyrkjesamfunna på den tida, politikken på den tida etc. Men det er svært viktig (ikkje minst for norske, konservative, lutherske kristne) å innsjå at reformasjonskristendomen ikkje er identisk verken med urkristendomen eller oldkyrkjeleg kristendom. Dei tilhøyrer to ulike epokar, og sjølv om CA gjev ei truverdig oppsummering av visse sider ved sistnemnde kristendom, så blir andre sider og nyansar heilt borte (meir kan ein naturlegvis ikkje vente av ei kort, historisk betinga vedkjenning).


Vel, det var dei ti fyrste punkta i Smiths bok. Så dette er ein veldig "på veg"-post. Eg har ingen umiddelbare planar om å bli katolikk, berre så det er sagt, eg har framleis store innvendingar mot ein del punkt der. Men eg innser at min eigen kyrkjelege samanheng også har ein del veldig store problem. Eg reknar med å skrive litt meir om dette etter kvart, sidan dette var ei såpass spennande bok. Men no skal eg SOVE. Kom gjerne med kommentarar til det eg har skrive her. Som sagt; eg er veldig på veg, og ingenting er betre enn at de har lyst til å bli med og dele tankar og innspel til tematikken.

Prague etc.

Vi er framleis i Praha, og her er det fint. Kva gjer vi, då...?

- Vel, vi et veldig god mat. Og det er tre gonger så billig som i Noreg. Så det er stas. I dag var det libanesisk sandwich og grilla lam.

- Vi har vore innom veldig mange kyrkjer. Heilt utruleg flotte og "awesome" i ordets opphavlege forstand. Spes. st. Vito-katedralen. God trim fekk vi også av å vandre til toppen av tårnet. Mange andre kyrkjer også,  m. a. st. George's Basilika, som er frå 900-talet(!) Gamalt, altså.

- Vi har sett ein del på ikon og sånn. Ikkje så mange her i Praha, faktisk, til sals, altså. Utsmykkinga i kyrkjene er naturlegvis "out of this world" (pun intended). Men eg trudde det var mange ikon til sals; det er det ikkje. Men nokre er det, reproduksjonar av bulgarske og russiske. Eg har kjøpt eit par av desse, veldig fine, tykkjer eg. Eit motiv frå Jesu fødsel, og eit meir klassisk med Jesus med Bibelen med Joh 8,12. Veldig nøgd med dette. Dei har også russiske tre-egg, både små og ganske store (ca. 30 cm høge). Dei er heilt utruleg fine, med superfine motiv av Jesu oppstode, forklåringa på berget etc. Masse gullgraveringar, super-superdetaljerte måleri, mange fine fargar. Dei kostar diverre rundt 6-8000 kroner, så det er litt pengar. Kanskje på eit seinare tidspunkt, dei var heilt utruleg fine og fromme.

- Ja, kva meir? Vi reiser rundt med trikk og sånn, då, så vi får sett byen. Ein veldig fin by. Veldig mange turistar her. Men det er ok. Mange par. Og ja, eg har vorte invitert til strippeklubb ein haug gonger; vi ser liksom ut til å vere i målgruppa (tre unge menn som ser litt pengesterke ut). Kvar gong seier eg: "No thank you," eller dersom dei er litt innpåslitne noko slikt som "We believe in marriage, and besides I don't drink." Då himlar dei litt med augo og går vidare. Men det er ganske ekstreme ting her, då. Ein nattklubb har store bokstavar over inngangen: "Gate to hell." Der er det (hald deg fast): "Auto-erotic lesbian shows." Passande ord over inngangen, med andre ord.

- I morgon tenker vi å ta toget litt utanfor Praha, for å sjå litt meir av Tsjekkia. Blir greitt. Og så blir det greitt å kome heim. Det er fint å vere turist i nokre dagar. Men det er eit liv som byr meg litt imot også. Det er bygd opp litt "flatt" og ganske kommersielt, rundt opplevingar og nyting heile vegen, så det er litt trøyttande etter kvart. Men dersom ein les godt om historie - og er interessert i det - er Praha verkeleg ein framifrå by å reise til. Og guida turar er eigentleg ganske fine, der ein lærer div. om byen, kyrkjer etc.

- Innimellom ting og tang les eg, då. Så no er eg ferdig med katolikkboka til Christian Smith. Djupt, djupt interessant lesing. Eg skal referere litt av innhaldet om ikkje lenge, forhåpentlegvis.

Etc

Eg er i Praha for tida. Kva skal vi seie om det, då? Hm. Uh. Joda, her er det fint. Vi tok fly i går. Og så vandra vi litt rundt i byen på ettermiddag/kveld. Men eg var ganske trøytt. I dag sov og eg og slappa av til rundt 13. Det har gått så veldig i eitt dei siste vekene, så no var det bra å berre chille heilt.

Så har vi då vore på guida sykkeltur i dag. Det var...ei blanda oppleving. Altså. Tsjekkarar har rykte på seg for å vere ganske uhøflege og inneslutta. Ryktet er relativt sant. Guiden vår var hyggeleg, men også...ikkje så interessert i å verken guide eller fortelje så mykje om tinga vi køyrde forbi. Men, det var ein amerikanar med, og han var veldig hyggeleg og interessert i å snakke. Så vi hadde det artig likevel. Og vi fekk god trim, og vi fekk litt meir oversikt over byen, for vi sykla eit godt stykke. Vi var veldig typiske for våre nasjonar, då. Vi nordmenn, som var litt inneslutta (det er typisk norsk, men eg prøvar kontinuerleg å motverke det) Amerikaneren som var veldig open, med god sjølvtillit. Og tsjekkaren, som var dels hyggeleg, men mangla manerar, og var veldig, veldig sekulær.

Kva meir er det å seie om Praha? Fullt av flotte bygningar, flotte kyrkjer (for real), klassiske konsertar og ein haug med turistar frå alle moglege land. God mat er det her også. Og gode prisar. Og så merkast det godt at dette er eit post-kommunistland. Ikkje berre på manerar etc., men også på generell levestandard, og på ulike monument og museum rundt omkring. I morgon tenker vi å reise rundt i kyrkjer, besøke eit ikongalleri, og så kanskje reise på klassisk-konsert. Vi tek det litt med ro. Så skal vi kanskje reise på ein liten togtur dagen etter, eller noko. Eg har med bøker også, då, så eg får lese litt.

Det går i Barrs bok om Bibelen og naturleg teologi. Veldig interessant, veldig. Det er ei bok som pregar meg. Og så naturlegvis Smiths 95 steg for å bli katolikk. Som også er ei veldig interessant bok - einsidig - men veldig interessant. Og også ei bok som pregar meg. Tenker å skrive litt om boka når eg er gjennom ho. Det er vel det, stort sett? Vi har det greitt her. Praha er ikkje (lenger) midtpunktet i verda; det er noko heilt anna å vere i London eller NYC. Slik sett trivst eg betre der, eg kjenner meg meir heime der, så å seie. Men fint i Praha også.

Extra Ecclesiam Nulla Salus

Eg såg Oslo 31. august i kveld. Det var ein veldig god film. Eg fekk han anbefalt av min ven Øyvind B. A., som heldt bibeltimar på Storsalen-helg. Han tala om miljøet og samtida vår - altså vår generasjons, vi som veks opp i post- 68'generasjonen. Kva skal eg seie...hm. Filmen tek verkeleg tida på pulsen, så å seie. Anders har kome frå avrusing, han er godt over 30 år, og har utretta stort sett...ingenting i livet. Men dette skaper store problem for han; min generasjon nordmenn er opplært til...hm...sjølvrealisering, det å "finne seg sjølv", vere vellukka, bli rik, bli berømt, gjere noko stort, reise verda rundt etc. etc. (Taylor skriv om dette i Secular Age, og omtalar dette som "Romantic self-expression", dvs. reint idehistorisk). Story told many times; til dømes i ABB sitt manifest; han var også ein tapar på så mange måtar, men freistar desperat å framstå som like vellukka som sine jamaldrande vestkantkullingar.

Anders (interessant nok med det same namnet) er også full av sjølvforakt og skam (som kan definerast som "toxic unwantedness") fordi han ikkje har fått til noko i livet. Han vil at folk skal synest synd på han, han vil at folk skal vere glad i han og tilgje han. Venene hans skjønar ingenting. Dei er anten opptekne av Blindernuniversets trivialiteter (ok, no er eg nok litt kritisk her...men det er faktisk litt slik filmen framstiller det, med Anders' besteven som forskar innanfor litteraturvitskap, men utan å verken ville eller kunne forstå seg på det verkelege livet. Og eg har elles djup skepsis til mykje av norsk akademias sosialvitskap). Ja, anten driv dei med trivielle ting, eller så driv dei og festar hardt, drikk seg fulle, spelar Playstation og snakkar om HBO-seriar og filmar. (Fitter, happier, more productive, comfortable, not drinking too much, regular exercise at the gym etc. Altså: Det moderne liv, som er ganske flatt).

Samstundes anar dei ikkje kva dei vil. Dei har tusen ambisjonar, tusen planar, om å reise jorda rundt, gifte seg, ligge og sjå på himmelen ein heil dag, bu i utlandet, skrive ei bok, spele rolle i film etc. etc. etc. Og ja - få unge, då. Dei fleste vil ha ein eller to ungar, det er liksom idealet for sjølvrealisering (Er det ikkje rart korleis også vi som kristne for ein stor del har gløymt at familielivet meir er eit oppdrag enn eit sjølvrealiseringsprosjekt?) Ein del taklar dette livet nokonlunde, andre taklar det ikkje, og blir skuffa. Livet svarte ikkje til forventningane.

Så, uh, det er eit rotterace, og filmen framstiller det som nådelaust mot dei som ikkje heng med i statusjaget. Slike som Anders. Igjen: Anders freistar å leve eit godt liv, å leve som nykter, og å takle livet sitt. Finst det ressursar i livet hans for å klare dette? Vel, neppe; venene hans forstår han ikkje; dei berre pøsar på med "du må ta deg saman, du kan bli noko stort, stå på" etc). Og fleire av miljøa han går i, er destruktive for sårbare menneske som han (festing, clubbing, rus, alkohol, utskeiingar etc.)

Men ja, heile vegen lengtar Anders etter nokon som kan vere stabile i livet hans, nokon som kan elske han for den han er, og han vil bort frå heile det livet han er ein del av, bort frå Oslo (til NYC, incidentally, der gamlekjærasten hans er). Han ringar og ringar og ringar henne, og legg att beskjedar. Men han får aldri svar.

Hm. Så kva skal eg seie? Eg kjenner meg veldig att i mykje av det filmen skildrar, og eg er også djupt prega av denne tenkinga sjølv. Min generasjons tilvere er veldig ustabil, på så mange måtar, fordi 68-revolusjonen tok oppgjer med tradisjonar, kjønnsroller, arbeidsmønster, livsforventningar etc. etc. Idealet er liksom (i alle fall no) liberalismens autonome og frie forbrukar. Og det betyr at byrden for livsprosjektet blir lagt på eins eigne skuldre. Og krava er liksom høge. Eg har tenkt mange gonger på dette. Hadde eg vore fødd for 100 år sidan, hadde eg antakeleg hatt eit fast yrke no, og vore gift, med fleire born. Og budd ein eller annan stad ute på landet.

Eg meiner ikkje å seie at alle endringane er negative; eg har nytt godt av dei moglegheitene som ligg ope for meg. Dvs. eg prøvar å gjere det. Samstundes er det...hm...kanskje litt for enkelt å ha for høge ambisjonar for livsprosjektet...og verkeleg verdt å tenke over kva det er ein eigentleg lever for. Og ein må passe seg for å ikkje ende opp med å velje ingenting, liksom - ikkje familie, ikkje fast jobb, ikkje fast stad å bu etc. Det er også noko djupt kristeleg i å vere der ein er, og tene der ein er. Det er ikkje kristeleg å la seg styre av status, ære, heider etc. Jfr. tekst nedanfor.

 



Novel, nok gloom. Eg vil gjerne anbefale dykk eit vidunderleg album med ortodokse bøner. Tekst her, musikk her. Her kjem teksten:



Lord, have mercy! Christ, have mercy!
Jesus, You are meek and humble of heart,
Hear me and have mercy!
Father in Heaven, God Almighty, have mercy on us!
Son, the Redeemer of the world, have mercy on us!
Spirit, the Holy God, have mercy on us!

From desire to avoid being hurt
– deliver me, Jesus!

From desire to have my advice taken
– deliver me, Jesus!

From desire to be praised
– deliver me, Jesus!

From desire to be respected
– deliver me, Jesus!

From desire to be first
– deliver me, Jesus!

 From desire to be loved
– deliver me, Jesus!

 From fear to be forgotten
– deliver me, Jesus!

 From fear to be doubted
– deliver me, Jesus!

 From fear to be unknown
– deliver me, Jesus!

 From fear to be misunderstood
– deliver me, Jesus! 


 From fear to be rejected 
– deliver me, Jesus! 


 From fear to be slandered 
– deliver me, Jesus! 


 From fear to be humiliated 
– deliver me, Jesus! 


 From fear to be laughed at 
– deliver me, Jesus! 


When others are appreciated more than me 
– help me, Jesus, to accept it with love! 


 When others are accepted and I am ignored 
– help me, Jesus, to accept it with love! 


 When others are given priority above me 
– help me, Jesus, to accept it with love! 


 When others are considered more righteous than me 
– help me, Jesus, to accept it with love! 


 When others are loved more than me 
– help me, Jesus, to accept it with love! 


 So that I don't strive for superior positions 
– grant me, Jesus, the grace of humility and love! 


 So that I will be willing perform unpleasant tasks for Your Glory 
– grant me, Jesus, the grace of humility and love! 


 So that I recognize the will of God in orders coming from elders 
– grant me, Jesus, the grace of humility and love! 


 So that I could show forgiveness of offences in word as well as in deed 
– grant me, Jesus, the grace of humility and love! 


 So that I treat everyone with love, especially those, who criticize me 
– grant me, Jesus, the grace of humility and love! 


 So that I would be quick to be contrite in the heart 
– grant me, Jesus, the grace of humility and love! 


 So that I would love poverty and indignity 
– grant me, Jesus, the grace of humility and love! 


 Lamb of God, who has taken the sins of the world upon Himself 
– forgive us, Lord! 
Lamb of God, who has taken the sins of the world upon Himself 
– hear us, Lord! 
Lamb of God, who has taken the sins of the world upon Himself 
– have mercy on us, Lord! 


 Jesus, who is meek and humble of heart, 
hear my pleas and grant them according to Your mercy, 
So that I would gladly agree to be inglorious while on this earth, 
and that my joy would be found in Your Glory and Your Love! Amen.