Thursday, February 16, 2017

Bilderesultat for finkelstein slow medicine

Veldig god bok, så langt. Ikkje klare svar eller strategiar, men visdom, og spørsmål til refleksjon. Til dømes dette: Dersom helsa di var heilt topp, kva ville du så bruke livet ditt på?


4 comments:

Heidi said...

Det var et tankevekkende spørsmål. Det slo meg at for meg, i en verden av praktiske omstendigheter, har sykdom oftere gjort det mulig for meg å leve slik jeg ønsker enn motsatt. Jeg har behov for å leve stille og smått, men det må man helst være syk for å få mulighet og tillatelse til. Så kan man innvende med at det vel er sykdom som har skapt dette behovet i utgangspunktet, og det er mulig, men jeg vet ikke hvordan jeg ville vært om betingelsene mine var annerledes.

Hallvard N. Jørgensen said...

Den boka er verkeleg veldig vis og god. Kanskje eg må ta fram nokre fleire spørsmål og refleksjonar.

Ein refleksjon ang. dette med sjukdom. For meg vart sjukdomen framkalla nettopp av di eg levde så usunt og ubalansert, over tid. Eg er langt meir sunn og balansert (og arbeider med å bli endå meir!!) Men ærleg tala veit eg ikkje om eg hadde hatt så sterk kursendring utan sjukdomen. Eg trur ikkje det. Eg mistenker at eg hadde køyrd på med usunne livsmønster.

Det er litt sånn: Dersom eg får overtaket på helsa, så å seie, og får overskot, så er sjukdomen det beste som har hendt meg. Den har tvinga meg til å lytte til kropp, natur etc., til å ta oppgjer med usunne haldningar, vanar, livssyn, diett etc.

Dersom eg ikkje klarer det...hm...då blir det meir komplisert, på ein måte. Eg har allereie snudd om på mange ting, og har eit betre liv, liksom. Men det er også mange vanskelege og tunge ting med å ha ein kronisk sjukdom.

Eg tenker i alle fall at dei refleksjonane du kjem med, er veldig viktige og sentrale. Dei handlar om identitet, livsmeining. Det er svært tankevekkande, dette feltet. FOR: Eg merkar sjølv at...dersom eg har betre helse, så blir eg ikkje berre ein annan i kroppen (kroppen min er ein del annleis no, etter tre-fire månader med streng diett). Eg merkar også at sjølve personlegdomen min blir noko annleis. Heile meg, liksom. Hm.

Hallvard N. Jørgensen said...

Og på ein måte blir eg mindre "in charge". Meir sånn at eg berre må "take the course of nature", d. e. freiste å leve i kontakt med god mat, natur, relasjonar, arbeid etc., og så ser vi berre kva som veks fram. Når eg sjølv tek klare val, uavhengig av natur, så messar eg fort ting opp, liksom. Finkelstein talar om "harmoni" og "resonans". Musikkmetaforar, for det å leve i kontakt med natur, miljø, omverd, relasjonar etc.

Heidi said...

Så du NRK-serien Døden? Den ligger på nett. Per Ung var i en av episodene, og han sa at kreftdiagnosen var det beste som hadde hendt ham. Han visste han skulle dø, men det var også derfor det hadde vært så godt for ham.

Min opplevelse er at sykdom kan være nyttig - selv om det alltids vil være noen som sier at om man kan si noe slikt, har en ikke vært syk nok. Dem om det. Ikke for det, jeg strever også med symptomene, og jeg har aldri hatt flere plager enn nå om dagen, så jeg ønsker jo å bli bedre (skal endelig utredes i april), men jeg ville ikke byttet bort fortiden heller. Ikke valgt den på forhånd, men ikke visket den bort siden, så jeg er med på det å "take the course of nature".