Wednesday, September 13, 2017

Sundfør har vore deppa lenge, og jamvel hatt eit nervøst samanbrot. Det pregar musikk og livssyn. Maté talar ein gong om korleis han var sterkt emosjonelt engasjert i Gaza-krigen til Israel, og kunne bli rasande når Israel slapp bomber der. Men, som han no seier. Raseriet handla ikkje om Israel og Gaza, men eigentleg om hans eigen indre uro. (Ikkje dermed sagt at det var gale å kjempe for Gaza etc.)

Slik er det også med meg. Min emosjonelle generelle tilstand pregar korleis eg vurderer alle slags saker. Er eg i lousy mood, så blir ting mørke, og eg blir kritisk. Det har mykje med helsa å gjere også, naturlegvis. Er eg betre på lag, og får ei god natts søvn, blir alt ljosare. Og dette er vekselverknader. Er ting ljose rundt meg - vener, familie, natur, mat, ver, meistring etc. - blir eg også ljos innvendig.

Eg tenker på dette med Sundfør. Såg ho fekk kritikk av Kjetil Rolness, pga. eit intervju med henne i Dagbladet. Ho sa at ei atombombe kunne vere bra også, fordi menneskeslekta ville bli utsletta, og graset vart grønt etterpå. Fortent kritikk. Dystopisk, og eg tenker vel at det er prega av Sundførs melankolske sinnstilstand. Også interessant at ho vever saman skipbrot i kjærleik med nihilisme (universet er tomt, gudar eksisterer ikkje etc.) "Tru" og livssyn pregast av generelle livserfaringar, så å seie.

Sundførs nihilisme og melankoli er ikkje nett for meg no lenger. Eg ser, på ein måte, no at det er noko objektivt vanskeleg og problematisk ved det. Ikkje slik at ein skal døme den som har det tungt. Kjensler er kjensler, og er alltid "sanne" for den det gjeld, på ein måte. Men noko er ute av lage, noko er som det ikkje bør vere. Noko som ein bør arbeide for å kome ut av. Som Hanh seier: Erkjenne liding som liding, og i dette også sjå vegen ut av det - og vatne dei frøa av glede og håp som finst. Det er noko radikalt i å seie dette også - då eg var yngre, høyrde eg berre på Soundgarden og anna depperock, og såg tunge filmar. Og eg las i Bibelen, som ofte er mørk. Og eg tenkte at slik er det, slik må det vere, slik skal det vere.

Eg møtte ei dame i Polen ein gong. Ho sa: "Det er ikkje alltid ting er enkle, men ein må jo prøve, kvar dag, å vere glad." Eg beit meg veldig merke i det. Prøve å vere glad. Aktivt søke glede og lukke. Hm. Som livsprosjekt? Ja. No veit eg kor heftig viktig det er, og kor mykje av vårt indre, og vår kropp, som er evolvert med...hm...lukke og glede og harmoni som eit slags "kompass". Og dette, trur eg, reflekterer også noko djupt om sjølve røyndomen.

Dvs. vågar eg å tru. :-S Det er vanskeleg i ljos av "nature red in tooth and claw," "life as nasty brutish, short" etc. I det heile er røyndomen kompleks og mangefasettert, ikkje sant. Det finst mykje vondt, som Dostojevski peikar på i Karamasov. Det finst også mykje vakkert. Malick peikar godt på spenninga i Tree of life. Men peikar likevel mot håp og harmoni. "Listen through the rhythm that's confusing you. Listen to the reed in the saxophone. Listen over the hum of the radio. Listen through the sounds of blades in rotation. Listen through the traffic and circulation."

Eg kan også godt seie at eg er open for å sjå Jesus som eit slags prisme som vi kan sjå håp og godleik i universet gjennom. Ikkje noko perfekt prisme, ikkje noko universelt svar. Men ein stad der håp og godleik skin særleg sterkt, på ein måte - i trass av all historisitet, inkulturasjon, avgrensa perspektiv etc. Og det finst også fleire sånne prisme, ikkje berre Jesus, liksom. Godleik og venleik finst overalt, heilt nær oss, når vi berre ser nøye, og er opne, meiner eg.

Sundfør er prega av Dark Mountain - eit slags kunstprosjekt. Ho deltok også på ein vekeslang retreat om å kome attende til naturen etc. Og ho har reist i verda. Her er vesentlege punkt i det nemnte prosjektet:

We live in a time of social, economic and ecological unravelling. All around us are signs that our whole way of living is already passing into history. We will face this reality honestly and learn how to live with it.

We reject the faith which holds that the converging crises of our times can be reduced to a set of ‘problems’ in need of technological or political ‘solutions’.

We believe that the roots of these crises lie in the stories we have been telling ourselves. We intend to challenge the stories which underpin our civilisation: the myth of progress, the myth of human centrality, and the myth of our separation from ‘nature’. These myths are more dangerous for the fact that we have forgotten they are myths.

We will reassert the role of storytelling as more than mere entertainment. It is through stories that we weave reality.

Humans are not the point and purpose of the planet. Our art will begin with the attempt to step outside the human bubble. By careful attention, we will reengage with the non-human world.

We will celebrate writing and art which is grounded in a sense of place and of time. Our literature has been dominated for too long by those who inhabit the cosmopolitan citadels.

We will not lose ourselves in the elaboration of theories or ideologies. Our words will be elemental.

We write with dirt under our fingernails.

The end of the world as we know it is not the end of the world full stop. Together, we will find the hope beyond hope, the paths which lead to the unknown world ahead of us.




Det er ein type apokalypse-tenking. Bombastisk og dramatisk etc. Men det er vesentleg sanning og visdom i det. Eg sympatiserer med det. Forteljinga om "progress" er verkeleg på mange vis "bunk" no. Postmoderniteten har lenge sagt det. Det var gudsriketanken som skapte progress-tanken. Denne vart sekularisert i kommunismen, til dømes. Så braut kommunismen saman, og vi fekk økonomisk liberalisme, som er det vi lever i no. Verda går framover = meir pengar, meir effektivisering, fleire varer, fleire opplevingar.

Men økosystem er i ferd med å bryte saman. Det er framandgjering overalt (eg sit på nettet og snakkar til dykk). Menneskeleg konsumerisme og liberalisme har fått grelle konsekvenser. Mennesket må attende til simplicity, til seg sjølv, til naturen, til relasjonar, til ro, til sunn mat. Ein vesentleg del av dette dreier seg om å finne attende til ulike variantar av pre-moderne visdom, og la dette prege røyndomsforståinga og livet.



Nokre tankar, ja. Berre kom med kommentarar om de har.

6 comments:

brandenblogger said...

Interessant. Jeg har blogget litt om Heidegger, da, til deg forsåvidt. Han er jo forresten inne på mye av dette, det dypt problematiske ved "Technik," som han sier på tysk. Teknikk, teknologi, det å plassere noe mellom oss og tilværelsen som skal være redskap, effektivisere, etc. Det fremmedgjør oss. Vel

Anne Margrethe Lund said...

Panteisme, apokalypse og melankoli – ikke en ukjent kombinasjon, egentlig. Det er noe dypt selvfornektende ved sentimentet, slik jeg ser det. Om vi liker tanken eller ikke, vil det være mest naturlig at den som er viktigst i eget liv er en selv. Med det som utgangspunkt: at jeg er viktig for meg, følger det at mennesket er viktigst for mennesker. Den panteismen som ligger til grunn i de avsnittene du refererte til, setter mennesket i en kunstig posisjon – en uvirkelig en, for bare i teorien vil en gi livet sitt til fordel for en fisk eller for en mygg.

Dersom alt som er, er materie i naturen, blir det naturlig å trekke apokalyptiske linjer – for vi ser en form for utvikling som går mot en katastrofe. På den ene siden ropes det varsku, politisk sett, at nå må vi endre livsstil for å redde naturen. Samtidig ligger det et pessimistisk dekke over situasjonen, for vi er nettopp en bestanddel av denne naturen som går mot sin egen ruin.

Melankolien kjente jeg som ung. Jeg kjente på den som både en sympatisk, medfølende stemning, og på den som et bunnløst hull i sjelen som tappet meg for krefter. Den var dyster og skremmende, men samtidig som en hylse jeg kunne gjemme meg i. Kanskje er det litt typisk norsk – tustegraner, skoddeeimer, taushet, trass… Det var engang i England, mens jeg ruslet alene i duskregnet på en landevei at jeg møtte melankoliens endelikt. Jeg var tung til sinns og gikk en tur og kranglet med Gud. Alt er så taust i duskregn. Jeg proklamerte for Gud at jeg likte ikke livet og ville dø. (Mente jeg det, egentlig? Var jeg skuespiller? Håpet jeg på at Gud ville komme som en mamma og si: nei, du må ikke si sånt! Livet er godt!) Det kom et rolig svar i sjelen min, uventet, men klart: ”Ja, du skal få dø.” Jeg tvilte ikke, for jeg kjente Guds nærhet der jeg sto og lot tårene strømme sammen med regnet i ansiktet. Det var noe i meg som fikk dødsstøtet den dagen, og det var det melankolske suget. Jeg kjente at under meg var en sterk Guds hand, og der er jeg trygg. Det bunnløse hullet ble fylt igjen.

” I skyggen av dine vinger, Gud,
søker menneskebarna ly.
De får spise seg mette
Av det beste i ditt hus,
Du lar dem drikke
Av din gledes bekk.
For hos deg er livets kilde.
I ditt lys ser vi lys.”

(Fra Salme 36)

Gud er utenfor det skapte, utenfor materien og naturen. Gud trosset alle naturkrefter i Jesu Kristi oppstandelse. Panteismen blir fanget i sin egen begrensning, i sin egen ufred. Jesus Kristus kom for at vi skulle ha fred med Gud, og der ligger mitt håp for framtiden, i dette – evige - livet.

Hallvard N. Jørgensen said...

Heidegger, ja. Jo Bertil, kva anbefaler du, som innføringstekst til desse problemstillingane? Har ikkje mykje tid til å lese Heidegger no for tida (har jamvel pakka ned filosofibøkene som stod i hylla), men kunne vere interessant med ein taste.

Anne Margrethe, det var ein innsiktsfull, vakker og ærleg tekst. Tyder på at du har erfaring med desse tankane og straumane. Eg tykkjer dette er viktige ting for vår tid, altså. Eg er samd i det du seier om panteisme og mygg etc. Og likevel må vi jo attende til naturen på eitt eller anna vis, ikkje sant. Hm. Det er veldig tankevekkande for meg, at framandgjeringa i vesten og liberalismen og teknologien er så samanvevd for mennesket. Det dreier seg om relasjonar, kjensler, framtidsutsikter. Sånn mtp kristen tradisjon, finst det jo også mykje ressursar her.

Lat meg fortelje om min ven Nobu, som stundom reiser på retreats i kloster, særleg i Aust-Europa. Han fortel om jamne døgnrytmar, avslappa stemning, tidebøner, faste måltider med ordentlege råvarer, nær og open stemning. Alle kloster er ikkje sånn. Men ja, eg merkar eit umiddelbart "sug" etter det han fortel om. Vi får ta ein prat om dette neste gong eg er på besøk til dykk. Travel veke no.

brandenblogger said...

Tja, hva skal jeg anbefale? Kan godt være du har funnet en god innføringstekst selv, med den artikkelen om Heidegger og teknologi. Selv har jeg bare lest to primærtekster, Being and Time (originalen er jo på tysk, Sein und Zeit) og Einführung in die Metaphysik, ellers en god del sekundærlitteratur, først og fremst Caputo.

Det som kanskje er å si er at - hvis jeg skal si det litt skjematisk - det paradigmet du har hatt et brudd med utgjøres av en akse mellom konservativ/fundamentalistisk kristendom og analytisk filosofi; det vil si, analytisk-filosofiske aksiom er det som gir næring til konservativ/fundamentalistisk kristendoms styrke. Hvis "analysen" stemmer, noe det ikke er sikkert den gjør, kan det være at kontinentalfilosofisk tenkning åpner opp noen nye og gode perspektiver. I så måte vil Heidegger være uunngåelig, tross sine åpenbart svake sider.

Hallvard N. Jørgensen said...

Eit godt poeng - det blir nye og ukjente aksar og perspektiv og innfallsvinklar, på ein måte. Eg veit ikkje nett korleis desse tinga vil sjå ut, på ein måte. Takk for tipsa. Eg har også ei lita innføringsbok, "How to read Heidegger". Men den ligg pakka ned ein eller annan stad :-S Så må ta det litt på sikt.

Anne Margrethe Lund said...

Heidegger, ja – jeg har også lest mesteparten av “On Being and Time”, Sein und Zeit i engelsk utgave, med introduksjon osv. i forbindelse med studier i postmoderne estetikk ved universitetet i Cincinnati, mens vi bodde der. Han er dunkel. Jeg var alltid usikker på om jeg forsto det jeg leste, og undervisningen hadde et sterkt sokratisk preg og var i og for seg nokså likvid, men jeg sitter igjen med dype innsikter i forståelse av ontologien. At noe er, er en forutsetning for at vi kan kategorisere og tenke på hva det er. Jeg har vel lagt inn en del underforståtte referanser til Heideggers uttrykksmåter i referanser til ‘aletheia’ og til skjønnheten i det alminnelige, når det kommer ut av ‘jorden’ og svinner hen, i mine egne innlegg og formuleringer.
Jeg skulle gjerne hatt den boka i hylla, med mine notater og spørsmål – men den står som pryd på Jons hylle i Cincinnati. Og jeg har etterhvert skjønt at for en ung arkitekt er det stas; kanskje også fordi den var min og er et håndfast bindeledd mellom oss. Jeg vil ikke oppfordre til å lese Heidegger uten sekundærlitteratur. Han skriver med sine dunkle formuleringer, bryter nytt land, og det er greit å få et perspektiv eller to gjennom sekundærlitteraturen.
En ting som gjorde meg nysgjerrig og mer åpen til at han har noe å bidra med, var en medstudent som var gresk-ortodoks, og som selv erkjente sammenhenger med sin kristne grunnholdning og Heideggers ontologi. Jeg var jo primært opptatt av sakral arkitektur, av arkitektoniske funksjoner i liturgien, av estetiske bestanddeler med hermeneutisk verdi – på leiting etter en mer filosofisk plattform for en utredning,
”Towards a philosopy of Sacred Space” med en del undertitler, bl.a.” The Presence of Christ. A hermeneutical approach to understanding Christian sacred space
in its architectural environment, liturgical occasion and theological function.”

Det er en stund siden jeg har aktivt jobbet med problemstillingene. Livet har andre utfordringer. Jeg velger en enklere hverdag, og lar drivet til å synse, synliggjøre, systematisere i forstandskategorier osv. ligge i dvale. Presser det seg fram, får det komme. Om jeg må velge mellom tid med mennesker eller tid med ideer, velger jeg mennesker i disse dager. Det har vel ikke alltid vært sånn.